Dagbok

Nyter herlige dager på ski for tiden på påskeføre som neppe holder ut mars. Tenker at vi i alle fall kan trene kondisjon frem til vinterens prøver, for fugl ser vi nesten ikke for tiden, ikke i skogen i alle fall. Lurer på om det er skiene mine som bråker for mye, eller hundene som ikke har god nok nese? Uansett, det første solstrålene varmer godt, ekstra godt denne vinteren, hundene er spreke på lett føre, og lykkelig slitne om kvelden. Snart er det tid for vinterferie og glade dager på fjellet. Og etter vinterferien starter prøvesesongen, vi er foreløpig påmeldt til tre, og gleder oss til gjensyn med nye fjell og fuglehundentusiaster.

Vinna markerer at det er fugl i terrenget. Echo kaster seg inn foran i en stand, Vinna sekunderer. Selv tar jeg skiene fatt og fester situasjonen til kamera, deretter får Echo reise rype. Det blir kanonreis, der både rype og Echo nesten letter. Det blir flere lignende situasjoner; neste gang blir det langline.

Hjemme i Centralgaten overbeviser hun nok en gang sine medfødte ferdigheter, og apporterer due til meg. Uten nevneverdig apporttrening. Hun har vært på finn.no en stund nå, men har ikke hjerte til å selge denne hunden, til tross for at det er en for mye her nå. Så hvis du leter på finn er det forgjeves. Isteden napper jeg henne til et voksent utseende, og tenker prøver for henne allerede i vinter. Hvis jeg bare finner en måte å få henne ned på bakken igjen.

Valpene er blitt fem uker, og har utviklet seg til å bli en livlig gjeng! Når de vil noe, sier de klart og tydelig i fra med ul (hvis de er innestengt og vil ut), eller bjeffing og knurring, som når de sloss og leker. Det strides om rangen både blandt tispene og hannene, og selv om det meste virker ganske uskyldig, er det nå de virkelig formes. Jeg prøve å ha dem løs i huset så mye vi orker, og har også så smått begynt å la dem komme ut i hagen.

Mamma Vinna vil gjerne være med oss på tur igjen nå, og jeg lar henne få bli med. Hun jakter ivrig selv med store jur, og blir hun trøtt, går hun bak meg og følger med de andre; Echo og av og til Arraz.

Ni valper er ingen spøk, men en stor påkjenning for en tispe. Prøver å avlaste henne ved å klippe de små klørne, og forer dem fire ganger om dagen nå, for det meste med valpefor og kulturmelk. Har også kokt opp slakteavfall til alle sammen, for at de skal få i seg litt ekstra fett. Alle er fine og lubne, og vokser slik de skal. Når de ikke sover, leker de og sloss, og kaster seg over oss når vi kommer for å hilse på. Aller helst vil de opp i fanget og kose. Små og store i huset trør til så godt de kan for å hjelpe til med sosialiseringen.

Er veldig glad for de valpekjøperne som har vært her og sett seg ut "sin valp", for jeg synes fortsatt det er helt umulig å skulle velge. Alle har sine særpreg og personligheter nå. Forsatt er det litt tidlig å si noe om vinkler, bitt og testikler, men alt ser bra ut så langt jeg kan se. Alle får god strihårspels med skjegg og barter. Fargemessig ser de ut som selunger nå, med ulike mønstre av skimmel.

Fast i troen på termin mandag 24. oktober, dro jeg til Porsgrunn for å trene hund sammen med Snorre, og hans tre flotte korthårede vorstehere. Vi lot de gamle være hjemme, og satset på ungdommen. Lot Vinna sitte igjen i bilen, sammen med lille Evita, som ikke er helt komfortabel med Snorres "halvtamme" gutter. Det ble til at jeg overnattet. Syntes Vinna sendte meg noen snodige lange blikk utover kvelden, men tenkte ikke særlig over det.

Neste morgen, halv sju, oppdaget Snorre den første valpen i gangen, like etter lufting og morgenfôring. De neste kom som perler på en snor, utover dagen. Hver gang Snorre kom innom, startet hun igjen, etter en kort luftetur. En av valpene ble sågar født på plenen. Halv seks kom den siste, en stor hann på ca 600 gram som fikk navnet Potter. 

Utover kvelden senket roen seg i valpekassen, alle sugde ivrig fra første stund. Snorre hadde mye vom til glupsk tispe, og alle valpene ser ut til å være velfødde, sunne og sterke. Vi ble til neste dag. Vel hjemme, to døgn senere, var valpekassa på plass på kjøkkenet. Midt i sentrum for hele familien, som ivrig følger med på utviklingen fra time til time. Vinna tar det hele med knusende ro, selv Snorres gamle korthårshann Griff fikk hilse på valpene kort etter fødselen. Her hjemme er Ugh, alias Echo og Vita stadig innom og titter, mens jeg tar meg selv i å sitte timevis foran kassa og beundre de små verdensborgerene. Sender en varm tanke til Lindis og Steinar på Viggja, for utrettelig støtte i gjentatte forsøk på paring, og til Snorre, for grenseløs gjestefrihet.

- Har du en fuglehund til låns, spurte Ruben. Skulle jeg ta sjansen på Vinna, omtrent en måned gravid, eller sende med ham Arraz? Hvor stor var risikoen for spontanabort under stress med fremmede hunder, fremmed fører og jakt? Ruben forsikret at han skulle ta godt vare på henne. Siden jeg selv ikke jakter, syntes jeg det var en enestående anledning til å få felt fugl for henne.

Så hun fikk bli med Ruben og alle hans harehunder. Selv hadde jeg avtalt hyttetur med Unni og engelsksetter Tyri, som brilljerte i høyfjellsterrenget, men akk, uten å fremvise en eneste rype. - Skriver det på villreinjakta, som har pågått siden 20. august. Strihårvalpen Echo demonstrerte sitt næringsvett og tok for seg både av tranebær og en diger reinsdyrklove, som hun bar med seg i timesvis. -Samepiken, som jeg ynder å kalle henne.  

Ruben og Vinna? På tre stander ble det skutt to fugl, orrhøner. Hun hadde vært helt eksemplarisk, bortsett fra en ting: Den varme fuglen hadde hun ikke lyst til å gi fra seg.
 
Tilbake i Centralgaten kan jeg konstatere at hun er like gravid som før Gjøvdal, det vises både på mage og blikk. Snart på tide å snekre valpekasse.

Det klaffet til slutt. Halv seks i dag morges tikket det inn en melding om at Vinna og Kompis hang.

Løpetid var ikke i mine tanker. Hadde meldt på til Hovden I og Oggevatn helga etter, så stor var forbauselsen da hun for halvannen uke siden begynte å blø, på tampen av sommerferien.

Går det bra denne gangen blir det valper 24. oktober, som vil være leveringsklare 19. desember. Bedre julepresang kan en vel ikke ønske seg?

Certet vi hadde håpet på, glapp for oss, og isteden måtte vi nøye oss med reserve certet og lyseblå sløyfe. Men, dette var en morsom prøve med innlagt uoffisiell apportkonkurranse, der vi var snare til å melde oss på, ikke minst for å få nytt apportbevis etter at det gamle forsvant med resten av papirene i påska. 

-Mye gøyere med apport enn utstilling, syntes Vinna, og hentet rypa slik hun skulle i første runde. I finalen rotet jeg det litt til med en vaffel mellom rypene, men likevel ble vi nr. 2, bare et drøyt sekund etter vinneren. Dette ga mersmak, så nå er vi påmeldt til offisiell apportprøve på Svarstad. Hvem vet, kanskje blir det Holleheia i sommer?

Beste strihår ble forøvrig Vinnas svenske halvbror, Strevsamme Masaji, som også ble gruppeplassert. 

Omsider klaffet det. Dommer Ann Carlstrøm syntes Vinna var riktig så søt og rasetypisk, og ga henne det første certet. Det ble også et CACIB, som er internasjonalt skjønnhetssertifikat. Hva er det med svenske dommere og utenlandske som gjør at de liker min hund, mens de norske ser ut til å ha en annen standard? Den norske standarden for strihår virker å være små hunder med lettstelt pels. Men det er ikke slik strihåren beskrives i standardverk om rasen. Skal man ha en egen standard for rasen i Norge? 

I utstillingsverden er det kort vei ut inn. Første bud uansett rase er god form og pelskondisjon. Desssuten, øvelse, øvelse, øvelse. 

 -Kom oss ikke til Fellesutstillingen, der vi var påmeldt søndagen. Hadde ikke bil, Kenneth har flyttet ut. Men også det ble ordnet på lørdag, så nå skal vi løpe oss gjennom sommeren og trene utstillingsteknikk.

En lang seig påske ved Kaldvatnet i Mo i Rana ble innledet av prøve på Saltfjellet i regi av Bodø jeger og fisk. Lørdagen var det turboføre, men skjær fugl. Tre slipp, 80 minutter og ny rekord, men ikke fugl i noen av slippene. Ny opplevelse for Vinna å kunne løpe oppå snøen! Neste dag var omtrent det samme, 75 minutter men lite fugl og ingen premie på oss. En flott prøve med deilig mat og hyggelige folk.

Palmehelga prøvde vi oss i Hattfjelldalen, i et grisevær begge dager. Ett og et halvt slipp første dag, og ett slipp neste dag. Det var en ren lettelse å bli slått ut, for både Vinna og jeg lurte på hva vi egentlig drev på med i det sure været: sludd, regn, vind og tung snø. Rammen rundt prøven var fin, og usedvanlig mange strihår deltok på prøven!

Resten av påsken? Lange skiturer med optimale treningsforhold, godt med ryper, og flere fuglearbeid som daglig kost. Fasselandekspressen alias Pål, Drillo og Silva som går Norge på langs, la turen innom hytta, hvilket ble et av de sosiale høydepunktene. Et annet høydepunkt ble Tirils fødsel påskeaften, hele åtte tispevalper.
 
Selv om det ikke ble noen premie kan vi i alle fall trøste oss med to gode kritikker (de dårlige glemmer vi). Her en en:

"Flicka jakter meget godt med fin stil og kraftig aksjon. Får med seg mye terreng i høy intensitet og god kontakt. Etter som dagen nærmer seg slutten mankerer Flicka etterhvert litt på intensiteten. En trivelig og dyktig hund som etter en lang dag dessverre ikke lykkes i fugl".
Tallkaraktere: 5-4-6-3-4-4.
(Dommere Geir Skei og Mikkel ....)
 
Bilder? Kameraet ligger igjen på hytta. 

Vi dristet oss til Sirdal, til tross for min venninne Gretes advarsel om snøstorm og en meter nysnø. Lørdagen var verdt det! Varm sol i Suleskard, bare syv hunder på partiet som for det meste bestod av glade jenter og viltre hunder. Men rypene hadde nok trukket ned i dalen, for tre var alt vi så, i ett slipp. Fire harer var ute i nysnøen. Vinna jobbet intensivt hele dagen, i hele fire slipp. Grete fikk oppleve sin første jaktprøve, og en salig dag i fjellet ble velsignet med Tor-Sigves elggryte.

Neste dag var det blitt plussgrader, og tunge forhold i Sirikrog som var anvist terreng. -Kjedelig var det, for der hadde de jo hatt fuglearbeid og premieringer dagen før! 25 minutters slipp og takk for i dag. Hunden prøvde, men det var ikke mulig for henne å komme ut i søk på det blytunge føret. To premieringer på partiet, bretonene Smilla og Akira fant rypene i sitt første slipp. 

Jeg merker likevel fremgang på Vinna, synes hun jobber mer intensivt for hver prøve. Lærer seg å bruke vinden. Lar seg stoppe på harefot. Men, en uvane har hun lagt seg til: En forstyrrende piping og klaging når vi ikke har slipp! Hjelp! 

Takk til hyggelige dommere, mange inspirerende nye og gamle jaktprøvevenner, og gode venner i Sirdal der det alltid er stas å komme.

Dumt av meg, kanskje, å snøkjøre med en mager hund dagen før en utstilling. - Særlig fordi hun kvelden før -etter å ha inntatt en stor porsjon hundemat med vom - så fin ut, også i underlinjen. Kjørte til Bø; bare veier og strålende sol. Dommer sa at det var en hund med potensiale, men "var jeg deg, ville jeg ha prøvd å bygge henne opp gjennom å sykle og trave". En helt grei 2. premiekritikk, men blå sløyfe?! Godt jeg hadde med kaffe og stol, slik at jeg kunne sette meg og fordøye den knusende dommen, mens jeg fikk med meg bedømmingen av korthårene. Certet gikk til Tor Asles unge tispe av eget oppdrett, mens Hellas Ulf ble BIR. Morsomt med korthår og strihår til topps i gruppefinalen!

Utstillinger kommer og går. Med Vinna kan det bli mange fremover, og trolig et Kirkegaardsk "Enten eller". Min type vorsteh er stor, skimmel og glad. Et pluss med utstillinger er å se bredden i avlen, og ikke minst, treffe kjente rundt ringen. Kine fra Arendal var der. Randi Schulze også (med nyttig "stalltips" i ringen), og ikke minst, Sigrid Aase, som hadde med seg en valp etter Kompis og Dina. Hun røpet forresten at hun fortsatt har nedfryst sæd etter Gyvellunds Meno, og har nylig hatt et kull med godt resultat. Spennende, og kanskje et alternativ i neste runde. (Men tviholder på vår høyst levende forbindelse!)

Neste utstilling? Først får vi innta våren på fire hjul. Og suge på Krogstads oppmuntring nederst på kritikken: "Velvist". (He, he, så Tricia og Trinnies festlige tv-show med "make-over" på hundefolk kvelden før!) 

Snøen laver ned, K dro til Mo i går, og jeg teller på knappene om vi skal orke å kjøre til utstilling i Bø, der vi er påmeldt søndag. Hun er som alltid litt for tynn for god utstillingsform; jakttrening og utstilling er ikke noen god kombinasjon. Gikk til innkjøp av nytt fõr i går, samt vom, for å få opp vekten siste dagene. Fant også bandasjer til trening på skareføre. Minus 25 sist lørdag, og rypene var lette på vingen. Tiril er på "paringsferd" til Trøndelag, og hvis alt går bra blir det valper i hus rundt påske.

Saga har lenge ønsket seg en liten hvit hund, og ble riktig glad da julenissen hadde med en, selv om den ikke var levende. Men den bjeffet, logret og beveget seg så Vinna trodde nesten den var levende! -Barnslige Vinna, den er jo ikke levende, sa Saga.