GORDONSETTEREN

Lenge før rasen ble dannet ( år 1200 ) fantes det  i England lavbente spaniels som ble brukt til forskjellige former for jakt.  En målrettet avl på disse spanielrasene ledet fram til større hunder med evnen til å sette fugleviltet ( Setting spaniels ). Dette skjedde så tidlig som på 1500 tallet. I 1570 blir disse hundene første gang omskrevet som settere.

Fram mot 1700 tallet ble flere innkrysninger gjort, bl.a. med pointer. De ble etterhvert større og mer ensartet som type. Farvene varierte stort, men det fantes allerede da sorte og hvite hunder med tanpoint.

  I et engelsk verk fra 1655 med tittelen ” Hungers prevention ” kan man lese om Black and fallows hunder ( black and tan ).  Forfatteren skriver at de hvite er de peneste, de mørke brune tilhører tyver om natten, mens de sorte og gul-brune anses for de mest utholdende.

  Fra ca. 1750 har oppdrettet av disse ” setting dogs ” kommet så langt at vi kan begynne å snakke om setterstammer. Disse stammene ble senere foredlet av entusiaster som Laverack , Llewellin  og Hertugen av Gordon castle.  Hertugen av Gordon Castle, Alexander den 4 (1743-1827) har fått mye av æren for rasen og mye kan være vel fortjent, men her som eller i samfundet er det noen som tar æren mens andre gjør jobben. På den tiden ( 1864) ble det sent inn et par artikler/brev til den tids Fuglehunden "The field" av en meget aktet veterinær ved navn Samuel Brown, han skriver;

An old gentleman sportsman, and one too who has shot over the same breed for fifty years and new them during his boyhood, assures me that the late Duke of Gordon, Marquis of Anglesey, and several other noblemen, had their original stock of setters from the late Mr Coke of Longford, and that the colour was usually black-white-and –tan. Mine are descended from the original breed of Mr Coke, the Gordon ‘’Regent’’ and ‘’Fan’’, and within the last five years from a black-white-and –tan bitch which I got direct from the Beaudesart kennel’

fem år senere skriver en hvis F W Adye i samme blad;

  Mr Brown was told by Mr Coke himself that he often sent dogs to the Duke of Gordon and received others in exchange, in order now and then to obtain fresh blood’

I en bok skrevet av J H Walsh, " The dogs of the British Islands" fra 1867 står det i første kapittel; -

a Setter ‘from Mr Coke of Norfolk and doubtless related to the late Duke of Gordon’s kennel, as Mr Coke and the duke bred together and interchanged setters frequently’. Therefore it does appear to be reasonably established that Mr Coke provided most of the original Setters for the Duke’s kennel.

I 1885 skrev den Amerikanske Gordonentusiast og jeger Harry Malcolm følgene:

The orgin of the Gordon setter is obscure. He first became prominent as a field-dog eighty-five years ago, or more, at the castle of Duke of Gordon, from whom he derives his name.  But for this nobleman we should probably never have known nor perpetuated this ne plus ultra of setters.  The color of the Gordon seter, as seen at Gordon castle, was undoubtelly black and tan, and black, white and tan.  Many of the bestbred  dogs throw in their litter pups

with white toes – one or two – and frills.  A litter without some white is rare.  Many black and tan setters we see have not a drop og Gordon blood in their veins, nevertheless they are erroneously given the name of this famous strain.  A pure Gordon can be told by a well authenticated pedigree.  To quote from a well-recognized authority,  “the Gordon setter should trace back to Duke of Gordons REGANT, old BANG, old DAN or to Mr. Coke’s FAN.  Mr.Coke and the Duke bred from the same stock.

  Allerede rundt 1820 var Gordon castle en betydningsfull kennel i England.  Setterne  var vel kjent for sine fremragende bruksegenskaper og de var svært ettertraktet blant jegere.  Hundene hadde alle slags setterfarger.  Dette bekreftes ved nedtegninger fra en auksjon avholdt  i Tatersall 7. Juli  1836.  Her ble 11 av  hunder tilhørende Georg den. 5. av Gordon  solgt til svimlende priser. Bl.a. ble en sort / hvit hannhund ved navn Young Regent solgt for 72 guinias ( ca. kr. 1500,- )            

nr. 1:  sort og rødbrun,

nr. 2:  sort og hvit med rødbrunt,  

nr. 3:  sort og hvit,

nr. 4:  sort.

nr. 5 : rød og hvit,

o.s.v.                                                                    

Det er også bevist gjennom stamtavler at Irsksetter ble brukt i perioden mellom 1850 - 1900

Fram mot 1860 ble black and tan setteren sett på som en variant av engelsk setter.

Først etter 1862 ble Black and tan setteren klassifisert som egen rase. I 1874 er det totalt registrert 125 black and tan settere i the kennel klub’s stambøker.  Den gikk under betegnelsen Black and tan setter fram til den i 1924 fikk navnet Gordonsetter. Oppkalt etter hertugen av Gordon som blir av de fleste ansett som den største  bidragsyteren til rasens dannelse. 

Det har også versert flere krysningsteorier som enkelte mener har bidratt til rasens særpreg. Her kan nevnes Collieteorien og Blodhundteorien.   Årsakene til at disse innkrysningene ble gjort sies å være et behov for mere lettdresserte hunder ( Collie ) og bedre neser  ( Blodhund).   Ser vi på rasen i USA og på Kontinentet skjønner vi godt at blodhundteorien har sine tilhengere. Her har rasen delt seg  i rene utstillingshunder og jakthunder hvor utstillingslinjene domineres av  store tunge typer med Blodhund-aktige hoder Collieteorien underbygges ved at det på enkelt hunder/linjer kan sees en oppsving ytterst på halen, og at enkelte har en tendens til å ringe / samle viltet før de fester stand.

Disse egenskapene kan observeres men den bakenforliggende årsak kan ikke dokumenteres.

Fram mot århundreskiftet blir rasen foredlet av flere dyktige og målbeviste oppdrettere.  Her må nevnes kennel Stylish v/ Isaac Sharpe og kennel Heather v/ Robert Chapman, de har betydd enormt for rasen. Sammen med Gordon Castle utgjør disse tre mer eller mindre alt Gordonsetterblod.

Gordonsetteren i Norge

De første Gordonsetterne kom til Norge rundt 1850. Skotske og engelske jegere hadde med seg et knippe med jakthunder. Etterhvert havnet noen av disse hundene på norske hender. Den første kjente norske parringen var mellom tispen Nora til Olaf Formo fra Lillehammer og Forstmester Bart’s hund Pan. Fra dette kullet strammer tispen Narka til Johan Kjorstad. Hun blir mor til den første Gordonsetter stammen i Norge.

Etterhvert ble det importert flere hunder fra England og Skottland og fram mot 2. verdenskrig utkrystalliserte det seg en håndfull oppdrettere som gjorde det bra både på jaktprøver og på utstilling.  De hadde klart og avle fram en Gordonsetter som var mere homogen og typelik de vi kjenner i dag.  Den hadde blitt renere ( mindre hvit ) i fargen og i gjennomsnitt noe større enn de andre setter rasene.

Bruksegenskapene ble uansett satt i høysetet og rasen var helt på høyde med de andre setterasene i disse årene. Gordonsetteren vant bl.a. Høyfjellspokalen i 1936.

Etter krigen befant Gordonsetteren seg nede i en bølgedal.  Medlemstallet sank og det ble registrert rundt 50 valper pr. år. Få oppnår utstillingspremie  (ca.20 % ) og svært få blir premiert på jaktprøve ( under 5 % ).  Under klubbens høyfjellsprøve i 1949 utrykker formannen sin bekymring og sier at rasen mangler dressører og aktive jegere. Etter min mening kunne det samme være sagt i dag

Fram mot midten av 60 – 70 tallet domineres rasen av noen få men gode oppdrett; Trollheimens, Kalvsjølias, Løssfelterets, Ulvatnets, Gløføikens og Stugudalens . De hentet blod fra både Danmark og England.

I alle år etter krigen og fram til 1968 hadde den norske jegerstand foretrukket engelsksetter og pointer framfor GS.  Rasen ble sett på som tung med manglende jaktlyst og derfor uegnet til rypejakt i norske høyfjell. Imidlertid hadde GS tilegnet seg et godt rykte for sine egenskaper i skogen. Disse egenskapene ble foredlet og finnes i dag i flere linjer, det gjelder bare å finne individet som bærer de gode genene.

Innkryssingen av ES  i 1968 førte til et kjempeløft bruksmessig,  men typemessig spriket det nå til alle kanter.  I tillegg til den noe tunge typen som fantes fra før, fikk vi nå dens rake motsetning, nemlig lettbygde små hunder med myndepreg.  Overtegnede hunder med hvite labber og bryst  ble også mer utbredt. Hunder etter denne parringen ble naturlig nok brukt videre i avl og danner stammen i flere fremgangsrike oppdrett fram mot 80 – 90 tallet.

I 1985 blir det registrert 380 valper i Norge. De aller fleste oppdretterne på denne tiden prioriterer bruksegenskaper og det blir importert hunder fra USA, England og Kontinentet med gode meritter. Ikke alle importene ga den ønskede effekten, men flere bidro positivt til både eksteriør og bruksegenskaper. Det er også allment kjent at det i perioden 1970 – 85 ble foretatt flere uoffisielle innkrysninger av Engelsk setter. Minst to av disse parringene ga det som oppdretteren var ute etter, nemlig hunder som kunne konkurrere med Engelsksetter og Pointer på jaktprøver.   Deres bidrag  som avlsdyr har om vi liker det eller ikke vært av stor betydning.  Disse ukjente nevnerne finnes i dag i de fleste stamtavler uten at eier og oppdretter er klar over det.  

Den norske gordonsetteren hadde nå gjennomgått en formidabel revitalisering med hensyn til jaktegenskaper. Blod fra Amerika hadde bidratt til hunder med tidlig standinstinkt, spontan sekundering og høy jaktlyst, mens eksteriøret var gjennomgående dårlig.  Vi fikk små, kvadratiske hunder med lyse tanfarger.

 Innkrysning av Engelsksetter ga også økt jaktlyst og hunder som var stort sett lettere og dressere. Hundene ble gjennomgående små og spebygde med snipete hoder. Overtegning i tanfargen og store innslag av hvit var ikke uvanlig.

Satsingen på  bruksegenskaper og jaktprøveresultater var vel fundert i styre og avlsråd.  Rasen oppnådde mange flotte plasseringer i konkurranse med de andre stående fuglehunder.   Men ikke alle var enige i det som hadde skjedd.  Enkelte mente at rasen var ødelagt, at Gordonsetteren var på vei til å bli en høyfjellsraser på linje med Pointer og Engelsksetter.   De ønsket en ” renraset ” GS, en hund av den gamle type uten Engelsksetter - blod i årene.  Begrepet ” Gammelgordon” ble skapt.  Menigheten  rundt denne type GS er liten.  Skal man bruke deres fortolkning av begrepet renraset, finnes det nesten ingen slike GS i Norge i dag.   Og de som finnes ser vi nesten aldri på jaktprøver.

For Gordonsetteren har dette betydd at i de miljøer og land hvor jakt på hønsefugler er utbredd er det gjennom generasjon avlet fram en type som er tilpasset forholdene den skal fungere under.  Et godt eksempel er Amerika.  Enkelte stater har nesten bare show hunder, mens i stater der det utøves fuglejakt finnes langt flere kombinasjonshunder eller  ” Dual Gordons ” som de kaller dem.  Disse forholdene finnes over hele verden. Desto mindre jaktkultur desto mere ekstreme og utypiske Gordonsettere avles frem.  Vi kan være sikker på at  gjenferdene til Hertugen, Isaac Sharpe og Robert Chapman  bare har et enkelt råd til disse oppdretterne;  finn dere en annen rase.

Hva så med Gordonsetteren her hjemme? Jo, Norge sammen med Sverige og Danmark er kanskje de eneste land i verden som har klart å unngå en todeling av rasen. Avlsrådene har en enhetlig forståelse av hva som er en rasetypisk og etter våre forhold en funksjonell Gordonsetter. Etter at PC og internett ble allemannseie har samarbeidet over landegrensene bare økt. Vi kan i dag langt lettere enn før hente inn informasjon og knytte kontakter, noe som igjen bidrar til større spredning på avlshundene.  Håpet for fremtiden er at dette samarbeidet utvikles og at flere vil forstå at Gordonsetteren er en fullblods jakthund og all verdens BIR og BIM betyr null og niks for en hund som har som sin viktigste oppgave å finne fugl for sin herre og mester.