Kino

Deler av det offisielle Norge vil ha en norskfødt etnisk norsk terrorist plassert på mentalsjukehus framfor å få han dømt. Dette gir ikke noe trygt bildet av en rettsstat i funksjon. Snarere får vi bildet av et narsissistisk samfunn i fornektelse.

Fra rettssalen i Oslo tingrett har vi fått sett bilder av en rolig Anders Behring Breivik. Vi har fått rapportert at han gir detaljerte beskrivelser av hva han har gjort fra minutt til minutt. Har han så vært ved bevissthet når han har utført handlingene? Svaret er ja.

Men har han i realiteten blitt styrt av forestillinger om indre stemmer som har diktert hva han skulle og måtte gjøre uten at han hadde noe valg? Ingenting peker i den retninga. Tvert imot, han redegjør for hvorfor han valgte å gjennomføre terrorhandlingene ut fra en argumentasjon som indre sett er konsistent. Vi har også fra tidligere kunnet lese teksten han la ut i forkant av terrorangrepet. Der beskriver han, ganske realistisk om enn ikke tatt på kornet, hva slags samfunnsmessige reaksjoner han kom til å bli møtt med i etterkant. Det finns altså ikke det aller minste fnugg av tvil om at Anders Behring Breivik utmerka godt har visst at handlingene han planla å gjennomføre var gale, sett med samfunnets øyne. Han valgte bare å sette seg over samfunnets moral.

Ja, jeg tør å skrive det rett ut. Denne mannen er ikke gal. Denne mannen er ikke utilregnelig slik utilregnelighetsbegrepet var tenkt for å skåne psykisk sjuke mennesker fra straff for handlinger de har utført, uten evne til å forstå det eller kontrollere sine egne handlinger.

Siden jeg sjøl ikke er psykiater, får jeg da et ganske stort problem: Hvordan kan jeg forklare at etablissementet i det norske rettspsykiatriske miljøet synes å mene at denne mannen som har planlagt disse terrorhandlingene gjennom mange år, likevel er psykotisk og utilregnelig? For det er ikke bare de to først oppnevnte rettspsykiaterne som støtter dette. Den rettspsykiatriske kommisjonen hadde ingen innvendinger mot denne rapporten, sjøl om den ikke forsøkte å gå inn i og drøfte substansen i den politiske motivasjonen Behring Breivik sjøl konsekvent har gitt uttrykk for. Kommisjonen hadde derimot innvendinger mot den andre sakkyndigrapporten, som konkluderte med at Behring Breivik ikke er schizofren paranoid. Innvendingene kom i form av spørsmål som hvorfor denne rapporten ikke mer inngående drøfta Breiviks barndom, forhold som klart peker mot muligheten av en mental diagnose, men som blir langt mindre relevante om man forstår Breiviks handlinger som politisk motivert terror. Vi ser også at flere psykiatere som kommenterer i media, spesielt Pål Grønndal i TV2 og Kjersti Narud i NRK, reelt støtter opp om diagnosen som utilregnelig.

Og hvordan kan det ha seg at aktoratet legger an en argumentasjon for å bevise at mannen bak verdenshistoriens største enkeltmannsmassakre er psykotisk? Det har vært klart lenge, helt fra kommentarene umiddelbart etter den første sakkyndigrapporten, via motstanden mot oppnevnelse av nye sakkyndige, til prosedyren som nå føres i rettssalen. 

Min bakgrunn er at jeg er samfunnsviter og politisk aktiv. Der det psykiatriske etablissementet søker etter mulige diagnoser i gjerningsmannens indre som den naturlige forklaringsmodellen, ser jeg på politisk ideologi og mer generelle holdninger i samfunnet som det naturlige startpunktet for en analyse. Det gjelder i forhold til å forstå Behring Breiviks motiver for å begå de handlingene han har begått. Men det gjelder også i analysen av det samfunnet som nå synes å styre mot å ilegge den høyreradikale terroristen psykisk helsevern framfor straff.

Historisk er den næreste parallellen til 22. juli-terroren jeg finner, i motiv og omfang, bombeaksjonen mot 2. klasse-venteværelset på Jernbanestasjonen i Bologna i 1980. 85 tilsynelatende tilfeldige mennesker, men i hovedsak arbeiderklasse i Italias rødeste storby, ble drept. Aksjonen ble gjennomført av den nyfascistiske terrororganisasjonen Nuclei Armati Rivoluzionari.

I Norge har samtlige politisk terroranslag etter 2. verdenskrig, både bombeangrep og målretta politisk motiverte drap, blitt utført av høyreekstremister med brodd mot det flerkulturelle samfunnet og den politiske venstresida. Behring Breiviks ideologiske inspirasjon er ikke den klassiske nynazismen med jødene i sentrum for konspirasjonen mot “Det kristne Europa”, men i en nyere forestillingsverden, men med mange fellestrekk til antisemittismen, om en stor konspirasjon mellom Vestens venstreliberale (i høyreradikalernes terminologi “kulturmarxistiske”) elite og islamister i den muslimske verden om å islamisere Vesten gjennom muslimsk masseinnvandring og høye fødselsrater. Denne Eurabiateorien er empirisk sett like virkelighetsfjern som de klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriene, men disse ideene, som gjerne kan kalles vrangforestillinger i bokstavelig forstand, er politiske i sin karakter, og skremmende nok delt av mange. De er ikke individuelle vrangforestillinger av psykotisk karakter. 

Behring Breiviks terroraksjon var altså ikke unik, verken i begrunnelse, retning eller omfang når vi vurderer fenomenet høyreradikal terror i en helhetlig europeisk kontekst. Det unike ved Breivik, er det spesielt grusomme som ligger i at en så stor andel av ofrene var barn, og at flertallet av ofrene ble drept ved skyting og ikke i en sprengning. Men trekker vi linjene enda litt lenger tilbake, til 2. verdenskrig, finner vi at heller ikke systematisk utryddelse av små barn nødvendigvis fordrer en individuell psykose for å kunne bli gjennomført av mennesker som er politisk overbevist av ideologier som er beslekta med Behring Breiviks tankegods. Så hva hindrer det rettspsykiatriske etablissementet og aktoratet fra å se 22. juli-terroristen i sin rette politisk-ideologiske og historiske kontekst?

I timene umiddelbart etter bombeangrepet i Oslo sentrum, ble muslimsk utseende ungdom jaget av en sint mobb. TV-kanalen FoxNews i USA la like greit til grunn for sin sending at det var islamistisk terror som lå bak. På tross av den historiske presedensen for høyreradikal europeisk terror, var det blitt skapt et bilde hos mange av at terrorisme er et fenomen som tilhører andre kulturkretser, spesielt den muslimske. Dette bildet var så sterkt innprenta både hos vanlige folk og deler av etablissementet i Norge at bildet av den blonde etnisk norske terroristen ikke i seg sjøl kunne endre dette. PST holdt få uker etter terroraksjonen en pressekonferanse hvor de opprettholdt sitt trusselbilde om islamsk terrorisme som den fremste trusselen mot Norge, på tross av erfaringene om at terror i Norge kommer fra etnisk norske innvandringsmotstandere og ikke fra muslimer. Og mange kommenterte at gjerningsmannen nødvendigvis måtte være gal som kunne gjøre noe slikt. Enda flere tenkte det.

Det å stille spørsmålet, hvordan kunne en av verdenshistoriens verste politiske terrorister vokse opp og bli til det han ble her i Norge, er nok et svært vanskelig spørsmål for mange. Et spørsmål som man gjerne vil la være å gå inn på om man kan. Og det kan man jo, hvis man kan finne at gjerningsmannen ikke var en ordentlig terrorist, men en sinnssjuk enkeltperson, strafferettslig utilregnelig. Så da er det en menneskelig reaksjon at man begynner å lete etter signaler som kan bekrefte oppfatninga.

Men argumentene som trekkes fram for å underbygge oppfatninga om at Behring Breivik er utilregnelig holder virkelig ikke vann. Et argument som aktoratet synes å kjøre på som et hovedpunkt i sin prosedyre, er Behring Breiviks påstand om at han er en del av et større høyreradikalt terrornettverk kalt Knights Templar. Man har ikke funnet beviser for dette nettverkets eksistens. Neivel, kan man så utelukke at dette nettverket faktisk finns, i form av en liten gjeng ekstreme Eurabiatilhengere i ulike europeiske land? Nei, fraværet av beviser for nettverkets eksistens er sjølsagt ikke ensbetydende med beviser for at det ikke eksisterer.

Og hvis vi legger til grunn at nettverket faktisk ikke eksisterer, er det i så fall et bevis for eller en indikasjon på at Behring Breivik lever i et parallelt imaginært univers uten kontakt med den virkelige verden? Nei, absolutt ikke. Det er fullt mulig at nettverket ikke eksisterer og at Behring Breivik er fullt klar over dette, men at han velger å påstå at det eksisterer som ledd i sin politiske terrorstrategi. Et hovedformål med terror er nettopp å spre frykt.  Og det er klart at dersom han kan klare å spre en ubegrunna frykt for ikke-eksisterende fortsatte terrorceller etter at han sjøl er tatt, så vil det bidra til å forsterke den frykten mange kjenner på etter de gruoppvekkende terrorhandlingene han rakk å gjennomføre. Det at Breivik eventuelt forteller en løgn om nettverkets eksistens kan altså like gjerne, og annet tatt i betraktning, heller, forklares som en bevisst løgn enn som en psykotisk vrangforestilling.

Et annet lite holdbart argument ble vektlagt i kommentarene fra NRKs og TV2s rettspsykiaterne etter gårsdagens rettsrunde. De uttalte begge at Behring Breiviks kritikk av norsk rettspsykiatri styrket argumentene for å vurdere han utilregnelig. Her ble det vist til at Breivik hadde hevda at en rekke NS-ministre ble plassert på mentalsjukehus etter krigen som et bevis for hans konspiratoriske vrangforestillinger. Den empiriske dokumenterte realiteten er at en NS-minister, Sverre Riisnes, ble vurdert som utilregnelig. Det er også uomtvistelig et faktum at politisk opposisjonelle har blitt plassert på mentalsjukehus i en rekke regimer opp gjennom historien. Breivik kom også med argumentasjon om at de to første rettspsykiaterne kan ha vært følelsesmessig sterkt involvert og følgelig ikke evna å opptre objektivt. Det siste framstår ikke bare som rasjonelt, men helt sannsynlig. At det at Breivik stilte spørsmål ved rettspsykiateres profesjonalitet, og kom med påstander som er overdrevne og udokumenterte, men som inneholder en klar kjerne av sannhet, skal altså være et godt bevis på utilregnelighet. I så fall blir det svært mange samfunnsdebattanter, spesielt nettdebattanter, som må få sine hoder nærmere undersøkt av psykiatere, for slike unøyaktigheter i debattene florerer virkelig.

Det var sjølsagt ikke noen konspirasjon fra politisk hold, men statsapparatet i Norge består av enkeltmennesker med menneskelige tanker og følelser. Den apolitiske tilnærminga til terrorhandlingene i den første sakkyndigrapporten og i kommentarene og mangelen på kommentarer fra den rettspsykiatriske kommisjonen, vitner ikke om en utstrakt samfunnskritisk bevissthet i det psykiatriske etablissementet. I det psykiatriske miljøet er det likevel tydelig dissens, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg påstår at mennesker med et samfunnskritisk perspektiv på asosial og kriminell adferd ikke er spesielt sterkt representert i påtalemyndigheten.

Etterhvert som det blir klart at det er gjerningsmannen og hans forsvarere som kjemper for at tiltalte skal bli kjent tilregnelig, samtidig som det er gjort klart at Breivik aldri vil slippe fri fra sin psykiatriske anstalt om han erklæres som utilregnelig, vil følelsen av sinne og avmakt i breie lag av folket i forhold til at gjerningsmannen “slipper unna”, trolig bli sterkt dempa. Noen vil kanskje forståelig nok reagere med skadefryd over at Breivik skal holdes på anstalt og kanskje dopes ned med medisiner, slik han sjøl frykter, muligens med god grunn. Flere vil føle at dette blir en mer passende straff for barnemorderen enn vanlig fengsel. Det er derfor ikke gitt at en slik kjennelse vil bli møtt med noen politisk storm når vi kommer til juli.

Men det gjør ikke dette til noen riktig konklusjon, verken for rettsstaten eller samfunnet som sådan. Å holde Breivik dopa på en psykiatrisk institusjon når han ikke er psykisk sjuk, må rett og slett regnes som en form for tortur. Uansett hvor grusom terrorhandlinga hans er, som samfunn kan vi ikke tillate oss å tøye rettsprinsipper for å torturere gjerningsmenn.

Like viktig er det at en kjennelse på Behring Breivik som utilregnelig indirekte frikjenner samfunnet for den kritiske gjennomgangen vi bør ta i forhold til analysere årsakene til at vi har klart å fostre opp en slik politisk terrorist og globalt grusomhetsformat i vårt samfunn. Det er farlig fordi det svekker fokuset på de genocidale implikasjonene som faktisk ligger i den antiislamske ideologien som Breivik var blitt flaska opp med på Internett. Breivik var nemlig ikke den første til å begå drap eller drapsforsøk inspirert av denne typen tankegang i løpet av de siste årene. Vi hadde Heimdalsdrapet på en somalisk taxisjåfør for få år siden, og vi hadde skytinga mot et asylmottak i Asker hvor en 15 årig somalisk gutt nesten ble drept. Begge disse gjerningsmennene ble kjent strafferettslig utilregnelige, og de frekventerte samme typen nettdebatter som Breivik vegeterte på.

Breiviks grusomhet var spesielt påfallende i det han gikk rundt og skøyt ungdommer på Utøya. Han hadde trent mentalt på å gjennomføre dette, blant annet ved bevisst dehumanisering av det han hadde definert som fienden. Men Behring Breivik er ikke den eneste i vårt samfunn som har drevet slik trening. Det har også de norske spesialsoldatene som kjemper i Afghanistan gjort. Hvorfor? Norske soldater som slåss mot tyske okkupasjonsstyrker i 1940 trengte ikke slik øvelse. Motstandsceller som angrep tyske installasjoner og drepte tyske soldater og norske nazikollaboratører trengte det heller ikke. Drapene var en del av en eksistensiell krig for nasjonens og menneskehetens overlevelse. Det har det blitt hevda at også krigen i Afghanistan er. Men det er ikke det, og det vet soldatene innerst inne. De er på fremmed jord og de skal drepe afghanere i sitt eget land. Derfor trenger de denne typen mental trening. Fordi krigen i Afghanistan, som krigen i Libya, ikke var noen eksistensiell krig i sjølforsvar, men kriger initiert med en politisk-instrumentell begrunnelse. Slik også Behring Breivik hadde en politisk instrumentell tenkning i bunn for sin uhyrlige forbrytelse.

Det er ikke dermed sagt på noe som helst vis at norske spesialsoldaters kamp mot væpna Talibansoldater, selv om de kan være like unge som ofrene på Utøya, moralsk kan sammenlignes med Behring Breiviks terrorhandling. Det finns heller ingen direkte link mellom Forsvarets psykologiske treningsprogrammer og Behring Breivik, som aldri sjøl tjenestegjorde. Men det er en realitet at dehumanisering av fienden er en del av Forsvarets strategi. Og det forteller faktisk noe om et samfunn. Det forteller om et samfunn som ikke er så uskyldsreint som mange har forestillinger om. Og om et samfunn hvor det er tenkelig at også politiske motiverte terrorister, fullt ut på høyde med islamistiske og andre “fremmedkulturelle” terrorister, kan vokse opp.

Det er ikke bare tenkelig. Det har skjedd. Det viktigste spørsmålet Oslo tingrett i realiteten skal ta stilling til er om vi skal erkjenne dette, eller om vi skal forsøke å leve i den tilstanden av realitetsfornektelse som aktoratet og sentrale deler av det rettspsykiatriske etablissementet legger opp til.

----------------------------------------------------------

En bemerknig:

Med hensyn til "Hva aktoratet legger opp til" vil jeg bemerke at aktoratet på en måte må kunne sies å være ofre for en innarbeidet praksis . Dette selv om de som individer sansynligvis ser det samme som Torgeir Salih Holgersen.

Øivind Armand Halvorsen

----------------------------------------------------------------

Amerikansk Justis:

Tilståelsene kom etter at Mohammed gjentatte ganger ble torturert under avhør.