Anders-dagboken
Debut på Skienern

Allerede i fjor hadde jeg ønske om å stille på Skienern. Men da var jeg bortreist. Derfor var planen å stille i år. Imidlertid ble det ikke så mye snø å trene på selv om jeg bodde på hytta. Jeg var derfor litt uviss helt til det siste, men ønsket å stille selv med noen få langrennsturer i beina.

  Da jeg begynte å teste ski og smurning et par dager før begynte spenningen å stige. Torsdag la jeg på universalglider som jeg smeltet inn og blå swix. Det fungerte godt med god glid.

Fredag la jeg på skikkelig festesmurning som jeg brente inn lag på lag. Lørdag våknet jeg opplagt og ble kjørt til Skarvatnet. Gikk derfra ned til Grøtsetra. Der hadde alle lagt fra seg skiene på plasser og jeg måtte finne en på siden. Jogget lett etter skituren ned. La på litt smurning til.

Starten gikk i halen på gruppe 3. Rolig fram til startseilet og så gradvis raskere. Men i første motbakke stoppet det helt opp og måtte vente. Prøvde å forsere flere oppover og kom meg fram med godt feste.

På toppen og litt nedover merket jeg raskt at andre hadde bedre glid. I en liten bakke kom meg ut av balanse i sporen og falt litt. Videre nedover mot Gjevilvatnet gikk det bra fart men bortover stod jeg nesten stille forhold til resten.

Jeg staket og staket, men måtte gå diagonalgang der andre staket litt. Holdt likevel totalt jevn en del andre etter opp og nedoverbakker. Fint vær og sola kom litt fram. Merket at mange hadde glidd fra meg og det ble litt roligere i feltet.

Fra nederste del mot Festa og oppover kom bakkene raskere enn ventet, og de var lange. Sporene ble løse men jeg holdt bra trykk. Selv om jeg måtte stake mye og bruke krefter på flatene, gikk det bra oppover også. Men armene manglet den lille ekstra kraften.

Tok igjen en del oppover, men merket raskt at det var mange som startet 25 km. av disse. Passerte Mariell og holdt jevnt bra tempo. Likevel godt å komme opp siste bratte bakken.

Deretter mer flatt og strekning mot Grøtsetra med jevnt trøkk. Drakk litt på hver stasjon men prøvde å ikke stoppe opp.

Følte jeg hadde god kontroll og så fram til å gjennomføre siste del. En del oppover før nedoverkjøring mot kryssing av Skarvatnet-veien. Derfra bar det oppover og mye mer opp og ned enn jeg hadde ventet.

Følte armene og kroppen var litt matt og presset ikke for mye. Likevel gikk det greit unna og tok igjen folk med kondomdress og andre.

Noen av de jeg kjørte forbi og ble tatt igjen av i første del, møtte jeg også mot slutten. Det ble noen seige motbakker og tøffe utforkjøringer.

I de oppkjørte bakkene var det tøft å holde seg på beina, men det gikk bra. Men så kom vi til et isete stykke hvor jeg hadde en foran meg som falt. I ren refleks la jeg meg ned for ikke å kjøre på ham. Men det gikk greit og dro videre.

Flere lange nedoverkjøringer mot Vangslia og så motbakker igjen. Deretter var det innspurten med tøff nedkjøring til stadion. Der måtte det bremses mye med nesten bare is under snøen som var kjørt til side.

Jeg hadde avansert 34 plasser fra Osen til mål, men like før kom ei ung jente å gled lett forbi. Jeg staket og gikk det jeg kunne mot mål og kunne komme fornøyd inn selv om tiden 3,25 ikke var helt etter planen.

Jevn jobbing hele veien viste at jeg tåler en maraton også på ski. Men det var litt motløst i perioder å ha så dårlig glid. Likevel holdt jeg humøret oppe og tok det som en fin tur.

Men det hadde sikkert gått 10-15 minutter raskere med gode ski og glid. Kanskje er ikke skiene bra nok heller, og skiskoene er både tung og gammel.

Å bli nummer 57 av rundt 80 startende i min klasse sier litt. At jeg kunne løpt raskere på beina enn med ski og staver er jo litt merkelig.

Foruten ski og smurning kunne jeg nok tatt noen minutter til med bedre teknikk og noen flere turer på langrennski. Derfor er det ikke umulig å komme under tre timer.

Likevel var det spennende å prøve seg på ski.

Rallar for femte gang
Jeg bare måtte opp til Finse igjen. Tross litt mindre trening gjennom vinteren og våren, og nesten uten løping i mai, følte jeg dragsuget til Rallarvegsløpet og vennene

Fredag morgen kjørte jeg og Åse Irene mot Haugastøl. Med snø i fjellene var forholdene ikke de mest lovende. Livevel er det alltid kjekt å komme på togstasjon og møte mange kjente.
  Vel inne på Finse 1222 ble det flere kjente ansikt å se og hilse på. Selv om middagen om kvelden dro ut med retter hvor vi ble mer sulten for hver rett inntil hovedretten, var det artig med så mange løpere samlet.
  Lørdag morgen var det lovende himmel, men snart dro det over til grått. Optimistisk satte vi oss likevel på toget til Flåm. Som vanlig er det en del logistikk å tenke på, og denne gangen husket jeg både billett, maten, drikkeflaske og solbriller

Ved start ble det noen lette steg før vi satte avsted. Målet var å holde lavere tempo i starten for å ha mer å gå på etter Vatnahalsen. Farten var lavere og jeg lot de andre gå. Ved stigningen holdt jeg fortsatt litt igjen og følte meg komfortabel. Sjekket klokka før svingen og trodde jeg hadde brukt 1,40. Tiden viste kun 1,30

Og på toppen passerte jeg på 1,53, som jeg tidligere som regel har brukt. Trolig har jeg løpt litt raskere i stigningen som kompensasjon for rolig start.
  Jeg tok sekken og løp videre i singleten. Det var varmt nok og på første stigningen etter Vatnahalsen gikk beina fint. Videre oppover ble det gradvis mer grått, tåke og regn. Dermed var det tid for å ta på skjorte.
  Beina gikk jevnt og trutt. Følte meg komfortabel selv om det ikke gikk så fort. På det flate partiet løp jeg jevnt og var positiv selv om det var lite å se av landskapet.
  Da de første snøfonnene kom, gikk jeg. Stadig nye fonner førte til at beina ikke gikk så lett. Øm hoft fungerte fint helt til snøen kom. Da mistet jeg stilen og fikk problemer med å løpe skikkelig mellom snøen.

Men jeg var like positiv og løp og gikk over snøfonnene etter hva som føltes greit. Da den siste lange bakken på 3-4 km. kom løp jeg stort sett. Var positiv og tro på en brukbar tid. Men etter hvert innså jeg at det ikke gikk fort nok. Ikke minst alle fonnene slukte minutter.
  Ikke det at snøen i seg selv stjal så mye ekstra tid, men totalt hindret det en jevn løping. Derfor tror jeg at et kvarter ble tapt på snøen.
Mot toppen var det bare å se fram til innspurten. På grusveien nesten uten snø fikk jeg igjen opp tempoet, selv om ene kneet verket litt. Inn mot mål prøvde jeg å gi på og holdt løpere bak meg og tok igjen flere. Men tidligere i løypa ble jeg forbiløpt av flere som var raskere.
Inn til mål var det bare å konstantere at det ble over halvtimen bak pers. Foruten snøfonnene, utgjorde dårgligere treningsgrunnlaget resten av tidstapet. Tiden ble 5.55.05. Med formen i fjor på samme tid, da jeg i stedet måtte dra i bryllup, hadde jeg kunnet løpt ned mot 5 timer med lite snø.

Etter dusj og litt prat med andre var det klart for middag. Formen var upåklagelig og jet var ikke stiv. Bare kneet kjentes litt ømt.
Natten ble urolig og det ble ikke så mange timer søvn før jeg halv sju stod opp og ordnet meg til frokost.
  Regnet utenfor i fire varmegrader lovet fortsatt kaldt vær. Jeg vurderte klær og tok til slutt langermet skjorte og shorts. Jeg kjente de tømme kneet før start men var ellers fin form.
Fra start merket jeg kneet men holdt likevel greit tempo i overkant 4,30. Etter hvert gikk tempoet litt ned og slet tidvis med å ligge særlig under 5-fart. Kneet ble ømt i nedoverbakkene og jeg fikk problemer å la beina gå. Da jeg startet på nedstigningen ble det enda mer merkbart og jeg slet med å øke farten nedover. Dermed måtte jeg slippe flere fra meg og innse at jeg ikke var i nærheten av pers. Tiden 2.12.00 var greit nok. Kneet utgjorde et par minutter, og lite fartstrening de fem andre minuttene.
Plasseringen som nummer 22 totalt var litt skuffende, men skal jeg komme oppover listen må det mer trening til.

Faktisk ble denne uka vel 120 km. som er det meste jeg har hatt siden påske. De fleste ukene har jeg i juni og juli ligget på 60-80 km. og det er for lite til å få de gode tidene. Noen langturer har likevel gitt en greit grunnlag til å være med på slikt som Rallarvegløpet.
   Uansett er det moro å stille opp for femte gang av de 10 gangene løpet har vært arrangert. Ikke minst å være sammen med så mange andre løpere av kjente og ukjente
Herlige Stockholm med fartsbrems
Å løpe maraton er både herlig og utfordrendre. Å være tilbake i Stockholm for fjerde gang er ekstra spennende. De tre foregående var det mellom 25-30 varmegrader, og ingen topp løping for meg. Denne gangen var det 15 grader og skyet. Perfekt for løping.
  Likevel ble det løping med bremsene på. Tross det ble tiden 3.13.02



Målet denne sesongen er å løpe under 3 timer igjen. Med fokus mer på maraton enn ultraløp for å få opp farten, har gjort at jeg har trent mer fart i år. Grunntreningen har vært bra, og oppkjøringen har føltes god. Med pers på 10 runder i Folkeparken på nesten 1km. virket alt lovende.

  Starten på uka fikk jeg litt sår hals og lett forkjølelse. Men det gikk raskt over. Likevel føltes beina litt mindre spenstig og pigg enn helga før Stockholm. Likevel ville jeg prøve å se om beina var god for fart i underkant av 4:15 og dermed under tre timer.

  Jeg reiste med Kondis-bussen etter fly fra Kristiansund fredag morgen. Å sitte åtte timer på buss er ikke bare kjekt, og jeg var spent på ryggen. Det gikk likevel bra. Vel fremme hentet vi startnummer, og kjøpte joggesko og utstyr. Så var det bare å ta en rolig kveld for å lade opp.

  Lørdag morgen våknet vi til skyet og 12 grader. Værmeldingen sa 15-16 grader og skyet. Slik ble det. Men vinden var sterkere enn meldt. Den var likevel ikke direkte plagsom. Fra hotellet gikk vi 20 minutter til starten. Her ble det dokø før avlevering av klær.

Så var det få minutter igjen til start og jeg jogget lett ved startfeltet ved siden av, før jeg gikk inn i gruppe C. Da var det bare å gjøre seg klar til å komme i gang. Jeg hadde ikke all verden av løpere foran meg, så starten gikk utrolig fint uten særlig kø.

Første km. gikk naturlig nok roligere og i neste kom jeg i flytsone. Men jeg kjente raskt at beina ikke var veldig sprek. Litt fatt i steget. Tiden lå mellom 4:10-4:15. Det gikk likevel ikke så uanstrengt som håpet. Prøvde å finne rytme og flyt, og syntes det gikk greit.


Men det følte litt som å løpe med bremsene på. Etter 5-6 km. ble det litt i overkant av 4:15-tempo og jeg innså raskt at kroppen ikke var helt giret til å løpte under 3 timer. Prøvde likevel å tenke bare positivt og holde jevnest mulig tempo. Jeg løp ikke mye over 4:15 og håpte på at ved nærmere 10km. skulle det løsne litt mer.

Farten holdt jeg oppe, selv om det ble km. på 4:20. Men noe mer overskudd i beina ble det ikke. Halvmaraton ble passert på 1,32, og etter hvert gikk det enda litt tregere. Jobbet likevel med å holde farten oppe mest mulig.

Tidlig gikk fokuset fra å løpe raskt til å holde jevnest mulig løp og føle på stemningen rundt løypa. Helt fra begynnelsen ble det ropt ”Heia Norge” da publikum så min skjorte med Norway og det norske flagget. Jeg prøvde å vinke tilbake og smile mest mulig.
 
Bakken opp høybrua siste gang gikk ganske bra uten å tape for mye steg og fart. Men nedover kjente jeg at det ble for mye stamping. Derfor ble det rundt 35 km. enda litt saktere fart, men holdt meg stort sett rundt 4:45.

Ønsket å presse mer mot slutten, men hoftene var stive og beina gikk ikke særlig fortere. Da jeg nærmet meg slutten hørte jeg stadig mer ”Heia Norge”. Så hørte jeg en mannsstemme som ropte høyt: ”Heia Norge, Heia Northug”.

Jeg måtte smile over kommentaren og alt dette ga ekstra energi. Etter at jeg ble fraløpt rundt 35km av enkelte, begynte jeg å holde stimen og kunne plukke løpere inn mot stadion. Inn på stadion fra OL i 1912 kunne jeg vinke mot publikum samtidig som jeg satte inn siste spurt. Farten øktes betydelig, og jeg fosset forbi løper etter løper. Jeg tok 15.20 løpere bare på stadion, før jeg fornøyd passerte målstreken.
 
Godt fornøyd med løpet og gjennomføringen på en litt tung dag, men ikke fornøyd med tiden. Likevel sitter jeg igjen med en god opplevelse etter å ha løpt 16 minutter raskere enn de tre andre løpene i Stockholm. Det er også 2 år siden sist jeg løp så raskt.
Med bedre bein er det fullt mulig å kunne løpe ned mot 3 timer. Jeg er bare så vidt i gang med sesongen og har ennå en del å gå på i fartstreningen til å holde stabilt tempoe vel 4:10.

  Med middag om kvelden og sosialt på bussen til og fra Oslo, ble det en innholdsrik og flott helga!

Siste dag med hurtigruta
På vei inn havna i Kristiansund er det nesten med ærbødighet jeg ser alle som skuer ut over byen min fra hurtigruta. Mange har sagt hvor fin byen er. Turen er slutt.
   Dagen startet i Trondheim, hvor vi våknet til land. Etter frokost ble det en tur til sentrum, og stakk innom Royal Gaarden hotell for å vekke datteren Camilla og Trond. De overnattet der, og vi rakk å si hei før vi måtte tilbake til Lofoten. Videre utover fjorden bldet det bra vær og vi så en del av landskapet. Ved Brekstad så vi Fosen mekaniske, og der så vi Midnatsol ligge i dokk. Spennende å se hva som skjer med båten.

  Ut i åpent hav ved Hitra kom snøbyger igjen. Snøen kom og gikk. Men på vei inn til Kristiansund ble det endelig åpen himmel. Sola kom også og ønsket oss velkommen hjem igjen. I land løp jeg hjem (4km) for å hente bilen, og før jeg var tilbake var det full snøvær igjen.

Etter ni dager på reise kan det oppsummeres med at vi har fått sett mye spennende og variert. Selv om det meste utenfor båten har vært hvitt, har vi opplevd mye. snøvær og sol i veksling hele veien ga litt utfordringer med planlegging. Mange turer ble tatt på land, i alt fra et kvarter til flere timer. På de lengste landturene ble det løpetur for å se på gamle trakter, eller nye steder. Her blir jeg i løpet av kort tid kjent med hus, gater og områder.
   At vi ikke fikk sett øverste FInnmark var dumt, og litt surr i dagen vi var i Tromsø er eneste negative med turen. Vi får sikkert kompensert litt for dette, og allerede har vi bestemt av vi må på ny tur. Da i litt mer sommerlig drakt for å se mer på landet under den hvite dynen
Dag 8 på Helgeland

Så er det nest siste dag. Men for en flott dag. Selv om det var snøkaos og sol annenhvert kvarter, var det mye å oppleve. Først i Nesna gikk jeg en tur, før det ble stopp i Sandnessjøen. Her ville jeg se utbygging av baseområde. Jeg tok på Norodd-drakt, og la ut på løpetur. Ligg uggen i beina, men greit nok. Det kom en del snø, og så ble det opphold. Jeg løp helt ut til E6 og opp til kirka og ned til sentrum. Jeg rakk to runder og så deler av kaiene med supplybåter. Siste 10 minuttene ble tempo og beina var ganske fin

Så var det lunsj ombord i båten, før neste stopp var i Brønnøysund. Og som tenkt, var det vakkert og pent her. Selve tettstedet avr greit nok men holmer, bruer og fjellene bak var flott. Og sola kom, og det ble en tre kvarters vandring. Så ombord kjørte vi under brua og forbi Torghatten. Hullet så vi ikke men fint var det likevel.

Deretter ble det grått og vi koste oss med kapteinens middag og hyggelig samvær med mat og drikke. Men i Rørvik måtte jeg en liten tur på land for å se meg om. Her fant jeg en trivelig gate med gamle hus som nesten minte om Grip. Over Folda ble det en del bølger og dønninger da vi skulle legge oss, men det er kjekt å føle elementene.

Dag 7 med Lofoten
Etter natta ombord i Lofoten var vi i Lofoten. Første ankomst var Sortland, hvor jeg tok en runde på land. Det ble en runde gående hvor jeg på kort stopp fikk med meg hele sentrum.
  Neste stopp var Stokmarknes. Her har jeg vørt før, og det var kjekt å være tilbake. Det ble mest tid til å besøke hurtigrutemuseet og gamle Finnmarken som ligger som museum på land. Her var det røykesalong, egen salong for damer og annet spennende å se. Bildet viser meg i styrhuset.  Så var vi i land i Svolvær. Endelig var jeg her på dagtid. Og stedet var som forventet. Svolværgeita vistes fra sentrum og tross gråvær var det lett å føle at her var det atmosfære. Havna med små og store båter, hus og bygninger rundt på holmer og skjær, med fjellene rett opp i bakkant. Her skal jeg tilbake igjen i mer sommerlige forhold!
  Deretter bar det over Vestfjorden med ei grei natt på vei til Bodø.
Dag 6 i Tromsø igjen
Så var vi tilbake i Tromsø igjen. Like snøfullt og heftig som sist vi forlot dem. Vi kom der tidlig på dag og spiste lunsj. Så skulle vi vente for å høre hva som skulle skje. Mye usikkerhet gjorde at det ble lite med treningsmuligheter. Vi traff datteren Camilla og Trond. Så ble det pakking av alt i lugaren og mer venting i kø. Etter hvert ble det klart at vi skulle få plass på MS Lofoten sørover. Det var bare hyggelig, selv om det var litt spesielt.

Vi tok drosje til Rica Grand Hotell hvor vi fikk rom ved 18-tiden. Her ble det avslapping, mat og en runde på byen. Vi var innom et senter og fant denne isbjørnen som vi måtte ha bilde av. Den ble mer skremt enn jeg...
Så ble det sløving på rommmet og sjekk av hvor hurtigruta var. Her ble den en time forsinket, så først 00:45 var vi ombord igjen.

Så ble det bare å legge seg i lugaren, som var enda litt trangere enn den vi hadde i Lofoten første natta. Men det var toalett og bad i lugaren.

Denne dagen ble som i går vanskelig med løpingen. Men mye gåing er også bra, så til sammen ble det 10 km. som i går.
Honningsvåg ble vendepunkt
Utover kvelden nordover fra Tromsø ble det en fin tur med lite vind. Her gjaldt det å kose seg på ulike barer og restuaranter. Dansing ble det også i ene nattbaren. Utover natta ble det litt bølger men ingen problem. Neste dag var vi innom ene stedet mer nakent for trær enn det andre. Været skiftet, og på vei inn mot Honningsvåg dro det opp til tykk snøvær. Vi så nesten ingen ting. Der ble det likevel forsøk på en løpetur, siden Nordkapp-turen ble avlyst på grunn av for mye vind. 

  Forsøkte først å løpe ene veien, men vinden var så sterk at det nesten var umulig. Snø og hagl pisket i ansiktet. Jeg snudde motsatt vei og løp gjennom sentrum og mot Nordvgågen. En lenger øde strekning, og jeg kom rundt neset som viste en bukt med mange hus og båter.
   Så løp jeg tilbake igjen og rundt omkring. Så fortsatte jeg mot Nordkapp, da vøret var strålende. Det ble 1,16 time og 12 km. 

   Ombord i båten igjen fikk vi etter hvert høre om problemer med båten. Propellen skulle være skadet, og etter hvert ble det bestemt å gå tilbake til Tromsø. Det var en liten nedtur, men vi tok det med god fatning. Etter noen timer i Honningsvåg gikk turen tilbake. En mølleøkt ble det også, men det er ikke lett å løpe på mølla i båten.
  På vei ut fra Honningsvåg var det herlig å sitte i boblebadet på toppen av båten, og skue utover de nakne fjellene og husene som kravlet seg fast rundt omkring. Landskapet var som å være på Svabard. Vi har vært så langt nord vi kunne komme.
Herlig dag 4 i Tromsø
Så var vi på vei til Tromsø. Finnsnes. Her er jeg på gamle trakter. Like før så jeg rett inn til Sørreisa, hvor jeg var 1 år i militæret. Finnsnes var et sted hvor jeg syklet til. Nå er ikke dette noe spesielt vakkert sted, men vekker gode minner. Sol skinner og det var flott stemning.  Her ble det en halvtimes gange på land. Videre til Tromsø var været flott, og det ble en flott reise inn til Tromsø. Vi spiste lunsj med kalde retter som laks og annet godt, varme retter som svinefilet, kjøttkaker og pasta. Så måtte jeg avslutte med en av mange fristende kaker. Kvæfjordkaka var stor og herlig. Et godt stykke ble det.

Så var det bare å skifte om til treningsklær og gå ut i Tromsø by. Her ble det en halvtimes gange, før jeg var klar for løpetur. Jeg startet der Tromsø maraton starter og løp løypa over brua og utover, tilbake og så ut mot flyplassen. Så snudde jeg og løp tilbake til byen. Det ble 28 kilometer pluss 3 km. gåtur før og etterpå. Jeg var bekymret for beina. I går tok jeg mølleøkt i bølgene på mølla, og det ble mye fram og tilbake. Så tok jeg styrkeøving. Hoftene og beina var merkelig rar etterpå. Kanskje var det den bevegelsen som skapte problemer. Men løpeturen gikk bra.
   Så var det rett på båten igjen og opp til boblebadet på toppen hvor jeg satt på vei ut fra Tromsø, mens en Saksofon på dekket. Da han også spilte brudemarsj fra Øre som vi hadde som brudemarsj, ble det ekstra spesielt mens snøen falt over hodene våre over boblebadet

Så ble det Mack-øl før det ble dusj før middagen. Det er opplevelser i kø på turen. Godt å nyte livet, etter å ha fått trimmet kroppen også.
Dag3 fra Bodø og nordover
Tredje dag våknet vi i Bodø. Her ble det en tre kvartert løpetur med Ingrid på is og snø. Men det var artig å se hvor flott hun løp, og hvor god kondis hun har opparbeidet. Hun skal løpe halvmaraton i sommer, og trener løping i tillegg til mye annet. Så var det tid for å si farvel til Ingrid. Trist, men det er ikke lenge til påske

Så gikk vi ombord på MS Midnatsol. Den nyeste hurtigruta som er nesten som cruiseskip. Her er det luksus og stillegående skip. Ombord er det tredemølle som jeg prøvde på ettermiddagen. Men med god sjøgang over Vestfjorden til Lofoten, ble det fram og tilbake. Jeg måtte holde meg fast og det ble med en kort tur. Så tok jeg styrketrening i tillegg.
  Deretter gikk vi av i Stamsund og ble med buss til Borg og vikingemuseet. Her ble det spennende middag med mjød og kultur. Så var vi tilbake på hurtigruta i Svolvær, hvor det ble et opphold på dekk etter midnat hvor vi passerte trange Raftsundet med få meter til begge sider inn til land. Utrolig spennende i nattens mørke, men litt lysning fra snøen på land
Dag 2 mot Bodø
En ny morgen på hurtigruta og etter fantastisk vær og lysforhold, var det gråvær igjen i Bodø. Men det var lyspunkt å møte Ingrid på kaia. Vi fikk se hvor hun bor og går på skole. Så ble det handlerunde, før vi laget lasagne sammen. Senere dro vi til søskenbarnet mitt for å overnatte. Selv om det bare er 3,5 uke til hun kommer hjem, er det kjekt for henne å få besøk av foreldrene. Jeg har vært i Bodø flere ganger, men Åse Irene var der for første gang. Derfor var det fint å ta en liten svipptur til Saltstraumen for å se på virvlene i vannet.

1. dag hurtigruta
Så er vi i gang med turen. Datteren Ingrid vant tur for to tur/retur Kirkenes med full kost. Foreldrene overtak turen mens hun fikk noen flybilletter. Torsdag 17. mars startet vi fra Kristiansund med MS Lofoten. Den nest eldste båten i drift, fra 1964. Her er det sjarme og god gammeldags hurtigrutestemning. De som jobber her har en ekstra forkjærlighet for tradisjonen, og de reisende er ofte opptatt av å reise med de eldste båtene.
  På bildet ser vi oss to med Kristiansund by night i bakgrunnen. Det ble en flott tur over leia mot Trondheim. Her våknet vi tidlig og fikk oss frokost. Båten bråker litt, men ellers var det en flott reise. På land hadde vi nesten tre timer til rundtur med beina. Her var det slaps og ikke det beste føret. Likevel gikk vi rundt omkring, var innom et par butikker for å handle. Det ble en fin start med litt kondisjon.

Så var det ut Trondheimsfjorden klokka 12 i tykk snødrev. Vi så nesten ingen ting og lunsj kunne nytes uten særlig utsikt. Men så klarnet det opp. Vi gikk ut på dekk og opplevde fugler med havørn som det mest spennende. Jeg dro inn og ut for å se, samtidig som jeg prøvde å jobbe litt også. Men det ble mest løping fram og tilbake. Etter hvert ble det en fantastisk flott opplevelse med lys i store kontraster. Sola kom, skyene likeså, og det ble nesten spektakulære forhold. Jeg var som en unge som fikk tatt bilder og opplevd havet.

Helt til det nesten ble mørkt fikk vi skiftende vær og lysforhold som var helt utrolig spennende. Det ble en opplevelse i seg selv.
  Så ble det kveld og tid for middag og avslapping utover. Snart ventet ny dag med besøk til datteren Ingrid i Bodø.
Les mer om dag to i neste dagboklogg!
Hadde flyten gjennom en hel maraton!
Det er en av de dagene når alt bare flyter. Du starter å løpe og etter kort tid går det litt av seg selv, selv om vi kjenner ømheter her og der. Slik ble det i Ålesund denne romjula. Å fullføre til seier er bra i seg selv. Å løpe på 3.14.40 med lite maratontrening er fint. Men best av alt er den positive følelsen ved å løpe så jevnt helt til mål.

Å løpe maraton i romjula har blitt en tradisjon. En hyggelig sådan. Det får meg til å ikke helt senke meg ned i hengemyra av kalorier og latskap. Samtidig er jeg ikke redd for å kose meg med julemat. Andre juledag ble det masser av pinnekjøtt med god drikke og tilbehør til.
  Dagen før løpet mandag var det juleselskap som jeg brukte mye av dagen til å forberede. Det ble mye tråkking, og dermed igjen øm hofte. Den har vært bra lenge tidligere i år, men slo til mot 24-timers på Bislett.

Sammen med kneproblemer ble det stopp på Bislett. Derfor var jeg spent før Ålesund. Men en god natt og oppvarming før start kjentes det bedre ut. Med minus 3 grader fra start og 5 ved vending, var snø og is-forholdene ganske grei.
  Starten gikk med mange halvmaratonløpere som spurtet avsted. Jeg så ingen andre maratonløpere rundt meg, men tenkte kanskje det var noen jeg ikke visste om som lå foran. Etter 5 km. tok jeg igjen en løper, og han spurte om farten min og planlagt tid i mål. Da jeg antydet et håp om 3.15 om det gikk bra, sa han takk for seg. Det viste seg å være en maratonløper.

Først ved vending 10,5 km. så jeg at ingen var foran meg. 17 halvmaratonløpere lå foran meg, men jeg tok igjen to av dem slik at bare 15 av 44 halvmaratonløpere slo meg på halve distansen.
  Tross ledelse prøvde jeg å tenke minst mulig på en seier. Fokus var å jobbe fem kilometer om gangen med å tenke på teknikk og taktikk. Jeg fløt ganske bra i tempo litt over 4:30-fart. Etter 15 km. hadde jeg tapt 1 minutt på 3.10. Litt saktere siste del inn til halvveis i bakken ga underkant av 1.37 ved vending. Dermed lå jeg an til totaltid rundt 3.14, men følte hoften ble ganske ond og regnet med at det gikk litt tregere. Jobbet iherdig for å få hofta bedre og det gikk litt saktere ut på andre runden. Men løpssteget var fortsatt bra, og bortover langs Brusdalsvatnet ved 25km. føltes det fortsatt greit å løpe.

Så skjedde det noe. Kanskje ble smerten litt mindre, men ubevisst økte jeg tempoet helt ned i 4,20-fart. Jeg følte det boblet og jeg sa til meg selv at jeg måtte roe ned. Ennå var det langt igjen. Siste par km. før siste vending ved 31 km. holdt jeg god fart, og jeg så at nærmeste konkurrent lå 6 minutt bak. Helge Fugleseth sa til meg da vi passerte at jeg hadde full kontroll. Men jeg var ikke fornøyd. For det første ville jeg holde tempoet lengst mulig, om det skulle skje noe mot slutten. For det andre hadde jeg et annet mål. Å komme innn på 3,15. Men det så litt mørkt ut. Jeg lå minst ett minutt bak skjema og prøvde å jobbe på. Bortover langflaten etter brua kom jeg under 4.30-tempo og det fløt fortsatt merkelig lett. Jeg ble inspirert og ga på litt ekstra.

Å skulle øke tempoet når det går mot slutten på maratonløp er ikke vanlig. Det gir en herlig følelse å øse ut krefter. Men begge hoftene var litt stiv, så det var vanskelig å få opp tempoet. Et par ganger merket jeg at farten gikk ned. Så økte jeg steglengden og økte kraften, og vips så ble det høyere tempo. Jeg så at det var mulig å komme inn på 3,15 om jeg presset på siste del.
Et annet delmål jeg hadde var å unngå å komme over 5min/km på noen km. i løpet. Det klarte jeg, selv i siste bakken før toppen mot Moa. 4.45 i motbakken var utrolig herlig, og bortover økte jeg på. 4,18-tempo forteller om at det var krefter igjen siste to km.

Like før jeg skulle svinge opp siste strekning til mål sjekket jeg klokka og fikk nesten sjokk. Den viste jo at jeg hadde utrolig god tid. 3.15 var ingen problem, og jeg spurtet i må til jubel og piruett etterpå, selv om det bare var et par stykker ved målområdet. 3.14.40 var i overkant av hva jeg hadde tenkt denne dagen.
I løpe så jevnt, ha de gode følelsen, få den beste maratontiden i år og så vinne løpet ble full pakke for meg. Underlaget var ikke noe stort problem. Men snø og is samt minusgrader utgjør nok flere minutter på en slik maraton.
Når jeg nå planlegger å satse mer aktivt på maraton og så 6-timers i forlengelse av dette til neste sesong, er årets siste løp en stor inspirasjon. Så her er det bare å svinge hatten og si GODT NYTT ÅR!
Herlige BIslett 24-timers!
Så ble det ingen stor prestasjon på Bislett i år. Jeg hadde håpt på ny pers og nærme meg 200 km. Men dette kommer ikke av seg selv. Først og fremst var det hofta som begynte å verke, og kneet som ble ømt ganske tidlig. Dette skapte litt negative følelser litt tidlig, og da jeg nærmet meg midnatt og 12 timer fant jeg ut at det var best å spare seg når jeg likevel ikke ville klare et spesielt bra resultat. I ettertid er hofta ond, men mest kjenner jeg kneet, slik jeg merket på slutten av de to siste langturene mine før helga
.
Nå blir det noen dager og et par uker uten løping. I stedet blir det skøyter og kanskje skitur om det kommer snø. Så blir det planlegging mot neste sesong, før jeg tar et avbrekk fra julefeiringen med romjulsmaraton i Ålesund.
   Uansett resultat på Bislett, det var en herlig opplevelse. Ikke minst å møte alle ultra-venner. Dette var nok medvirkende til at jeg ville være med i år, etter at det er to år siden sist. Jeg visste at jeg ikke hadde noen topp 24-timersform på flatt og hardt underlag.

Mont Blanc-.løpet var noe helt annet enn dette, og jeg har for det meste trent terreng terreng i år. Derfor ble det bare siste måneden skikkelig fokus på Bislett, og i ettertid ser jeg at det er for dårlig. Ved forkjølelse kommer ofte de gamle plagene i hofta tilbake noen dager, slik det ble også denne gangen. Derfor kjente jeg ømhet fra start av, og med det ensidige underlaget er det vanskelig å få kvitte seg med det. I stedet blir det ubalanse i steget som lett medfører andre problemer.
  Men jeg sturte ikke da jeg stoppet etter 100 km. og 12 timer. I stedet fulgte jeg de andre, heiet og oppmuntret de som holdt det gående. Prøvde å sov ved 3-tiden, men det var vanskelig. Et nytt forsøk ved 5-tiden førte til vel halvtimes søvn. Deretter var det å følge de siste timers innspurt

Her var det mange spennende innspurter. Ikke minst å følge løpere som Torill som vant kvinneklassen og Peter som ble nest besse i herreklassen, var utrolig spennende. Men også alle de andre i alle kategorier var en opplevelse.
  Neste gang det blir aktuelt med 24-timers, må jeg planlegge dette i mye lenger tid. Og jeg må vurdere om det er bedre med annet underlag. Så får vi se hva det blir til. Uansett er jeg mer enn nok motiviert til vintertrening og videre satsing.
Ferie er dårlig oppvarming!
Skal det løpes fort, så er ikke det å ha ferie den beste oppladningen. Det har jeg erfart før. For mye hvile gjør ikke godt for beina. Når samtidig sydligere gourmet-bord frister med masse mat som presser magen, kan det bli for mye av det gode.

Når lysten er større enn evnen, kan det gå begge veier. Når jeg først var i Oslo denne dagen, tenkte jeg det var breit å løpe maraton, på vei hjem fra Djerba, Tunisia. Men jeg visste at det ville by på problemer.
  På vei ned hadde jeg også lyst å løpe Birken som mellomstasjon. Det hadde trolig vært bedre. Jeg slappet mye av og spiste godt og drakk passelig til maten og litt forfriskninger. Men det var behagelig. Varmen var derimot ikke behagelig. Den var godt over 30 grader og delvis høy fuktitghet. Dermed ble planlagt fartsløping problemer. Uka før slet jeg med forkjølelse, og dermed ble fartstreningen påvirket der også

Men jeg fikk løpt litt, en halvtime tre ganger. Beina føltes ganske pigge onsdag etter massasje i bassenget. Men torsdagen fikk jeg mageproblemer. Sikkert noe jeg hadde spist. Men dagen etterpå begynte det å bli bedre. Likevel slet jeg med løs mage resten av oppholdet. Dermed ble det spenning til Oslo.
  05 søndag morgen landet vi og bare en times søvn. Så gikk det til Oslo og klargjøring for maraton. Forventningene var lave, men jeg ville prøve å løpe fart som følges behagelig. Da vi startet føltes det greit å løpe rundt 4,15-fart. Beina hang godt med og magen kjentes fin. Jeg ble overrasket.

Optimismen steg, men på vei tilbake til sentrum begynte jeg å falle av gruppen med 3-løperen foran. Prøvde å presse på for å nå de igjen, men ga etter hvert opp. Kanskje burde jeg sluppet før. Utover mot Skøyen ble det gradvis saktere, men håpte å holde en viss fart rundt 4,30. Det holdt et stykke, men på vei inn mot halvmaraton sank det ytterligere og passerte på 1,35. Da skjønte jeg at det måtte bli en tid over 3,15. Så sank farten mer og jeg begynte å føle mer magen. På vei inn mot Rådhusplassen igjen gikk det smått, og måtte skjerpe steget. Men den siste sløypa på 11 km. ble gradvis mer preget av mage, og jeg kjente det rumlet skikkelig. Det var ingen kraft i beina. Måtte få lette på trykket og prøve å løpe litt inn mot sentrum og mål

Klarte å få litt fart på beina inn mot Aker Brygge og gradvis mer folk langs ruta inn mot mål. Men det var ingen ting å juble for. Annet enn at jeg fullførte nok en gang. Å bryte var ikke aktuelt. Men dette var vel mitt dårligste maratonløp på mange år.

Likevel var jeg ikke preget av skuffelse. Det var litt ventet, selv om det ble mye verre enn håpet. I ettertid er det klart at magen førte til at beina ble gradvis mer matt og tung uten at de var stiv.
  Samtidig har jeg fått bekreftet at ferie før slike løp ikke er tingen for meg. Dette har jeg fått bekreftet gang på gang. For lite løping de siste dagene, gjør beina tilsynelatende fine, men etter kort tids løping visner de hen.
Tenk at jeg siste 10 kilometer på maraton løpte saktere enn 10 kilometer etter 40 kilometer med bratte stigninger opp og ned rundt Mont Blanc. Det forteller sitt.
  Nå må det lades opp til å løpe Atlanten maraton 16. oktober. Da blir det ingen ferie fra løping de siste dagene inn før løpet
I napoleuns fotefar i Alpene!

Drømmen gikk i oppfyllelse. I mitt 25. ultraløp siden 2005, nådde jeg mitt største mål som løper. Å ta seg rundt Mont Blanc på beina var en opplevelse i fjor. Men jeg manglet det å fullføre. Denne gangen skulle jeg fullføre og få FINISHER vesten. Jeg klarte det med glans, og det i torden og regnskyll!

  27.-28. august vil for alltid bli stående som en merkestein i min løpekarriere.  Å vinne et kortere maratonløp og å løpe under 3 timer, få sølv i NM på 6-timers og 100 km. var flott. Men å løpe 98 kilometer rundt fjellpartiet Mont Blanc hvor Napoleon i sin tid dro med sin hær, er både spennende, utfordrende og tøft. Men også ærefult.

  Distansen er ikke problemet. Derimot å forsere fem høye topper på opp mot over 2500 meter opp og ned mot 1000 meter igjen, krever sin mann og kvinne. I år var det i tillegg ufyselig vær, og til slutt ble deler av løpet stoppet på grunn av farer. Men jeg var tidlig nok ute til å komme meg gjennom og helt til mål.

  At jeg skulle bruke 18 timer og 19 minutter, var bare herlig. Når jeg da kommer inn som nummer 185 av samtlige over to tusen løpere i CCC (172 av herrene), må det bare konstanteres at det for meg er en bragd!

  Å bli nummer 11 i klasse 50-59 år, som var den største i hele løpet, er jo også litt å ta med seg videre i min historiebok. Dette løpet er regnet som ett av de fem tøffeste ultraløp i hele verden. Da er det hyggelig å figurere helt blant de fremste på resultatlisten.

  Etter at jeg brøt før halvveis i fjor, stod jeg time etter time i målområdet og studerte løpere som kom inn. Enten de var blant de fremste eller de siste som jublet etter endt løp, ble de mottatt som helter. Dette ville jeg også oppleve. Derfor har jeg brukt hele det siste året til å prioritere årets utgave av Ultra trail du Mont Blanc.

På nesten hver en trening, gjennom grundige utprøvinger av sko, staver, sekk og utstyr, har jeg tenkt på dette løpet. Treningen har bestått mye i terreng og fjell, skigåing og styrketrening for å unngå ryggproblemer. På hver fjelltur hjemme, så jeg for meg stigninger opp og ned rundt Mont Blanc. I løpet så jeg for meg bakkene jeg hadde trent i hjemme.

  Jeg ofret 6-timersresultat på Romerike og bare koseløp. Derfra gikk turen til Chamonix  tirsdag, sammen med Åse Irene. Med leiebil var vi onsdag på plass for å studere siste del av løypa nøye. Punkt for punkt fikk jeg logget sjekkpunktene, og prøvd litt av løypa. Dermed var alle biter av kartet på plass.

  Foruten hyggelige stunder i alpinbyen, brukte jeg mye tid på siste planlegging av detaljer. Ny caps, tights, overlevingsteppe, hansker, fløyte og andre ting ble handlet inn. Jeg hadde kontroll og var avslappet.

  Jeg var utrolig fokusert på målet. Å fullføre, gjerne med stil. Sov godt natta før, og var på plass ved bussen 07:15 og sa farvel til fruen. Hun skulle møte meg i Champex-Lac vel halvveis.  Oppholdsvær ble til lett regn før start i Courmayor. De fleste tok på seg jakker. Jeg stod der med min norske singlet-trøye og koste meg i 17 grader. Så styrtet regnet ned i to minutter, før det roet seg til start. Men etter få minutter kom et tordenskrall som runget over Mont Blanc. Også senere var det lyn og torden.

  Oppover de trange gatene ble vi tiljublet av tusener av italienere, mange med store sauebjeller. Etter et par km. stoppet regnet, og løpere tok av seg jakka for å pakke i sekken. Litt senere kom det noen dråper, og hustrige franskmenn og andre stoppet igjen for å ta på jakka mens jeg løp videre i min singlet god og varm.

Opp fjellsiden, var det grei temperatur, og formen føltes fin. Lårene var litt tunge, men jeg tenkte det var greit slik at jeg ikke startet for fort. GPS-klokka viste 5:30-6-fart i svak motbakke. Klatringen oppover mot første topp på 2584 meter Tete de la Tronche, gikk i kolonner jevnt og trutt gående. Vi gikk etter hvert på fjellryggen oppover, med rett ned på begge sider. Plutselig hørte vi helikopter, og så dukket det opp 20 meter rett ved siden av med filmteam som fulgte oss oppover. Vi vinket tilbake og la i vei videre med et smil.

Stavene var fin å ha. Både oppover, og ikke minst nedover i bratte bakker. Fra toppen gikk det like bratt ned igjen, forbi storfe med de svære bjeller på samme sted som i fjor, og videre nedover mot bunnen av dalen. Der ventet hoiende publikum som tok imot de løpende heltene, som tok en snartur innom teltet for nuddelsuppe og litt annet snaks.

  Herfra og opp til Grand col Ferret slet jeg i fjor, men nå var det langt bedre føtter og ikke så varmt i de bratte bakkene. Sola kom likevel litt fram et øyeblikk, før regnet igjen sildret.

Singlet var godt nok for meg ennå, og det var fra toppen og ned lett å løpe mot La Fouly, hvor jeg brøt i fjor. Litt energitom føltes et øyeblikk, men inntak av næring ga god driv nedover. I sekken hadde jeg med brødskiver, energikjeks, energibar, gel og drikke. Resten fikk jeg servert.

På matstasjonen tok jeg meg tid til å fylle opp lagrene med mat og drikke, før jeg la i vei videre nedover etter kvarters pause. Hadde jeg i fjor visst hvor fint det var å løpe 10 km. nedover på asfalten, hadde jeg kanskje fortsatt… Her fosset jeg i år forbi løper etter løper i 5-tempo. En mil som gikk unna i herlig driv og nye krefter etter siste matinntak. Lårene var bedre og kroppen føltes fin ut.

  Opp siste 4 km. bratt stigning til Champex-Lac ble gjort unna med glød, for jeg visste at der ventet Åse Irene. Inntil da hadde jeg ligget halvtimen foran oppsatt skjema. Jeg la opp passeringstider ut fra bestetid i fjor, og trakk fra til en normert tid på 18 timer.

  Til Champex-Lac  lå jeg fortsatt godt foran skjema. Her ble det kvarters pause med fruen, pasta og drikke. Det gjorde godt i bakkene som ventet videre. Jeg skiftet til tørre klær og tok på vindjakka. Nye høyder over 2000 meter ble passert med stadig mer vått underlag, stier som ble til små elver av brunt sølevann, sleip gjørme og leire som ble til nesten skibakker å gli på nedover.

  Håpet var å komme til Trient før lykten ble tatt fram. Det ble mørkere i gradvis mer tåke, og jeg fulgte andre løpere med lykter en stund, før jeg ikke turte å vente på å finne fram min egen.

  Siste bit ned til Trient er som å løpe den bratteste hoppbakken. En ting at det er hardt å gå oppover bratta, men beina knuses vel så mye i lett hoppende takt nedover. Delvis er det steinete, røtter og ulent underlag som lett kan føre til fall.

  I Trient ble det en kjapp stopp med litt matinntak, før nye høydemeter ble spist unna i et par timer fram til Vallorcine. Åse Irene som fikk følge med to franske damer på vei rundt ville vente der også. Her ble de siste lykkeønskningene overlevert før den siste kraftprøven.

  Inntil da følte jeg meg avslappet målbevisst. Åse Irene fortalte etterpå at hun hver gang vi møttes så gløden i øynene mine. Ingen ting å klage på, alt gikk som det skulle og jeg skulle ha den vesten.

  Jeg turte likevel ikke å tenke for mye på resultatet. Her skulle det vise seg å være viktig å fokusere kun på en ting, å komme seg videre, finne stien og holde seg på beina.

Fra Vallorcine på 1260m. går det lett oppover i 5 km. hvor jeg gikk aktivt. For deretter bar det rett oppover fjellsiden. Nedenfra så jeg en lysstripe med løpernes lykter som buktet seg oppover. Den lett steinete stien jeg prøvde dager før var ikke så verst. Men det var nesten uten ende oppover. Så viste endelig klokka 2000 meter, men da begynte det virkelig å regne. Vinden ble sterkere og jeg frøs litt. Fokus var å holde seg på beina og følge stien. Men tett tåke gjorde det vanskelig, så vi var flere som lette etter de lysende båndene langs stien. Det var plutselig steinur, store elver vi måtte forsere opp til anklene, og tider hvor jeg holdt på å gå ut i den virkelige elva. Andre steder var det bratt rett ned 45 grader fra den smale stien full av leire og glatt underlag.

  Her var det ingen sjanser å ta. Å overleve, komme seg videre, ikke bli kaldere enn jeg var, ble det viktigste. Men jeg hadde ingen angst. Dette har jeg opplevd før, og jobbet iherdig meter for meter helt til toppen La Tete aux Vents på 2130 meter.

  Derfra skulle det gå nedover til siste sjekkpunkt på La Flegere, 7 km. igjen ned til Chamonix. Men det tok sin tid. Holdt på å snuble. Gled sidelengs og havnet i vått gress i skråningen ved siden av. I neste øyeblikk ramlet jeg framover og slo kneet. Men det gikk bra uten særlig ondt. Slik gikk det minutt etter minutt som en full mann på vei hjem fra pub om natta.

Mange stoppet nesten opp, jeg passerte over 10 personer langs høydedraget. Så endelig skimtet jeg noe lys. Kunne det være siste sjekkpunkt? Det så ut som en flystripe i tåkehavet. Jo der plutselig var det inn i et telt hvor folk satt og hutret og frøs. Flere hadde tatt på seg overlevelsesteppet, en annen ble massert på beina for å få nok liv i dem til å komme seg ned bakkene. Her var det lite muligheter for annen transport, om det ikke stod om liv.

  Jeg tok meg mitt siste glass cola, før jeg fartet videre mot siste mål. Vinden og regnet kjentes ikke så godt lenger nedover. Her var det bred steinete vei, hvor jeg måtte følge både underlaget og lysende bånd i tåkehavet. Etter hvert gikk det på smalere stier i u-svinger nedover skogen. Jeg så etter lys fra Chamonix, men det var bare tåke. Drømmen om å skue Mont Blanc-massivet fra siste høydedrag i nattelyset ble byttet mot målbevisst lett løping ned for å fullføre løpet. Den siste stekningen tok jeg igjen løper etter løper som enten gikk rolig, eller prøvde forsiktige løpesteg. Jeg holdt jevn fart, men uten å risikere noe. Minst ti løpere passerte jeg, og det var en herlig følelse å begynne å kjenne at målet skulle nås denne natta. Vi startet kl.10, og nå var klokka 04 om natta.

  Ned fra skogsveien kom vi til asfaltvei, en løper nådde meg igjen, og jeg fikk hjelp til å se hvilken vei vi skulle ta i mørke gater. Vi holdt jevn løpefart inn mot byen, så dukket en ny løper opp bakfra. Den siste spurtet fra meg mot slutten, mens den andre holdt jeg bak.

  Gatene var ikke tomme, men så mange var ikke ute så sent på natta. Men de som var der heiet. Jeg vinket og hoiet tilbake, og fikk mer jubel. Her var det bare å feire en lang dag og natts ferd mot mål. Åse Irene stod før siste sving til oppløpet, og møtte meg igjen inn til mål med filming og fornøyd mine. Jeg jublet over mål, kysset bakken og hadde endelig nådd drømmen min.

Jobben var gjort. Alt jeg har slitt og jobbet for hadde lykkes, og det til overmål da jeg fikk vite det konkrete resultatet. At jeg kom 18 minutter etter oppsatt skjema, skyldes ene og alene siste fjellovergang. Med normale forhold hadde jeg helt sikkert brukt halvtimen kortere. Vi brukte noen minutter bare å lete oss fram. Men det gjorde ingen ting.

  Et stort øyeblikk var det å få utlevert vesten hvor det står CCC FINISHER på! Det var med ære jeg tok den på meg. Ikke bare hadde jeg gjennomført med stil. Resultatet var flott, og jeg fikk i tillegg tøffe utfordringer mot vær og vind på siste del om gjorde det ekstra godt å ha fullført.

  Etterpå fikk jeg høre at de som passerte timen senere enn meg på Vallorcine, hadde blitt stoppet. Spesielt surt var det for Bernt Bratsberg som hadde så fin utvikling. Han fomlet med å ta på seg hanskene på vei ut, og ble som første løper stoppet. De hadde fått rapporter fra fjellet om sterk vind og regn, hvor løpere hadde store problemer. Der turte ikke å sende opp flere. Da var jeg allerede oppe på toppen. Også UTMS og TDS ble stoppet. I den løypa hadde det gått ras, så det var mulig å komme forbi. De fikk mulighet til å løpe neste morgen i nesten samme løype som CCC, men litt kortere.

  Synd at været ble som det ble, men jeg kunne lykkelig spasere rundt med mitt gjennomførte løp blant knapt 500 som fikk lov å fullføre på CCC. De andre fikk vesten som en trøst, men det er jo litt surt ikke å kunne løpe gjennom hele veien.

06 prøvde jeg å sove, men det ble bare 3-4 timer på lakenet uten særlig søvn. Lørdagen koste vi oss i Chamonix, og handlet litt det som gjenstod. Om kvelden møtte vi Einar og Mona for å spise god middag. Etterpå var det ut og ta i mot andre norske som løp erstatningsløpet for det avbrutte løp.

 Søndag før avreise måtte jeg en tur for å se på de siste på vei inn. Da nærmere 26 timer var gått kom det jubel fra gata. Opp mot mål kom et japansk par i brudeutstyr. De hadde løpt som bryllupsreise, og hadde fått hatt, slør og bukett like før innkomst. Gjett om de ble tiljublet og æret for å ha fullført. De var like store helter som jeg, selv om tiden var en helt annen.

  Det flotte med dette løpet er nettopp at alle er helter. Når arrangementet og opplegget rundt også er veldig profesjonelt med masse hyggelige funksjonærer, er det en ære uansett plassering å kunne løpe opp til mål og få en velfortjent hyllest av publikum, speaker, TV-kamera og andre fotografer!


(Endelig kan jeg gi terningkast 6 på et løp jeg har deltatt i gjennom 20 år)

 

Opplevelse med 6-timers Romerike
(Foto: Ole Arne Schlytter)

Starten går for nok et 6-timersløp lørdag. Området er nytt, men konseptet er det samme. Å holde på mest mulig i løpet av 6 timer. Genialt enkelt. Både for en datter som debuterer med 10 kilometer som sitt lengste fra før, og de mest rutinerte løperne!

Å stille opp i konkurranse med det for øye å bare gjennomføre halvparten er litt vanskelig for en dreven løper. Men denne gangen var det veldig greit. Å holde igjen til mitt store løp i Mont Blanc neste fredag er det viktigste. Og det var veldig mye eklere når jeg hadde mine to damer å fokusere på

Åse Irene visste hva hun gikk til etter debuten for to år siden. Denne gangen var det datteren Camilla som skulle prøve seg. Lysten til å slå sin mor var absolutt til stede.
  Fra første steg la Gjermund, Tore Bjørn og Reima seg i tet, med meg ikke så langt bak. Målet var å løpe litt fort i starten for å teste formen. Men jeg skjønte snart at det var fornuftig å roe farten litt. Etter ei uke med flere konkurranser og tempotrening, ble det to dager uten trening. Av tidligere erfaring vet jeg at beina blir litt møre, og dette fikk jeg bekreftet på nytt.
  Men jeg koste meg videre utover, og heiet på mine damer og andre løpere. Løype er ikke like intim som på Trandum, og det blir ikke så lett å se andre løpere uten å løpe sammen. Likevel var selve underlaget og løypa fin og variert med grus og asfalt.

Ved målpassering var det alltid noen som heiet og fulgte med. Det kom oppmuntrende kommentarer. Jeg fulgte ikke med tavla med resultater, siden GPS-klokka ga nok svar. Per Lind kom med sine kommentarer innimellom med mikrofon. Ellers hadde det vært gøy med litt mer speaker og musikk i mellom for å få opp stemningen enda mer.
  Ved matbordet stod Erik Nossum, som kunne gi litt tilbake noe av den service han selv hadde fått gjennom 42 dager Norge på langs. Også kjekke jenter bidro med serveringen. Her var det variert kost og drikke. Kanskje kunne lyse brødskiver med syltetøy oppdelt i biter supplert et ellers godt utvalg.

 Etter passert maraton på vel 3,40 var mange av løperne på vei ned i fart. Enkelte hadde gitt seg, mens andre begynte å slite. Gjermund ga seg fornuftig etter kjenning bak låret. Frants slet og ville gi seg, men ble dyttet videre og klarte å knipe bronsen foran et kobbel av løpere
  Alltid spennende å følge utviklingen i slike løp. De som ser ut som sprintere de første to timene, kan se ut som sykehjemspasienter siste timen.
   Jeg fikk sammen med Camilla i flere runder. Hun var fortsatt fokusert på å holde på, og så mot 30 km. Det var halvannen time igjen, og hun begynte å gire opp. Ved passering stoppet jeg litt, og hun bare fortsatte ivrig forbi. Jeg måtte løpe etter henne. Her hjalp det ikke med ondt kne og kranglete rygg. Hun ville bare videre.

Knapt timen igjen og hun hadde passert 30 km. Så var målet 32 km som hennes mor hadde for to år siden. Farten ble skrudd opp, og jeg måtte kommentere til henne hvordan hun så ut, forhold til mange av de andre. Løpere som spurtet forbi meg første to timer klarte nesten ikke å jogge. Andre gikk slukøret. Camilla ble enda mer motivert og fortsatte etter 32 km halvtimen igjen. Det ble 34 km, hvor jeg løp foran inn til mål for å ta bilde mens hun jublet. Jeg skulle ta litt film og fikk henne til å løpe litt til. Dermed satte hun fart videre siden det var 4 minutter igjen. Demed ble det noen hundre meter ekstra

Imponerende gjort ac Camilla, som nok en gang beviser at det er viljen det står på for å få til ting om vi bestemmer oss.
  Fruen holdt jevn god fart, men slet litt med magen. Varmen og fuktigheten var nok litt problemer for flere denne dagen, og Åse Irene måtte hente seg litt igjen ved passering. Men hun fortsatte og løp mot slutten. Det ble dermed 31 kilometer og flott gjennomført selv om det røynet litt på.

I ettertid har det blitt positiv effekt med damene som løp med L på ryggen. De inspirerer hverandre, og både debutanter og andre som ikke er så rutinerte ultraløpere. Her kan det bli mer spennende framover.

At det ble svensk seier med Reima var jo bare hyggelig for tidtakersystem-leverandører, men hyggelig med Bjørn Tore og Frants på pallen også.
Enda mer imponerende var det med Rita som vant suverent dameklassen, og ble tredje best totalt. Jeg løp sammen med henne en periode i starten, og var redd for gammel skade som har plaget henne. Men hun løp imponerende jevnt og fort. At hun holdt helt inn var utrolig herlig å se, og det er dermed to solide damer på kvinnesiden til å representere Norge internasjonalt (sammen med Margrethe).

Til arrangøren er det bare å si takk for en flott dag med omsorgsfull service på alle måter
Prestasjon langs veien
Mange eventyr skjer i det norske ultramiljøet. Et av de sprekeste er å løpe Norge på langs. Tanken var tenkt av flere i fjor, men Erik Nossum gjorde noe med det. Han fikk gnisten, la planer og satte i gang med løpingen fra Nordkap fra 1. juli. Spennende har det vært å følge ham på veien via nettet. Lysten til å kunne løpe sammen med ham har vært der lenge. Endelelig knne jeg møte ham i Trøndelag, på vei til Landsskytterstevnet i Elverum.

Fredag ettermiddag møtte jeg først Marit Bjerknes som har vært sjåfør i flere dager. Det har vært en opptur å få muntrasjonsrådet og hjelperen Marit med på turen. Ved Berkåk møtte jeg Erik på veien. Han var positiv og hyggelig som alltid. Men han sliter med tunge bein, og er glad for all den hjelp og støtte han får.
  Derfor var det for ham en lettelse å få løpehjelp de siste par milene. Det gjorde at farten økte litt og det gikk i lett løpesteg, etter forholdene når vi vet han har vært i gang 30 dager.
  Marit har ei tante og onkel ved Ulvsberg. Det er godt for Erik å få sånn mottakelse med god seng, mat og hyggelige folk. Dete ble en opptur.

Lørdag startet dagen vel 09 og Erik var i bedre humør og fine bein. Litt stivt og tungt i starten, men så var han i gang. Han kjente litt til ømheter, senket farten noen meter, og så ordnet problemene seg. Vi løp jevnt oppover og holdt vel 7 minutter per kilometer. For hver 10. km. dukket den røde bilen opp, og Erik gliste over noen minutter stopp og inntak av mat og drikke. Vi pratet om løst og fast, løpingen, problemene, samfunnet, naturen og det meste. Og så kunne vi være stille. Det er slikt som trengs på lange turer. Gradvis ble de tunge beinene til Erik mindre plagsom, kanskje på grunn av Marits smittende humør og mitt løpeselskap som prøvde å holde jevn fart.
Trafikken er stor i Østerdalen, men tross mange biler som kjører nær gikk det greit. Om Erik er godt over halvveis, var det en psykisk opptur å passere grensen til Hedemark. Også å være på toppen på 733 meter i Østerdalen og vende nesen nedover langs med elva som rant i samme retning var opptur. Hyggelig selskap til tross, så måtte jeg si takk for meg etter 4 mil. Jeg måtte videre på jobb, men følte at en hyggelig langtur var til nytte for Erik.
  Og såpass positivt gikk det denne dagen at han klarte å fullføre helt til Tynset, nesten 70 km. Nå er det håp om at den positive trenden fortsetter videre, det er ennå langt igjen og mange utfordringer. Så det er bare å gå inn på hjemmesiden for løpet og sende hilsninger, møte opp og bli med noen kilometer langs veien for å støtte norgesrekorden som nå settes. Jeg skal få tid til å løpe litt med han når han ankommer Elverum på tirsdag, og ønsker ham god tur videre

Som vi snakket om på løpeturen, så kan dette være til inspirasjon for mange andre som tørr å utfordre egne grenser og gjøre noe annerledes
Herlig helg på fjellet med løping
Å dra en tur til Finse i slutten av juli, er som å ha et årlig stevnemøte med gamlekjæresten. Denne gangen tok jeg med fruen til en flott helg i fjellet med kondisjonerte damer og herrer.

I 2005 debuterte jeg på ultraløp i Rallarvegløpet. Det gikk dårlig rent konkurransemessig, men som opplevelse gjorde dette at jeg ble frelst på ultra og løping i fjellet.

Fredag var jeg igjen på plass på Finse. Da hadde jeg og Åse Irene kjørt torsdag til Otta for å overnatte, før videre tur over fjellene ned til Haugastøl. Her møtte vi andre ultravenner på togstasjonen.
  Så var vi igang igjen med nok et kondisjert stevnemøte. Åse Irene har blitt kjent med mange løpere etter hvert, og vi har blitt en storfamilie. I tillegg er det nye venner som dukker opp.
  Etter treretters middag fredag kveld og orienteringer av Helgesen og Gilberg, var det tid for søvn. Jeg bråvåknet klokka 09, men hadde egentlig god tid. Toget ned til Flåm gikk ikke før 11,10, så jeg hadde en god frokost før alt ble klart for avreise.
  Jeg var mer avslappet enn noen gang. Fra å være spent på hva som møter meg på ultraløp, er det debutanter som trenger råd om hvordan de skal forholde seg til utfordringen.

Denne gangen husket jeg matpakken og spiste på vei ned den flotte dalen. Været var perfekt med 15 grader og delvis skyet. Jeg gjorde min nye gps-klokke klar, og la i vei i fint tempo som vanlig. Målet er å holde puls på 150-155 og der lå jeg med 4,30-fart de første km. Men det gikk gradvis oppover og litt saktere tempo. Men jeg hadde full kontroll og løp i mitt eget tempo. La meg litt bak en gruppe når det var behov og tok de igjen. 
  Før svingene i Vatnahalsen følte jeg meg i fin form og gode bein. Jeg var jo usikker etter en liten forkjølelse, men beina kjentes grei.

Jeg gikk opp de bratte svingene og ble overrasket da jeg kom på toppen og så klokka 1,45. Det er over 10 minutt raskere enn noen gang før. Samtidig var beina kvikkere enn jeg  noen gang har følt så langt. De jeg løp sammen med oppover fosset jeg fra etter å ha tatt sekken på ryggen. Jeg tok igjen Peter Tubaas og holdt følge en stund. Etter hvert dro jeg fra ham og følte meg fin bortover og oppover første stigning. Jeg hadde kontroll og holdt jevnt steg. Så kom det ny flate og oppover mot Hallingsskeid føltes beina litt mer treg. På toppen og bortover flata fikk jeg litt problemer med å dra opp løpesteget. Jeg har for lite fartstrening til å holde jevn fart, men det gikk jo framover. Den siste lange stigningen opp mot høyeste punktet gikk jevnt og jeg løp stort sett hele veien. Likevel var det vanskelig å dra ut steget siste 10 kilometer mot mål. Det føltes greit, men farten var ikke så veldig høy. Men jeg kom i mål til 12 minutter pers og var godt fornøyd med 5,17.05.

Åse Irene var ute i løypa og tok bilder, og fikk 23 km gåtrening. Så var det klart for middag og hygge om kvelden. Beina var fin og jeg så fram til neste dag, mens mange grudde seg.
Natta ble ikke lang og allerede ved 05-tiden våknet jeg og fikk ikke sove. 06 stod jeg opp og jobbet på PC før jeg spiste frokost 07. Klokka 9:30 stod vi klar til siste etappe. Jeg fikk 54.600 meter første dag på klokka, og dag to målte jeg 26,700 meter. Jeg lå i 4,30-tempo bortover, men merket at det var ikke lett å holde tempoet. Selv om det føltes greit, viste klokka at jeg sleit med å holde fart til under to timer. Jeg tok igjen folk og ble fraløpt. likevel var jeg og Per Gunnar Alfheim i samme gjeng. Vi vekslet på å være først. Nedover mot mål dro han som ventet fra, men jeg tok innpå mot slutten. Så kom det folk bakfra som prøvde å løpe fra meg, men jeg kviknet til og tok henne igjen. Så oppdaget jeg en til foran og økte farten. Merket at jeg hadde krefter igjen og fosset framover og opp på siden til ham inn til mål. Vi ble dømt likt i mål og det ble en flott avslutning på en dag hvor tiden ikke var like bra som løpet føltes. To minutter bak fjorårets resultat forteller at jeg ikke har like mye fart i beina.
  Men 17.plass totalt blant herrene og bare slått av damevinneren var helt greit med det tøffe feltet som startet i år. Ingen var i nærheten av min alder blant de som slo meg, og med pers for fjerde gang viser jeg fortsatt framgang tross fyllte 50 år!
8 mils forspill til 50-årsfeiring!

Oppladningen til 50 miles (81,3 km) i Nordmarka har vært travel. Mye jobbing og andre forhold privat krevde all energi. Jeg var usikker på hvor mye jeg kunne mobilisere. Men etter kort tid kjente jeg en behagelig og deilig følelse fra starten ved Mylla klokka 07, tross det grå været. Det ble perfekt oppladning til 50-årsdag senere på kvelden.

 

Da jeg satte meg i bilen fredag morgen og sammen med kameraten kjørte nedover, senket skuldrene betydelig. Det var også mitt håp. Etter ni timers kjøring kom jeg til søskenbarnet på Vinterbro som skulle feire 50 år.

Vi fikk middag og kameraten ble igjen mens jeg dro til Rica hotell Gardermoen hvor jeg møtte Marit og Inge Asbjørn. Så var det å fylle opp sekken med rett utstyr og legge seg.

   Å stå opp 04:30 gikk greit, og timen senere var vi på vei til startområdet ved Mylla. Det vekslet på opphold og regn. Men ved starten var det noen dråper. Likevel var det greit for meg uten jakke. På forhånd rakk jeg så vidt å stille inn min nye Garmin 310XT puls og gps-klokke.

At den varsler hver km. ga en flott kontroll på tiden. Jeg åpnet rundt 5,15 per km. og følte meg behagelig. Etter hvert lå jeg i feltet bak de 3-4 første. Varmen var passelig og jeg løp kontrollert. Om enkelte syntes det ble litt kaldt, var hele løpet perfekt for meg


Ved første topp oppdaget jeg at mine sko med gore-tex og gode knotter var en stor fordel i det bløte terrenget. Nedover fosset jeg forbi løpere. Men så kjente jeg noe vått på ryggen. Straks innså jeg katastrofen og vrengte av meg sekken og åpnet den. Slangen hadde løsnet og sportsdrikken rant ut. Halvparten av to liter var igjen.

Like før dette hadde jeg snublet og flatet ut framover, men landet på vått gress. Skitten reiste jeg meg opp, men oppdaget ikke før to mil senere at jeg hadde blødd på kneet. Tross våt bakende og litt tapt tid og plassering ble jeg ikke stresset og fortsatte videre. Etter hvert kjente jeg litt ømhet i hofta som trolig kom fra fallet. Det var litt småømt men plaget meg ikke.

Noe senere var det litt tanker om hofta, og jeg sa høye mantra for meg selv der jeg løp alene om at det ikke var ondt. Så forsvant følelsen fra hofta, selv om problemet ikke var borte. Jeg tenkte positivt.

På andre toppen stresset jeg litt for å finne stemplingsplassen, og trødde litt skrått på et glatt berg, og skled rett ut til siden. Det var sleipt, og jeg kjente straks ondt i andre hoften. Det kom et ord akkurat da, men etter få minutter nedover minket smerten. Senere ble ikke den hofta problem.

Jeg opptaket at jeg plutselig lå som nummer seks, og var overrasket siden det gikk i behagelig tempo. Videre sang jeg og koste meg for meg selv. Det var deilig å løpe, selv om hofta minte meg på utfordringer med jevne mellomrom.

Ved Ringkollen var det dropbag og jeg tok en brødskive, etter å ha spist energibar tidligere. Jeg slet med å få den ned, men det var godt med skikkelig mat også. Ned fra toppen igjen tok jeg banan, skiftet til lettere sko, og følte steget gikk mye bedre forhold til terrengskoene jeg brukte som var skitten og litt fuktig.

Om hoftesmerten ikke var direkte problem, merket jeg at den påvirket litt steget. Jeg slet med å løpe avslappet nok og dette ga litt problemer med ond rygg. Jeg jobbet iherdig med hofta og rett rygg. Dette hjalp. Det gikk ganske bra og tempoet var på flat vei nede i 5,15-fart.

Mot Oppkuven var jeg redd for at de siste tre milene ble problematisk. Bjørn Hytjanstorp ropte til meg tidligere om at det var mange bakker igjen etter siste toppen, og jeg svarte at det visste jeg. Bjørn ga for øvrig rådet før start om å ha med sko for skifte, noe jeg er takknemlig for.

Etter Oppkuven gikk det tre kilometer nedover i lett tempo. Jeg var litt bekymret for bakkene oppover igjen, men det gikk mye bedre enn fryktet. Jeg gikk der det var bra stigning, men løp ellers ganske bra. Men uten hoftesmertene hadde jeg nok likevel kunne holdt litt jevnere høy fart som hadde knepet noen minutter til mål. Likevel gikk motbakkene bedre enn fryktet, og jeg mante meg selv til å stå på.

Ved Oppkuven så jeg at det var et kobbel av løpere ikke langt bak meg, og jeg måtte bare stå på. En kom like bak meg 20 km. igjen, men så fikk jeg en luke. Så dukket en annen opp, men også han havnet lenger bak. Men da det begynte å røyne litt på 10 km. igjen kom to løpere som jeg fulgte i de bratte bakkene nedover til dammen. Da var beina mine gele og jeg holdt på å falle flere ganger. På den steinete stien måtte jeg derfor roe litt ned. Da ble jeg liggende litt bak og jeg innså at det ble vanskelig å ta de. Før siste bakken ned mot Svartbekken kom også han som var like bak med litt tidligere og dro forbi. Jeg gruet meg for siste bakken opp på 3 km. og jeg konsentrerte meg om å holde det jevnt i gang. Men det ble noe gåing oppover. Det var ikke tid til å klare under ni timer, og jeg gikk og løp kontrollert inn siste del til mål.

  Jeg kunne juble over mål, og var lykkelig over at det ble 10.plass totalt av 54 løpere. Dagen hadde vært flott og løpet var ganske jevnt og fint, selv om det kunne gått litt kjappere på slutten.

 

I ettertid ser jeg at de foran meg er enten i 40-årene, eller betydelig yngre. Derfor kan jeg si meg godt fornøyd med innsatsen av en 50-åring. Samtidig er dette 1,5 time raskere enn for to år siden. Jeg har mye å gå på løpsmessig ennå, og ser på Kristins Runde som god trening og erfaring fram til Rallarvegløpet og ikke minst Mont Blanc.
 
P.S. Selv om jeg halter litt et par dager etterpå på grunn av den onda hofta, er jeg en lykkelig mann på vei til nye eventyr i fjellet

Når mirakler ikke skjer
Hvorfor smiler jeg på dette bilde med medalje og premie?
Jeg fikk medalje for min 7 maraton i Ålesund maraton, og 10-årspremie for antall deltakelse medregnet halvmaraton. Ellers var det lite å smile av i dette maratonløpet mitt nummer 56


Skjer virkelig mirakler, tenkte jeg etter 3 km. i Ålesund maraton. Beina gikk fortere enn jeg følte med lav puls. Lørdag trodde jeg at under og mirakler kunne skje også min kropp. Satset på realistiske 3,10, men begynte å fable om ned mot 3 timer et øyeblikk.

  Varmen var ikke grunn til feber-tanker. Det var surt og regn. Raskt kom jeg ned på jorda igjen og løp 4,20-4,30-fart. Jeg begynte å tenkte på medvinden som årsak til at det gikk så greit i starten. Men beina fungerte ganske greit og optimismen rådde nesten til passering halvmaraton. Like under 1.35 var ikke verst, men innså da at det ville bli tyngre på andre runde

Kun de første 500 meterne løp jeg sammen med andre. Tok igjen noen på halvmaraton første runde. Ellers var jeg helt alene. Men jeg er vant til dette. Starten på andre runde var vindfull. Vinden hadde snudd og jeg ga på for å holde farten oppe. Det skulle jeg nok ikke gjort. Raskt merket jeg at beina ble tyngre og farten lavere. Jeg surnet hen og innså at det ble rolig jogg den siste tredjedelen. Ikke hadde jeg bein, og ikke særlig lyst til å prøve å holde farten oppe. Dermed ble de 3,28 og kun 5.plass av de 16 deltakerne. Skuffende, og skikkelig rævaløping. Men det var positivt å møte datteren som løp sammen med meg inn til mål.
Egentlig var jeg ikke så skuffet over at det ble tungt, fordi jeg ikke har noen form for maratontrening. To måneder med lite trening og nesten ikke fartstrening rettes ikke opp med et par fartsøkter og langtur siste uka. Jeg er ikke bedre akkurat nå, men ville prøve meg. Det holdt i en halv maraton. Men kroppen er frisk og nå får jeg starte på alvor oppkjøring til sesongen.
 
Det jeg imidlertid har lært enda en gang, er at mirakler skjer ikke min kropp. Enkelte gang stiller jeg opp i løp med dårlig grunnlag, og håper likevel at det skal være små mirakler som gjør at jeg har en knall dagsform som veier opp. Men det er bare å innse at det skjer ikke. Jeg må bare trene, trene, trene, trene, trene og trene, samt ha en fornuftig oppkjøring mot løp skal jeg lykkes. Jeg får ingen ting gratis. Det er nok det som har ført meg så langt innen løpingen tross økende alder. Samtidig betyr det at det ikke nytter å håpe på gode resultat uten denne satsingen og treningen. Da går det alltid på ræva. Jeg kan håpe på en topp dag med godt grunnlag. Men samtidig må jeg unngå smårusk som gjør at løpet ødelegges. Dette gir meg et varsku for videre sesong, som gjør at jeg ikke vil overlate noe til et håp om lykketreff
Hyggelig helg med venner i TEC
Se på denne fine og smilende gjengen. 6 norske som hadde en fin helg i Täby. Her ser vi fra venstre Thore, Ellen, Marit, Gunnar, Olav og Anders.
På forhånd var jeg veldig usikker på turen. Hadde det vært kun 100 miles, ville jeg nok trolig meldt avbud. Om jeg ikke har sagt det til andre, har kroppen ikke føltes helt god. Forkjølelse og delvis på grensen til feber i 1,5 måned har tatt på. Ikke minst mentalt. Merker at slike lange perioder får meg til å bli likegyldig til trening og kommende konkurranser. Selv dagene før avreise var kroppen usikker. Beina var litt småøm når jeg løp, og jeg manglet steget

Likevel valgte jeg å reise. Fordi jeg håpte på opptur med å treffe de norske og være med i miljøet. Ambisjonene var lave, og fordi det var enkelt å melde seg over til 50 miles under løpet, valgte jeg å vente med dette til jeg så det an. Det kunne jo gå mye bedre enn jeg trodde.
  Men på den første runden føltes beina litt småstiv og tung, selv om jeg holdt planlagt vel timen per runde. Hodet var likevel veldig avslappet og ikke negativ en tanke. Derfor fortsatte jeg med tanke på 50 miles, men åpen for å fortsette. Etter 4 runder merket jeg mer ømme bein

Farten holdt jeg oppe, men jeg fikk plutselig ondt i ene kneet og hælen. Det gikk å løpe, men jeg har aldri silk ondt på løp. Men jeg smilte og hadde det likevel godt. Jeg innså tidlig at 50 miles var dagens mål. Det var ingen problemer å kunne gjennomføre dette på under 9 timer uansett problemer. Derfor løp jeg trygg på å gjennomføre med stil tross alt. De siste to rundene tok jeg i litt ekstra for å holde farten oppe, men det ble likevel 67 og 68 runder. Jeg hadde ikke klart å holde samme farten særlig lenge. Om jeg skulle ha fullført 100 miles, ville jeg måtte senke farten betydelig, og gått en god del...
   Jeg var ikke villig til å mobilisere så mye mentalt for et løp som ikke er av sesongens viktigste. Det ville også medført mer negativ følelse, selv om jeg hadde sittet igjen med et beltespenne. Samtidig ville jeg fysisk slitt mye lenger for å komme meg tilbake igjen

Nå er beina ganske fin, og jeg er optimistisk med pågangmot til å komme inn på sporet igjen. Det var akkurat målet mitt denne gangen. Samtidig fikk jeg oppleve de andre kjempe og stå på utover kvelden og helt til neste dag. Skulle gjerne likt å løpe litt om natta med lykt også som trening til Mont Blanc. Men det får jeg gjort likevel. Både Thore, Gunnar og Marit som fullførte den fulle distansen kjempet tappert og gjennomførte imponerende. Dette er noe jeg legger meg på minnet til neste mulighet. Mental styrke kan hentes både ved egne erfaringer, og andres innsats som jeg blir imponert over

Nå gjelder det bare at jeg ikke får nye sykdoms-tilbakefall. Lenge nok har det haltet med treningen, samt at jeg ikke har hatt overskudd til så mye annet enn det mest nødvendige. Nå venter våren med hagearbeid, uteliv, masse ting som skjer og ikke minst mye god trening
Per Gunnar er alltid optimistisk
Bilder fra Skövde
I hovedartikkelen er det bilde av meg og Per Audun. I dette bildet er det jeg og vinner Jon Harald som står med mye snø på sidene.
Erfaringene fra Skövde
Å løpe maraton er ikke lenger en utfordring, og når jeg stiller uten å presse tiden trenger jeg lite forberedelser. På 6-timers har det nesten blitt det samme. Jeg kan stille opp for å ta det som god trening.
Samtidig har jeg lyst til å prestere på 6-timers og få en god innsats over 70 km. Til Skövde hadde jeg tenkt å ta det som konkurransetrening, med muligheter for å få et bra resultat. 67 km i krevende løype rundt Averøy forteller at selv på treningstur kan jeg løpe over 70 km.

Men så ble jeg syk 14 dager før Skövde. Tenkte det var greit med 3-4 dager sykdom med lite løping, og så trappe opp til 6-timers. Men så varte og rakk det før jeg ble bedre. Jeg ble heller verre, og onsdag før avreise lurte jeg på om det var verd å dra...
  Men jeg ble bedre og reiste. Fly til gardermoen og så tog til Gøteborg og Skövde. Lang reise hele dagen, endte på et hotellrom sammen med Per Gunnar og Per Audun. Trivelig å møte de igjen. Middag ble inntatt med Reima og andre. Kroppen var avslappet.
  Middagen satt litt i kroppen, og magen ble litt øm. Det har den med å gjøre under sykdom og litt etterpå. Men neste morgen var jeg fin og følte kroppen var grei. Likevel var jeg spent

Starten gikk med 40 deltakere, og jeg ble liggende rundt nummer 20. I etteritd ser jeg at jeg var litt over nummer 20 de første minuttene. Fant min plass i rekken.
Jon Harald la seg i tet og tok meg igjen etter en liten halvtime. 3-4 til tok meg igjen, men så kom ikke flere. Dermed var det en håndfull løpere som hadde særlig ledelse på meg, og jeg var optimist i 5-fart.
  1,5 time gikk med greie føtter uten å føle meg pigg. Forkjølelsen merkes ikke og jeg inntok energibar. Så begynte magen å rumle og ble litt øm. Jeg fortsatte, men da jeg passerte 2 timer måtte jeg bare på do på Volvo-huset. Det tok sin tid, nemlig nesten 5 minutter...
Da følte jeg tid ble skuslet bort, men prøvde å ikke stresse med det. Men jeg merket at beina ikke var like god. Kjente meg mer øm og magen var fortsatt ligg uggen.
  Beina har tendens til å bli litt øm i muskulaturet etter slik magetrøbbel, og også etter en forkjølelse. Også at jeg bare hadde løpt et par korte turer på to uker er i utgangspunkt negativt for muskulaturen. Jeg trener 3-4 dager med lett trening før en konkurranse

Farten gikk ned og etter tre timer gikk jeg noen meter for å få bort litt stivehet i beina. Men jeg kom raskt i løping igjen, og tenkte at jeg uansett måtte passere 50 km. Så kom Per Audun forbi og mente at jeg også burde løpe siste timen, og dermed komme over 60 km. Målet mitt var bare å fullføre og få en fin treningsøkt. Jeg begynte å øke tempoet siste timen, og innså at over 60 gikk greit. Så innså jeg mulighet for en ekstra runde, og så siste runde hadde resultattavlet notert at jeg lå en runde foran det jeg trodde. Da hadde jeg innsett at enda en runde var mulig og tempoet på den 1200 meter lange løypa ble skrutt opp nesten til maks. Jeg løp fort og hang meg på Jon Harald som kom forbi. Jeg holdt nesten følge, men orket ikke å makse helt. Dermed stoppet jeg 5 meter før målpassering. Siste runde gikk på 5,35, som var desidert den raskeste

En usikker konkurranse kom med negative innspill etter to timer, men som likevel ble til en positiv opplevelse. 63,7 kilometer var greit nok på en slik dag. Langt unna topp, men fin trening til kommende løp. Ikke minst sosialt både i løpet og etterpå gjorde at turen var verd å ta. Jeg hadde garantert ikke fått meg en 6 timers løpetur om jeg hadde blitt hjemme
 
Høytidelig debut på 5000 meter
Å skulle debutere på offisielt løp på skøyteisen som 50-åring, hadde nok verken jeg eller andre trodd. Men torsdag kveld var det klart for å prestere på den nest lengste av skøytedistansene. Det ble gjort til høytidelig markering med sang, dikt og fakler

For å innrømme det. Jeg ble litt nervøs på forhånd. Å møte opp med stål under beina blant langt mer erfarne skøyteløpere er ikke bare lek. Men først og fremst er dette moro, selv om det blir litt konkurranse.
Jeg varmet opp med vel halvtime jogging for å bli varm. Så var det noen runder på isen for å føle hvordan det lå an. Kjente at beina ikke var topp. Etter 300 km. på to uker var beina litt daff. Men skøytingen fungerte greit. Jeg havnet i heat to, og der var de beste.
  Starten gikk litt nølende med 11 løpere tett i tett. Så fant jeg rytmen litt mer romslig på isen. Å gå langsidene er ingen problemer. Men svingene har jeg brukt tid til å få til. Jeg er vant til å gå krappe svinger på store vann, mens her er det lange og slake svinger rundt

  Etter en runde fant jeg mitt felt. Tre la seg i teten, og 4 lå i gruppen bak. Jeg la meg litt bak dem igjen og fikk gå for meg selv. Det fungerte bra og jeg prøvde å sparke fra på langsidene. Men i svingene er det fortsatt litt utfordring å holde farten oppe. Og etter få runder kjente jeg venstre lår begynne å svi. Det er jo der de fleste sliter. Hørte et par kompiser bak meg, og måtte gi på. Etter fem runder ble jeg tatt igjen av vinneren. Men det gikk jo greit, selv om jeg manglet krutt til å gi på skikkelig. Og etter hvert ble jeg preget av farten slik at det ble litt mer krampaktig i svingene. I en sving holdt det på å stokke seg, men jeg holdt meg på beina

Å ikke falle var hovedmålet. En i teten falt, og andre gjorde det samme. Men jeg klarte meg bra. På oppløpssiden ble jeg presset, men med litt iver klarte jeg å ta meg i mål til plassering i feltet slik det var i starten. Jeg var tross alt fornøyd

Men da tidene ble opplyst var det ikke like lystelig. Jeg har ikke offisielle resultater ennå, men jeg og mange med meg kom over 11 minutter. Vinneren var på 9-tallet. Ingen klarte altså å tukte 75-åringen som satte verdensrekord i klassen i følge NRK-program. Men det var jo innendørs....

Bare det å stille opp var en seier for meg. Med et par svingers unntak gikk det rimelig greit. Men jeg har jo alt for lite trening til å kunne gjøre nytte av min fysikk. Bare med litt mer stabile svinger ville jeg kunne tjent mange sekunder. Og med erfaring med å gå så mange runder i tempo ville jeg kunne holde mer jevn høy fart. Derfor vil jeg ved et nytt forsøk om et par uker kunne fått til betydelig bedre tid.
  Nå havnet jeg vel sånn midt på treet av de 23 som stilte opp, og det er greit nok. Viktigst var å ha det gøy. Det ble høytidelig musikk, diktopplesing og sang. Etterpå var det flott premieutdeling hvor vinneren får navnet sitt på en spesiell skøyte, og alle fikk medalje.
  Med litt mer overskudd i beina og teknikk som sitter bedre, ville jeg kanskje komme på topp 5. Det var ikke lenger opp. Det får komme neste gang

(På bildet ser vi jeg og to andre som sparker vinneren Erik Jordahl på æresrunde med fakler og stor stas)
Her er det høytidelig sang før konkurransen startet. Det er skøyteklubben Hamar 93 som stod for det flotte arrangementet.
Her er planleggingen fram til Mont Blanc

Tre element må være på plass til 27. august 2010. Sist gang var jeg veldig tent på å oppleve fjellet og stemningen rundt løpet. Noe utstyr hadde jeg også planlagt. Men langt fra detaljert nok. Denne gang er det ingen ting som overlates til tilfeldighetene.

Helt siden jeg kom hjem fra Chamonix har tankene kvernet rundt neste deltakelse. Men etter at jeg endelig fikk startlisens, har planleggingen begynt for alvor.

Fysisk:

For det første var jeg ikke sterk nok i hele kroppen sist gang. Nå trener jeg derfor mer regelmessig styrke, og må fortsette med dette gjennom hele sommeren. Ryggen ble problemet sist. Dette påvirker også hofta. Derfor må det trenes spesielt på dette.

Her er jeg en gang i uka på treningsstudio for å trene både føtter og overkroppen. Her har jeg kontakt med fysioterapeut som kan gi en del konkrete tips. I tillegg tar jeg daglige øvelser på stuegulvet. Spenst er en del av disse treningene.

Spenst trener jeg ofte gjennom uka ellers. Leggene er avgjørende i slikt terreng. Derfor må jeg være sterk her.

I vinter har jeg trent mye allsidig for å unngå slitasjer, og at jeg blir lei bare av løping. Mye skigåing og skøyter er derfor fin kondisjonstrening som bare vil påvirke positivt. Skigåing er også positivt med tanke på bruk av staver.

Treningen ellers skal preges av flere lengre turer enn tidligere. Heller ta fridager, for så å kjøre lenger på trening.

De lange turene skal gå saktere enn jeg har vært vant til. De lengste med innlagte gåpauser. Gåing blir det en del i Mont Blanc, så jeg legger inn jevnlig med gåøkter på 3-5 kilometer som en del av treningen.

Så er løping i brattere terreng avgjørende. Her skal jeg ha ukentlige turer i kupert terreng. Og med jevne mellomrom utover våren- sommeren skal jeg ha treningsleirer med telt på fjellet.

I tillegg skal jeg kjøre perioder med 3-4 dager i høyde opp mot 2000 meter for å trene på høyden, og sove der.

Mentalt:

Omtrent hver dag tenker jeg på løpet. Hver trening svever jeg innom hva jeg skal gjennom. Siden jeg kjenner mye av løypa memorerer jeg steg for steg. Tenker på slitsomme dager i trening med liten lyst, på at dette er viktig for å kunne ta meg opp på neste topp der nede.

Når løypa er klar og jeg får kartet, vil jeg også dele opp mer konkret i mange biter. Her vil jeg bit for bit gå gjennom hvordan jeg mentalt skal forberede meg. Ikke bare alt hva som kan skje under veis, men også hvor langt jeg er kommet. Da har jeg på en måte vært gjennom dette før, og lettere kan overvinne problemer.

Jeg kommer til å lage meg tre bilder.

* Ett hvor jeg kommer til å slite mye under veis og få problemer som må løses med jevne mellomrom. Men jeg kommer meg i mål, lykkelig og fornøyd tross at resultatet ikke er som håpet!

* Andre bilde ser jeg for meg der jeg føler alt går ganske bra, men så dukker det opp problemer som skaper utfordringer. Men jeg overvinner dem, for så å få nye senere som setter fart og tid tilbake. Likevel kommer jeg fram til en bra tid og plassering likevel.

* Tredje bilde er der jeg ikke nødvendigvis føler at det går så lett i starten, men at det går jevnt og trutt opp og ned. Til lenger det går, desto bedre blir følelsen når jeg ikke får de store utfordringene. Jeg legger løpere bak meg, blir mer og mer fornøyd og kommer inn til en meget god plassering og blant de 10 beste i klassen.

Praktiske ting:

Alle de små detaljene som må på plass for å lykkes er viktigere enn mange tenker på. Det hjelper ikke å være supersprek om sekken ryker, lommelykta svikter eller jeg ikke har mat nok mellom to stasjoner.

Først må jeg finne riktig sko. Jeg har kjøpt et par sko som jeg tester ut som gåsko foreløpig. De har gode knotter under og tåler fuktighet. Samtidig er de smidig. Alternativt er et nytt par av de som jeg brukte i fjor. Andre terrengsko vil også bli testet.

Sekken er avgjørende. Vil bruke samme som i fjor, men med litt justeringer.

Stav kommer jeg til å bruke. Her er jeg på jakt etter noen veldig lette og tynne staver som brukes når jeg må. Jeg skal lage en festeanordning med borrelås hvor jeg enkel plasserer de på sekken, og tar de fram når jeg trenger dem. Dette skal testes ut nøye.

Bekledningen blir viktig, og jeg trengs det innkjøp av ny lang tights som trengs til nattløpingen. Også hvilke skjorter og jakke som skal være med må testes. Her vil jeg prøve flere muligheter, og eventuelt kjøpe nytt.

Mat er avgjørende, og her skal jeg teste ut hvilken drikke som fungerer best i det lange løp, hvilke energibarer som egner seg best, og ta med noe med litt mer mat i som lefse. Ulike tabletter med salt og energi skal finnes fram til.

Ellers tester jeg for tiden ut flere typer lommelykter. Det blir nattløping framover for å finne de beste.

Retter sokker, truse som tåler lengst bruk, hvilke plaster som fungerer best og hva jeg skal ha med som reserver.

Kart og oversikt over løypa skal legges inn i plast for å være lett tilgjengelig. I tillegg skal jeg lage et stykke papp påskrevet korte stikkord for mental styrke, som plastlegges.

Musikk på øret må testes ut. Sist brukte jeg ikke det, men vurderer å ta med noe veldig lett og lite for å ha til bruk når jeg sliter. Her skal kun de riktige låtene ligge klar.

Ellers er det småting som smøring av vitale deler og andre bagateller som må på plass.

 

Ved å være så nøyaktig med alt på forhånd, er målet å kunne løpe avslappet når jeg starter 27. august. Da skal alle detaljene ligge i bakhodet, og jeg kan nyte løpet, og bruke ekstra krefter når det trengs, uten at jeg blir for opptatt med å ergre meg over alt som ikke fungerer.

 

Framover vil jeg teste ut noen av elementene i konkurranser. Først 6-timers i Skövde, så TEC 100 km. som er lang utfordring, selv om det er flatt, deretter Kristins Runde med mye opp og ned, og deretter generalprøven på Rallervegløpet!

Jeg er mer motivert og mer systematisk i mine forberedelser enn jeg noen gang har gjort foran løp! JEG GLEDER MEG STORT!

 

Full av vintergleder!
Lørdag var månen full. Den var fullere enn på lenge. Hele 14 prosent større enn normalt, og mange tusen kilometer nærmere jordkloden. Etter snøstorm lørdag, kom den fram og viste sin prakt over nattehimmelen.
  Helga ble travel med jobb fredagskvelden med operafotografering. Lørdag rakk jeg bare en kortere treningsøkt med joggesko, da skøytebanen var stengt av været.
Først ved 21-tiden var jeg tilbake fra Smøla og kunne innta middag til samme tid som kvelden før. Så var det opp igjen søndag for å følge 24-timersløpere i Finnland og skigåere på Marcialonga, før det var min tur
  Først halvannen time med løping på snøbrøytede veier. Det gikk piggere og piggere. Så var det over på skiene
for halvannen times aktiv gange på flotte løyper i minus 4-5 grader og nysnø. Skulle gjerne holdt på litt lenger enn bare tre timer, men jobb ventet. Rett hjem for å dusje og hive i seg et par brødskiver før en støttekonsert for Haiti var neste programpost. Ved 19-tiden var jobben ferdig og det var igjen tid for kveldsmiddag og litt avslapping før helga var over
  Dagene går raskt. Nå er det februar og værmeldingene varsler kaldt vær. Snøen som begynte å smelte i forrige uke, har fått 30 nye centimeter over seg av fersk hvit teppe. Det gir muligheter for mange skiturer framover.
  Sist uke var mellomhard uke som endte med 130 km. Sånn passelig fornøyd med det, men denne uka blir hard uke. Siden forrige harde uke var 150 km, bør denne bli 160. Og da må jeg få til en skikkelig langtur til helga. Helst på beina med joggesko, kanskje med en liten skitur som avslutning. Alternativt blir det en lang skitur som blir minst 4-5 timer
Endelig seier i Ålesund
Tross tre seier i Atlanten maraton, er det først når jeg vinner utenfor eget arrangement at en seier kan kalles en skikkelig seier
 
Tankene var langt unne det å vinne da jeg satte meg på bussen til Ålesund sjette juledag. Det lå bare i mitt bakhode som en fast tradisjon. En fin måte å sørge for at det ikke bare blir mat og kos i julen. Selv om jeg ikke tenker mye på løpet, hjelper meg til å ikke skeie helt ut med det som tilbys av mat og drikke.
  På forhånd hadde jeg heller ikke denne gangen ladet opp til løpet. Trent jevnt stort sett hver dag de siste ukene, selv om mengden har vært begrenset etter 70 km. Averøy rundt. Tross julens goder har vekten holdt bra. Det skyldes nok jevn aktivitet. Trimmen har vært mest på skøyteisen. Det skapte frykt for litt stive bein.
  Når også værforholdene var snø og litt glatte veier, var ambisjonene begrenset. Men jeg ønsket å prøve å legge ut i litt høyere tempo enn vanlig 5-fart på lenger tur.
Da jeg ankom Ålesund uten nerver, fikk jeg etter hvert vite at Helge Hafsås uteble denne gangen. Heller ikke andre kanoner var å se. Men det var likevel flere gode løpere å konkurrere mot. Derfor begynte jeg langt fra å tenke på at dette ville bli lett kamp. Tidligere hadde jeg fått veldig til nerver når jeg plutselig oppdager at jeg var favoritt. Men nå var jeg ganske rolig.
  Før start var det intervjuer på radio og TV som var på plass. Jeg ble intervjuet på TV og så var det bare å sette i gang. Etter Leif Sægrov og flere på halvmaraton i tet, kom jeg og Ole Arne Eiksund i fin driv. Han holdt bra tempo, og jeg var redd det gikk litt fort. Men jeg ville ikke slippe ham, siden jeg visste at han er god nok til å vinne
  Vi pratet og koste oss i snøen og det flotte været. Da de dukket opp fotograf eller NRK som filmet, vinket vi og hadde det gøy. Pulsen lå akkurat på det jeg bruker på maraton, men farten noe lavere. Snart kjente jeg at skøytetreningen påvirket leggene. Likevel er jeg sterk og klarte å holde jevn fart. Etter 16 kilometer forsvant Ole Arne på drikkestasjonen, og jeg fikk 2,5 minutters margin ved halvmaraton. Jeg sa gang på gang til meg selv at seieren langt fra var sikret. Jeg måtte jobbe og stå på. Derfor holdt jeg jevn tempo, tross litt spinning i snøen enkelte steder. Kroppen fungerte greit og det var bare å holde jevn fart så lenge som mulig. Ved siste vending så jeg at ledelsen var økt til 4,5 minutt. Da følte jeg meg ganske trygg, men mante meg selv til å stå på videre. Mye kan skje på slutten.
   Da jeg kom til siste drikkestasjonen og jeg stort sett holdt under 5-fart, ble jeg trygg på at det gikk greit. Likevel ville jeg presse meg så mye som mulig. Litt ømheter kjente jeg, men ingen direkte problemer med å holde farten. Jeg tok igjen en halvmaratonløper, og kom i mål med bare 12 av dem foran meg. Jeg var viner og kunne juble behersket. Følelsen var positiv, uten at jeg tok av. Det var en grei arbeidsseier. Når Hafsås ikke stiller, var det min tur. Jeg har blitt nummer to på mange maratonløp bak Hafsås. Nå kunne jeg endelig ta seieren, tross at det bare var 9 på distansen. Været var tross alt fint om det var glatt. 3.24,14 var en grei tid med minimalt med fartstrening, uten oppladning og glatt føre.

Ikke verst å gjennomføre sin første konkurranse som 50-åring og så vinne. Det tyder godt for året som kommer og som jeg håper vil gi meg flere positive opplevelser
Hvordan være et forbilde

I et lystig lag kommer han bort til meg og skryter beundrende av mine lange løp. Unger kan peke og si til kameraten sin at der er han som løper så langt. Vennene til datteren kommer for å få tips til hvordan de også kan holde ut på løpeturer, og får svar fra kameraten sin: Men han løper jo tre mil om dagen!

 

Tankene begynner å streife rundt det å skulle være et forbilde for andre. Jeg begynner å tenke hvordan jeg skal oppføre meg i enkelte sammenhenger for ikke å støte de som ser opp til meg. Samtidig så har jeg en følelse av at jeg egentlig ikke har noe stort ønske om å være forbilde.

"Jeg så deg løpe forbi her klokka 11, og så møtte jeg deg klokka 14 fortsatt løpende. Hvor lenge holder du egentlig på?"

 

Slike spørsmål får jeg stadig. Stadig er det kommentarer om løpingen. Fra små og store. I alle sammenhenger. Enkelte ganger bare registrerer jeg dette. Andre ganger føler jeg meg nesten brydd, og prøver å dempe inntrykket av at jeg løper nesten hele tiden.

– Men kan du gå også da

Dette får jeg stadig vekk høre, om jeg går en tur. Særlig på tur med fruen.

Jeg har lært meg å leve med dette. Likevel er det mer med en ydmykende mine jeg opplever i festlig lag å møte folk jeg ikke kjenner, eller andre som jeg vet hvem er kommer for å fortelle om at de gjerne skulle løpt slik som jeg.

På byen fredag kveld begynte en kollega å snakke om at han også vil løpe maraton slik som jeg, og trengte noen tips. Litt senere møtte jeg en annen som visste hvem jeg er, men ikke omvendt. Han fortalte med tindrende øyne om at han i lang tid har sett opp til meg og hvordan jeg klarer å holde på.

I slike øyeblikk blir jeg litt brydd. jeg har ikke noe stort behov verken for å misjonere for løping generelt, eller være noe stort forbilde for andre. I slike sammenhenger forteller jeg at dette gjør jeg fordi jeg liker det. Og dette blir på en måte også tanker til meg selv i etterkant. Om jeg får slike kommentarer hvor folk beundrer meg i perioder hvor jeg sliter litt med motivasjon, tenker jeg at dette kan gi meg ny gnist til å stå på videre.

Ikke for å være en viktig person, men for å prøve å leve opp til det å spille en rolle også for andre. Men det funker ikke. Jeg blir ikke motivert over tid til å holde på for å skape positiv gnister for andre. Jeg må skape min egen lyst. Finne motivasjon i bunnen av mine gener som gjør at jeg liker å holde på med løpingen.

 

I perioder lot jeg være å løpe offentlig på veier for å unngå å få kommentarer om løpingen min. Jeg ønsker egenlig ikke å være en offentlig person med stadige kommentarer fra folk. Men etter hvert har jeg gitt blaffen. Løper når og hvor jeg vil.

Julaften løper jeg aldri. Mest av prinsipp for å vise og fortelle folk at jeg ikke må løpe. Jeg kunne ha lyst til å tatt maraton på formiddagen og feire jul ettermiddagen på julaften om det stod opp til meg. Men jeg prøver å avmytifisere dette med særingene som ikke kan la være å løpe. Jeg har jo fått kommentarer om at i hvert fall i ferie i syden må vel joggeskoene få hvile...

Til 50-årsdagen fikk jeg gode ønsker fra redaktøren i avisa, som mente jeg burde la joggeskoene hvile akkurat den dagen. For meg var det omvendt. Når jeg har bursdag så velger jeg å gjøre akkurat det jeg har mest lyst til.

 

Å være kjent er ikke bare hyggelig. Samtidig er det stort sett hva du gjør det til. Fra å bli presentert som kona til han som jobber i avisa, får fruen nå bare kommentert at hun er gift med han som løper.

Uansett så får jeg en rolle i folks bevissthet. Når jeg har vært med på noe som gir omtale i avisa, blir det slik at jeg bygger opp en forventning om at nå får jeg høre det fra mange folk jeg møter. Da kan det skje det omvendte, at jeg nesten føler skuffelse fordi folk ikke nevner prestasjonen jeg har gjort. Egentlig ikke fordi jeg ønsker å bli omtalt, men fordi jeg har laget meg et bilde av hvordan jeg tror andre vil reagere.

 

Folk som ikke kjenner meg skikkelig ved navn, sier aha når noen snakker om han som løper så mye i gul og svart drakt. Da en kollega i avisa skulle skrive om åpningen av en tunnel og søndagen før presentere et program for arrangement i bunnen av tunnelen, klarte han følgende: Ved en tilfeldighet fortalte han meg om at Oddbjørn Lomundal skulle løpe rundt Averøy og løpe inn i tunnelen hvor folk samles til Luciatog. Etter litt undring og spørring, kom det fram at han bare hadde skrevet det av gammel vane. Fra vegvesenet var det nemlig sagt at byens mest kjente maratonløper skulle løpe. Så var det jeg som hadde overtatt denne rollen, siden Oddbjørn ikke løper like mye mer...

Med stadige skriverier om mine deltakelser på lange løp, er det ikke rart at jeg blir noe kjent i by og land. Men det er ikke noe jeg søker etter, men er mer opptatt av å vise at det er gøy å være med på slike løp.

 

Jevnlig opplever jeg at folk har en fryktinngytende beundring for meg. De skulle gjerne vært like sprek, begynt å trent og vært litt slankere. Så ser de på meg som den superspreke som er på en annen planet forhold til deres form.

Da forteller jeg alltid om min begynnelse. I voksen alder etter flere år uten trening, begynte jeg å løpe hjemmefra til en bru og tilbake igjen. Ennå husker jeg hvor stolt jeg var første gangen. 3,5 kilometer ble en flott tur hvor jeg etterpå kunne komme hjem og nyte en god kopp kaffe og kveldsmat... Nå tar jeg ikke på meg joggeskoen for en så kort tur...

 

Å få stadige kommentarer og spørsmål rundt løpingen kan være både utfordrende, hyggelig og slitsomt. Men med mitt engasjement med det å få til både maraton på bane, Gledesrunden, Freikollen Opp, og annet her hjemme, blir det en del fokus med tilstøtende avisomtale. Egentlig skulle jeg ønske å sluppet unna dette. Men med mitt grunnleggende engasjement er det ikke lett å hindre akkurat slik oppmerksomhet.

 

Noen ganger tenker jeg at det kunne jo være greit bare å være i form. Ta en løpetur i dag, dra på en fjelltur om tre dager, og gå på skøyter tre dager på rad når isen frister. Alt dette uten tanke på trening og det å bygge opp en form for å prestere, for så å skape oppmerksomhet rundt meg.

Men så kommer det snikende inn en følelse av at det kanskje ikke er så motiverende i de grå hverdager om det ikke ligger litt press om å komme i form til visse datoer.

Derfor er det slik at jeg innerst inne trives med livet som løper, selv om det medfører en del ting jeg kunne tenke meg annerledes.


Viktigst av alt er å beholde den indre opprinnelige gnisten for hvorfor jeg holder på med løpingen. Derfor har jeg lært å si til folk som undrer seg på min løping, at dette er noe jeg alltid har gjort og fortsatt liker å holde på med  

 

Herlig dag med tunnel-løping
Når du legge rut på langtur er det alltid litt spenning om hvordan det skal gå. For å si det først som sist. Turen på 70 kilometer rundt Averøy og tilbake til Kristiansund på Luciadagen gikk som en lek. Beina løp og løp og løp. Det var en fryd fra start til mål
   Målet var å binde sammen Averøy og Kristiansund forbindelse med åpningen av ny tunnel 19. desember. Da forsvinner fergen. Dermed måtte jeg gjøre et stunt av dette.
Jeg startet klokka 08:35 på fergen. Det vil si at jeg først dro til tunnelåpningen som ligger 1,5 kilometer unna fergekaia. Måtte ta symbolsk bilde der først før fergeturen gikk over fjorden. Så var jeg klar like før 09. Jeg ønsket å komme fram ved 15-tiden før folk flest dro fra tunnelen under åpen dag med Luciafeiring
  I starten regnet det lett yr. Farten lå rundt 5.30 som planagt. Det var mye opp og ned i starten, men etter å ha kommet på innsiden av øya ble det lengre strekninger med få bakker. Her økte regnet og jeg var litt småkald. Men beina var topp. Eneste problemet jeg hadde var at det kalde og våte været førte til trang til å slå lens. En, to, tre og fire ganger. Innen tre timer hadde jeg stoppet hele seks ganger for å lense, før det var stopp. Jeg drakk forholdsvis lite.
Hadde med meg fire flasker Nathan som utgjør vel en liter. Så skulle jeg få en cola med en kompis. Men problemet var at etter halvannen time økte tempoet til nærmere 5-fart. Det bare ble slik. Og da jeg passerte 4 mil og kompisen skulle stå der med cola, var det vel 20 minutter før avtalt tid. Men han ville komme likevel og kjørte etter meg
  Så kom han rett fra fjelltur og tok bilder. Så spurte jeg om colaen, og han forsvant tilbake for å handle. Så ble det en halv liter å ta med. Det gjorde godt om jeg ikke følte behovet der. Med frokost ferdig spist 08 hadde jeg noe å gå på. Men jevnlig inntak av energibar var viktig. Det ble vel to barer før jeg var framme. Det er ikke mye i tillegg til lite drikke.
  Jeg hadde ingen probleme. Eneste plagen var litt småstein i ene skoen. Men jeg valgte å løpe med dem, for jeg måtte jo ha litt problemer. Farten var delvis under 5-fart, men snitt de siste milene ble i overkant. Ikke minst da jeg kom til lange motbakker måtte farten ned. Likevel var jeg pigg og holdt et utrolig godt tempo hele veien. Dette må skyldes at jeg har trent mye styrke i høst som gir jevn trøkk i beina når jeg løper.
   Regnet stoppet nesten vel midtveis, men kom tilbake igjen etter hvert. 10 kilometer før tunnelen kom det skikkelig regnskur, men jeg holdt varmen og tempoet oppe. Et par ømme punkter under beina kjente jeg, men det var bare korte perioder. Ellers var hodet og beina helt topp denne dagen. Uten musikk, lite folk å se, bare inne i vinduene hvor folk puslet med sitt, hadde jeg likevel en utrolig fin dag i joggeskoene.
En periode fikk jeg selskap med en jeg kjenner som gikk på rulleski sammen med meg. Men det ble så mye trafikk etter hvert at han bare måtte kjøre sitt eget løp. Det var likevel hyggelig selskap en periode.
  Til tunnelåpningen ble jeg møtt av folk som både gikk ned og kom opp fra tunnelen. En parkert bilrekke på lang rekke. Jeg traff mange kjentfolk som hilste. Jeg måtte ta bilder ved åpningen av tunnelen, før jeg la i vei ned under sjøen. Bratt nedløp førte til stort tempo i to kilometer, før det flatet ut i bunnen. Der var de full musikk, jeg ble intervjuet og fotografert, før oppturen startet på andre enden. 5,7 kilometer lang er den, og utrolig flott. Til sammen ble det altså 67+ 3= 70 kilometer.
Oppover var det veldig bratt, over 8 prosent stigning, og jeg måtte gå litt. Vel oppe ble jeg hentet av fruen som kom fra jobb. En herlig dag var over
  I ettertanke er det å si at det er litt spesielt å skulle løpe så langt i et sånt tempo. Meningen var mellom 5.30-6 fart. Men det ble etter hvert mer ned mot 5-tempo og noen kilometer under også. 67 kilometer på 5,58 timer er jo utrolig bra for en treningstur. Når det i tillegg skjer på slutten av to harde uker med til sammen 270 km, er det litt spesielt. Dagformen var bra, men det må også fortelle at jeg har trent noe riktig.
Trivelig ramme rundt Atlanten maraton
Sola skinte over Atlanten stadion tirsdag. Men det betydde også kaldt vær utover kvelden. Samtidig var ene langside i skyggen ikke tint opp selv med vel 5 varmegrader. Det medførte glatt bane, og vi løp derfor delvis på gresset.
  8 var påmeldt på forhånd men en måtte stå av. Fire løpere startet 16:20, mens jeg og Steffen Adler startet 10 minutter senere. Vi to hadde lyst å prøve oss under tre timer. Men etter få runder merket jeg at muskulaturen ikke var helt topp. På oversiden av venstre lår og bak det andre var muskulaturen litt øm tidlig. Kanskje satt det igjen noe i musklene etter Torvikbukt rundt tre dager før
  Jeg lå vel 1,40 per runde og gradvis krøp jeg opp i 1,45. Det tyder på at beina ikke var helt topp. Derfor innså jeg at 3 timer var vanskelig og stresset ikke med tempoet. Steffen åpnet friskt, men merket at Oslo maraton 2,5 uke før ikke helt var ute av beina. Gradvis gikk tempoet ned for oss begge. Halvveis på 1,35 nærmet farten seg 5 per km. Trodde kanskje det ble sakte siste del og var litt mismodig ei stund. Men rammen rundt og at dette var siste løp for sesongen fikk meg til å prøve å gi på. Etter hvert økte farten igjen og de siste 10 km. ble det gradvis raskere. Steffen lå på det meste 4 runder foran, men jeg tok innpå ham. Likevel ble det ikke så stor fartsforskjell at jeg så mulighet til å ta ham igjen.
   Likevel følte jeg meg piggere og mer lyst til å gi på mot slutten. Dermed ble det bare vel to runder bak Steffen i mål til tiden 3.16,16. En tid så jeg for meg at det ble over 3,20. Dermed fikk jeg en positiv siste del av løpet som kan være et godt signal foran treningen til neste år.
Å arrangere løp krever litt arbeid, og det er alltid litt stress og tanker rundt dette før jeg selv skal løpe. Og at jeg planla å løpe raskt denne gangen ga mer nerver enn de tidligere årene. Tror ikke det påvirket løpingen. Men å løpe et raskt løp på 13,5 km. tre dager før er ikke ideelt, og er et av momentene jeg tar hensyn til neste år. Samtidig var det kalde været med litt glatt bane noe som også påvirket litt.
  Likevel var det hyggelig å løpe med andre og en fin kveld på Atlanten. Nå vurderer jeg å løpe 50 km. på Atlanten stadion på 4 timer på 50-årsdagen min. Dette vil medføre at jeg starter 09 om morgenen. Samme dag blir det nemlig 80-årsjubileum i Norodd hvor det først blir en time svømming, så en time sykling og så en time løping. Jeg kunne løpt siste timen sammen med de andre på Atlanten stadion.
Nå blir det dager for andre oppgaver, før treningen starter og nye mål for neste sesong står for tur
Filosofi: Hva får oss til å løpe videre?
I dag er motivasjon tema. Både fordi dette ordet går igjen hos mange idrettsutøvere. Sist hørte jeg dette i dag med Thor Hushovd. Han sa at en periode etter Tour de France slet han med motivasjonen fram mot VM. I går leste jeg May-Britt som hadde hørt fra vår danske venn Lars som ville bryte Spartathlon. Men det var noe med at han ikke ønsket å ta bussen tilbake og fortsatte å gå. Så kom motivasjonen tilbake, og endte på 2.plass.
   Geir Frykholm måtte bryte. Kanskje var det ikke nok motivasjon til å fortsette. Før han dro nedover ga han uttrykk for problemer, som kan ha vært med og gitt det utslag at han ga seg da problemene kom.
   Akkurat slik ble det vel for meg i Mont Blanc. Jeg var veldig fokusert på opplevelsen, stemningen, fjellene og alt dette rundt arrangementet. Jeg ville oppleve dette. Men så var jeg kanskje ikke nok motivert til selve gjennomføringen, det å fullføre og komme i mål. Da jeg slet med ryggen nesten fra start, ble dette stadig tyngre forhold til å holde det gående etter at jeg hadde opplevd så mye fint denne dagen. Da jeg kom fram til matstasjonen om kvelden var det ikke nok motivasjon til å fortsette å kjenne på smertene i ryggen. I ettertid kan jeg si det var dumt, men der og da var det riktig.
   Når Olav Engen måtte bryte 6-timers på Eidsvoll og også bryte rekken av ultraløp han skulle fullføre i år, ga det kanskje også svikt i motivasjonen som har skapt problemer etterpå.

Jeg har stort sett holdt motivasjonen oppe gjennom hele sesongen fra tidlig i vår. Selv om det har gått opp og ned både på trening og konkurranser, har det likevel vært en jevnt bra og motiverende sesong. Men etter Mont Blanc var jeg nesten ferdig med sesongen, mentalt sett. Jeg skulle bare løpe en bra Atlanten maraton. Da jeg forrige helg tok tre dager pause, var det som om luften gikk ut av meg. Først og fremst fysisk. Beina var hel døde. Ikke fikk jeg til å løpe tempo. Da jeg onsdag skulle løpe vel en time i terrenget, stoppet jeg opp etter 1 kilometer og lurte på om jeg skulle fortsette. Jeg telte på knappene om det var verdt. Beina var tunge, kroppen var tung og hodet var tomt. Jeg ruslet hjem igjen. To dager etterpå skjedde det samme. Jeg var rett og slett ikke motivert til å løpe rolig.
  I dag var jeg ute på det som skulle bli langtur. Meningen var tre timer, men bestemte meg før start at 2,5 time kanskje var nok. Litt tregt gikk det, men jeg kom meg av sted. Lettere gikk det etter hvert, uten at det gikk verken fort eller særlig lett. Mot slutten ble det litt tungt igjen med ømhet flere steder. Likevel fullførte jeg greit nok og fikk en fin tur tross alt.  Så får vi se om både beina og hodet etter hvert blir motivert nok til å trene meg opp til en fartsfylt maraton på Atlanten 13. oktober
Planer om langtur i fjellheimen
To litt rolige gåturer i fjellet gir inspirasjon. Det gir god styrketrening å gå med sekk. Samtidig har jeg fått inspirasjon til å starte treningen med tanke på løp som Mont Blanc for fullt
  Fra mitt hjemlige fjell Mælen på 782 meter går det en fjellrygg ut mot Stemshesten. Tanken er å starte der ute ved havet og løpe opp en fjellvei til Stemshesten. Det er ikke så langt, og derfra går det i lett terreng på stier opp til Mælen. Bare opp til toppen er det litt småbratt. Herfra igjen er det lett bratt ned noen meter før det flater ut mot kjeden av fjell som går innover mot Eide. Her er det så stigning ned til bygda Bollia. Her kan turen stoppe, eller løpe et par kilometer til neste fjell mot Eide. Her kan det bli jevn stigning opp og så lett nedover mot Eide sentrum. 
  På bildet her er det bilde fra Mælen og utover. På bildet utover er det retning andre veien. Fjellet i bakgrunnen til venstre er det som må forseres for å komme til Eide.
I luftlinje bilveien er det 15-20 kilometer. Nøyaktig hvor langt det er i terrenget er jeg ikke sikker på, men kanskje 30 kilometer. Mye av dette kan løpes på lett terreng uten de store stigningene. Jeg tror det er mulig å løpe denne strekningen på 4-5 timer. Nærmere planlegging kommer for når dette skal gjøres
Her ser vi fra Mælen mot Eide
Andre alternativer er å ta videre innover til fjellene til høyre. Her er et store muligheter for å løpe noen timer i fjellet. Det kan bli en annen tur senere.

Uansett så er målet nå å få trent mest mulig i terreng og stigninger i fjell for å bli sterk og spenstig. Dette styrker meg både til trial-løp, og til maraton og flatere ultra slik at jeg holder samme farta helt til mål
Eventyret som ble avbrutt

Å løpe i fjellet elsker jeg. Men å skulle gjøre det i 98 kilometer og måtte ha med sekk med utstyr, pass for å ta meg gjennom tre land, var noe helt nytt. At jeg ikke fullførte gjør at eventyret ikke ble helt som tenkt, selv om det var moro lenge.

 

Eventyret lokket meg en kald januardag til å melde meg på Ultra-Trial Mont Blanc. Det hørtes for fristende ut. Fjellet og utfordringer er noe som frister meg. Det er mer enn konkurranse mot klokka og andre utøvere.

  Da tiden nærmet seg ble det mye å ordne. Sekk måtte jeg bruke, og den skulle ha lommelykter med reservebatteri, mobiltelefon, to liter drikke, helst litt mat og mye mer. På forhånd var det masse informasjon som forvirret og skapte spenning. Det var ikke bare å kaste seg ut i løypa med entusiasme. Her måtte det planlegges nøye.

  Å løpe 98 kilometer er ingen problem. Men med 5500 høydemeter stigning opp og ned er noe helt annet. Å skulle ferdes der oppe i fjellheimen var mer fokusert enn plassering og at det er et løpsarrangement.

  I sekken hadde jeg lykter, hansker, lang tights, skjorte og jakke. To liter drikke måtte med, brillehus, kamera, salttabletter, energibar, papir, ekstra flaske, kart og oversikt over stedene som skulle passeres, og caps.

 

  Klokka 6:30 fredag morgen var jeg på plass ved bussen i Chamonix. Den tok oss gjennom tunnelen som går under Mont Blanc. På forhånd hadde jeg blitt blendet av fjellet og stedet. Klokka 7:30 var jeg i Courmayeur. I sporshallen fant jeg et lekerom å slå meg ned i. 2,5 time før start var lenge, og det gjaldt å spare krefter. Øm rygg i flere uker bekymret litt. Følte likevel kroppen generelt var klar til starten. Men allerede en time før var showet i gang. Det var fullt av folk i sentrum langs løypa. Her var det taler av presidenter og andre som ville si noe. Hymne til fjellet ble spilt, før nasjonalsangene til Sveits, Italia og Frankrike ble hørt. Vi var klar og jeg hadde kamera klar på video. Dette skulle fanges opp, og de første sekundene gikk jeg i gang med kamera på. Etter hvert ble det mange bilder oppover.

  20 varmegrader allerede klokka 10 var mer enn håpet. I stigningene oppover ble det varmere. Utover dagen ble det 27-28 grader, og svetten rant fra min singlet.

  De første meterne gjennom byen var litt kaotisk med folk som viftet med staver og slo bort i andre løpere. Jeg startet langt framme, men ble framløpt i starten. Så etter hvert oppover tok jeg igjen folk. Og da stien ble inntatt i svingene oppover mot første topp på vel 2500 meter, var det bare å følge rekken av løpere som gikk og løp. Det ble for trangt å løpe forbi de fleste steder. Noen pustet tungt allerede i første bakke. Stakkars tenkte jeg.

  Da fjellrekken kunne beskues fra høyden hvor vi kom oppover, bruste hjertet av begeistring. Jeg var kommet i himmelrike. Hit jeg alltid har lengtet og drømt om. De første årene tenkte jeg på Sveitsiske alper. Da dette løpet ble åpnet for mine øyne, måtte jeg gripe sjansen. Nå var jeg her og måtte klype meg i armen. Det gikk i lett tempo med lav puls. Følte kontrollen var bra, men merket tidlig at ryggen var litt øm. Prøvde å gå og løpe riktig. Fra første punkt med drikkestasjon, bar det rett opp mot den første av de to høyeste toppene. Det var bare å ta tiden til hjelp gående. På vei opp ble vi fulgt av helikopter som filmet oss. Endelig var jeg oppe på første mål. Så var det stupbratt nedover. Kanskje 20 prosent i starten. Likevel gikk det lett trippende mellom steinene. Etter hvert hørtes bjelleklang. Var det supportere her også? Mange hadde tatt seg opp i fjellet for å følge og heie på oss løpere. Men her ble det så mange. Plutselig kunne en hel skokk med kuer oppdages beitende ved stien. Det ble bjellklang som fra et helt kor som applauderte oss mens vi trippet forbi.

  Om det var godt å løpe nedover, visste jeg at alle meterne vi tok oss ned, skulle vi opp igjen til neste topp på vel 2500 meter. Det varte og rakk før vi kom helt ned i dalen. Da var jeg så varm at det nesten kokte. Å løpe nedover tar også på kroppen og gir varme i sola. Igjen hørtes bjelleklang, men denne gangen akkompagnert med stemmer. De ble sterkere og sterkere. Ryggen var ikke så verst nedover, men jeg kjente en lett smerte uten å la meg prege av det. Vel nede var det et jubelbrus av glade supportere som hyllet oss. Det var berusende!

  Inne i teltet var det nuddelsuppe som smakte, men føltes ikke som så mye mat. Energibar ble inntatt lenge før denne stoppen. Etter suppe og noe drikke, ville jeg videre for å jage mot neste topp. Men varmen var kveldende, og oppover på stigningene kjente jeg raskt ryggen begynne å verke. Samtidig kjentes beina tunge. Jeg måtte roe ned og gå sakte for ikke å puste for mye. Lett bekymret prøvde jeg å holde jevn og rolig tempo oppover. Flere kom forbi meg, men jeg prøvde å være tålmodig.

   To salttabletter ble tatt etter et par timer. Jeg kom på at jeg burde ta to til for å unngå kramper i varmen. Jeg kjente litt i leggene, men etter hvert gikk det lettere med beina. Men ryggen var ikke like samarbeidsvillig. Det ble stadig flere stopp for å tøye og strekke ut litt før jeg tok meg videre. Denne bakken på noen kilometer fra 1200 opp til vel 2500 meter var dryg. Veldig dryg tross utsikten mot tinder, breer og det som finere er. Om tynn luft spilte inn vet jeg ikke. Men for ryggen var nok varmen medvirkende til at den ble verre når den var litt øm fra før. De fleste som var med var franskmenn, og ikke lett å kommunisere med. Men så traff jeg en danske på vei oppover som også slet. Han forsvant, og jeg kjempet med meg selv


 
Til lenger opp jeg kom og tenkte på de mange bakkene som skulle komme etter dette, begynte jeg å lure på om det var lurt å fortsette. Uansett skulle jeg over toppen og fram til neste matstasjon. Endelig var jeg på toppen og fikk en til å ta bilde av meg der. Litt mat ble inntatt før nedturen startet. Beina var grei nok til å løpe greit nedover. Ryggen ble litt bedre og det var ikke så stikkende ondt som i motbakkene. Jeg tenkte fram og tilbake hva jeg skulle.

 

  Nedover var det også langt, og etter hvert ble det flatt og små motbakker også. Da kom smertene i ryggen merr fram og tvilen steg. Etter hvert som jeg nærmet meg La Fouly og oppdaget at der hadde jeg bare løpt 40 kilometer og hadde 58 igjen, tok jeg mer eller mindre beslutning om å gi meg. Så traff jeg en svenske, som også hadde hatt det tøft. Jeg sa at ryggen skapte problemer. På matstasjonen der forsvant han. Senere fikk jeg høre at han likevel hadde fullført. Men med gnagende ondt nesten fra første time, var det ingen vei tilbake. Her innså jeg at det sikkert ble morgen før jeg kunne komme i mål. Å ferdes opp i høyfjellet utover natten med den onde ryggen fristet ikke. Kanskje hadde jeg klart å ta meg fram. Men jeg hadde hatt en herlig dag i fjellet på 7 timer og 37 minutter. Opplevd masse spennende og fått det eventyret som jeg på mange måter var ute etter. At jeg i ettertid tenker litt mer på den biten som handler om å fullføre å få finisher-vesten, er en annen ting. Der og da hadde jeg fått nok og ser ingen grunn til å anklage meg selv.

   Jeg ga fra meg brikken og fikk tatt bussen tilbake til Chamonix. Dette tok 3,5 timer og ble litt langdrygt med min verkende rygg. Likevel var humøret bra og jeg sitter tilbake med masse bilder både på netthinden og på kamerabrikken

 

   I ettertid ser jeg det er mange ting å lære. Å skulle forutsi hvor tøft dette er på forhånd er umulig. Når de som har vært med mange steder sier at dette er noe av det tøffeste som kan gjennomføres med lange distanser kombinert med høyde opp og ned, dårlige stier, mørke, kulde og varm, så er det ikke rart at en tredjedel brøt i CCC hvor jeg var med i. På UTMB på 166 km. var det halvparten som brøt. Med dette som bakteppe er det ingen ting å skjemmes over å bryte når jeg får slike plager.

  I dagene etterpå var det likevel med stadig mer lengsel jeg så alle med svart eller rød finisher-vest. Den har jeg også lyst på.

   Mens enkelte ser syner og har hallusinasjoner i mørket utover natta, hadde jeg også mine syner, i dagslys. Oppe i fjellet spratt plutselig en leker jente med langt mørkt og krøllet hår forbi meg. Jeg ble fascinert og prøvde å komme opp på siden for å se ansiktet. Men løperen bare forsvant. En time senere hadde jeg plutselig det mørke håret like foran meg på stien. Etter litt beskuelse så jeg på legger og lår at det var litt mye hår. Overraskelsen var stor da jeg oppdaget at det som jeg trodde var en lekker dame, faktisk var en mann!

   Mange slike episoder får du i et slikt langt løp. Alt kan skje. I ettertid er det nok riktig som Lars Arne sier at dette er mer en ekspedisjon enn et løp. For mitt vedkommende hadde jeg mine tanker om hvor raskt det kunne løpes, men innså at normale tabeller for kilometertid er umulig her. Også alle ukjente moment under veis skaper en usikkerhet som er langt ut over det å løpe et normalt ultraløp

 

   Samtidig var det en utrolig herlig opplevelse både å få løpe og få tilrop, og selv være med og heie på både norske og utenlandske deltakere. Og her var de som kom opp mot maksimalgrensen minst like store helter som de første. Disse fikk også mer jubel fordi det stort sett var mer folk i gatene på de tidspunkt hvor de tregeste løperne kom inn. Derfor er det som speaker sa. Her er alle helter. Dette blir fokuset mitt også framover. Neste gang er det like viktig å gjennomføre som det å oppleve flotte ting under veis. Om jeg i tillegg klarer å løpe bra, er det bare en ekstra pluss.

   Selv om det var litt hjerteskjærende å se en så god løper som Runar komme likblek i mål og ha problemer med å snakke mitt på natta, var det et salig og lykkelig blikk over det å fullføre. Den smerten som står i slik kontrast til gleden over å ha presset grenser har brent seg fast i mitt hjerte. Dette vil jeg oppleve for alt i verden. Ikke bare å kose meg i fjellet, men å ha fullført. Da er det nesten slik at de spesielle episoder som Sharon opplevde med å se masse rare ting langs løypa, frister å oppleve. Det er nesten så jeg ser fram til blemmer, tungt hode og verkende rygg etter å ha kommet i mål ved neste anledning. Alle disse problemene skal jeg tenke på når jeg utover vinteren og våren vil fokusere på trening tilpasset dette løpet. Da skal smerten forvandles til en barnslig glede over å trosse problemer og slit!

 

Sirkuset i Chamonix og fjellene rundt Mont Blanc er over. Maken til fem dager med fest skal du lete lenge etter. Men jeg vil tilbake for å oppleve mer enn sirkus neste gang!

Innsats ga sølv på 6-timers
Eidsvoll 6-timers har blitt et av mine mest spennende løp. For femte gang kunne jeg stille opp til start i løpet som har fått satt sving på ultra-bølgen i Norge. Bjørn har klart å ufarliggjøre ultra og dermed kan alt fra de som går eller prøver å jogge så lenge som mulig, holder til i løypa på 1,5 kilometer sammen med de som kjemper om NM-medalje
   Denne kombinasjonen av folk som tester ut sine egne grenser, til de som kjemper for å vinne og bli best er en spennende blanding hvor alle er i samme familie.
   For egne ambisjoner så var det mest det å stille opp for femte gang som var målet. Håpet var å komme over 70 kilometer, og på en god dag kanskje opp mot 73-74 kilometer. At det var NM var jo litt ekstra spennende, selv om dette ikke var hovedgrunnen til at jeg ville stille
Siden jeg skal løpe Mt.Blanc seks dager etter 6-timers, var det litt i korteste laget mellom. Men før har jeg løpt bra i 6 timer og få dager etterpå følt meg i fin form. Mt.Blanc er mest et eventyr og opplevelse.
   Lørdag tok jeg morgenflyet og følte meg godt opplagt med lette og korte turer de siste dagene. Beina var nesten for lett. Det er alltid moro å treffe en haug med gamle venner når Trandum ankommes. Så gjelder å å ikke glemme seg bort og få ordnet alt med startnummer, plass til matstasjon og gjøre seg klar. Så mye tid til oppvarming ble det ikke.
   Starten gikk greit og jeg løp jevnt og lett i halvannen time rund 4,45-50-fart. Føltes lett og fint med 106 løpere i løypa. Men etter hvert kjentes beina litt småstiv og hoftene følte litt ensformighet. Det å løpe så flatt er jeg ikke vant til. Samtidig løper jeg lite i dette tempoet litt raskere enn langtur-tempo. Dermed begynte jeg å bli litt bekymret
   Har nok følt lignende på Eidsvoll. Men jeg tenkte jeg bare måtte være tålmodig og løpe jevnt og trutt. Etter 2,5 time gikk det plutselig litt lettere igjen, og optimismen steg. Likevel ble det mot maraton litt saktere tempo enn planlagt, og passering 3,27 var kanskje litt i unterkant av hva jeg ønsket. Men jeg følte jeg hadde myte å gå på, mens jeg så at løypa ble romsligere med flere som hadde gitt seg. 
   Jevnt litt over 5-tempo prøvde jeg å stå på, selv om det ikke føltes direkte lett. Men det var ikke tyngre enn at det bare gjaldt å bruke hodet til å løpe framover runde for runde. Først var det i klassen Eiolf som ble distansert. Så begynte Trond å sakne farten. Lenge løp jeg og den gamle kompisen/ konkurrenten Per Gunnar samme tempo. Men så forsvant han bak meg.
   Trond hadde jeg to runde bak meg, og jeg tenkte at om jeg fulgte ham til 5 timer, ville han ikke klare å ta meg igjen om det skulle gå tregt.
   Så beregnet jeg at passering 5 timer hadde jeg en time på å løpe 11,5 kilometer for å nå 70. Det skulle gå akkurat, men beina var ikke spesielt piggere. Jeg måtte ta meg sammen og mane meg selv til å stå på runde for runde. Da halvtimen stod igjen var situasjonen den samme, og jeg ville prøve å presse meg mot slutten. Mange kamerater og andre heiet meg fram, og det inspirerte. Landslagssjef  Per Lind smilte og var tydelig fornøyd med min forholdsvis jevne løping. Det inspirerte. Men to runder før slutt begynte jeg å kjenne på tendenser til krampe i leggene. Det bekymret meg for å kunne presse på mot slutten og nå 70 km.
  Men ved siste passering målområdet var det 4,45 minutter igjen til sluttsignalet. Kunne jeg øke tempoet å løpe raskt nok til å passere 1 kilometer i løypa? Jeg økte farten, hørte speaker nevne Per Gunnar som presset på for å presse sitronen mot slutten, og det ga meg driv til å gi på enda mer for å holde ham unna meg. Farten tålte beina de få minuttene det gjaldt. Jeg rakk akkurat å løpe fram til skiltet som viste 1 kilometer. Dermed hadde jeg klart målet om 70 kilometer. Fornøyd og stol la jeg meg ned i gresset.
   Men så kom Bjørn med målingen og sa at skiltet stod 13 meter for kort. Dermed var målingen på mitt løp 69.987 meter, og ikke 70 km. som jeg hadde kjempet for og trodd på. Der og da ble jeg litt skuffet og frustrert. Likevel la det ikke noen demper på stemningen etter hvert. Jeg visste at de tøffeste konkurrentene jeg kjente til var bak meg. Men var det andre som var i klassen jeg ikke kjente til?
  Etter litt undersøkelse fant jeg ut at Olav Kragset var i klassen og hadde vel en kilometer igjen. Først senere fikk jeg bekreftet at det ble sølv i klassen.
  Etter hvert ble jeg veldig glad for resutlatet med personlig rekord og sølv i NM. Forrige NM-sølv var det fire i klassen, hvor bare to fullførte. Nå var det hele 17 som løp og kjempet om medaljer, og jeg var nest best. Det er grunn til å være stolt og fornøyd. Neste kan det gå helt til topps...
Fjellet får fram det beste i meg!
Fjellgeita kom til sitt rette element. Rallarvegløpet ble nok en gang en stor opplevelse. Første gang debuterte jeg. Da løp jeg kanskje mitt dårligste løp noen gang, men hadde en av mine beste opplevelser. I fjor var det som første gang varmt. 30 grader ved start ble tøft, men jeg klarte meg brukbart. Likevel gikk det tregt oppover mot Finse og tiden ble 6,23 som jeg ikke var fornøyd med. 2,15 dag to var greit nok, men kramper siste del ødela en ellers bra dag.
  I år hadde jeg lyst til å perse med en time totalt og endelig vise at jeg kan takle å løpe i fjellet. Eneste jeg var redd for var ømhet i fotbuen jeg har slitt med en stund. Ved start i Flåm følte jeg meg ganske fin og beina fungerte godt selv om de ikke var direkte pigg.
   Kanskje var de ikke så spenstig som ønsket på grunn av St.Olavsloppet to uker før. Men farten var fin og jeg lå i et fint felt. Da stigningen startet måtte jeg holde litt igjen for ikke å få for høy puls. Men det gikk bra i puls litt i underkant av maraton. Svingene opp mot Vatnahalsen gikk jeg nesten hele tiden. I starten hadde vi geiter som harer som fulgte oss. Lenger opp lå det masse geiter midt i veien.
  Der hadde jeg brukt 1,53 og var fornøyd med å ta sekken og løpe videre. Litt småtung de første løpesteg men så gikk det greit nedover og flatt bortover. Så steg det litt igjen etter setra og jeg så fram til de lange bakkene jeg endelig skulle mestre. Og det gikk veldig fint i bra tempo. Enkelte meter gikk jeg, men holdt greit løpesteg opp mot Hallingskeid. Bare 20 km. igjen følte jeg at dette mestret jeg godt og så at det var 2,10 igjen til å komme under 5,30. Det skulle gå, men siste lange bakker flere kilometer var likevel tidskrevende. Vel oppe ved Fagernut var det 10 km. igjen og 54 minutter. Jeg hadde tatt igjen fem løpere fra  de første bakkene og prøvde å nå målet om å løpe fint steg siste del. Jeg fikk opp tempoet og hadde 23 minutter ved rød hytte fem kilometer igjen. Jeg hadde kontroll og prøvde å løpe fornuftig. Litt knipe etter mat og mye drikke skapte ikke problemer. I fin stil spurtet jeg i mål på 5,28.20 og et lite gledeshyl
  Kvelden var ennå ung og kroppen var fin. Middagen gikk unna og natta sov jeg godt. Det var ingen problemer med beina som ikke var stiv. Eneste jeg slet med første dag var fotbuen som var delvis ond. Den hindret litt steget, men ellers var det greit nok. Litt bekymret for den var jeg, men neste dag startet vi 09:30 i 8 grader, mens det gikk fra 17 grader og sol i Flåm til 8 grader og litt regndråper på Finse.
  Fra start ble jeg god og varm retning Haugastøl. Jeg lå i hovedfeltet bak de beste, og syntes det gikk greit. Farten lå vel 4;30 og det gikk godt å følge med. Etter hvert la jeg meg i teten og etter vel halvveis dro jeg og damevinner Maria litt i fra. Etter hvert møtte vi igjen Per Gunnar, som fulgte med lenge. Men på flatene inn mot mål forsvant han bak og jeg konsentrerte meg om å løpe best mulig rundt 2 timer. Siste strekningen er lenger enn du tror og dermed ble det litt over og 2.02,59. Likevel var det rundt der jeg hadde håpt om og totalt 1,07 pers begge dager til sammen. Fornøyd kunne jeg juble over mål, selv om det var et par løpere jeg skulle ha tatt de siste meterne om jeg hadde gitt på enda litt mer.
6.plass blant herrene dag to var i overkant, mens 12.plass totalt var litt i underkant. Årsaken var nok de mange gode løperne. Feltet var meget sterkt, ikke minst blant damene. Bare få minutter manglet på en noe høyere plassering. Jeg fikk vist at jeg kan løpe bra. Men litt bedre første dag ville ført meg enda høyere opp. Her er det muligheter for ytterligere forbedring neste år. Medvind og gode værforhold var jo et stort pluss.
  Her fikk jeg bekreftet at formen er ganske god og at med god trening framover er det mer glede å se fram til

Bildet er av meg og Lars Dørum på vei opp bakkene. (Foto: Kondis).
Flotte dager over grensen

Å løpe 128 kilometer langs veien kan være en blandet opplevelse. For to år siden slet jeg fælt første dag, men klarte andre dag å gjøre det langt bedre. Selv om heiarop og stemningen fra Levanger til Sandvika var best da, ble løpsfølelsen bedre dag to til Åre.
   Derfor var det spennende å kunne løpe igjen, bare andre veien. Om jeg ikke hadde satset helt maks på løpet, så var hadde jeg sett fram til dette med glede og forventning.
Atlanterhavsløpet fem dager før start kjentes ikke i beina, men likevel var jeg litt spent på om det ville påvirke meg. Men mest var jeg spent på en lettere forkjølelse som dukket opp mandag
  Å treffe mange gamle kjente og enkelte nye er trivelig. Like vel var spenningen kontrollert. Det skal litt til før de store nervene kommer i konkurranser. Valget ble til at jeg løp i gruppen som startet like før stafettløperne, mens de flest startet timen før.
  Mens de tre beste dro fra i starten, la jeg og Rune sammen ut fra start i 5-tempo. Helt til nærmere Åre golfbane holdt vi tempoet før det ble litt bakker og litt lavere tempo. Ikke alle på vekslingene var klar over at vi løp ultra. Første stasjon hvor vi skule hente poser, fant jeg ingen ting. Der lå drikkebelte med energibarer. Litt irritert valgte jeg å løpe videre og håpe det beste. Derfor ble det til at jeg levde på banan og drikke. Senere fikk jeg tak i drikkeflasker med sportsdrikke lagt ut på 30 og 45 km. Etter 30 km. valgte Rune å gå, og jeg dro litt i fra. Jeg ble liggende foran og etter hvert forsvant han. Jeg holdt jevnt tempo og bare ved de tre bratteste bakkene gikk jeg litt. Da tippet jeg over 6-tempo. Tross litt ømhet her og der i starten, gikk det bedre og bedre. I de siste bakkene kjente jeg at det var litt lite energi, men godt med drikke holdt bra. Været var litt kjølig i starten og så ganske varmt uten sol 
   De siste 3-4 km. nedover bakken mot mål løp jeg kontrollert i jevn tempo og inn til 5.40 og 4.plass blant herrene. Bare to minutter unna 3.plassen. Jeg var godt fornøyd med resultat og gjennomføring
   Neste dag var beina ganske bra. Men ondt i lysken fra dagen før kjentes. Men ved starten halv ni, en time før de tre beste, var det bak lårene jeg kjente det mest. Farten var godt over 5-fart selv svakt nedover. Jeg løp med Rune, Kenneth og 4 stafettløpere. Her holdt vi jevn fart i tre mil i vekslende vær med opphold og regn. Nedover bratte bakken kom Kenneth litt bak, mens Rune fikk opp farten. Senere kom Kenneth tilbake og mens vi løp gjennom skogen dukket det plutselig en elg opp forbi. Vi fulgte hverandre til Stiklestad hvor jeg begynte å slite. Da hadde fotbladet mitt blitt litt mer ondt, og det påvirket steget som ble tregere.
  Der dukket Peter og Margrethe opp og løp forbi. Jeg ble litt deffensiv og lei for at jeg ikke klarte å holde inn til en god tid som håpet. Likevel slet jeg meg videre mot Verdal. Jeg måtte gå enkelte meter for å få ned smerten i foten. 10 km. igjen stoppet jeg å tok ut sålen, og det ble bedre. Så kom styrtregn, uten at det gjorde så mye. Fra 7 km. og inn løp jeg hele veien i jevnt sakte tempo. Men mot slutten økte jeg farten og spurtet lett i mål til stor jubel
  Etterpå var det å få snakket og gratulert de andre, dusjet, og vente på de siste. Da de kom inn løp vi andre sammen med dem og så jublet sammen alle 15. Deretter ble det fotografering og premieutdeling. Vi fikk medaljer og et flott fat, i tillegg til T-skjorter.
  Selv om dag 2 ble 6,13 og noe dårligere enn håpet, er jeg godt fornøyd med gjennomføringen. Det viser at jeg har mye inne, bare beina holder helt til mål. Med rolige dager og lett terrengløping, tror jeg beina skal bli bra igjen til Rallarvegløpet om 2 uker

Oppslaget i Tidens Krav
Her ser dere ene siden med tekst fra reportasjen i Tidens Krav lørdag.
Fra medaljehåp til hare
På bildet smiler jeg opplagt lørdag med T-skjorta på dagtid med brua og Ishavskatedralen i bakgrunnen. Optimistisk håpte jeg på en god løpedag... det vil si løpekveld og natt.
  En lang dag innebærer noe tråkking og venting. Siden jeg bodde to kilometer unna sentrum, ble det 6 kilometer gange bare der før løpet. I tillegg tråkkingen i sentrum. Beina var fin, men under høyde fot har jeg i det siste slitt med litt ondt. Dette kjente jeg litt av da jeg gikk lørdag.
  I fotbuen er det oppbygd med ekstra såle. Det gjorde litt ondt, og jeg prøvde å gå forsiktig. Tidligere har det gått over kort tid etter at løpingen startet. Men denne kvelden gjorde det ikke det. Ømheten gikk litt over i smerte og problemer med å finne rett stilling på foten for at det ikke skulle gjøre ondt.
  Etter 3-4 kilometer merket jeg lyden av stegene våre. Jeg oppdaget da at det var mine skritt som laget mest lyd. Normalt høres jeg lite. Etterpå oppdaget jeg nok årsaken. Jeg plantet føttene mer flatt enn normalt, forhold til mer rulling som som vanlig. Dette kommer nok av at jeg hadde litt ondt. Det ble dermed et stivere steg på høyre fot. Etter noen kilometer merket jeg ømhet i hamstringen. Gradvis ble det mer tydelig fram mot 15 kilometer
   Inntil da hadde jeg løpt i fin fart til under 3 timer og pulsen var fin. Men så begynte tiden å gå opp. Før brua over til sentrum igjen måtte jeg sette ned farten, og innså at slaget var tapt. Det ble ingen god dag. Inntil da lå jeg foran Bjørn Gjerde, og hadde tro på en medalje. Men så ble det bare trist
  Mest tenkte jeg på alt jeg hadde trent, lagt ned i forberedelser, ofret både godt og annet for å gjøre det bra. Nåv ar alt bortkastet. Men om det var mye negativt lot jeg meg ikke slå til bakken. Tanken på å bare stå av var der, men jeg ville gjerne ha med medaljen når jeg hadde dratt så langt. Så det gikk i veldig rolig tempo for å ikke presse hamstringen for mye.
  Etter siste vending ved flyplassen var jeg litt kald etter motvind og regn. Da jeg 7 kilometer før mål stoppet for å rette litt på skoen for å lette på smerten, kom Wenche Dørum løpende forbi og spurte hvordan det gikk. Da hun hadde passert noen meter prøvde jeg å løpe lett framover, og merket at smerten bak på låret var litt mindre.
  Etter hvert tok jeg igjen kvinnen som løp i klasse 55-59 år. Jeg sa at vi kunne holde følge, og da fortalte hun at målet var under 3,30. Jeg tenkte på å komme i mål på rundt den tiden og akkurat ved midnatt. Så fortalte hun at for noen år siden satte hun pers på maraton med 3,27. Jeg regnet ut at det ikke var umulig
  Til mer vi nærmet oss mål, desto mer presset jeg henne til å løpe raskere. Hun sa det var tungt, men løp likevel jevnt og fint. Da det var en kilometer igjen så jeg på klokka og fortalte henne at om hun sto på litt ekstra nå, så kunne vi komme under 3,28. Med masse heiarop og ekstra spurt kom vi i mål på 3.27,56
  Hun var veldig godt fornøyd med å løpe like raskt som i litt yngre dager. Jeg hadde fått noe positivt ut av slutten på et ellers elendig løp, og hun kunne neste dag stolt troppe opp på pallen og motta gullmedalje som norgesmester i sin klasse
   Ser fram til å møte Wenche og mannen Lars (som også løp veldig bra) igjen på Rallarvegløpet. Da skal jeg også sørge for at alt fungerer som det skal

P.S. Det hjelper ikke å være i god form, har trent godt og ladet opp på en perfekt måte før et løp, om det er små detaljer som ikke fungerer som det skal.
Lang fartstur med bading
Årets første bad ble en blandet opplevelse. Etter langturen rundt Frei, orket jeg ikke gå rundt for å komme direkte på dypt vann. Dermed ble det litt vassing utover på grunt vann. Det ble ikke så raskt ute på dybden, så jeg satte meg bare ned og fikk vasket kroppen uten at det ble svømmetur denne gangen

Selve løpeturen ble en suksess. Jeg hadde tenkt på dette noen dager. Etter en hard uke med bra mengde, ble det en fin uke før jeg dro til Paris med langtur på vel 6 mil. Så ble det fire dager mye gåing i Paris, før jeg hjemme igjen forrige uke kunne sette løyperekord med 10 runder på knapt 1 km. i terrenget
  Selv om forrige uke skulle være rolig uke med bare 100 km. har det ikke blitt noen veldig rolig periode. Har vel ikke med gåturene i Paris hatt en fridag på tre uker. Derfor var jeg spent på langtur med tempo. Å løpe litt over 4-tempo i 24 kilometer er en fin test før NM. jeg ble i timene før spent og faktisk litt nervøs. Måtte på do flere ganger før avreise. Og hvor flott er ikke dette. Å få testet nervene som jeg har hatt lite av den senere tiden.

Jeg har blitt så rutinert løper at selv lange utfordringer ikke lenger skaper de store vibrasjoner. Men med oppkjøringen til NM maraton neste lørdag vet jeg at det blir nerver. Da var det godt å få testet også dette noen dager før.
  Langturen ble også en flott prøve på å løpe jevnt fort selv om beina ikke føles lett. Allerede fra starten av merket jeg litt tunge lår. Jeg løp kontrollert, og holdt jevn fart hele veien. Med 7-8 lang bakker opp og ned, flere av dem kilometer lange, så er det bra å holde snitt på 4,10. Med friskere bein kunne jeg nok med samme puls løpt noe raskere, nærmere 4-tempo.
  Hadde håpt å bruke 1,35 rundt på 23 km. men ville ikke presse på mer enn nødvendig. Selv om det ikke ble helt opp mot terskelen, tror jeg dette er en flott trening og test før det virkelig gjelder
  Etterpå var beina like fine. Nå er det bare å roe ned og kose seg de siste dagene for å bevare formen. Lørdag blir det litt lett tempotrening og så litt tirsdag. Så langt føler jeg meg både sterk, rask og utholdende selv med mye trening i beina. Når overskuddet kommer i tillegg, går jeg for et flott løp i Tromsø 20. juni

På bildet er jeg ute i sjøen og prøver å bade i salt vann. Det ble ingen svømmetur, men en frisk og avkjølende avslutning på treningen. Etterpå ble det spekemat med gode venner.
Deilige Paris
Tre netter og nesten fire dager i Paris gir en følelse av luksus og glede. Verdensbyen har mye å by på. Når vi reiser 6:30 fra Kristiansund og er fremme ved 12-tiden, blir det en lang dag med opplevelse allerede første døgnet. Jeg og Åse Irene gikk først ned til byen, rundt omkring og fikk sett en del slik som Eiffeltårnet første dag.
  Neste dag ble det tur opp til Mont Martre og Sacre Ceur. Blant kunstnerne tok vi en god lunsj. Videre gikk vi ned i byen igjen og ordnet oss til helaften. Ble hentet med privatsjåfør og kjørt til middag med underholdning på Mont Martre, før vi dro til Moulin Rouge og show fram til klokka 01 om natta. Etterpå ble vi kjørt til hotellet.
  Tredje dag var det egentlig tid for handling, men som de to første dagene var det nærmere 30 varmegrader. Derfor dro vi på byen og så parken Luxenbourg for å nyte sola. Deretter ble det lunsj og avslapping, før vi et par timer før stengetid dro på handling. Litt ble det kjøpt, men dette var først en nytelsestur. Så ble det middag og kos utover kvelden og natta.
  Tirsdag var det avreise, men litt mat på trappa til operaen for å spise mat før avreise hjem. En flott tur som var en smakebit av sommeren.
Spurtet med datteren
Her er bildet som viser innspurten til mål i Ålesund maraton, sammen med datteren Camilla (20) i høyhælte sko. Jeg ga ikke alt i oppløpet, men holdt en fin fart med bra steg helt inn
Fant smilet i maraton
Endelig kan jeg smile fornøyd igjen. Ikke bare med løpingen, men også ellers i hverdagen har jeg funnet tonen og smilet. Bare se på bildene fra starten på maraton i Ålesund. Jeg smiler fra start. Noe av måle med løpet var å finne en god tone. Både mentalt og fysisk. Og slik ble det
Ingen tvil om at det har vært flere rufsete uker. Etter påske med forskjølelse ble det skuffende 6-timersløp. Så har jeg prøvd å komme i positiv balanse igjen. Det gikk bra med flere fartsøkter og korte løp. Men så ble jeg litt for ivrig under Gledesløpet for 1,5 uke siden. Uten særlig oppvarming startet jeg litt brått, og ble sur i beina. Etterpå har jeg hatt problemer med muskulaturen bak på lårene. Samtidig har jeg vært litt trøtt og matt
  Flere ting kan være årsak til dette. Prøvde to ganger å løpe 5 km. i maratonfart. Første gang var pulsen lav, men litt tunge bein. Fire dager før Ålesund maraton var både beina tung og pulsen litt høy. Etterpå prøvde jeg bare å jogge lett og rolig. Og formen føltes litt bedre mot helga. Likevel var jeg usikker.
  Derfor var jeg forsiktig optimist før løpet. Tenkte å åpne til en fart til rundt 3 timer. Åpningen gikk forholdsvis rolig med ganske lav puls. Likevel fikk jeg godt betalt med tid rundt 4,10-15. Men etter hvert begynte jeg å tenke på vinden. Jeg hadde den i ryggen. Likevel etter første vending 10,5 km. holdt jeg bra tempo i lett motvind.
  Nærmere halvveis så jeg at farten likevel ikke gikk riktig så fort som ønsket. I motbakkene før målområdet var det en del vind. Passering på 1,31 var derfor litt svakere enn drømmen. Likevel prøvde jeg å fokusere på en jevn fart og holde steget lengst mulig. På vei ut Brusdalen fikk jeg plutselig motvind en kort periode, der vi hadde medvind på første runde. Så fikk vi medvind igjen. Litt saktere gikk det uten at jeg mistet steget og farta. Siden 7-8 km. løp jeg alene og lå som nummer 3. Slik ble det videre
   Foran løp Helge godt og Robert Gulbransen holdt 2.plassen et stykke bak. Jeg hadde god kontroll på Helge Fugleseth bak meg, som lå 5 minutt etter 10 km igjen. Derfor var målet å bare kontrollere på en grei måte, uten å senke farten for mye. Håpte en stund på 3,07-08, men så kom det kraftige vindkuler mot de siste 5 km. men jeg klarte likevel å holde målet om å ikke komme opp i 5-fart på flat vei. Lå mest i 4:30-4,45. Mot slutten presset jeg litt på inn mot mål for å komme under 3,10. På oppløpsiden prøvde datteren å spurte sammen med meg i høyhælte sko og klarte å løpe sammen helt inn til mål. Jeg var fornøyd, selv om jeg ikke akkurat slo salto over målstreken.
   Jeg og fruen overnattet hos datteren Camilla som bor i Ålesund. Etter løpet var det klart for dusj og så ta turen hjem. Vel hjemme var det klart for kos med god middag og vin til. Det har jeg tross alt fortjent.

En oppsummering:
Først og fremst ble dette en bekreftelse på at formen begynner å komme. Etter en periode med litt usikkerhet, mindre trening enn tidligere i år og usikkerhet rundt motivasjonen, føler jeg meg nå giret som aldri før. Nesten slik at jeg skulle ønske å få løpe langtur i morgen.
  Men det blir flere dager med gåing, sykling før treningen starter igjen. Dette med motivasjon til å komme sterkere framover. 
  Maraton nummer 48 forteller at jeg har en god grunnform. Vinden ødela noe i Ålesund og dersom jeg hadde løpt sammen med andre ville det raskt kunne blitt flere minutter raskere. Samtidig føler jeg at det trengs mer fartstrening. Jeg har ikke fått trent tempo som ønsket. Nå må jeg trene tempo som ligger 15 sekunder under maratonfart fram mot NM i Tromsø. Dersom jeg har en litt bedre dagsform enn bare sånn passelig i Ålesund, er det fullt mulig å komme under 3 timer. Da kan jeg være med og kjempe om en plass på pallen
 
Rekordtidlig vår
Mens jeg sist uke var på et gråkledd Østlandet hvor det så vidt var tendens til vårlig utspring, er det Kristiansund og Nordmøre i full blomst. Plenen er grønn og må slåes. Blomster som tulipaner er for lengst sprunget ut. Nå kommer pioner og frukttrærne har begynt å blomstre. Og vi skriver 30. april
   Etter reportasjeturen med vindmøller på Smøla onsdag, og så en løpetur ute i naturen på Tustna, var det tid for hage hjemme. Jeg kjøpte inn settepoteter som ble lagt ut for lysing. Så ble det jobbing i hagen. Jordbærplanter som har stått i flere år ble tatt ut og de beste satt i fine krukker. Nye planter skal kjøpes inn. Samtidig skal jeg lage potetåker. Tidligere har jeg så vidt rukket å få satt poteter til 17. mai. Men som gammel potetbonde er jeg vant til å gjøre det i starten på mai, og over helga kommer de nok i jorda i år. Dermed er det bare å vente til september
   Ellers er det sådd diverse frø som skal få spire i et lite drivhus. Her er alt fra blomster til kålvekster og gulrot. Åse Irene har gjort noe av arbeidet med dette, og det er kjekt å dele på hagegledene
   Etterpå var det klart for grilling. Men med en datter som skal hit og dit, er det ikke lett å vite tidspunkt. Derfor ble klokka nærmere 21 før vi kunne spise middag. Da hadde jo sola gått ned bak åsen. Det er jo april ennå, selv om temperaturen er opp mot 20 grader. 
  Også i dag torsdag er det meldt like fint vær, og da blir det mer hagekos, grilling og uteliv. Så kommer en hel ungdomsgjeng til datteren for å grille. Det er jo natt til 1. mai og mange skal nyte livet ute blant de unge. Så gjelder det at alt dette som vi har så lyst til blir til stress, men kan nyte de korte øyeblikkene  
Betenkelig løp
På bildet står jeg i fremste rekke til venstre, og klar for det som var debuten i klasse 50-54 år, og et av årets høyepunkt. Kort tid etterpå var det stort sett bare skuffelse å spore i asiktet mitt.
   Bare å beklage til alle mine løpevenner i et flott arrangement på Eggemoen. Jeg var ikke med og sette humør og glede på løpet. Da tenker jeg ikke først og fremst på selve løpingen og prestasjonen og sluttresultat. Minst like ille er foranledningen til det hele.
   For å si det enkelt. Vel 14 dager før løpet ble jeg forkjølet og måtte stå over Hitra maraton. Så ble jeg kraftigere forkjølet og følte meg så syk at jeg bare gjorde det mest nødvendige. Jeg tok ei uke uten løping, bare med litt gåing og sykling som aktivitet+ litt styrke. Da jeg skulle begynne på igjen, var det klart for Oppdal i påsken. Da ble det hele tre dager med slalåm, med en dag i mellom hvor jeg gikk på langrennski. Jeg hadde mine tanker om at det var litt tøft så kort tid før løpet. Men jeg tok sjansen og hadde troen på at det ikke skulle påvirke meg.
  Men etter en halvtime begynte jeg å kjenne det litt i muskulaturen. Men noe stort problem ble det ikke før etter nærmere 3 timer. Likevel var det andre ting som plaget meg før dette
   For å være ærlig. Jeg følte jeg manglet litt av motivasjonen. Etter tre måneder med mye trening og fokus, falt jeg litt sammen mentalt med sykdommen og påskeferie med slalåm. Lysten på å konkurrere var ikke så viktig lenger. Jeg merket dette da jeg i dagene før skulle prøve å sette noen stikkord på et ark som planlegging. Her manglet jeg ord og gnist til å virkelig stå på. Også i de praktiske forberedelsene var det like dan. Jeg kviet meg til å pakke og gjøre meg klar. Ikke at jeg ikke hadde lyst, men likevel var jeg ikke helt giret
   For å si det enkelt. Med avbrudd i trening og fokus, tar det av og til litt tid før en er klar igjen for å kjempe. Men ikke bare mentalt slår dette ut. Også fysisk slår det ut. Av erfaring vet jeg at mange dager uten trening, fører til at jeg trenger tid til å finne tilbake. Med mye slalåm og bare en knapp håndfull dager med løpetrening, var jeg ikke klar fysisk heller. Sammen med litt stiv muskulatur indirekte, ble det tidlig klart at det ble en dårlig dag.
  Problemet var et jeg etter få minutter merket dette motivasjonen. Hvorfor løp jeg her egentlig, og hva skulle jeg egentlig med de 2-3 kilometerne ekstra jeg håpte å få forhold til min personlige rekord? Dermed klarte jeg ikke å smile og være en gledesspreder som jeg ønsker. Så nå er oppgaven å finne tilbake til mitt sanne jeg.....

Åpningen på løpet var som planlagt fartsmessig med 4,50-tempo. Etter vel en time ble det nærmere 5-fart, og den tredje timen litt i overkant av 5-fart. Halvveis hadde jeg bestemt meg for å roe ned, og så fram til å passere maraton. Jeg gikk litt, men kom tilbake i løpesteg. Så måtte jeg passere 50 km. for å få godkjent ultra. Men da hadde jeg holdt på så lenge at jeg like godt kunne fortsette litt til. Jeg fikk jo en god trening av dette, og en langtur som gir god trening for senere. Mot slutten økte jeg litt farten og løp de fire siste rundene uten stopp og bra tempo uten å presse på. Derfor var jeg tross alt godt fornøyd med å likevel ikke gi meg og stå på hele tiden. Selv om jeg ikke var nedbrutt og deppet direkte etterpå, følte jeg likevel at det langt fra sprudlet.
   Når det skrives, skal det sies at arrangementet var helt topp med service hvor det var et stort bord dekket for oss løpere. Og om kvelden var det samling på Alfred med gratis pizza og film fra løpet. Eneste som manglet var litt mer speaker-tjeneste under løpet. Ellers vil jeg si hjertelig takk for arrangementet, så skal jeg skjerpe meg til neste gang. Da skal jeg være litt mer pingle i oppladningen til løpet, og heller være tøff når det gjelder
Konkurransekåt - med litt rust
Så moro det skal bli å treffe igjen løpevenner fra fjern og nær. Noen måneder har gått siden begynnelsen på desember og den store opplevelsen på Bislett. Nå er det på tide å lage fest igjen, denne gangen med 6 timer på Eggemoen

  For å være ærlig, så har jeg sett fram til dette i mange uker og måneder. Mens jeg har strevd meg gjennom snø, vind og tunge forhold på trening, har jeg tenkt på den runde løypen ved Eggemoen. Har løpt en tilsvarende løype på 2 kilometer og sett for meg hvordan det vil bli. Slik mental forberedelse gir et lite sug. Samtidig når tiden går så er det lett å bli litt lei av denne tanken. Derfor gjelder det nå å gjøre siste delen av mental forberedelse. Å gjøre alvor av det hele. Dette blir største utfordring de to neste dagene.
   Ingen tvil om at først forkjølelse og ei uke uten løping, og så mye slalåmkjøring og feriekos i påsken har fjernet litt av fokuset
   Nå prøver jeg å dope meg selv med gode opplevelser fra tidligere løp, for å sette meg i riktig stemning modus til å stå på i seks timer. Derfor har jeg lagt ut bilder fra Eidsvoll 6-timers fra i fjor for å føle litt på den elektriske stemningen med masse løpere i rundt og rundt på en kort løype. Og jeg kjenner det begynner å krible når tankene på fjorårets opplevelser dukker opp igjen. Også at Gemalen skriver om sine forventninger på forumet er med og trigge meg.

   Når det så gjelder egne forventninger, er de noe tatt ned forhold til slik jeg følte det for noen uker siden. Fortsatt er det litt gørr i halsen som kommer opp og jeg hoster litt. Om det vil påvirke meg vet jeg ikke. Så er det lite løping og slalåmkjøring som førte til litt stive bein. Nå merker jeg at beina og kroppen begynner å kvikne til, og løpsturen i går bar bud om overskudd, selv om jeg ennå kjenner litt ømme lårmuskulatur.
   Om jeg ikke rent løpsteknisk har fått forberedt meg som ønsket, kan likevel overskudd fysisk føre til noe positivt. Samtidig kan det som har skjedd føre meg til en opplevelse av revansj. Nå har det vært så dårlig med løpingen et par uker at jeg virkelig ønsker å løpe og stå på. Forhåpentligvis bidrar dette til at alt dette kan kompensere for de negative elementene. Da kan det fort bli over 70 kilometer på lørdag

Uansett vil jeg kose meg i bra vær med godt over 120 løpevenner
Mælen, mitt herlige fjell
Overnatting i steinbua
Fjellet lokker stadig vekk. De er godt å komme seg opp fra havlufta og se de store vidder og utsikter.
  Fjellet mitt er en stor topp på over 600 meter, med rank utover mot Stemshesten, som deretter går rett i havet. Det er utrolig flott fjell om det ikke er så veldig høyt. Lørdag ved 17-tiden gikk turen opp med ryggsekk i overskyet og bra vær med plussgrader. Turen tok en liten time i lett gange. Så ankom vi hytta og var spent på om andre hadde ankommet før oss. Men hytta var ledig og klar for inntak av to gamle kompiser som har prioritert å treffes på tur når det passer.
  Med salat, potet og biff med tilbehør var det bare å sette i gang med matlagingen etter at vann var hentet og ovnen fyrt opp. Så var det kos med rødvin og mat utover natta. Plutselig var den over 03 og det ble vel 5 timers søvn før vi våknet igjen. Da snødde det litt, men så ble det oppholdsvær og etter hvert sol. Jeg måtte ned i 11-tiden for å dra på jobb. Kunne jo tenkt meg en lenger tur på beina i fjellet, men det får bli neste gang.
  Med turen opp og ned lørdag og søndag ble det en litt annerledes trening. Lørdag tok jeg en tempoøkt med 40 minutt på 10km. før jeg tok styrketrening. Deretter ble det fjelltur. Greit med litt annerledes type trening, samtidig som jeg nå har startet med direkte fartstrening
7. treningsdag
I dag startet treningen først klokka 10. Det ble slalom i halvannen time. Deretter ble det avbrekk med times løpetur. Beina var forholdsvis grei men det var noe som ikke stemte helt. Så kjente jeg at det sprengte på. Jeg måtte på do. Fant et tre i snøføika som var utenfor allfarveg og lettet på trykket fra egg og bacon til frokost. Etterpå var jeg som ny igjen

Tilbake i bakken var det bare å fortsette med hopping og annen moro. Etter lange utforbakker med mye sving og hopp sprengte det på i lårene. Var derfor bekymret for siste løpetur.
  Men etter noen timer med slalom, var det bare å prøve seg i joggeskoene igjen. Og det gikk lettere enn jeg fryktet.
   Fra Oppdal i retning Kristiansund var det først litt motbakke, før det gikk mest svakt nedover. Derfor holdt jeg farten bra oppe og lå rundt 5-tempo. Det var overraskende bra tempo. Men etter halvannen time ble det litt tyngre. Jeg måtte stå på for å holde beina i gang. Så økte jeg tempoet, og det ble lettere igjen. Etter over to timer på mest asfalt og ltt snø, nærmet jeg meg innspurten for uka. Da fruen ringte og sa de nærmet seg med bilen, økte jeg tempoet. Det ble bra tempo de siste to kilometerne og beina var ganske friske igjen.

  Med litt småjogg hjemme igjen var uka over. Det gikk overraskende bra. Hele 240 km. er langt over hva jeg forventet. Med 160 km. forrige uke, ble det dermed 200 km. i snitt på to uker. Det har jeg aldri vært i nærheten av før. Jeg hadde 230 km. på ei uke påsken for 3 år siden. Da hadde jeg jo helt fri. Nå jobbet jeg vanlig arbeidsuke, og avsluttet med hele 10 timer med slalom i helga i tillegg.
  Derfor er jeg veldig godt fornøyd med innsatsen. Det beviser følgende:
1. Om du bestemmer deg for noe, kan du oppnå det utrolige
2. Det er som regel ikke beina, men hodet som avgjør hva du får til
3. Ferie, varmt vær, eller andre ting er ikke avgjørende, men hva du bestemmer og gjør
4. Vi har utrolig mye å gå på når det gjelder trening, bare vi tørr å satse
5. Lager du en plan for det du ønsker å gjøre en periode, er det utrolig hva som er mulig.
 Nå skal kroppen få hvile seg litt. En dag  
6. treningsdag
I dag var det klart for ski. Nemlig slalomski

Men først måtte jeg varme opp. Klokka 08 var jeg på vei ut av hotellet, mens de andre sov. Ute var det litt kaldere enn fryktet, og 12 minus var kaldt nok rett fra senga. Men jeg var varm og med litt fartskning inn i mellom gikk det greit. 8 km. ble det før frokost

  Så bars det opp i skibakken. Fra klokka 10-16 var heisen åpen. Allerede første tur måtte jeg prøve bakkene på en forsiktig måte. For en gammel hopper er det ikke lett å gå utenom.

  Men etter halvannen time tok jeg en pause og byttet til joggesko. Her ble det over halvtimen, før jeg var tilbake i slalomskoene igjen. Deretter holdt jeg det gående til klokka 16 med fart, svinger, hopp og sprett i alle varianter
   Da det var slutt i bakken, hoppet jeg igjen i joggeskoene. Det ble en rolig tur langs gangveier. Mens de to første løpeøktene i dag gikk ganske fint, merket jeg nå at det var litt tyngre. Etter en halvtime måtte jeg ta i for å holde farten oppe. En kvikk-lunsj hjalp noe. Problemet slike dager er å få i seg nok drikke og mat. Det ble vel litt for lite denne gangen også. Men jeg holdt ut og kom meg greit gjennom en knapp halvmaraton.
  Totalt endte jeg på 36 km løping på vel 3 timer + 5,5 timer slalom. Fra 08 - 18 holdt jeg det gående i joggeskoa eller på ski, med unntak en times frokost

Nå er det siste dag som venter, og det blir spennende å se hva det ender med
5. treningsdag:

1. økt skulle være en fartsøkt med litt tempo på Atlanten stadion. Men da jeg våknet fikk jeg en overraskelse. SNØ
  Dermed ble det bare en kort løpetur, før det ble pakking av bilen for å dra på fjellet, og oppleve mer snø. Turen til Oppdal ble delvis brukt til å skrive en lenger artikkel som ble levert. Samtidig ble det flere stopp hvor damene skulle handle klær...
  Vel fremme i Oppdal i ettermiddag var jeg klar for ny løpeøkt. Litt kaldt var det med 7 minus, men sol og fine forhold. Likevel var det sur motvind og litt kaldt på øra i starten. Jeg løp på gangveier som var vekslende brøytet. For å få opp varmen, økte jeg tempoet i perioder. Det endte med at hele turen på vel to timer ble en fartslek. Til sammen 8 drag rundt 500 meter gjorde godt for beina. Da jeg ble litt seig, frisknet de til igjen med fart.
  Dermed ble det 30 km. i dag, om jeg ikke finner på en liten kveldstur. I morgen er jeg klar for slalom i tillegg til løping
(Dermed har jeg på en uke fra forrige lørdag 223 km)

4. treningsdag
I dag var beina ganske fine fra morgenen av. Etter litt øm hofte, føltes den helt fin. Først etter en del jobbing ble første økt denne dagen.
Som lunsjpause tok jeg en lang aktiv gåtur. Det føltes fint og flott i hele kroppen. Her ble det 5 km.

Så rett fra jobb i ettermiddag var det å ta seg ut til Skorpa og terrenget igjen kl. 16. Det ble to timer med fin løping på mykt underlag. Litt seig i starten, men så grei og fin løping. Stigningsløp mot slutten gikk ganske lett og fin. Her endte jeg med 24 km.
  Deretter ble det en halvtime aktiv gange igjen om kvelden som ble til 4 km.
Etter fire dager har jeg dermed 133 km og er i god rute med noe å gå på til helga om det trengs. I kveld ble det skrei-aften med Norodd og mye god mat å spise. Nå gjelder det å gjøre seg klar til en kortere økt fredag formiddag, før avreise til Oppdal og både ski og løping i helga
3. treningsdag
Valgte å samle mest mulig i en økt og ingen trening før etter jobb. Kjente litt ømhet hofta, men følte meg fin da jeg la ut på gangveien mot Frei 15:30. Oppholdsvær og etter hvert solglimt ga optimisme på for det meste asfalt. Det gikk greit fra start. Etter hvert ble det lettere, og jeg hold 5.tempo etter hvert. Med jevne mellomrom la jeg inn løpende piruetter

På veien hjem var jeg direkte pigg. Beina er fortsatt myk og fin, uten direkte problem. Litt stive legger, ble fin med lange strømper. Nærmere hjem følte jeg meg opplagt. Til sammen fem lange seige bakker ble greit forsert. Vel hjemme ville jeg hente penger for å kjøpe avis på butikken. Da hadde jeg passert 25 km. 
  Men jeg hadde sånn lyst til å løpe mer, og middagen var ennå litt tid før vi skulle spise. Dermed la jeg inn noen ekstra kilometer, og vips så hadde jeg passert 30 km.
  Med en liten kveldstur aktiv gange på 3km. ble det også en bra dag i dag. Som regel bruker onsdag å være litt tøff, sånn midt i uka. Demotivasjon kan lett komme, men foreløpig går det veldig bra. Kanskje blir torsdagen tyngre
  Torsdag blir siste dag hjemme, før turen går til fjells i Oppdal. Da er jeg mer spent på snø og kulde der. Jeg får mobilisere og se hva det blir til resten av uka. Det er godt å ha litt km. å gå på

 

2. treningsdag
Våknet tidlig og fikk ikke sove. Stod opp og tok en kort morgenøkt ute i yr-sluddbyger. Frisk morgentur og det ble 5 kilometer før arbeidsdagen startet. Har litt slakke med jobbingen denne uka, så jeg starter en halvtime senere og slutter litt før om jeg kan

Rett fra arbeids klarte jeg ikke å vente til kveldens treningsøkt med Norodd. Derfor ble det tur på mølla. Her gikk det veldig lett i 5-tempo. Siste kvarteret økte jeg gradvis tempoet, og siste km. i 4-fart. Nesten synd å stoppe, men det var bare 1,5 time til neste økt, så det var tid for litt mat. Tok brødskive og ventet med middagen
  Etter noen minutter i godstolen ble det lett dubb mens jeg prøvde å lese avisa. Da kan det være litt tungt å komme seg opp igjen. Men med treningsklærne på går det stort sett av seg selv igjen for å møte de andre i klubben. Selv om jeg ikke trener så mye sammen med andre, er det alltid kjekt å møte damer og herrer som er ute og trener.
  I dag ble det løping delvis noen runder på Atlanten stadion og så noen runder i den en kilometer lange kupperte løypa ute i Folkeparken. Stort sett gikk det rolig, og etter hvert gikk det litt tyngre. Med jevne mellomrom løp jeg baklengs i 100 meter for å bryte opp. Men det var først da jeg økte tempoet i flere runder at det løsnet igjen
  Mot slutten ble jeg så pigg at jeg nesten ikke hadde råd å stoppe opp. Litt ømhet i hoft og andre steder forsvant. Hjem var det bare å lage seg en god middag på fetetirsdag og benke seg med ManU-Inter. Har nesten lyst på mer løping, men får nok spare meg til i morgen.
   Med 5+10+21 ble det til sammen 36 kilometer i dag
1.Treningsdag
Så er jeg godt i gang med uka

Startet med 3 km. aktiv gange før jobb. Godt å kjenne at beina og kroppen fungerer. I går var jeg skeptisk etter langturen. Utover kvelden ble jeg ond i høyre hofte, den som ikke har vært noe problemer. Klarte knapt å stå på den. Men i morges var jeg fin igjen.

Etter jobb bar det rett i joggeskoene. Ut til Skorpa hvor jeg prøver å få trent så ofte som mulig. Det er en rundløype på 2 km. jeg løper til vanlig. Ellers kan jeg ta noen avstikkere andre steder på denne øye, men ikke i dag. For to dager siden var det snø og bløtt. Nå var det bart og fine forhold. Bare litt bløtt. Det gikk greit med terrengsko som tåler litt.
  Jeg løp i over halvannen time. Litt tunge bein i starten, men så lettere og lettere. Hver halvtime bar det opp i et tre, hvor jeg sang ut og hylte Tarzan-rop til slutt. Noe må jeg finne på for å holde humøret og galskapen oppe.
  Om dette var utslagsgivende vet jeg ikke, men jeg endte med lette og pigge bein.
Her ble det 19 kilometer i dagens andre økt. Så ble det middag med saltfisk, stappe og bacon. Deretter litt avslapping før jeg hadde styremøte om Gledesrunden som skal arrangeres om en uke. Derfra bar det rett på tredemølla for noen minutters løping. Her endte det med at jeg så Bauer og 24 på TV. Jeg var så opplagt og pigg etter hvert at jeg hadde nesten ikke råd til å ta kvelden.
Men 30 km. er nok første dag. Må jo spare litt krutt til senere i uka også
Dobbel pokal
Enkelte ganger når du er litt grå og småsliten av dagens oppgaver og trening, kommer overraskelsene. I kveld var det årsmøte i Norodd, og jeg var spent på valg og utvikling i en klubb som sliter med å rekruttere unge.
  Jeg tok dagens treningsøkt før møtet, og var litt tung og øm etter skituren søndag. Men det gikk bedre enn ventet, og jeg løp faktisk 20 km. på mølla med regn ute hvor jeg var pigg etterpå
  Under årsmøtet ble det som vanlig utdelinger av pokaler. Det er to hovedpokaler som deles ut. En for beste idrettsutøver, og en Ja-pokal. Da lederen i styret Ole Vik (bildet) begynte å fortelle om bakgrunn, gikk det opp mer meg og andre hvem det var snakk om. Det er ikke så mange som løper langt i klubben. Dermed var det bare å ta i mot pokalen og si takk. Selv om jeg ikke føler jeg har så gode resultater med plasseringer og medaljer som ønsket dette året, er det likevel et synlig bevis på at det er jeg som trener mest og deltar mest på konkurranser i klubben.
  Men overraskelsen stoppet ikke med dette. For da Ja-pokalen skulle deles ut, ble jeg også berørt. Her ble jeg nevnt med mine mange ideer og engasjement for Gledesrunden, Kristiansundsløpet og Atlanten maraton. Men jeg hadde fått nok oppmerksomhet. Styret ville ære en som også har stått på. Det er min frue. Åse Irene har stått på mange ganger for å hjelpe meg i mine mange aktiviteter. Enten å skrive runder på Atlanten under maraton, hjelpe til med Gledesrunden, eller hørt på mine mange ville ideer om ting jeg ville ha gjort. Derfor er det en stor glede at hun får denne oppmerksomheten
Gratulerer så mye frue!!!
TRAVEL SESONG UTOVER!
Jeg har studert terminlisten. Og jeg har sett på de løpene jeg vil være med og enkelte som er aktuell, men ikke bestemt jeg deltar på ennå. Men skal jeg være med på alt, så blir det en travel sesong, og lite tid til trening. Derfor vil uansett enklelte løp være trening framfor konkurranse.
I tillegg til denne listen, kommer jo 98 kilometer rundt Mt. Blanc i slutten av august.

Her er listen

MARATON:

Dato

Fylke

Kommune

Arrangement

Distanse (km)

04.04.09

Sør-Trøndelag

Hitra

Hitra Maraton  

6,000 - 42,195

09.05.09

Møre og Romsdal

Ålesund

Ålesund Maraton   

21,098 - 42,195

20.06.09

Troms

Tromsø

Midnight Sun Marathon  

1,000 - 42,195

22.08.09

Akershus

Ullensaker

Eidsvoll 6-timers     

42,195 - 50,000

12.09.09

Møre og Romsdal

Aure

Stemshaug Maraton      

4,200 - 42,195

27.09.09

Oslo

Oslo

Oslo Maraton      

0,500 - 42,195

13.10.09

Møre og Romsdal

Kristiansund

Atlanten Maraton  

3,000 - 42,195

29.12.09

Møre og Romsdal

Ålesund

Nyttårsmaraton i Ålesund  

21,098 - 42,195

ULTRA:

18.04.09

Buskerud

Ringerike

Eggemoen 6-timers Ultra Challenge          

99,999

06.06.09

Nord-Trøndelag

Verran

Malm Ultraintervall  

72,000

27.06.09

Oppland

Lunner

Kristins Runde Oslo 50 Miles Trail Run  

81,300

9.-10.09

Trøndelag

 

St.Olavsloppet

129

25.07.09

Sogn og Fjordane

 

Rallarvegsløpet     

81,000

22.08.09

Akershus

Ullensaker

Eidsvoll 6-timers     

42,195 - 50,000

24.10.09

Hordaland

Bergen

Maratonkarusellen nr. 19 - 4. løp 2009, Bergen Ultra     

21,098 - 100,000

07.11.09

Østfold

Halden

Halden Ultraintervall  

80,000

28.11.09

Oslo

Oslo

Bislett 12/24 Hour Indoor Challenge        

50,000 - 150,000

M & R:

09.05.09

Møre og Romsdal

Ålesund

Ålesund Maraton   

21,098 - 42,195

23.05.09

Møre og Romsdal

Rauma

Åndalsnesløpet  

0,600 - 5,200

24.05.09

Møre og Romsdal

Aure

Ola Åsbøs Minneløp  

0,500 - 6,000

26.05.09

Møre og Romsdal

Kristiansund

Kristiansundsløpet  

1,000 - 13,500

13.06.09

Møre og Romsdal

Stranda

Geiranger Halvmaraton m/ NM i motbakkeløp        

20,668

04.07.09

Møre og Romsdal

Averøy

Atlanterhavsløpet  

12,500

18.07.09

Møre og Romsdal

Halsa

Botn Opp  

1,000 - 3,500

01.08.09

Møre og Romsdal

Ørsta

Saudehornet rett opp - 1303 -     

5,773

29.08.09

Møre og Romsdal

Hareid

Nordvest Maraton  

21,098 - 42,195

30.08.09

Møre og Romsdal

Gjemnes

Flemstubben  

1,500 - 200,000

12.09.09

Møre og Romsdal

Aure

Stemshaug Maraton     

4,200 - 42,195

13.10.09

Møre og Romsdal

Kristiansund

Atlanten Maraton  

3,000 - 42,195

 
Pluss stafetter og Gledesrunden!

Utrolig døgn på Bislett

Med føttene i varmtvannsfat og kropp som er lettere rastløs øm vrikkende i godstolen, begynner opplevelsene fra Bislett å sige mer og mer på.

 

La det sies først som sist. Ingen løp jeg har vært med gjennom snart 20 år kan måle seg med Bislett 24-timers. Også de to første årene da jeg bare kunne være med å løpe de første 2/3, var dette en opplevelse for livet. Denne gangen var målet å være på banen alle de 24 timene, for å kjenne stemningen mot slutten. Det klarte jeg

 

Takk til Bjørn og alle gode hjelpere som gjør det mulig for oss løpere å oppleve dette løpende julebordet. At Bjørn nå takker for seg som løpsleder for Bislett er trist, men fullt forståelig. Det er ikke få timer som er nedlagt. En minst like stor innsats som oss løperne har gjort

 

Jeg ville være litt tidlig ute før løpet, men allerede 10:30 var det nesten som et vepsebol på stadion. Mange å hilse på, og spent forventning for hva som lå foran. Begynnelsen på et så langt løp er alltid spennende. Men det kan også oppleves som litt kjedelig etter den første timene. Det er bare snakk om transport, før kroppen begynner å gi signaler om tilstanden.

At Åse Irene ble med denne gangen, var ekstra kjekt. Så fikk hun oppleve hvordan dette eventyret er, og samtidig hjelpe meg når det var behov. Nå hadde arrangøren også behov for flere hjelpere, så hun stilte velvillig opp med matserveringen.

 

At noen etter få timer begynner å få problemer, er ikke mer enn normalt. Men her falt stadig flere av de fremste av. Men stemningen var den samme gode, enten du siktet mot over 200, eller bare å komme seg gjennom levende.

 

Da natten satte inn hadde litt ømhet i fotbladet gitt seg. Etter hvert dukket for tredje året på rad litt sårt under forputen, og tross skifting av sokker og sko ble det blemmer igjen. Flere timer med sviende føtter ble trosset, jeg skulle over 150 km. Flere ganger vurderte jeg om det gikk å fortsette. Om jeg måtte gå, var viljen til å være med mot slutten større enn problemene. Jeg hadde lyst på T-skjorte for de over 150km. og tellende som mitt 5. ultraløp i Norge. Mange små målsettinger får en til å stå på videre. Utover natta og mot morgenen ble det lettere å gå aktivt i bra tempo enn å bytte på løping og gåing. Middag ved 04-tiden og litt mer senere hjalp godt på.

 

Optimismen steg mange hakk etter passerte 150 km ved 07-tiden. Jeg bare måtte fortsette selv om beina var sår. Det ble mer og mer moro, selv om kvalme og svimmelhet dukket opp i blant. Det ble mer og mer uvirkelig. De fleste gikk 3 timer før sluttsignalet, og mange hadde gitt seg. Derfor var det så gøy å holde på. Fruen ble med og gikk noen runder i flere omganger. Det hjalp når jeg slet. Ellers heiet mange på sidelinjen. Det inspirerte. Håpte å kunne komme opp i 170km , slik at jeg fikk et habilt resultat.

Da siste time kom, vurderte jeg å begynne å løpe litt mer. Men var redd for at det var for tidlig og ventet litt. Vel halv time igjen begynte jeg å løpe. Det gikk greit. Da hadde Gjermund og bandet spilt en halv time, og stemningen steg. Mens jeg løp forbi der, kom de plutselig et hav av følelser over meg, og jeg kjente tårene presse på. Dette var helt uvirkelig. Måtte skjerpe meg, og spare følelsene til slutten. De siste to rundene gikk fortere og fortere, og jeg mistet oversikten over hvor langt jeg hadde løpt. Det var bare å gi på. Og det gikk fort. Nest siste runde gikk på under 3 minutt, og den siste enda raskere (den raskeste av alle). Det vistes på pulsen da jeg sjekket i ettertid. Den var på utrolige 169, mens snittet lå på godt under 120.

 

De siste meterne løp jeg sammen med Eiolf, og vi klarte nesten løpe rundt til varm sone igjen før det var mål. Vi jublet og var fornøyd med at det nå var slutt. Jeg var stolt og glad, men likevel klarte jeg ikke helt å ta inn over meg hva jeg hadde gjort.

 

Beina var ikke så verst å gå med til dusjen, men sårheten under beina kjentes bra. Fem meter fra 178 kilometer, som bare er to kilometer unna hovedmålet. Med de problemer under veis er det faktisk ikke helt urealistisk å kunne ha nådd den store drømmen om 200 kilometer heller. Men det tenker jeg ikke på nå. Langt i fra, jeg nyter livet med en meget bra prestasjon. Da får jeg heller tåle ømme føtter et par dager.

Mandag 11. november

KLAR FOR BISLETT    
Endelig er vi kommet til torsdag. Siste dag før avreise til Bislett. Tiden fra siste skikkelige langtur for 2,5 uker siden har vært litt lang, men travelt opptatt med jobbing. Veldig mye jobbing sent og tidlig. Til tider har jeg vært så sliten av jeg følte nesten jeg fyllekjørte med bilen. Likevel har jeg følt det har vært kontroll. Slik jeg håper det blir på Bislett. Sliten og medtatt, men fortsatt i framdrift for å fullføre på en fin måte.

Reiser med første fly tidlig fredag morgen til Oslo. Der blir det besøk hos venner, før jeg og fruen logger oss inn på hotell. Etter litt avslapping blir det en runde på byen, nei ikke runde for å fylle drikkende volum, men med tanke på julegaver og sånt.
  Dette skal bli en koselig handletur hvor vi skal på marked ved Rådhusplassen og liten konsert ved festningen på ettermiddagen. Deretter blir det en tur ut for å spise en bedre middag, før kvelden avsluttes med avslapping på hotellet
  For første gang på 24-timers kan jeg sove lenge lørdag morgen før løpet. Det skal bli godt, og så ta en fin og god frokost før turen går opp til Bislett og de siste forberedelser.

Må nok si jeg er bedre forberedt denne gangen enn de to første. Kroppen og beina kjennes bra, og jeg vet hva jeg går til. Treningen har vært jevnt bra, selv om mengden kunne vært enda større. Men nå har jeg både Kristins Runde med 10,5 timer og 100 kilometer i Bergen med knapt 10 timer bak meg som grunnlag denne gangen. 
  Hovedmål er å holde beina gående i 24 timer. Så får vi se hvor langt det rekker i kilometer 

Kort vei fra suksess til å bryte et løp
Starten går på et løp, og du kjenner etter kort tid at her er det noe som ikke stemmer. Raskt tenker du at dette går ikke når det er snakk om mil etter mil. Da er det små marginer som gjør at du hopper av, eller fortsetter videre. Det har jeg opplevd flere ganger denne sesongen.
  Her er noen tanker jeg gjorde meg under, og etter løpet i Bergen. 100 kilometer er langt, og lysten på å hoppe av når det kjennes veldig tungt.
  I en av de første maratonløpene mine var under regntunge forhold i Hornindal. Etter 3 mil var jeg kald og sliten. Da var det enkelt og fristende å hoppe av når familien stod der med vår bil, og jeg måtte ta en ekstra sløyfe. Selvfølgelig var jeg kald, men i ettertid har jeg helt klart kunnet fortsatt

  Året etterpå brøt jeg i Trondheim, etter en del knesmerter. Jeg var redd for kneet før jeg skulle til New York Marathon. Det var nok fornuftig da
  Mange ganger senere har det vært fristende å bryte. Da jeg stilte i Skövde 6-timers i mars var beina stiv fra start. Jeg ville bryte etter maraton selv om det var tungt. Men jeg fortsatte, og ved maraton ble beina lettere. Det endte med personlig rekord
På Eidsvoll fikk jeg igjen problemer med hofta midtveis. Jeg så at det ikke var mulig med ny rekord, men etter litt gåing fortsatte jeg, og begynte å løpe igjen. Så viste det seg at jeg nesten klarte personlig rekord likevel. Hadde jeg vært litt tøffere tidligere, hadde jeg klart det. Fristelsen var nok stor for å hoppe av, men jeg ga meg ikke
I Bergen Ultra skjedde det samme. Hofta ble ond etter kort tid. Da var jeg sikker på at det ikke var mulig å fortsette så lenge. Men jeg syntes det var synd å gi seg så tidlig. Ville fortsette til maraton. Jeg begynte å kjenne etter ondt andre steder for å få en unnskyldning for å bryte i tillegg til hofta. Da kneet ble ondt etter 3 mil ble jeg nesten glad. Jeg kunne jo ikke løpe med ond hoft og fare for kneet i mange mil...
Samtidig tenkte jeg på at det var for galt å ikke få registrert mitt fjerde ultraløp. Jeg lå an til å være blant en håndfull med flest ultraløp i Norge, og med Bislett kunne jeg ende blant de tre som hadde 5 løp på norsk jord.
  Da jeg nærmet meg maraton så jeg for meg hvordan jeg skulle løpe inn på Fana stadion, ta av meg startnummeret og fortelle folk at jeg ikke klarte å fortsette. Før jeg kom inn møtte jeg på Per Gunnar Alfheim gående. Han sa at det bare ble maraton etter mageproblemer.
 Hva tenkte jeg da
Jo først tenkte jeg at når han kunne bryte, var det ikke flaut om også jeg gjorde det som er litt mindre erfaren ultraløper. Men så stakk det i meg at det hadde vært artig å fullført, når han og flere erfarne allerede hadde gitt seg. Samtidig følte jeg behov for litt lenger tur enn maraton, og ville fortsette litt til.
  Muligheten for å hoppe av til 63 km. var ikke til stede denne gang som i fjor. Hadde det vært mulig, hadde jeg helt sikkert hoppet av. Jeg fortsatte og klarte med korte gåturer ved matstasjoner å holde grei tempo. I starten så jeg for meg at med hofteproblemer ville jeg bruke 11-12 timer før jeg kom meg i mål, og da var jo alle andre forduftet...

Utover på tredje rundt gikk tankene fram og tilbake om jeg skulle fortsette eller ikke. Men tross litt smerter, var hodet opplagt og egentlig innstilt på å holde det gående. Derfor fortsatte jeg. Og da Frants hoppet av ved 60 km. fikk jeg enda mer opptur og lyst til ikke å gi meg. Jeg var jo garantert medalje, og minst sølv.
  Det ble litt slik som i Skövde at med slit i starten, ble det mer og mer spennende å fortsette utover når jeg overlevde problemene og klarte å fortsette. I tillegg fikk jeg opp farten mot slutten. Det er snakk om å få en utfordring, og så finne gleden av å mestre dem
For å ta regnet i Bergen. For mange var det en plage. Men for meg ble det nesten motsatt. Siden jeg slet litt med hofta, ble regnet nesten som en positiv utfordring. Samtidig ble det et lite argument at jeg med å fullføre ville passere 1000 kilometer i ultraløp.

Hva får oss til å fortsette selv om vi sliter og tror det ikke går, eller de små tingene som gjør at vi hopper av?
Helge Hafsås begynte å argumentere med at han rakk en tidligere buss om han ga seg på Bislett 24-timers. Slike banale ting tenker vi på. Ofte er det bagateller som gjør at vi velger det ene eller det andre.
  Men det er mulig å gjøre noe med dette. For det første er det som med en person som sliter psykisk. Ta bort mest mulig av mulighetene for å gjøre ende på livet når angsten og tunge stunder kommer. For det andre går det an å gjøre noen konkrete valg om å vente med å ta drastiske avgjørelser når det ikke er på det verste. Om det er problemer, så fortsette litt til før valget tas om å hoppe av. Prøve flere ganger om det virkelig er så tungt og vanskelig som du tror. I ettertid føles det alltid ikke så tungt som du gjør i et øyeblikk av smerter og problemer.

Derfor handler det i ultraløp og også kortere om innstilling på forhånd. Å ikke gi seg om du ikke må. Dermed ikke sagt at det er fornuftig å bryte enkelte ganger. Men for meg har de gangene jeg likevel ikke har brutt tunge løp vært med og gjøre meg mye sterkere til å fullføre og gi litt ekstra på andre løp, hvor det ikke har vært så mange problemer
Vellykket debut på 100 kilometer og NM

Lysten til å være med på historiens første NM på 100 kilometer var stor.
Selv om formen var usikker, hadde jeg også lyst til å få med mitt fjerde ultraløp i Norge. Dermed ville jeg være blant et fåtall med flest løp. Samtidig så jeg for meg realistisk at om alt fungerte, ville det være mulig å løpe ned mot 9 timer eller i underkant. Men alt mellom 9-10 timer var på forhånd bra. Dårlige værmeldinger skremte meg ikke. Slikt nesten trigger meg.

  I dagene før slet jeg litt med øm rygg, og hofta har ikke vært helt på topp etter Oslo maraton, Atlanten maraton og Torvikbukt rundt. Mye tempo skaper visse problemer og smerter som kommer og går. Men som alltid er jeg optimistisk.

Fokus ble satt på tema smertemestring. Jeg visste at det ville bli smerter og tøft. Dermed var jeg forberedt.

  Da starten gikk var jeg forholdsvis avslappet og lystig, men i et par dager før var jeg urolig og nervøs. Første delen av løpet gikk fint i overkant av 5 minutt per kilometer. Litt raskt forhold til planen, men fulgte i en fin gjeng. Etter hvert ble jeg og Frantz liggende sammen. Men på andre runden kom en voldsomt regn som ga litt kald muskulatur og problemer. Om det ikke føltes direkte, påvirket det nok løpesteget som ble mer anstrengt. Dermed kom smerter i hofta litt mer fram. Det ble verre nærmere maratonpassering, og jeg så ikke for meg at det var mulig å løpe 100 kilometer med slike bein

  Og da jeg så at Per Gunnar Alfheim begynte å gå, og sa han ville bryte ved maraton, tenkte jeg at det ikke var flaut av meg å bryte når han som er så rutinert gjør det. Men så stakk det i meg at selv om han måtte gi seg, hadde det vært artig å være blant de som holdt ut. Samtidig hadde jeg lyst til å få fullført min fjerde ultra i Norge i år. Samtidig koste jeg meg ellers i en fin løype, og hadde lyst på en litt lenger tur.

  Nå var det vanskelig å konvertere til 63 kilometer siden det var forskjell på løypa. Men jeg fortsatte og fikk se hvor langt det gikk. Med bare korte gåturer rundt matstasjoner, klarte jeg å løpe i et jevnt tempo. Etter hvert steg lysten og muligheten til å fullføre. I veldig tidlig fase så jeg for meg at med problemene ville de gå 11-12 timer før jeg kom meg i mål. Men da det var to runder igjen etter 60 kilometer, så det lysere ut.

I starten snakket jeg og Frantz om hvor dumt det er å bryte eller hoppe av en distanse. Etter tredje runde så jeg etter Frantz som lå foran og økte forspranget. Men han var ikke å se, og forundringen var stor da jeg fikk høre at han hadde brutt. Dermed var muligheten for en fin medalje i NM langt større, og det inspirerte.

På nest siste runde klarte jeg å holde bra fart, selv om det ikke gikk så fort. Ved siste vending på stadion hadde jeg godt over 2 timer å ta siste runde på. Samtidig ble jeg tung i beina. Hva skjer, tenkte jeg. På hver runde tok jeg energibar, og etter å ha løpt et par kilometer frisknet beina igjen. Trolig var jeg litt tom for energi som førte til problemer. Nå gikk det lettere igjen og jeg prøvde å holde så jevn høy fart som mulig. Korte gåturer førte ikke til mye tidstap.

  Da jeg rundet 10 kilometer igjen viste klokka 1,10 til gode på 10 timer. Dermed kunne jeg holde nærmere 7-tempo og likevel klare det. Likevel presset jeg på, og klarte å løpe stort sett hele tiden. Farten økte mot mål og jeg ga på ned i under 6-tempo mot slutten uten problem. Med mer press kunne jeg nok løpt ennå noe raskere, men det var ikke så mye å hente på det. Edna som lå foran meg hadde for langt forsprang. Men i ettertid ser jeg til min forundring at en annen løper kom inn bare et lite minutt foran meg. Med litt mer press de siste kilometerne hadde det vært mulig å knipe enda en plass.

  Likevel var jeg jublende glad over å ha debutert under vanskelige forhold med stort framfall til en flott plassering og tid. Sølv i NM er jo ikke verst, når det stort sett er de mest tøffe som tørr å stille opp.

  Nå kan jeg fornøyd ta en liten sesongpause, før oppladning til neste sesong og Bislett i desember ligger foran. 

Oslo maraton ble positiv

I dagene før var formen god og jeg hadde positive følelser. Hadde fått trent noe tempo, selv om det ikke ble så lange tempoøkter som ønsket. Slet litt med farten, men likevel følte jeg meg bra med god puls forhold til fart. 3,55-tempo var fin og jeg kjørte jevnlige tester i 4,10-fart som så bra ut med puls vel 150. Hofta ikke så plagsom men merket litt av og til.

  Tok akupunktur onsdagen før og var helt fin hofta. Men lørdag i Oslo (6:30-flyet) kjente jeg litt etter en del gåing. Bodde hos Marta og var positiv. Lite nervøs. Hentet startnummer lørdag. Sov godt natta og var rolig ved frokosten. Dro 09-drikken og møtte kjente ved rådhusplassen. Lite nervøs, men litt kribling var bare positiv. Ordnet det praktiske, hilste på kjente og jogget litt siste kvarteret. Var klar til start i fremste del av feltet på over 800 løpere.

  Starten gikk greit, og avslappet. Første km. på 4,20 overrasket. Men så ble det 4,00 og jeg løp greit mot Sjursøya. På vei tilbake telte jeg at jeg lå rund 50.plass. Feil på merkingen overrasket negativt, så positivt. Til sammen lå jeg mellom 4,10-4,15-tempo. Var positiv og løp jevnt med gruppe til Rolf Bakken. Med motvind var det greit med å ligge i rygg på noen. Etter passering rådhusplassen og utover, dro jeg fra Bakken og co. Følte meg positiv og kjente lite til hofta, om den var der. På vei tilbake langs sjøen mot Aker Brygge følte meg veldig positiv. Likevel gikk km.-tiden litt ned inn til halvmaraton og 3-timersgruppa nådde meg igjen. Litt overrasket, men følte hofta påvirket løpssteget litt.
La meg i gruppa og prøvde å følge på ut på andre runde. Gikk bedre enn fryktet etter at jeg merket tiden gikk litt ned. Tross stadig mer øm hofte, klarte jeg å holde tempoet. Ble aldri saktere enn 4,45-tempo. Fra 8 km. igjen og inn prøvde jeg å presse opp farten tross litt smerter i hofta. Jeg hadde krefter, men farten økte ikke mye. Likevel nådde jeg igjen 10 løpere siste del. Det var positivt og jeg presset på innover mot Aker Brygge. Deilig følelse å kunne gi på mot slutten, selv om det ikke ble under 3 timer og maks løping. Siste km. var det deilig å gi på selv om jeg ikke nådde igjen flere løpere der. Kunne smile fornøyd i mål selv om jeg ikke jublet så høyt. 3.05,44 var det beste på over to år og et tegn på at jeg er på vei tilbake til god gammel maratonform. Tror at med fin hofte ville jeg kunne kommet under 3 timer denne dagen. Dagsformen var fin og været bra i en fin løype. Derfor er jeg tross hofte-smertene godt fornøyd med gjennomføringen.

Solid rekord som oppladning
For en start på oppladningen til 6-timers på Eidsvoll
  To uker igjen, og det var tid for siste langtur. Siden Åse Irene også skal være med og gå, må hun trene på å holde ut. Det har hun gjort tidligere med blant annet opp til tre treningsøkter på en dag. Nå skulle hun gjøre det sammenhengende på 4 timer. Hun var litt spent
  Selv var jeg litt spent på kroppen. Etter en uke uten løping, kom selvfølgelig ømheten i hofta litt tilbake igjen. Det har den gjort også før. Fredag og lørdag ble det fjelltur, og det fungerte bra. Nå gikk det greit å starte i dag i rundt 20 grader og sol. Løypen er 4 kilometer som vi tok fram og tilbake. Midt mellom hadde vi stående mat og drikke. Ved ene enden hadde fruen satt ut drikke. Hun må drikke oftere enn jeg.
  Første time gikk uten problemer. Etter hvert merket jeg litt til hofta, men ikke problemer. Åse Irene fortsatte uten problemer. Hun sliter med ømhet under fotputen som etter hvert merkes. Men hun klaget ikke
  Over to timer gikk og vi hadde begynt å ta inn mat i tillegg til drikke. Det fungerte godt for begge. Hun var på forhånd redd for nakken, men klaget ikke på det under veis. Nærmere 2,30 nevnte hun at hoftene begynte å verke, men fortsatte med et smil
  Da vi hadde holdt på i 3 timer, måtte jeg ta et avbrudd. Avisa manglet et bilde fra meg, og det ble en halvtimes pause fra løpingen. Åse Irene skulle fortsette å gå. For meg var det på en måte litt greit. Hofta hadde begynt å bli mer øm. Jeg sa til henne før jeg dro at nå hadde hun gått 18 km. og at det var bare 3 igjen til halvmaraton. Da så hun rart på meg og gliste fornøyd før hun forsvant bortover grusveien. Løypa er delvis flat og delvis små bakker. I hver ende er det litt asfalt.
  Da jeg kom tilbake etter vel en halvtime løp jeg i mot henne, og brukte et par kilometer før jeg ser en rød T-skjorte. Da jeg nærmet meg hører nynnende sang. Hun smiler og lar musikken på øret også prege munnen. Her har hun holdt på i 3 timer og 45 minutter og det var ikke antydning til slitent blikk. Vi ble enig om at jeg løp litt videre før jeg snudde og nådde henne igjen. De siste 1,5 kilometrene gikk vi sammen. Da sa hun for første gang at hun begynte å bli sliten. Men det er vel typisk når vi først nesten er i mål. Da kjenner vi hvordan kroppen verker.
  Så sier hun til meg at målet hennes for Eidsvoll 6-timers er å gå halvmaraton
  Her hadde hun gått 25 kilometer på 4 timer og 15 minutter, og så har hun et så lavt mål. Så her er det bare å oppjustere forventningene. Hun har aldri før vært med på noe løpende eller gående mer enn en time om gangen. 10 kilometer er lengste hun har konkurrert. Da er 25 kilometer og over 4 timer kontinuerlig gåing bare helt fantastisk. Og da er det jo bare en time og 45 minutter igjen før 6-timers er nådd. Dette klarer hun helt sikkert
For egen del ble det maraton til sammen, og en fin langtur. Tror kroppen vil våkne litt med dette, og satser på en god uke til med trening før nedtrappingen til Eidsvoll starter
Løping i 31 varmegrader
Tenk deg når gradestokken kryper over 30 varmegrader. Du er nede ved sjøen og kjenner fuktigheten, samtidig som det er vindstille. Så skal du sette beina i gang for å løpe. Og ingen kort tur.
  Slik var det i Flåm lørdag 26. juli. Ferien var i ferd med å være over og jeg skulle løpe helga før Landsskytterstevnet begynte. Rallarvegløpet høres flott og spennende ut. Folk sykler nedover fra Finse til Flåm. 43 løpere skulle ta samme veien oppover på fjellet fra 0- 1343 meter og ned mot 1222 på Finse stasjon.
  For tre år siden holdt jeg på å kollapse på vei opp, og svimte av under middagen. Men turen ble likevel minnerik. Nå var jeg ikke så spent som debuten. Likevel var jeg litt usikker på formen. Forkjølelsen som jeg har slitt med virket å være ute og beina føltes fin ut.
  Men da jeg skulle jogge bort til campingplassen før start, føltes de ikke mye pigg ut. Og da vi la i vei var de regelrett daff uten spenst i det hele tatt. Var det varmen igen som ga tunge bein slik som sist? Nå var det enda varmere
  Målet var en billig reise i starten. Tenkte at beina våknet etter hvert. Pulsen lå på vel 150, som planlagt. Om det var varmt, var det ikke uutholdelig. La meg i ei gruppe bak teten, men etter hvert dro enkelte fra. Tenkte mest å løpe mitt eget løp. Klarte å fokusere på meg selv. Drakk fra drikkebelte jevnt opp mot de bratte svingene mot Vatnahalsen. De var enda brattere og dårlig enn jeg husket.
  Tiden gikk og svingene tok aldri slutt. At jeg brukte 2 timer var litt i overkant av det jeg trodde. Men jeg var ikke kjørt. Litt høyere ble det litt mer luft. Lå delvis alene men så andre her og der. Tok igjen enkelte, og andre kom bak. Etter hvert kjentes venstre hoft litt øm. Senere ble det smerter i ryggen. Dette har komme ofte i varmen de siste par årene.
  Sekken med drikke og energi ble plukket opp ved Vatnahalsen. Den fungerte godt, og jeg drakk jevnt. Jeg var positiv selv om jeg skjønte det ikke gikk veldig fort. Løp jevnt og greit uten den store farten.
  Så bar det oppover og oppover igjen. Det ble litt gåing for å strekke ryggen og klare å holde pulsen. Var nok usikker hvordan jeg lå an tidsmessig, men hadde rundt 20 løpere før meg, Gradvis kom det flere som passerte. Etter hvert som jeg nærmet meg toppen og tiden gikk, følte jeg at snart alle var forbi meg. Jeg hadde lite å kjempe med når ryggen verket. Her gjaldt det bare å ta seg fram greiest mulig. I bakkene var det å gå, gå, gå og gå.
  Prøvde å nyte omgivelsene, men de var ikke så spektakulære som første gang da det var mer nytt. Likevel var jeg ikke deppet, negativ eller sur om det gikk litt sakte. Men fra toppen ønsket jeg å løpe mer, og fikk til det for det meste. Men jeg måtte stoppe og strekke flere ganger. Å se hytta var flott, og jeg ble overrasket over hvor mange som kom etter meg i mål
  Middagen om kvelden ble trivelig og det var en fin kropp jeg kunne la hvile mens hyggelig bekjentskap ble benyttet.
  Neste dag var det tidlig opp for å spise frokost, og løpe videre. Jeg gledde meg til denne etappen på 27 km. Og starten gikk i greit tempo og puls. Men jeg merket litt ømhet i kroppen. Hadde derfor litt problem med å holde følge i gruppen som lå rundt 10-15.plass. Løp jevnt og ønsket å ha krefter til å dra til mot slutten nedover. Etter en time løsnet det enda mer og jeg ga på bortover. Men på siste bakken opp før nedturen, ble ryggen litt øm igjen. Det førte til at jeg ikke klarte å dra opp tempo nedover. Da det dukket opp en liten bakke ikke langt fra mål, måtte jeg gå noen meter. Så fikk jeg neste kramper i leggene også. Klarte likevel å løpe i fin stil inn til mål på 81 kilometer. En flott opplevelse begge dager, og en total flott opplevelse før det bar rett til Førde på Landsskytterstevnet som journalist
Totalt brukte jeg 8.38,43 på begge dager og ble nummer 23 av herrene. Ingen stor sportslig prestasjon, men likevel en flott opplevelse
I shorts på høyfjellet med snøballkasting

Ser det ikke deilig ut? I snøen på fjellet med bar overkropp og over 20 grader på en herlig feriedag. Det var siste sjansen til en slik tur før Rallarvegløpet. Det måtte bli nå. Egentlig hadde jeg tenkt turen tidligere i uka, men det var for dårlig vær og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Å bestige elle fjellene i hjemkommunen Eide er ikke mindre enn herlig 
  Endelig kom dagen i dag, lørdag og jeg var bestemt på å dra uansett. Det ble langt bedre enn ventet. En riktig flott sommeropplevelse som kan bli høydepunktet i ferien min.
  Usikkerheten rundt kroppens prestasjon var som forduftet bort. I går løp jeg en time og følte at alt var bedre igjen. I dag følte jeg ingen problemer. Håper bare det vare ut neste uke.
  Om det er riktig med en slik lang tur uka før Rallarvegløpet er kanskje usikkert. Men det gjør godt med en slik god tur. Det ble ikke mer enn halvparten av de 6 timene med løping. Ellers ble det mye bratte bakker opp og ned. Rene styrke og spensttreningen. Men da jeg løp nedover de siste minuttene, og det føltes ganske bra. Etterpå er jeg ikke stiv. Med rolige dager framover, tror jeg dette skal bli god medisin. Om det ikke gir topp prestasjon neste lørdag, tror jeg dette vil gi uttelling på sikt. ikke minst med tanke på Eidsvoll 6-timers.
  Jeg trengte denne turen her, både for kropp og sjel

Oppladning til Rallarvegen
Hva er vel bedre å lade opp til en viktig konkurranse enn en god kino, deilig tre retters middag og annen kos?
  For noen uker siden feiret jeg og Åse 20 års bryllupsdag hjemme sammen med våre to døtre. Vi fikk i presang gavekort på en flott restaurant i Kristiansund på tre retters middag. Ikke dårlig gave det. Først nå fikk vi tid og anledning. Først kino med ABBA-filmen, og så flere timers kos med deilig middag.
  Samtidig har planleggingen av Rallarvegløpet begynt. Ikke minst mentalt. Dette har etter to mislykkede løp kommet inn med en stor motivasjon. Ikke nødvendigvis får et topp resultat, men først og fremst å gjennomføre et bra løp over to dager.
  Nå er all kost og drikke jeg skal ha med meg innkjøpt og for første gang har jeg kjøpt inn salt-tabletter. Alt skal gjøres for å lykkes, i det som uansett ser ut til å bli i bra temperatur. Om det er regn eller sol er ikke så nøye. Også drikkesekk og alt det andre praktiske begynner å komme på plass
  Men denne ukas mengdetrening har allerede fått en skudd for baugen. I går merket jeg igjen litt sårhet i halsen. Men kroppen har vært så fin i flere dager. Søndagens 10 km. tempo var oppløftende. Endelig følte jeg at kroppen var fin igjen. Mandagens to mil var litt seigere, men likevel fin. Derfor ble det en skuffelse å kjenne kroppen litt seig tirsdag. Men først dag jeg skulle løpe fem runder på 5 km. at jeg merket at noe var galt igjen. Første runde greit nok, men så sluknet jeg. Var litt sint og skuffet. Nok en gang ødelegges farts- og mengdetreningen før et løp
  I dag var det bare å ta seg en kosetur til Molde for å oppleve jazzbyen, og drite i løpingen. Så får jeg se i morgen hva det blir til. Har jo planlagt en litt lenger fjelltur if lere dager. Den er utsatt av været, men nå også av halsen. Satser på en tur fredag, for da ser været bedre ut. Regner med at halsen er bedre også da. Satser på bare rolige turer framover for ikke å presse kroppen, og går for at dette skal holde til god form neste lørdag
  Optimistisk som alltid
Herlig gjeng på tur
Å skulle løpe i over 80 kilometer kan være en utfordring. Likevel er det sammen med det å bruke kroppen i lag med mange andre ultraløpere spennende uansett hvilken form og forventning jeg har til selve løpet.
  Fredag ble jeg hentet av Olav Engen, som fikk la meg bo hos ham mens kona var på besøk i Kristiansund. Vi startet med å dra opp til Svartbekken for å sette opp telt og ordne klar til løpet. Etterpå dro vi til kinarestaurant for å spise, før siste oppladning med pakking til turen avsluttet kvelden. Det ble bare fire timers søvn denne kvelden.
  Neste morgen våknet jeg i grei form, men kjente meg gruggen i halsen. Tenkte det bare var nerver. På plass ved Svartbekken dukket ene etter den andre opp med frisk mot. Starten gikk og det bar oppover. Jeg åpnet i fint og rolig tempo. Følte det gikk greit og pratet en del med Jon Harald på veien. Etter hvert dro han fra, og som ventet tok han seieren.
  Etter første toppen gikk det i fint driv nedover igjen i terrenget. Men på vei bortover veien føltes lårene litt tunge. Før neste topp lå jeg alene, og var uoppmerksom på at veien gikk opp til toppen. Jeg løp for langt og tapte 4 minutter. Etterpå oppdaget jeg at gruppen jeg lå ved tidligere hadde løpt feil, og jeg prøvde å ta de igjen. Det lykkes ikke. I stedet klarte jeg å velge feil ved et kryss. Kartet var litt skjevt og jeg valgte venstre i stedet for høyre. Etterpå var jeg litt frustrert og smålei. Senere ble det mange veivalg jeg stusset på hvor jeg skulle ta veien.
  Men jeg lott ikke frustrasjonen gå inn på meg og fortsatte om det var tungt og mange timer igjen. Lårene kjentes etter hvert ømme, og ryggen begynte å verke. Også hofta ble ond, spesielt i nedoverbakke. Det ble til at jeg løp bortover og nedover, og gikk i alle bakkene.
  Mat og drikke gikk greit og den siste biten føltes kroppen bedre selv om beina var onde. Derfor kom jeg i mål med en fin følelse av å ha fullført tross problemer under veis. 10,31 er et stykke unna mitt potensial. Likevel er det positive følelser jeg sitter igjen med fra den lange dagen.
  Søndagen kunne jeg nyte livet på terrassen til Olav i sola, mens han jobbet med å lage reportasje fra løpet. Godt å være på solsiden av og til
Når fjellet lokker
Fjellet lokker hele året. Men det er ikke alltid like lett å ta seg tid til å nyte det. Med 14 dager med mye sol og varme, var det på tide på utnytte mulighetene, før regnet var meldt.
  Siden jeg har vokst opp med å gå på Mælen og Stemshesten, var det godt å ta seg nok en tur dit. De siste årene har det gjerne vært med overnatting i en steinhytte. Da vi kom opp hadde tre gutter inntatt den. Kjekt at unge også bruker fjellet og tar vare på hytta. De fisket og koste seg. Jeg og kompisen satte oss utenfor og grillet og spiste.
  Der ble vi sittende utover natta. Jeg hadde rekognosert og funnet en fin plass med mykt gress og lyng å ligge på. Etter hvert som solen begynte å komme opp igjen gikk vi et par hundre meter for å legge oss til rette. Det var litt tåke ute i havet, og skyer begynte å komme litt. Derfor fikk vi ikke se direkte sola stå opp ved 3:30-tiden. Klokka ble nærmer 4:30 før vi sovnet med magen full av mat, øl og Jägermaster. 
  Å våkne etter knapt fire timer gir en trøtt kropp. Kameraten måtte ned igjen, mens jeg forberedte løpetur. Litt tung i magen var jeg, men startet ved 10-tiden med å gå oppover. Deretter ble det løping bortover, nedover og oppover. Formen var sånn passe bra. Været var overskyet men med 17 grader var det fint. Etter 2,5 time hadde jeg tatt hele rekka av fjelltopper, og tilbake igjen ned til hytta for å ta med sekken. Tre timer mer eller mindre løping var en fin tur på ei rolig treningsuke. Her ble det både trening og opplevelse. Dette ble fin trening til kommende fjelløp. 


Bildet viser meg ved Godalen, et vann rett ved foten av Mælen vi ser oppe til høyre. Hytta ligger like under toppen.
Nå har jeg bestemt meg
Etter tre ukers tenkepause fra Ålesund maraton, har jeg bestemt meg. Jeg velger Kristins Runde framfor St.Olavs Ultra. Valget er ikke lett, men det er flere årsaker til dette. Har lenge hatt lyst å løpe terrengløpet utenfor Oslo. Men like mye lyst har jeg hatt på Jølster maraton med NM. Samtidig ser jeg på Kristins Runde som fin tening til Rallarvegløpet
Nå har jeg hatt ei uke med 130 km, og så over 150 km. denne uka. Det gir brukbar mengde. Neste uke blir det litt roligere uke, men også da skal jeg ha 100 km. Deretter blir det enda litt mer mengde enn jeg har hatt de siste to ukene. Da er det bare ei uke igjen til Kristins Runde. Satser på at om det ikke går så veldig lett da, blir det superkompensasjon til Jølster.
  I dag søndag hadde jeg langtur på maraton. Det gikk forholdsvis rolig, og jeg var nesten ikke over 120 i puls. Det var tungt i starten, men likevel gikk det greit å gjennomføre.
 
Travle dager
Travle dager har det blitt
Men det er moro når det skjer ting. Og nå har jeg etter en ukes treningsfri igjen begynt å trene aktivt igjen. Det var på tide med noen dager fri, og la muskulaturen få hvile. Det tror jeg blir godt for tiden framover. For det er en stund til neste konkurranse.
Lørdag ble det gåing 17. mai, og søndag times joggetur. Mandag ble det også en time, og i dag litt mer tempokjør. 5 km. terskeløkt. Målet er å få bygge gradvis utover våren og sommeren til mer mengde enn tidligere i år.
  Ennå har jeg ikke bestemt om det blir maraton eller ultra som blir første fokus. Uansett er ikke første skikkelig konkurranse før juni/juli, og da har jeg noen uker på å bygge meg skikkelig opp.
Maraton-nedturen
Endelig skulle jeg løpe maraton i full pinne med godt treningsgrunnlag. Og test få dager før var oppløftende når det gjelder formen. Men så kom smerter i hofta igjen. Det ga litt negative følelser. Størst problemer ble det med at jeg ble litt avventende i løpingen og la inn litt sykling i stedet de par siste dagene. Fredag løp jeg halvtime og syklet litt. Hadde tenkt å løpe minst en time de siste to dagene for å holde trykket oppe i muskulaturen.
  Tross dette føltes beina veldig fine ut. Jeg var litt nervøs og spent, men starten gikk ganske fint. Følte meg lett og behagelig uten å ta i. Gikk det for lett? Men klokka viste at jeg ikke løp raskere enn jeg burde. Passerte første vending i fin form og var optimistisk. Varmen kjentes, men litt motvind tilbake var forfriskende i over 20 grader.
  Så like før halvveis kjente jeg det nappet litt i høyre legg. Varmen i medvinden var påtakelig og jeg lurte på om jeg skulle stoppe og massere litt. Men ventet på hvordan det utviklet seg. Ble litt mer ømt, men det gikk greit å løpe. Likevel passerte jeg 30 km. og innså at det bare var å jogge rundt. Lurte på om jeg måtte stå av for ikke å få skade, men ville gjennomføre. Holdt meg løpende selv om det var sakte i perioder fordi det gjorde litt ondt. Hofta som var fin første halvtimen kjentes litt etter en time. Kanskje var det den som gjorde at jeg sparket litt mer i fra med høyre fot? Smertene føltes som en mellomting mellom strekk og krampe. Kjente muskulaturen var stiv mens jeg løp. Litt deppende å løpe så dårlig på en slik fin dag. Kanskje var det varmen som gjorde at det ble krampe?
  Joggende over mål var det bare å konstantere 3,26 som nok en tid under middelmådig. Men sånn er livet. Ikke lett å beregne alt som dukker opp.
  Nå er det på tide å ta fri noen dager. Etter jevnt med trening siden nyttår, kan det gjøre godt å ta fri fra løpingen en uke, og i stedet gå i terrenget, 17. maitog og sykle litt. Da får jeg gjort andre ting i stedet.
  Så er det på tide med ny treningsmengde, og da håper jeg på å få litt mer mengde enn så langt i år. Deretter blir det å finne fram til neste store løpsmål
Skremmende oppladning
Tirsdag er tradisjonell treningsdag, og det var bare fire dager til Ålesund maraton. Har vært litt ullen i hodet av ulike årsaker. Men beina føltes lettere. Har slitt litt med ømhet i hofta igjen, som har gjort at gleden ikke har vært like stor som ønskelig. Selv om det ikke er noe problem, blir jeg litt defensiv i hodet.
Tirsdag kveld tok jeg etter lang oppvarming i fint vårvær først en sjekk på joggepulsen. Den lå veldig lavt på oppvarmingen sammen med de andre. Faktisk ikke så mye over 100, og delvis under.
Så løp jeg 1 km. på banen i tempo 4,10. I starten var ikke pulsen over 140, men etter hvert var den så vidt opp i 150 på det meste. Veldig lavt
Med dette tempo i åpningen på maraton har jeg liggget godt over 150 etter få hundre meter. Men da er jo som regel pulsen høyere ved start.
Så løp jeg 3000 meter i det jeg har kjørt som terskelfart. Mens jeg på 10 km. tempo på bane har ligget like under 4-fart, var jeg raskt nede i 3,55. Pulsen var veldig lav. På de to neste gikk det veldig lett og jeg stoppet på 11,43. Hadde ikke vært noe problemer med å fortsette i samme tempo uten å komme over terskel. Dermed er de litt trege beinba fra lørdag borte, mens pulsen har sunket
Kanskje var det bare akkurat denne dagen at kroppen var slik. Likevel er det et tegn på at noe er på gang. Det gjelder bare å bevare en slik god flyt til lørdag. Likevel er jeg litt bekymret. Faktisk bekymret over at det gikk så lett. Det er ikke alltid bare bra når det går for lett like før et løp
Det andre er hofta som verket litt. Håper å få bort litt av smerten slik at den ikke setter seg i hodet i begynnelsen på maratonløpet.
  Uansett, jeg gleder meg stort til å få løpe, samtidig som jeg er veldig spent. Det er meldt 17 varmegrader og sol. Det kan bli varmt nok. Satser alt på å få til et bra maratonløp denne gangen
Snart klar for maraton
Den viktigste treningen er unnagjort, og snart er det klart for maraton igjen. Denne gangen er det litt mer seriøs satsing enn forsøket i Hitra maraton.
Ålesund maraton lørdag er nemlig et av årets mål i konkurranse. Målet er klart: Å løpe raskere enn jeg noen gang har gjort før på distansen!
  Selv om jeg har fått litt føling igjen med hofteproblemene jeg har slitt med lenge, tar jeg det bare som en utfordring. Det skjerper meg og får meg til å jobbe målbevist når ikke alt går på skinner
  Lørdag kjørte jeg ukas andre 10 km. i terskelfart. Det gikk litt raskere enn tirsdag, men derimot litt høyere puls. 39,44 er greit nok med puls 162. Men jeg følte beina ikke helt ville løpe så lett som håpet. Det kan være dagsform eller andre ting som slår til.
  Søndag ble det først nesten 2 timers tur i terrenget med fruen. Så litt mat og avslapping, før jeg syklet noen kilometer med innlagt en times løpetur i terrenget. Beina var ikke veldig pigg, men føler at det er noe på gang som snart vil løsne
Nå blir det lett løping hver dag utover uka. I dag blir det bare lett restitusjon, kanskje med sykkel, før det blir times trening hver dag med mye rolig og terreng. Så legger jeg inn stigningsløp for å holde beina frisk.
Må si jeg gleder meg stort til å løpe maraton igjen
Viktigste jobben i dagene framover blir å jobbe mentalt



NM tregere enn håpet
Søndag var det NM i halvmaraton i Fredrikstad. Målet var litt uklart med usikker form og oppladning. Men som grunnmål satset jeg på å komme blant de 5 beste. Men var langt fra sikker. Så muligheten av å kjempe om bronsemedalje om jeg løp godt.
  Kroppen følte grei, men fra start av kjente jeg ømhet i muskulaturen. Det førte til at jeg ikke løp avslappet nok, selv om det gikk greit rundt 4-fart. Men to dager uten løpetrening før konkurranse ser ikke ut til å fungere for meg. Når jeg i tillegg har slitt litt med å føle et godt steg de siste dagene, gjaldt det bare å gjøre det beste ut av det.
  Etter hvert innså jeg at det ble litt over 4-fart i snitt. Enkelte ganger var jeg med motvind opp i 4,15. Men pulsen lå rundt terskel på 165 utover, og følte jeg klarte å løpe jevnt og holde farten. Slik gikk det runde for runde uten mer problemer enn at beina ikke var helt pigg.
  Siste runde prøvde jeg å dra på litt. Om farten ikke økte særlig, ble det bra avslutning. Fra 5 km. og inn tok jeg igjen 7-8 løpere. Da jeg 2 km. før mål passerte Tim Bennett, var det en grei bekreftelse på at løpet ikke var så verst. Jeg fulgte ikke så godt med sluttiden, men innså at den ikke ble så bra som håpet. Likevel ble 1.27,10 i overkant av hva jeg ventet.
  Med 4-5 grader og regn ble det litt kaldt, om det ikke var store problemer. Etterpå ser jeg at det bare var 2 minutter opp til bronse. På en litt bedre dag med bedre oppkjøring, hadde det vært mulig. Derfor kan jeg forholdene tatt i betraktning være bra fornøyd med gjennomføringen.
Opplading til NM
Så er den harde uke over. Etter vanlig arbeidsuke sammen med 40 timer med jobbing på badet, og 10 timer med løping, er det på tide med overskudd.
Det har gått nesten dag og sene kvelder i det siste, og nå er det på tide å tenke på helga. Søndag er det NM i halvmaraton i Fredrikstad. Fredag morgen drar jeg til Sarpsborg for å besøke min bror, før Kondis sitt landsmøte er lørdag.
Tirsdag ble det igjen kvalitetsøkt. Etter lørdagens tunge 10km. tempo på 40 minutter, gikk det litt lettere på 5 km. tirsdag. Akkurat under 20 minutt er greit, men håper overskuddet gjør det lettere til helga å holde den farten.
Så håper jeg kroppen responderer på lett løping litt hver dag fram mot helga. I morgen blir det også stigningsløp for å få opp dampen.
Årets tyngste langtur
Lett skal det ikke være. Men så har jeg da stått på også i det siste.
Stod opp før 09 og var klar klokka 10 etter sommertidsrekning. Måtte bare ha meg langtur. Først tenkte jeg på 26 km, men så oppdaget jeg at med 36 km. ville jeg runde 100 km. denne uka. Tenkte egentlig på mer, men et par fridager med øm kropp gjorde at det ble mindre. Samtidig så jeg at kameratene Olav Engen og Ole Arne Schlytter hadde vært på en 4 timers tur, og kunne ikke vær særlig dårligere.
  Tidlig kjente jeg at det gikk litt trekt. Tenkte å løpe i 5-fart. Men raskt så jeg at det gikk litt saktere. Samtidig var pulsen høy. Lurte på hva som skjedde, men lot tiden gå. Etter time føltes det omtrent det samme. Litt småtungt. Men pulsen sank litt med fart rundt 5:30. Det ble ikke særlig med lett løping. Tidvis gikk det tunkt, men ultrakroppen holdt ut. Etter et par timer holdt pulsen seg greit rundt 125, som var lavere enn i starten. Men det gikk trekt. Verst var det i motbakkene hvor det gikk sakte. Men på flaten og nedover gikk det bedre. Likevel måtte jeg ta meg sammen for ikke å stoppe og gå. Tung go treg kom jeg meg hjem igjen etter 3,14 på 36 kilometer.
Følte meg sliten, men hadde en lang dag med jobb på badet foran meg. Tok meg en god lunsj før jeg satte i gang. Så gikk det som bare det utover ettermiddagen, og kledning kom på veggen. En time før planlagt middag kl. 20. ringte VG, og jeg måtte ut og ta bilder.
Siste påsketur
Så ble det en påsketur på tampen av påsken. Litt tung i beina og litt daff, men da sola rant opp over hvite vidder, ble det en fin to timers tur likevel. på vei hjemover igjen dro jeg opp farten på et par lange drag, og det gjorde godt. Slalåm og ujevn trening har ført til at formen har skrantet litt. Men nå er det på tide å komme på hugget igjen. En uke med bra mengde og fart i kombinasjon, skal gjøres sammen med at badet skal bygges om. Det blir derfor en travel uke, men jeg gleder meg. Så er det bare under 2 uker til Fredrikstad halvmaraton. Det blir morsomt å løpe fartsetappe igjen
24.mars 2008
Tre måneder siden julaften. Tærne krøller seg etter tørr asfalt eller helst bart terreng til å løpe i.
Men så våkner jeg 2. påskedag til snø, snø og snø. Det har lagt seg et 20 cm. tykt teppe selv ute i fjæresteinene. Sånn er livet. Dermed var det ut med snøskuffen for første gang denne vinteren. Slik er ilvet
Jeg lar meg ikke duppe av slikt omvendt vær. Jeg løp jo i shorts for flere uker siden, og nå er det på med to skjorter, caps, votter og annet for å ta i mot neste snøbyge. Akkurat nå lysnet det med sol, så jeg får skynde meg ut og nyte påskestemningen så lenge den varer.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

22.11 | 20:51

Gratulerer! Du er nå i gang med kommentarer på hjemmesiden din. Husk å fortelle om dette til alle dine bekjente. Riktig god fornøyelse
Mvh. 123hjemmeside.no

...
22.02 | 20:06
Min beste side har mottatt 5
25.07 | 15:06
Dagboken har mottatt 4
01.05 | 12:49
Mine løp har mottatt 1
Du liker denne siden