August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelig milde innover jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsferd over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og kjærlighet.

Einar Skjæraasen 

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.

Det er en sommerdag for lenge side
som roper meg tilbake gjennom tiden.

Den ligger lukket bak en hekk av klunger
blant hestemaur og gule tiriltunger.

Den vasser brun og barbent i en fjære
og lukter gammel tang og nybredd tjære.

Den rasper grønne kart av solbærbusken
og flyr til himmels i den høye husken.

Den ligger fjetret og fortapt på magen
og sluker Ivanhoe i eplehagen.

Den slåss på tørre never med venninnen
som sendte krokketkulene på pinnen.

Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet
og slåmaskinens knepring over jordet.

All lyd og lukt og smak og farge kommer
fra denne dagen i min barndoms sommer.

Som endte med den lykkelige smaken
av nyslått kløver og av rene laken.

Inger Hagerup


Nytt hus, ny utsikt og nye muligheter

Hjemkomst til havet

Som den fortapte sønn

vender jeg tilbake til deg, hav.

Du som skremmer idyllene langt inn

i lunkne fjordbotner, viker og poller

fordi du er altfor kongelig for lystseilere,

påhengsmotorer og festivalfiskere.

Uten å blunke svelger du sola

som en rå eggeplomme til kvelds,

og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,

stinne av regn og uvær, en våt klut

mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

Bare du

lever tilbaketrukket, klodens

blå øyne mot stjernene og evigheten.

Hvis jorden har sjel

Svømmer den i deg.

Kolbein Falkeid


Sola fotografert fra Burøya utenfor Bodø klokken halv to om natta. Vi kunne kjenne varmen fra den, så sterk var den.

Foto: Bjørg

Da gleden var altfor høy,

var sorgen så tung å tro.

Ryktene om den løy

og gleden den bare lo.

Da gleden for sorgen svant

fikk pipen en annen låt:

Ryktene talte sant

og sorgen – den bare gråt.

Og gleden har mange ord,

og sorgen er sparsom sånn.

Men henover alt på vår jord

vandrer de hånd i hånd.

Og jorden finner det kjært

å huse sorg som skjemt.

Gleden har intet lært

og sorgen har intet glemt.

Herman Wildenvey

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!

Norsk tekst: Alf Cranner 

Ingen kan klare å tenke på Døden
hele tiden.
Livet trenger seg på
med sitt veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på leppene lenger
jeg sier bare Takk for mitt liv.

Åse Marie Nesse

Innunder yta
glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer
i gråbleke vårer.
Livstrua bryt gjønnom
tela og tvang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Friarar er vi
om vona er lita.
Nynn om a Berit
så får du a Brita.
Drøm på din sten
at du sit på et fang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Somme er fattige
somme er rike.
Bare te slut er vi jamsi's
og like.
Vegen er lystig
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Einar Skjæraasen

Bildet er av Tinka, datter av Cascilius Mike Tyson  

Andrè Bjerke

Ove Røsbak

Jeg skal begynne på nytt i dag,

med en høyere og edlere tro.

Jeg skal slutte å klage over mine

umoralske naboers grådighet.

Jeg skal slutte å sitte i ro,

når min plikt til å handle er klar

Jeg skal ikke kaste bort tid med å sutre,

og mitt hjerte skal ikke kjenne frykt.

Jeg skal se meg om etter alt som fortjener ros.

Jeg skal lete etter gjemte skjønnheter

som den som klager ikke kan se.

Jeg skal prøve å finne tilfredsstillelse

på de stiene jeg må gå.

Jeg skal slutte å være bitter

når en annen går foran.

Jeg skal ikke la misunnelse overta meg,

når min fiende viser sin styrke.

Jeg skal ikke fornekte hans verdi,

men prøve å vise min egen.

Jeg skal prøve å se skjønnheten utbredt foran meg,

i regn og sol.

Jeg skal slutte å belære deg om dine plikter

og skal være mer opptatt av mine egne.

S. E. Kiser

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset,                    

men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg

av lyst og smerter og av kropp og sinn.

Og disse ting skal døden snart ta fra meg

Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen

og kjenner lykkens forte, søte sting,

for ennå har jeg ikke nådd til broen

som går fra allting og til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!

Du blir min siste mørke kjærlighet.

La meg gå langsomt gjennom øyeblikket                                                                       

imot din dype, dype evighet.    

Inger Hagerup     


Dette bildet tok jeg av den frodige kvinnetorsoen som står i hagen min.

Torsoen står der i kulden og kikker så lengselsfult mot fullmånen med sin hodeløse kropp   

Foto: Bjørg    

Du dag i går, som var en fremtidsdag,
en Herrens gang for ikke lenge siden.
Jeg ser deg nu, du er i tidens jag
tilbakelagt av både meg og tiden! 

Du dag i dag, kan du i farten ta
på stedet hvil og holde tiden stanset?
Nei nuet nu – er jo om litt et da –
Et nedlagt stoppested, som bakut danset!

I morgen heter vårt i dag  - i går,
Og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden. 

Og alt tilbake og alt frem er skuet
Fra denne evighetens tinde, nuet.

Herman Wildenvey 


Flyrute over Børvasstindene. 
Foto Tommy Andreassen.

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende. 

Margaret Skjelbred 


Les en blogg om Maja  og hennes kamp mot kreften.

til det du engang forsømte.

Tiden lukker seg bak dig

som døren bak den dømte.

Og ingen fremtid er åpen,

når selv du har stengt din port

og kastet nøkkelen fra deg.

Da er det gjort.

Arnulf Øverland


Ytterst ute på Nyholmen i Bodø står denne lykta og blinker mot kveldshimmelen, Sandhornet og Fugløya. Foto Bjørn Erik Olsen.

Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite

hva godt du har ment,

om ikke du gjør det

før alt er for sent.

For sent er for sent.

Det er alt en kan svare.

Din kjærligste tanke,

ditt varmeste ord

er blomster som visner

mens såkornet gror.

Det er ikke nok

at vi stadig får høre

om alt det du engang

har tenkt å gjøre!

En dag lukkes døren

for det du har tenkt!

Den dag er hver eneste

mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke

nøle så lenge

at dagene stjeler

den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord

er det nakne: For sent!

En nådeløs dom,

men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe

å høre det siden:

Bruk dagene godt

mens du ennå har tiden

Arne Paasche-Aasen

Den dødes ansikt

Jeg står og ser på et elsket ansikt.
Det er forklaret. Berørt av ånd.
Hva livet risset av mørke runer
er strøket bort av en ukjent hånd.

Jeg står og ser på et elsket ansikt.
Det var så gammelt og slitt og trett.
Nå er det ungt. Det er lyst av lykke.
Hvor er hun henne? Hva har hun sett?

Her er så stille som i en kirke.
Den dødes rom er et hellig sted.
Jeg ser et ansikt jeg elsket skinne
av fred som ikke er jordens fred.

Dagny Tande Lid

Refleks

Inatt er månen gyllen,

de fjerne skoger blå.

Og du har ingen verdens ting

å tenke på.

Så lar du blikket dvele

ved månens blanke skål,

som skinner i den gylne glans

fra solens bål.

Og dine øyne fylles

av samme strålevell,

det samme varme, gylne lys

som solen selv.

Rudolf Nilsen

Foto: Bjørg

Venner
lad os drikke
og se på hinanden.
Spar ikke på vennlighed.
Vi ved ikke hvem av os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet,
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter.
Det må vi benytte os af.
Drik ud
men langsomt
oppmerksomt.
Spar ikke på angst og vennlighed.

Benny Andersen

Nå er det snart jul

Nå er det snart jul og da ønsker jeg meg

en god bok.

En å krype inn i når jeg fryser, feks,

eller når jeg er ensom

(feks), eller når

hele verden, føler jeg, går meg imot.

Krype inn og kravle rundt mellom sidene,

grafse til meg næring der jeg finner den;

en proteinrik setning her, et dikt der

fullt av A, B, 1&2, C, D og K-vitaminer,

ete og drikke, bo i boken til jeg,

velfødd og styrket,

påny kan gå ut

og blande meg med dere, masekopper.

Heikki Gröhn

Alt kommer til meg

Alt kommer til meg, -jeg mottar så meget;

Mer en min sjel kan huse, og mangt må gå igjen.

Av alt jeg får blir bare en del mitt eget:

Verden kommer til meg som jeg er kommet til den.

Kunnskap kommer til meg enda jeg vet så lite,

Vitenskap kommer, klarsyn, -bok efter bok

Kommer og truer, kommer og ber: Vil du vite?

Her skal du høre, kjenne deg selv, bli klok…

Havet og himmelen, stjerneskaren tilhope,

bygger seg baner, bygger seg bølger i himmelens bark,

vennelige hender rekker meg spektroskopet,

og tanken freder ingen mikroskopisk mark.

For jeg skal se hva der gjemmes i en dråpe,

alt skal seg speile i min tankes sjø.

Stjerner hvorover himmelen kaster sin blå kåpe

skal jeg en stund bevare fra å dø.

Herman Wildenvey

NATTEN

Natten inatt er hellig.
Noe skal skje.
Det som kommer fra himlen
er ikke bare sne.

Natten inatt er hellig.
Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten inatt er hellig.
Noen skal fødes inatt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen inatt.

Jens Bjørneboe

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

Olav H. Hauge

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,

kan det for nordmenn være godt å vite 

at vi har fostret her på hjemlig mark

en frihetshelgen, større enn Jeanne d`Arc. 

Hun var av dem hvis nese det er bein i,

for hun var født prinsipielt uenig. 

Hun har – fordi hun var så vrang og vrien -

fått evig liv i folkepoesien. 

Og sjelden var en dame som fikk plass i

et eventyr, så eventyrlig trassig! 

Hun lot seg ikke engang overmanne

da hun ble holdt med hodet under vannet. 

Da var det bare stemmen vannet kvalte.

For hun stakk hånden opp. Og hånden talte! 

To fingre dannet klippende en saks.

Så drev hun opp mot strømmen som en laks. 

Og over fossen lå hun samme aften.

i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del

av det vi kaller Norges folkesjel. 

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen

hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen. 

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.

Den beste i oss er i slekt med henne.

Andrè Bjerke

Steinen

Så var det den gode stein
med bred og mosegrodd rygg
som ble en hemmelig venn.
Hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le.
Den visste og skjønte alt
og brydde seg aldri om
hvordan ordene falt.

Urokkelig. Stor og stum.
Den samme i sol og regn.
- Hvor godt jeg begriper dem
som gjorde seg guder av stein.

Inger Hagerup

Dager

Hva er en dag? En målestokk for tid.
En tidsenhet- I grunnen valgt vilkårlig?

Med all respekt for astronomens flid
Tror jeg han definerer tingen dårlig

At dagen nærsagt er individ.
Det vet enhver som tar en dag alvorlig

En dag kan tale til deg som en venn.
Forstå ditt sprog. Tyde dine gåter;

En annen dag glir fjern og fremmed hen
men hjelper deg på mange skjulte måter.

Mens andre dager er som tause menn
og atter andre ligner barn som gråter

De drar forbi i tiden som en strøm
av vesner du skal kjenne - noen svale

og lattermilde som en munter drøm
og andre med en røst som kan befale

En dag er faderbarsk -En moderøm-
men alle vil de ha din sjel i tale

Hver dag har fått sitt grunnmotiv
Sin toneart, sitt budskap den skal bære

Den lever med et kunstverks egenliv
så av din hjelper dagen du lære

At ikke tidsfordriv, men dødsfordriv
bør alle dine dager være!

Andrè Bjerke

Livet er å læra

Livet er å læra.

Fyrst lærer me å krabba,

so lærer me å stabba,

so lærer me å gå.

So lærer me å snakka,

eta fint og takka

og alt me ikkje må.

Olav H. Hauge