 |
|
|
 |
|
Dalmo's Iceman and Dalmo's Memory Lane
Dalmo's Iceman and Dalmo's Memory Lane
Hundegal og innrømmer det
Det er jo ikke
veldig originalt å få seg en hjemmeside - selv ikke for meg som nærmer
seg 50 år - kanskje til og med tvert i mot. Selv om siden inneholder 99%
bilder av hundene, så blir det meg som styrer innholdet. Men siden skal
liksom være hundene sine da. De er knapt 2 og litt over 4 år gamle.
Kanskje for tidlig å få seg hjemmeside - vi får gange med 7, så blir de
iallefall ungdom og ung voksen i alder.
I dag tenkte
jeg at jeg egentlig er en relativt nøktern hundeeier. Jeg er ikke for
sentimental, og menneskeliggjør ikke hundene for mye, jeg kler ikke på
dem masse rare klær, og jeg setter dem ikke på en stol ved kjøkkenbordet
når jeg spiser. Jeg har ikke en egen hundebil, og jeg feirer ikke
bursdagene deres (dvs jeg har det med å glemme dem) og de får ikke
julegaver. 
I
grunnen vet jeg ikke helt hvorfor jeg begynte å tenke på det akkurat nå
i skrivende stund, men jeg var i ferd med å slippe dem ut i hagen etter
en vill og hjertelig velkomst da jeg kom fra jobben. Da er jeg kanskje
som svakes for dem, og tenkte litt på hvor glad jeg har blitt i dem.
Jeg minner meg selv stadig på hvordan jeg lo av andre hundeeiere som
snakket om hundepsykologi, ansiktsuttrykk og anger. De er bare hunder,
hallo.
Nei
- jeg får la andre ta seg av å fastsette graden av hundegalskap i mitt
tilfelle. Bitt av en eller annen basill er jeg nok. Uhelbredelig
faktisk. Jeg tror jeg fikk alle bittene, og broren min fikk ikke ett eneste ett. Stakkar:-)
Hjertet renner over:-)
Min tvillingbror mener facebook-profilen min antyder hva jeg er opptatt av - og det har han aldeles rett i. Når jeg påpeker at han er LITT opptatt av sykling, - så er det ikke i nærheten av mitt engasjement, sier han. Nåja.
Det er en livsstil. Bare å akseptere
Jeg kan bare understreke at det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og huset. Og bilen. Og bildene. Og facebook. Alt renner over. Unntatt lommeboka. Den renner ikke over. (Den er det ett eller annet som renner ut av...)
Iceman og "pappas" - foto og samtaleturer
Min mann og svært snille og dedikerte
hundemedeier har heldigvis forstått og totalt akseptert galskapen. Han
er faktisk i nærheten av å tiltro dem overnaturlige egenskaper. Særlig
gjelder det Iceman. Han er
tankeleser, dersom du spør ham. Iceman er det altså, spør du min mann. Spør du Iceman så får du ett megetsigende blikk. Og DET
sier jo alt. Dette er jeg overbevist om at de har blitt enige om å gjøre, på de lange turene de tar på morgenene.
Bildet er i fra en av deres mange turer.
Eirik og Aasmund
Yngstemann Aasmund på 18 år,
til høyre i bildet, er
alt for lite hjemme mener hundene. Jeg tror det er fordi da får han en overbevisende
rekord i flat gledesdans når han endelig kommer. Han leder i så måte.
Hundene
går liksom litt ned på magenivå da, og ruller rundt på ryggen, de
prøver ikke hoppe så mye på ham heller, han har liksom fortsatt litt
respekt hos dem. Luringen.
Eirik 22år, til venstre i bildet, tar dem med stoisk ro - og er hjertelig hjertlig velkommen hjem. De blir like glade hver eneste gang han kommere - og det er ett snev av kosebehov i fra begge hold, mener jeg å observere!
Sigbjørn
21
åringen er en hemmelige beundrer, og avstandsforelsket i
dem. Eller omvendt. Sigbjørn bor i Bergen og komme på de viktigste dagene i året, og Iceman og Lane sparer seg ikke når han kommer. Vi tror vi ser at Sigbjørn blir like glad, hø hø - men litt brysomme
er de, synes han - de sikler litt, og buksene blir fulle av hår, og
skoene må ALDRI stå på gulvet. Men ærlig talt: de er uerstattelige.
Erstattelige mener jeg. Skoene. 
Etter en kald vintertur
Ser ut som om jeg har tenkt å overfalle stakkars Iceman her, men antakeligvis hadde jeg noe veldig godt i handa..
|
|
|