UTGÅTT, Vi selger ikke produkter av Aage, etter anmodning fra familien.

Aage Kristian Samuelsen (født 23. januar1915 i Skien, død 20. november1987) var en norsk predikant, forfatter av kristne sanger og komponist av melodier. Han var sønn av fabrikkarbeider og rallarKarl Hjalmar Samuelsen, gift med Anna Samuelsen som var vaskearbeider og fagforeningskvinne. Aage var gift med Elisabeth Olsen («Lisa») og de hadde syv barn.

Aage var svak og mye syk i oppveksten. Moren var musikalsk og kjøpte gitar til ham da han var 15 år. Aage lærte seg å spille og han spilte, sang og komponerte sanger resten av sitt liv. Som 18-åring var han med og startet danse- og jazzband som reiste rundt og spilte. Aage har selv skrevet og fortalt om at han i perioder hadde problemer med alkoholmisbruk.

Aage begynte som nyomvendt pinsevenn i menighetenTabernaklet i Skien i 1944. Han kom etter hvert med i ledelsen og deltok ivrig i vekkelsesarbeidet. Aage ble kontroversiell også blant pinsevenner, og visstnok likte ikke eldstebrødrene i menigheten fokuset hans på helbredelse ved bønn. Aage vakte iallfall oppsikt med sin stil som var svært uformell, personlig, humørfyllt og direkte. Møter som han ledet fikk stor oppslutning og presseomtale.

Da pinsemenigheten ville ha større styring med Aages form og forkynnelse, gikk han ut av menigheten i 1957 og stiftet sin egen menighet med navnet Maran Ata. Denne menigheten gjorde han landskjent med stor aktivitet, eget menighetsblad m.m. Han hadde også planer om å gjøre Dalen Hotell i Telemark til senter for aktiviteter.

Aage Samuelsen ble mange ganger intervjuet i presse og radio. Han holdt da sin personlige stil, var ikke redd for å uttale seg og deltok i humoristiske innslag som i et radioprogram der også Leif Juster sang sammen med ham. Aage Samuelsen ble noe ondsinnet parodiert i filmen «Broder Gabrielsen».

Aage spilte inn 30–40 singelplater, 15 78-plater og 17 LP-plater. Han hadde opp til flere album samtidig på VG-lista, og han mottok én platina og en rekke gull- og sølvplater.

Aage skrev selvbiografien « Herrens glade trubadur».

 

Siste store folketaler

Guds gjøgler

Aage Samuelsen var ikke bare taler og forkynner. Han var en tusenkunstner som skrev lyrikk og sanger, han komponerte og han malte. Den mest kjente av sangene hans i dag er nok ”O Jesus, du som fyller alt i alle.” Den har fått plass i Norsk Salmebok.

Av:

Helge Helgheim

 Når det røyner på, så kommer Herren og sier: ”Ta det med ro da, Åge! Ikke mas sånn! Kan du huske den gangen du kom til meg, Åge? Det var bare fillefanten, alt sammen! Filler, og trasig, det luktet dunder og vin lang veg! Sånn kom du til meg!"

Slik taler Aage Samuelsen til forsamlingen (med gitaren midt på bildet til høyre). De får høre at Gud hadde snakket til ham og sagt at han var velkommen tilbake til Guds faderfavn.

"Ikke hadde du skjorte, og ikke hadde du strømper! Og ikke hadde du sko, og dressen du hadde, var bare filler! Og hatten du hadde, var en gammel anleggshatt med et stort hull på toppen! Fyllesjuk og elendig, men du kom til meg!”

Og slik fortsetter Samuelsen: ”Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider – i all evighet – halleluja!”

Men Aage Samuelsen var ikke bare taler og forkynner. Han var en tusenkunstner som skrev lyrikk og sanger, han komponerte og han malte. Den mest kjente av sangene hans i dag er nok ”O Jesus, du som fyller alt i alle.” Han har skrevet både tekst og melodi til denne sangen, og den har fått plass i den nye norske salmeboka.

Historiker Svein Erling Pedersen (til høyre) ved NTNU i Trondheim framhever mystikken rundt Aage Samuelsen. Han var med i pinsebevegelsen. Han hadde nok åndelige opplevelser som ikke er forunt alle, sier Pedersen.

Historikeren mener Aage Samuelsen er en person som det står respekt av, og jeg kan ikke slutte meg til dem som driver gjøn med ham.

Aage var nok både en gjøgler og en bajas, og i perioder hadde han problemer med alkohol. Samtidig var han en musiker, sanger og et ”ildvitne” – det siste ifølge Tor Edvin Dahl, sier Pedersen. Han var en glødende forkynner, - 100 % kompromissløs! Uten evne til å fire på kravene når det gjaldt det religiøse.

Selv ble nok Aage Samuelsen ”båret” av sin kristne tro når han møtte motgang. Det var grunnleggende i hans liv – helt fra barndommen og gjennom hele livet. Det kom fram i hans musikalitet. Han hadde en fortid som kafe-musiker før han ble en kristen. Og musikk-elementet var en vesentlig del av hans liv helt til siste slutt, sier Pedersen.

Aage Samuelsens første sang skrev han som 16-åring og heter ”I en måneskinnsnatt med deg, min kjære”. Det var i 1933/34. Det var en tangomelodi – lenge før han ble en kristen.

Slik jeg ser det, må Aage Samuelsen ha vært en av de siste store folketalerne i Norge. Han kunne engasjere store forsamlinger gjennom bruk av det talte ord. Jo, han hadde store talegaver.

Da det kom noen til ham og kritiserte at kvinnene begynte å gå med bukser, vakte det latter da han svarte at det var bare bra, for det hadde vært verre om de ikke hadde hatt noe på seg!

Aage Samuelsen i Fakta på lørdag

Aage Samuelsen var en karismatisk predikant lenge før noen i Norge visste hva som lå i ordet. Han ertet på seg prester og legestand. Helsemyndighetene forsøkte å stanse han.


Publisert 15.01.2004 13:43. Oppdatert 05.02.2004 14:29.

SE OGSÅ:

§  Dalen Hotell for sal  

ALT OM:

§  Kommune: Skien

Av Thor Øistein Eriksen

I Fakta på lørdag den 7. februar kl. 22.40 om "Herrens glade hurragutt" møter vi mennesker han kom i sterk konflikt med, og de som beundret ham og fulgte ham gjennom hele livet.

Aage Samuelsen - bilder fra programmet

Helbreder eller kvakksalver?

Aage Samuelsen var opprinnelig dansemusiker og underholdt på Maran-Ata møtene. Foto fra TV-programmet.

Fra 50-tallet og langt ut på 80-tallet reiste Aage Samuelsen land og strand rundt. Samuelsen ville helbrede døve, blinde og kreftsyke.

Mannen var opprinnelig dansemusiker. Maran Ata-møtene var de reneste show med fengende musikk, og midt på scenen stod Aage som den store underholder og predikant.

Dette var noe helt nytt i Norge. Mange kom til møtene, ikke bare for å høre forkynnelsen, men rett og slett fordi de var nysgjerrige.

Helsedirektør Karl Evang stemplet virksomheten som kvakksalveri. Han advarte mennesker mot å la seg helbrede av predikanten fra Skien.

– De blir påført store psykiske lidelser, sa han i flere avisintervjuer på 60-tallet.

Det toppet seg da Aage Samuelsen ville helbrede pasienter på både Rikshospitalet og Telemark Sentralsykehus. Han kalte de to sykehusene for "Helvetes forgård". På sykehuset i Skien ble han kastet ut.

Barna på barnehjem

Aage Samuelsens privatliv var like turbulent som predikantvirksomheten hans. Han kom i konflikt med barnevernsmyndighetene i Skien.

To av ungene ble tatt fra familien og plassert på barnehjem. I programmet forteller barna om de vanskelige forholdene i Samuelsen-familien.

Aage Samuelsen reiste land og strand og helbredet mennesker. Foto fra TV-programmet.



Alkoholproblemene fulgte mannen gjennom store deler av livet. I 1966 havnet han på fylla i København, og det førte til store avisoverskrifter.

Menigheten vendte ham ryggen, og Aage Samuelsen fikk en alvorlig psykisk knekk. Han søkte tilflukt på ei hytte i Rauland. Omsider klarte han å reise seg, og begynte på nytt som predikant og underholdningsartist.

Broder Gabrielsen

Aage Samuelsens liv er et stykke Norgeshistorie. Da overlege Victor Borg og regissør Nils R. Müller laget spillefilm om predikanten "Broder Gabrielsen", utløste det en av de største samfunnsdebatter i Norge på 60-tallet.

Aage Samuelsen forsøkte med alle midler å stanse opptakene, fordi han mente at det var han som var modell for predikanten i filmen. Det ble tilbakvist av både manusforfatter og regissør.

Elsket og hatet

I sine siste leveår bestemte han seg for å markedsføre Telemarkskanalen fra Skien til Dalen.

Aage Samuelsen kjøpte Dalen Hotell og reddet det fra å bli brukt i en brannøvelse. Foto fra TV-programmet.

I Dalen i Tokke kommune sto Norges flotteste trebygning for fall, Hotell Dalen. Han begynte på et kjempeprosjekt med å restaurere hotellet. I kommunen møtte han både motstandere og tilhengere.

I programmet kommer vi tett innpå de personlige motsetningsforholdene mellom Aage Samuelsen og kommunepolitikeren, Marie Sund. Hun forteller åpenhjertig at hun ikke likte Aage, og Aage likte heller ikke henne.

Predikanten fra Skien var kanskje både naiv og godtroende. Da han forsøkte å få finansiert hotellet i Telemark ble han grundig lurt av finansakrobater.

Aage Samuelsen reddet hotellet, men han selv måtte trekke seg ut fordi han mistet all økonomisk styring. Tilbake satt han skuffet og deprimert. Mange mener at det var de storstilte planene for hotellet på Dalen som tok livet av Aage Samuelsen.

AAGE SAMUELSEN, en Guds tjener!

Her vil jeg samle litt stoff angående Aage, inkludert sitater fra hans bøker og sanger. Oppdateres etterhvert.

HER FØLGER ET KAPITTEL FRA BOKEN HERRENS GLAD TRUBADUR:

Mine første stabbende skritt

Da jeg i 1944, som ung alkoholiker, trett av all tomheten ute i like tomme fornøyelser og forlystelser, dans og såkalt moro, overga mitt liv til Jesus, ble jeg, etter hva jeg senere forstod, gjenstand for mistenksomhet. Det som hadde hendt i mitt liv fra barndommen og oppover i ungdommen, er det neppe nødvendig å gi plass til her i boken, da det er godt kjent for de fleste. Men jeg vil i alle fall nevne at jeg allerede som 15-16 åring hadde en lengsel i mitt hjerte etter å bli en virkelig kristen. Jeg tror at kampen mellom Gud og Satan om min sjel allerede hadde begynt ved min fødsel, da jeg gjennom hele barndommen var dømt til ikke å leve opp.

Jeg tror Satan visste hva Gud skulle bruke meg til, og at den kampen jeg har vært i helt fra barndommen, er en følge av min utvelgelse som Herrens vitne. Tildels kan jeg forstå at jeg ble møtt med mistenksomhet, selv blant dem som kaller seg frelst. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en mann med åpenbare feil og mangler, men motivet mitt som et Herrens vitne har alltid vært sølvrent.

Impulsiv og temperamentsfull er jeg, med tendenser både til godt og vondt. Derfor har det også vært vanskelig for mange å forstå mine handlemåter. Når jeg kom inn blant pertentlige, prikkfrie og perfekte kristne, ble jeg betraktet som et uromoment, ja faktisk som en opprører. Disse hadde utadtil et veldig godt renomme, de ville alltid gjerne ha vekkelse, men en veldisiplinert og dannet sådan som ikke skulle være til anstøt for noen. Men hvordan kan de tenke at Gud vil sende en vekkelse uten anstøt, uten opprør og raseri hos dem som alltid har stått Den Hellige Ånd imot? - Det lar seg nemlig aldri gjøre.

Jeg begynte allerede fra jeg ble frelst å be til Gud for syndere, og ut fra det jeg så i Guds ord den gang, å be for syke. Jeg har aldri etterapet noen, så det at jeg ba for syke, så jeg som like selvfølgelig som å be for syndere. Noen ble helbredet, andre ikke. Jeg husker en gang jeg skulle reise med en broder opp til Lårdal. Det var mellom jul og nyttår, hvor jeg fikk oppleve min første store vekkelse, halvannet år etter at jeg ble en kristen. Jeg hadde mange forunderlige opplevelser der. På den tiden arbeidet jeg i et stoppmøbelverksted i Skien og hadd tenkt å være i Lårdal bare ca. 8 dager, men da vekkelsen brøt løs og mange sjeler ga sitt liv til Gud, ble jeg der i et par måneder. Og jeg husker eldstebroderen Aasm. Nyland sa til meg 14 dger etter jeg var kommet dit: "Nu kan du ikke være her lenger Aage, for kassen er tom." Da sa jeg: "Jeg bryr meg ingenting om din kasse, men jeg skal gjøre en avtale med deg. Dersom Gud frelser sjeler på neste møte - tar jeg det som et tegn på at Gud vil jeg skal være - hvis ikke - så reiser jeg hjem." Neste møte ble 4 sjeler frelst. På ullvarefabrikken i bygda var det kommet de ufrelste arbeiderne for øre at jeg måtte reise hjem fordi kassen var tom. Så foretok de en innsamling der, både av mat og penger. En representant for arbeiderne kom opp dit jeg bodde med to store matpakker og med penger, og han sa: "Vi arbeiderne på fabrikken har samlet inn dette, og jeg har en hilsen til deg at du ikke må reise ut av bygda." Han var selv ingen kristen. Og dette grep selvfølgelig også eldstebrødrene, og de skjønte at dette var Gud.

Etter et par-tre måneder reiste jeg tilbake til Skien og verkstedet. Han som eide det hadde jeg selv bedt til Gud for, etterat han kom ut av fengslet, og han hadde arbeidet seg opp som en fin kristen, dyktig og respektert samfunnsborger. Det var mine første stabbende skritt som et Herrens vitne.

Da jeg skulle reise hjem fra Lårdal, fikk jeg lyst til å reise med Telemarksbåten som jeg ikke hadde vært med siden jeg var guttunge. Ombord delte jeg ut traktater og la på de mange bordene i salongen. Da det var gått en stund, ble det bare to personer igjen i salongen, de andre var gått ut på dekket. Det var en mann og jeg. Og denne mannen kom bort til meg og presenterte seg som professor Alf Sommerfeldt. Han holdt traktaten i hånden og spurte om jeg trodde på dette her. "Selvfølgelig", svarte jeg. "Du gjør vel ikke noe du, som du ikke tror på?" Så sa han: "Jeg er ateist og teosof." Det visste jeg ikke hva var, så han forklarte hva ateist betød. Jeg kunne ikke begripe at det fantes mennesker som anså seg selv for å være meget intelligente, som ikke trodde at det fantes en Gud til. Så forklarte han hva teosofi var - det å tro på reinkarnasjon. Når de dør, sa han, så kunne de komme igjen i et dyr eller en blomst. "Javel, ja", sa jeg, "da må du være forsiktig når du kommer hjem, for hvis det skulle komme en rotte over gårdsplassen din, så må du ikke drepe den. Kanskje det er bestemora di! Heller ikke må du gå ned på Youngstorvet og kjøpe avskårne blomster, da kan du risikere å få hele slekta di."  Da så han på meg med store øyne og sa: "Du er meget intelligent." "Å, er jeg det? Det har jeg aldri visst før" svarte jeg. "Nei, jeg mener alle skolene etter at du  er blitt religiøs" svarte han. "Nei, jeg er ikke religiøs", sa jeg. "Å - hva er du da?"  "Jeg er frelst" sa jeg, "og det har jeg bare vært i ett og et halvt år." "Men hvor i all verden har du all den visdommen fra da?" spurte han. "Fra Ham som du ikke tror på", svarte jeg. "Bøy deg ned her, så skal jeg be for deg."  Da grep han luen sin og løp ut på dekket. Etter en liten stund kom han bort til koøyet og tittet forskremt inn i salongen.

Hvis det er å være professor, da takker jeg Gud at jeg aldri har blitt det.

1.Kor. 1,26-28: "For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i veden, det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget."

Jeg fortsatte å arbeide på verkstedet, var med vennene i menigheten rundt på forskjellige steder i fritiden, sang og spilte og vidnet om hva Gud hadde gjort for meg. Og stadig ba jeg til Gud for sjeler og for syke.

Jeg vil ta med noe som hendte 8 dager før jeg ble frelst. En natt etter at jeg kom hjem og var temmelig beruset - og jeg hadde en lengsel i mitt hjerte etter å bryte tvert med dette forferdelige livet i fyll, slagsmål og elendighet - så drømte jeg at jeg gikk inn på et sykehus med en gitar under armen. Jeg kom inn i en stor, hvit sal, hvor det stor rader med senger. Og der stod jeg og spilte og sang om Jesus. De sangene jeg sang var: "Hvilken venn vi har i Jesus" og "Det eldgamle kors". De syke lå og gråt.  Dagen etterpå tenkte jeg: Det kan da ikke være mulig at det skal skje? Jeg hadde ingen gitar, den hadde jeg byttet bort i en flaske brennevin. Skoene mine hadde jeg solgt, dressen min hadde jeg byttet bort. Jeg hadde bare en fillete dress og noen brebunner, så jeg satt for meg selv og tenkte: Det kan aldri bli noen skikk på meg, så mye galt som jeg har gjort. Hvem kan ha tiltro til en slik villmann?

***********************************************************************

Kristelig Folkepartis abort politik

Aage Samuelsen

Vekkeropet nr.4, 1983

Da jeg kjenner ganske godt til de kristnes innstilling overfor umoral, – og da tenker jeg spesielt på samleie utenfor ekteskapet, som dersom det blir oppdaget slike foreteelser i en menighet, blir det øyeblikkelig dømt som den groveste synd.

Og jeg har dessverre vært vitne til den torturbehandlingen slike mennesker er blitt utsatt for i menigheten, ved syndserkjennelse, gråt og utfrysning, eller isolasjon ett år eller to, som mange ganger har fått tragiske følger både for piken og barnet som ble født.

Nu greier de som regel å skjule slike umoralske handlinger ved gangske enkelt å bruke preventiver, men hvor de har funnet denne sikringen i Bibelen, det kan ikke jeg forstå. Det kan umulig være mindre umoral å bruke preventiv, enn ikke å bruke det.

Men toppen av hykleriet er det at abort er en så grusom synd at det må bekjempes med alle mulige midler. Men er abort større synd enn den de selv begår ved å fordømme og hudflette de stakkars menneskene som er så uheldige? Jeg synes jeg ser fariseerne for meg, som kom drassende med en kvinne til Jesus som de hadde grepet i hor. Det er presis det samme som foregår den dag i dag. De tar ikke fem øre for å stene stakkars mennesker som faller i umoral. Men Jesus skrev deres navn ned i sanden, det er den eneste plassen de får sitt navn innskrevet også.

En slik innstilling som det Kristelig Folkeparti gir til kjenne overfor hele landet, er så ubibelsk som det kan være i Guds øyne. De fordømmer verdslige mennesker som kommer i en fortvilet stilling, som om Gud skulle ha satt dem til å dømme verdslige mennesker. Når Jesus kom, så sa han: “JEG ER IKKE KOMMET FOR Å DØMME VERDEN, MEN FOR Å FRELSE.”

Jeg blir kvalm når jeg ser de kristne kaster seg over sine offer med dom om et evig helvete, med baktalelse og sladder, og sine hykleriske bønnemøter hvor de for å døyve sin onde samvittighet, ber sine tårevåte bønner om at Gud må felle en rettferdig dom. Den dagen de kristne feller dom over seg selv, og slutter med falskhet og hykleri vil de ikke bare frelse seg selv, men også dem som hører dem. De bør tenke over det ordet: “ENHVER STÅR ELLER FALLER FOR SIN EGEN HERRE.”
Rom. 14,4.

Når de har spurt meg mange ganger: Hva mener du om abort? – så svarer jeg: Jeg mener ingen ting annet enn det jeg her har skrevet. Ditt eget hykleri har allerede dømt deg.

Om å gå i Aage Samuelsens fotspor

(Debatt): Undertegnede var Aage Samuelsens, Vekkeropet Maran Atas og Vekkeropet Dalens sekretær gjennom flere år og frem til han døde i november 1987. Jeg har kjent Aage fra jeg var barn og ble frelst, døpt og åndsdøpt under hans forkynnelse på 1960-tallet.

Når Aage Samuelsen i 1957/58 stiftet Maran Ata (som ikke var et "kirkesamfunn", men en levende og fri menighet") sammen med venner i hjemmet til min mormor Sissi Tollefsen i Skien, skjedde dette etter at det kom til brudd mellom Pinsebevegelsen og broder Aage. I korte trekk var den direkte årsaken til bruddet at pinselederne mente Aages forkynnelse og møtenes form var altfor radikal for den tilstivnede Pinsebevegelsen, den hadde nemlig allerede på Barraths tid stivnet inn i en ørkesløs organisatorisk form. Pinselederne var fulle av avindsyke og hat fordi det var Aage og ikke de selv som trakk fulle hus overalt, de raste imot ham, skjelte ham ut fra talerstolene og rakket ned på hans forkynnerform i Korsets Seier. Andre kjente pinseledere gikk offentlig ut i avisene og stemplet den form for helbredelsesmøter som Aage hadde for ekstase, svermeri og falskneri.

I 1956 mens broder Aage stod midt i en herlig vekkelse i Sarpsborg, den største i byens historie, samlet pinselederne seg på Hedmarktoppen til konferanse. En av brødrene kontaktet Aage og ba ham komme til Hedmarktoppen for å "ordne opp i sakene". Da hadde flere av lederne i lengre tid kommet med anklager mot Aage, men det eneste de mente å kunne anklage ham for var at "møtene var for ekstreme". Aage sa seg villig til å komme til Hedmarktoppen, han kjøpte en avis og satte seg på toget. På førstesiden i avisen stod det til Aages forskrekkelse: "PINSEBEVEGELSEN TAR AVSTAND FRA AAGE SAMUELSEN". Broder Aage kom opp til konferansen, men nektet plent å bøye seg for diktatorenes krav om å moderere forkynnelsen, den var som alltid ren og uskrømtet. Der og da forlot broder Aage Pinsebevegelsen. Det var opptakten til den verste forfølgelsen en mann noensinne har opplevd i dette landet. Dette er historie og kan dokumenteres i all sin gru.

Noen av de som fulgte Aage med inn i Maran Ata var forhenværende inntørkede pinsevenner, og det skulle senere vise seg at historien gjentok seg. Etter nye år med store seire i den åndelige leir - hvor tusener på tusener ble herlig frelst, døpt og åndsdøpt og helbredelser skjedde i hopetall var det atter uro innad i forsamlingen. I sannhet var Aage også her "utenfor leiren", fordi han forkynte det ekte og genuine evangeliet. Ingen andre, verken predikanter, pastorer, prester eller hva de kalte seg kunne vise til slike fantastiske resultater.

Den samlede norske presse hadde sammenhengende etter Pinsebevegelsens uthenging av Guds ildvitne forfulgt broder Aage. De mest grusomme artikler fulle av løgn og djevelskap ble produsert på løpende bånd (de fleste stod på forsidene). Journalistene var ustoppelige og alt av dementi og forsvar ble bare kastet i søpla. De løgnfulle avisoppslagene var det beste midlet Satan hadde for å skape en antiholdning mot broder Aages himmelsendte forkynnelse over hele landet, og "brødrenes" ulmende hat og avindsyke flommet igjen opp til overflaten. Det hele nådde antiklimaks etter den berømmelige, men akk så fordreide historien om "Københavnturen", hvor Aage ikke var full (de var selv fulle som "lekket" til pressen), men fullstendig psykisk og fysisk utmattet på grunn av det fryktelige presset og de grusomme løgnhistoriene. Splittelsen som hadde vart i lang tid ble derved åpenbart.

"Brødrene" i Oslo Maran Ata-menighet hadde nå, etter broder Aages "fall" som de kalte det, store planer for fremtiden og de innbefattet ikke stifteren og predikanten Aage Samuelsen. For å få ham vekk tilbød de ham penger til billett slik at han kunne reise til Amerika og "hvile et halvt års tid." I forvissning om at striden ville legge seg hjemme i Norge, satt Aage kort tid etter hjemme hos venner i New York og leste i en norsk-amerikansk avis hvor det stod med feite typer: "MARAN ATA LEDEREN I NORGE, AAGE SAMELSEN AVSATT AV DE LEDENDE BRØDRE PÅ EN KONFERANSE PÅ NOTODDEN I TELEMARK." "Brødrene" (fem personer), hadde dannet et såkalt "brødreråd", og hvor de hadde fått denne fullmakten fra vet ingen for Aage hadde ikke gitt den! Dette oppkonstruerte "brødrerådet" avskjediger broder Aage som leder og evangelist for Maran Ata menigheten i Norge for hele offentligheten, og straks etter kuppet de menighetens blad "Maran Ata - organ for de frie pinsevenner i Norge", menighetens trykkeri og sangboken "Sildigregn" med alle Aages sanger. I dette råtne komplottet ribbet de broder Aage for alt han hadde bygget opp gjennom langt innpå et sekel, og begrunnet sitt mandat på bakgrunn av Aages "moralske fall" i København som dersom det hadde medført riktighet var for intet å regne mot den synd de har begått mot den Guds mann Aage Samuelsen. For hva er størst: Moralsk fall - eller frafall i troen?

Historien er i sin helhet et bevis på at Maran Ata-menigheten slik den fremstår i Norge i dag er grunnet på et konspiratorisk ufyselig falskspill, direkte uærligheter og stjålet gods! De gamle ledernes renkespill har på en listig måte blitt stappet under teppet for uvitende menighetsmedlemmer, og selv når de blir minnet om sin grumsete og mørke fortid vil de slett ikke innrømme sine synder mot Guds ildvitne broder Aage, langt mindre gå til det skritt og be himmelens Gud og hele det norske folk om tilgivelse. Derfor forblir også Maran Ata menigheten OG Pinsebevegelsen i Norge ubetydelige og tannløse kirkesamfunn som ikke har Guds velbehag over seg og i seg, og da er det ikke snakk om enkeltpersoner i de respektive samfunn, men om det organisatoriske byggverk med sin amputerte forkynnelse.

Fordi broder Aage, i motsetning til "brødrene", alene hadde Guds sak på hjertet, startet han og de vennene som var igjen opp på ny. Vekkeropet Maran Ata ble stiftet - på fritt grunnlag - men denne gang ble de gamle tørrpinnene tilbake i gamle Maran Ata.

Når vi så leser overskriften som står i "NORGE I DAG" nr. 30/31-04 i forbindelse med Maran Ata stevnet i Seljord: "I Aage Samuelsens fotspor", er det umulig å la være å tenke på hva fedrene til disse unge, nye talere har på sin samvittighet. De vet ikke at Aages forkynnelse hadde en helt annen klang enn hva de noensinne har hørt fra en talerstol. De gamle ringrevene har til skam for dem skjult dette for den nye generasjonen.

Til de som så gjerne så at de gikk i Aages fotspor: Det er i seg selv intet poeng, og betyr ingenting i Guds rike, men dersom de hadde etterfulgt Aages USKRØMTEDE TRO og således gjort som Paulus sier i 2. Kor. 11,1: "Bli mine efterfølgere, likesom jeg efterfølger Kristus", hadde saken stilt seg annerledes. Da hadde Norge igjen blitt rystet i sine grunnvoller, den Hellige Ånds kraft hadde på ny fylt gamle og unge, og dåpsvannet hadde vært i bevegelse. Det eneste Satan og demonene frykter er en ren og ubesmittet forkynnelse - akkurat slik den Aage forfektet, og for denne forkynnelse må også Satan og hans demonhær gi tapt! Men da er det svært viktig å være oppmerksom på at man må ha Guds kraft og nåde - I BØTTEVIS - for å sitere Aage selv!

May-Britt Hansen, sekretær
09.09.2004 12:46


I en sidesak til hovedartikkelen, under tittelen "Mager arv til Aages barn" , heter det i ingressen: "SKIEN: I 1991, fire år etter Aage Samuelsens død, skal hans tidligere samboer og sekretær ha fått ut penger fra Aages personlige postgirokonto. Pengene ble hevet etter fullmakt fra den avdøde predikanten".

Artikkelen fremstår som et intervju med Aage Samuelsen datter, Anna Elisabeth Samuelsen, og forteller om strid rundt ulike gjenstander og verdier i Aage Samuelsens dødsbo. Her heter det blant annet: "Resten av møblene, de private bildene, Aages bibel som han flittig noterte i, hans meget rikholdige garderobe, private brev og bøker er sporløst forsvunnet. Det meste av dette foreligger det rettskraftig dom på at barna skal ha. Stevning er tatt ut mot Synnøve Karoliussen for at hun skal utlevere dette".

Videre: "Aage Samuelsens tidligere samboer og hans sekretær har forsøkt å drive menigheten videre, uten hell. De startet også en kro i Dalen året etter at Aage døde. Den gikk konkurs med dunder og brak. Det forelå krav på nesten 800 000 kroner i boet etter denne konkursen".

Artikkelen er illustrert med et bilde av Anna Elisabeth Samuelsen. Bildeteksten lyder: "SØLVPLATE: Anna Elisabeth Samuelsen med det eneste hun har fått etter sin far Aage: En sølvplate."

I en undersak til hovedartikkelen, med tittel "Et liv med stadig mobbing" , forteller to av Aage Samuelsens barnebarn om hvordan de ble mobbet under oppveksten, fordi den kjente predikanten var bestefaren deres. Anna Elisabeth Samuelsen er sitert også i denne artikkelen. Hun sier blant annet at "...vi vil ha noen flere minner etter pappa enn det vi har fått. Det er ikke penger dette dreier seg om, sier Anna Elisabeth Samuelsen".

Undersaken er illustrert med et bilde av de to barnebarna. Bildeteksten lyder: "MOBBET: Barnebarna til Aage Samuelsen fikk også sin porsjon av mobbinga da de vokste opp, forteller Anita og Gry Samuelsen."

KLAGEN:
Klagerne er Synnøve M. Karoliussen og May-Britt Hansen. De hevder at "Fra begynnelse til slutt er oppslaget i alle henseende så umåtelig løgnaktig og ærekrenkende overfor avsendere av denne klage, at vi til dags dato har store vanskeligheter med i det hele tatt å SE avisinnlegget."

Videre: "Ingen av undertegnede ble overhodet kontaktet av journalisten for å få vår kommentar til de groteske løgnene. Det fremkommer av selve innlegget. OM han hadde gjort det, ville våre papirer og dokumentasjon vist at han ikke kunne ha satt èn eneste linje av alt han serverte sitt publikum på trykk!"

Klagerne hevder at de etter at artikkelen sto på trykk ringte til journalisten og forlangte en umiddelbar og uforbeholden unnskyldning i avisen. De hevder også at flere av deres venner i menigheten hadde ringt journalisten for å fortelle ham "...hva som var de faktiske forhold. Dette kom heller ikke på trykk, tvert imot ble han bare sint og slengte på røret til dem."

Klagerne karakteriserer omtalen av dem som "hets" og hevder at dette er et bevisst forsøk på å sverte dem, både i menighetssammenheng og rent personlig. "Telemark Arbeiderblad har i sannhet vist at ordet presseetikk er et ukjent begrep for dem."

TILSVARSRUNDEN:
Telemark Arbeiderblad sier i sitt tilsvar at de "står fullt og fast inne for det som er skrevet".

Avisen mener det er uklart hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten klagerne mener de har overtrådt, men "...velger å tolke klagerne dithen at alt, eller det meste, som står i artikkelen er løgn og usant. Dette vil vi på det sterkeste bestride".

I tilsvaret heter det videre at "TA har gjort en rekke forsøk på å få klagernes kommentarer til saken, både før og etter at den innklagede artikkelen sto på trykk. Vi ønsket faktisk å intervjue klagerne først, før Samuelsens familie, men klagerne ville ikke stille opp".

Avisen hevder at man har stilt spalteplass til disposisjon for klagerne og bedt om deres kommentarer og synspunkter uten å lykkes. Det understrekes også at arveoppgjøret etter Samuelsen har versert i avisspalter og rettssaler i en årrekke, med sterke påstander og karakteristikker, blant annet fremsatt av klagerne.

"Vår artikkel var et forsøk på å la begge parter, Samuelsens etterkommere og klagerne, få slippe til. Klagerne ville ikke medvirke til det", heter det i tilsvaret, som konkluderer med at klagen må avvises.

Klagerne sier i sitt tilsvar at de riktignok ble oppringt av Telemark Arbeiderblads journalist om morgenen tirsdag 25. oktober , dagen før de påklagede artiklene sto på trykk. "May-Britt Hansen, som var tilstede og tok telefonen spurte imiddelbart om det var noen spesiell grunn til at han tok kontakt med oss nå, etter ikke å ha gitt lyd fra seg på over seks år. Meget urolig over denne plutselige interessen, spurte hun om dette flere ganger i løpet av samtalen". Journalisten skal ha presisert at det ikke var noen spesiell grunn til dette, "han hadde bare kikket litt i gamle papirer og lurte derfor på hvordan saken stod idag".

Klagerne hevder at journalisten fikk beskjed om at de ville diskutere dette nærmere seg imellom, og at han skulle få beskjed senere samme dag. "May-Britt Hansen ringte derfor kl. 16.30 samme dag, og avtalte med ham at han skulle ta kontakt med oss nærmere helgen, så fikk vi se hva det ble til. (...) Han ble spurt direkte om han hadde vært i kontakt med motparten, siden han var så ivrig. Løkaas (journalisten, sekr.anm.) benektet dette på det sterkeste..."

Ifølge klagerne slo de seg til ro med at de hadde en gjensidig avtale om at avisens journalist skulle ta kontakt som nevnt ovenfor. "Dagen derpå kommer altså dette bakholdsangrepet som en fullstendig sjokkopplevelse. (...) At TA har gjort 'en rekke forsøk' på å få klagernes kommentarer er direkte løgn. Det er også direkte løgn at May-Britt Hansen og Synnøve M. Karoliussen ikke ville stille opp, heter det i klagernes tilsvar.

De hevder også at de, etter at artikkelen sto på trykk, ikke har mottatt en eneste henvendelse fra journalist eller redaktør i TA, hverken telefonisk eller i brevs form. To-tre uker senere skal imidlertid den ene av klagerne ha ringt til journalisten og gitt uttrykk for hva hun mente om artikkelen. Ifølge klagerne fikk hun heller ikke da "...høre noe om disponibel spalteplass eller andre forslag (...) om hva som kunne gjøres for å bøte på skaden som var skjedd".

Avisen gjentar i sin siste kommentar at man har "gitt klagerne anledning til å imøtegå innholdet i intervjuet med Samuelsens datter. Senest skjedde det samme dag som intervjuet sto på trykk, men den intervjuavtalen vi hadde med klagerne samme kveld, ble kansellert av dem".

Avisen sier videre at omtalen baserer seg på rettsdokumentene, samt Aage Samuelsens barns egne oppfatninger av hvordan det var å vokse opp som "Broderens barn". Avisen fastholder at den ikke har brutt noen av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten, og at klagerne aldri har blitt nektet å komme til orde for å imøtegå innholdet.

Sekretariatet vil bemerke at avisens tilsvar, da særlig det siste, kan tyde på at avisen først og fremst forholder seg til de to artiklene hvor Aage Samuelsens barn og barnebarn er intervjuet, og ikke til hovedsaken på de to sidene.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne, som begge står sentralt i Maran Ata-menigheten i Telemark, mener Telemark Arbeiderblad brøt god presseskikk på flere punkter, i forbindelse med et oppslag om stridigheter i menigheten. Klagerne, som begge er navngitt, mener artiklene er krenkende overfor dem og at de inneholder flere feilaktige påstander. Klagerne hevder at de ikke fikk anledning til å imøtegå anklagene før artiklene ble publisert.

Telemark Arbeiderblad står fullt og fast inne for det som sto på trykk. Avisen hevder at den gjorde en rekke forsøk på å få klagernes kommentarer, både før og etter at den påklagede artikkelen sto på trykk, men at klagerne ikke ville medvirke til dette.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at påstand står mot påstand i spørsmålet om hvorvidt klagerne fikk anledning til å kommentere innholdet i de påklagede artiklene. Utvalget understreker at når beskyldningene blir så sterke og identifiseringen så klar som i det påklagede tilfelle, har avisen et særlig ansvar for å få frem flere sider av en sak. Utvalget kan ikke se at avisen har sannsynliggjort en tilstrekkelig innsats for å oppfylle dette ansvaret. Det fremgår heller ikke av artiklene at det har vært kontakt mellom avisen og klagerne før artiklene sto på trykk eller at klagerne har avvist å kommentere påstandene.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og opplysningkontroll, og punkt. 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse.

Telemark Arbeiderblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 7. mars 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning

 

Broder Aage: - O, Jesus, du som fyller alt i alle

20.12.2005

Til tross for at handelsstanden drømmer å gjøre julen om en generell "gledestid", og kunnskapsminster Øystein Djupedal har slått til orde for å fjerne både småfuglen og skaperen fra norske barnesinn, må julen fremdeles ses på som en klart kristen høytid. I den forbindelse har Ballade her gleden av å trykke historien om den store norske forkynneren og sangeren Aage Samuelsen, som i år ville ha fylt 90 år. Broder Aage var den lastefulle fattiggutten fra Skien som ble en av det forrige århundrets mest markante norske predikanter, og uten tvil en av de mest omstridte. Det er Sigbjørn Tveite i Via Music som gjenforteller historien.

Av Sigbjørn Tveite

I over 40 år reiste Aage Samulesen land og strand rundt både som vekkelsesforkynner og artist, med opptil 150 opptredener i året. Det sies at han opptrådte for til sammen over fire millioner mennesker.

Han startet som gitarist i jazz- og danseband allerede før andre verdenskrig, og fortsatte med stor popularitet å synge egne og andres religiøse sanger etter at han ble omvendt. 22. august 1981 satte han publikumsrekord på Momarkedet på Mysen med nær 25.000 tilhørere. Dagen etter kom det 10.000 for å oppleve ham på torget i Hønefoss.

Aage spilte inn mellom 30 og 40 singler, 15 ”steinkaker” (78-plater) og 17 LP-plater. Han solgte hundretusener av plater, kunne ligge med flere album samtidig på VG-lista, og mottok én platina og en rekke gull- og sølvplater.

Han var mye syk i oppveksten, fullførte aldri folkeskolen, men er allikevel æresdoktor ved et universitet i USA.

Om ”O, Jesus du som fyller alt i alle”, kanskje den aller mest folkekjære av Aages over 300 sanger, har han fortalt om dens helt spesielle tilblivelse – mens han høsten 1947 hadde møter i Evangeliesalen i Nordregate på Grünerløkka i Oslo: ”Jeg var da i et hjem og spiste middag. Etter middagen skulle jeg legge meg på sofaen og hvile litt. Klokken var halv fire, og jeg hadde bare ligget i fem minutter, så hørte jeg en vidunderlig melodi og sang. Jeg reiste meg opp, grep blokk og penn og skrev teksten ned med en gang, Da jeg sang denne sangen på møtet, falt ånden over hele salen. Kveld etter kveld sang jeg den, og mange sjeler ble frelst.”

Et opptak fra 25.januar 1955 er trolig det første av flere som Aage selv gjorde av denne sangen, og den ble utgitt av Norsk Grammofonkompani (NGK) i Oslo på etiketten Harmoni. På 1970-tallet brukte den populære norskamerikanske gospelsangerinnen Evie Törnqvist sangen som tittelspor på et av sine mestselgende album. Og siden har den vært innspilt av bl.a. Odd Nordstoga, Jan Groth, Gunstein Draugedalen, Kenneth Sivertsen, samt korene Skruk og Oslo Gospel Choir.

Så sent som i april i år ble sangen kun passert av en håndfull andre klassikere da NRK P1 ba det norske folk kåre ”Århundrets salme”. En annen av Aage Samulesens storte klassikere, ”Det er vekkelsesluft over landet”, var tittellåt på Aages mestselgende LP, som kom ut på EMI i 1979 – en innspilling som raskt ble spredd i mer enn 75.000 eksemplarer.

Her på jorden er livet så kort

Far til Aage het Karl Hjalmar, og skal ha vært en dugelig arbeidskar. Han jobbet på sementfabrikken Dalen Portland i Brevik. Senere var han rallar under byggingen av Sørlandsbanen, og var da bare hjemme hos familien til jul, påske og noen få andre ganger i året.

Mor til Aage het Anna, og da hun giftet seg med Karl Samuelsen i 1919 hadde hun allerede fem barn, med tre forskjellige menn. To av barna var Aages helsøsken. Moren var ”vaskekjerring” på byens skoler. Hun var et arbeidsjern og dro på jobb halv seks hver morgen. Utenfor hjemmet var hun sosialt engasjert, stilte alltid opp når noen trengte hjelp, var aktiv i den lokale kommunistvennlige fagbevegelsen, og en tid med i styret i Skien Kommunearbeideres Forening.

Aage ble født i familiens hjem i Sundveien på Bakken, Skiens fattigste bydel, den 23.januar i 1915. Ute skal det ha vært storm og en iskald natt, og han var så svak at ingen trodde han skulle overleve.

”De som så meg, rystet på hodet. Men det var liksom noe usynlig som passet på at jeg ikke døde”, forteller han i sin første bok ”Her skilles våre veier”. Han var født med engelsk syke, og han ble ikke innført i noen kirkebøker, trolig fordi han var så syk at han ble døpt hjemme. Men han overlevde, selv om månedslange sykeleier gjorde ham svak. Særlig beina var veike, og da han var fire år gammel og fortsatt ikke kunne gå, fikk han stivet dem opp med noen høye snørestøvler som faren hadde fått tak i.

Om et annet tidlig barndomsminne skal Aage en gang ha fortalt at han som liten gutt hørte doktoren som var på besøk si til moren at han bare ville leve noen få timer til. Og at doktoren skulle komme tilbake neste dag med dødsattesten. Aage hadde også en talefeil som en ubarmhjertig lærer brukte å mobbe ham for i kameratenes nærvær. Først som tenåring kunne han si navnet sitt riktig. Men langt alvorligere var det at han før han nådde konfirmantalder var rammet av et dusin livstruende lungebetennelser. Og når han var så dårlig at doktoren ville legge ham inn på sykehuset, nektet moren til slutt; ”Hvis Gud vil, overlever han.”

”Jeg var meget sykelig under oppveksten. Jeg kunne ikke gå før jeg var femseks år gammel. Jeg kunne ikke følge med i andre barns lek, og når jeg dertil led av talefeil, og ble holdt narr av både av barn og voksen, var det ikke å undres over at mitt hjerte krympet seg”, skriver han i boken.

Aldri glemmer jeg den dag

Teksten til "Aldri glemmer jeg den dag" skrev Aage i 1975. Melodien hadde han fanget opp på en av sine USA-turer, og den er hentet fra Hank Williams´ ”I Heard That Lonesome Whistle Blow”, gjort under en ”recording session” med bandet hans Dirty Cowboys i Castle Studio i Nashville 25.juli 1951, og utgitt på 78-plate av MGM i september samme år. Sangen hadde han skrevet sammen med Jimmie (James Houston) Davis, mest kjent for millonselgeren ”You are my sunshine”.

Aage likte Hanks´ sanger og brukte f.eks. den kjente ”Jesus Remember Me” både på sine ettermøter og på plate. Kanskje kjente han seg igjen i selvmotsigelsene i livet til den store countryartisten; Begge var de mye syke, men begynte tidlig å drikke. Begge forfektet de tradisjonelle familieverdier, men hadde både elskerinner og barn utenfor ekteskap. Og begge lovpriste de Jesus i sine sanger.

Fra Hank var 15 år gammel var han avhengig av alkohol. Fyll og fest førte til et turbulent kjærlighetsliv. Han var gift med og skilt fra sin ungdomskjæreste Audrey to ganger. Og da han giftet seg med en annen kvinne hadde han allerede gjort en tredje gravid. Barnet ble født seks dager etter at Jesus hentet Hank fra baksetet i en Caddilac nyttårsaften 1952. Langvarig fast grep om spritflasker og noen doser morfin fra en kvakksalver på vei til en spillejobb fremskyndet avreisen. Han ble bare 29 år.

I boka ”Herrens glade trubadur” forteller Aage om den deilige duften av sats på Bakken, og bruker begrepet ”ung alkoholiker” om seg selv. Han drev med hjemmebrenning og var en kjent gauker i Skien før han var 20. Også interessen for kvinner hadde han felles med Hank. Mange år før han ble separert ved dom fra kona Lisa, innledet han et kjærlighetsforhold til en annen kvinne nordfra. Hun fikk et barn, og mange mener at farskapet en kristen nærradioredaktør i Stavanger tok på seg, var gjort for å ”dekke” Herrens tjener. Tjue år tidligere, mens han var gift, hadde Aage også fått en datter med en dansk kvinne. Denne jenta ble bortadoptert.

I teksten til denne sangen skriver Aage om en samaritansk kvinne som en dag ble garantert evig liv i himmelen av Jesus ved brønnen i den gamle byen Sykar på Vestbredden, selv om hun hadde hatt seg med fem menn, og den nåværende sexpartneren heller ikke var hennes. Noe senere døde Jesus i Jerusalem; ”Aldri glemmer jeg den dag… ” skriver Aage:

"Der Guds sønn, for uten nag,
vei til Paradis opplot.
Vant en underfull seier i sin død".


Når jeg er alene...

Sangen "Når jeg er alene jeg gråter i blant" laget Aage til en plateinnspilling han gjorde så sent som i 1983 hos Terje Welle Busk på Herøya i Porsgrunn. Sangen var platens tittelmelodi og den inneholdt i tillegg til egne ting han hadde spilt inn tidligere, også sanger han husket at moren hadde sunget for ham; ”Nede i dalen”, ”Sommersol til siste stund” – og ”Trygg og sikker uten fare” av den rosenianske vekkelsens fremste sangforfatter, Lina Sandell. Platen ble ingen suksess. Men senere skrev Aage gjennombruddslåta til en annen av Busks artister, Sputnik. Den het ”Telemark”, og han laget den bare noen få måneder før han døde.

Mor til Aage var ingen aktiv kirke- eller møtegjenger. Men av og til, om hun hadde tid til det, leste hun litt i Bibelen. Og hver kveld ba hun aftenbønn med Aage og søsknene. Når Elias synger denne sangen går minnene til år på landeveien, og i telt, koier og fjøs sammen med storfamilien; ”Vi barna fikk heller ikke sove før mor hadde vært hos oss å bedt Fadervår”.

Aages mor skal ha vært svært musikalsk, og når hun ”tok sin harpeleik eller gamle gitar og sang for oss barn, da satt jeg henført og drømte om å bli like god som henne.” Da han var 15 år gammel fikk han sin egen gitar, som moren hadde kjøpt til ham på en auksjon. Noen år tidligere hadde han også fått en fiolin av henne, men skolens musikklærer såret ham da han allerede etter første prøvespilling fikk beskjed om at han ”ikke eide det minste gehør.” For å motbevise dette øvde han natt og dag på gitaren sin. Han lærte seg også å spille munnspill. Da han var fylt 18 år, var han med å starte ”Slagerkvartetten” – et lokalt danseband. Aage selv kalte det jazzband. Samme året laget han også sin første sang, tangosvisken ”En måneskinnsnatt med deg du lille kjære”. Den ble skrevet på jernbanestasjonen i Larvik, og ble bandets desidert største slager.

Med gitaren på ryggen og på jakt etter inntekter skal det ha hendt at Aage gikk til fots helt fra Skien, gjennom Vestfold, og så ferja over fjorden før det bar videre til fots helt ned til Halden. Alt for å tjene penger til nye sko. I 1939 begynte han i Excelcior, et band som hadde sin bakgrunn i Jubeltrioen i avholdslosjen i Skien. De hadde brukte å ha tre konserter i uka, og på disse tjente Aage 20 kroner kvelden. Livet hans skiftet mellom glade musikkaftener, fyll, slagsmål og tårer. Dette året giftet han seg også med Elisabeth Olsen, bare kalt Lisa. Samme året fikk de en sønn, men som døde en vårmorgen kort tid etter. Kvelden før hadde de nøddøpt barnet i et vaskevannsfat på kjøkkenet. Senere fikk Aage og Lisa seks barn sammen. Noen av dem ble i perioder tatt hånd om av barneverne, angiveligt på grunn av de turbulente forholdene hjemme hos familien.

”Jeg meningsløs vandret i sus og i dus. Og hele min fremtid ble lagt i grus. Jeg hørte min mors bønn så stille og nær: Min elskede gutt, husk at Gud har deg kjær”.


Alt er nytt (jeg har drukket av de sprukne brønner)

Pinsebevegelsens historie går tilbake til USA, til englenes by Los Angeles og 9.april 1906. En svart omstreifende predikant, William Joseph Seymour, hadde sammen med sine arbeidsløse venner okkupert en forlatt metodistkirke i Azusa Street. På et bønnemøte denne vårdagen begynte plutselig en liten åtte år gammel svart gutt å tale i tunger, og den multietniske forsamlingen opplevde deretter i lange tider et sammenhengende ”Herrens vær” i det gamle gudshuset; helbredelse, gledesrop, dans i ånden – og tungetale. I Azusa Street varte vekkelsen i over tre år.

Et mer ”kuriost” tegn fra de første pinsevekkelsene skal ha vært at hestene ikke lenger skjønte kommandoordene fra de nylig åndsdøpte kuskene, fordi disse hadde sluttet å banne.

Den første nordmannen som talte i tunger skal ha vært Edvard Griegs venn Thomas Ball Barratt. Det skjedde i New York høsten 1906. T.B. Barratt var metodistpastor og sønn av en engelsk gruvedirektør på Varaldsøy i Hardanger, og dette året på besøk i USA for å samle inn penger til Kristiania Bymission. Tilbake i Oslo nektet Metodistkirken ham å tale om det som skjedde i USA. Derfor leide han et lokale i Møllergata 38 til møter for sin sterkt voksende tilhengerskare. Snart ble det dannet nye menigheter som Evangeliesalen, Salem, Tabernaklet, Filadelfia, Berøa, Saron og Gilead. Og alle kalte de seg pinsevenner. Senere ble det også dannet en mengde menigheter i andre land, og Barratt blir regnet som hele den europeiske pinsebevegelsens grunnlegger.

Aage begynte som nyomvendt i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien i 1944, hvor han ti år senere ledet en nesten et års sammenhengende vekkelse.

I boka ”Herrens glad trubadur” forteller Aage om den store vekkelsen i Sarsborg-distriktet sommeren 1957, ”Vi hadde dåp i Tunevannet ved Hans Nielsen Hauges fødested. 6000 mennesker var tilstede. Kinoene gikk med dundrende underskudd”. Og Aage fikk hilsen fra politimesteren om at ”det er ingen arrestasjoner lenger, så du må være lenge her.”

Aage var kontroversiell også blant pinsevenner, og eldstebrødrene likte ikke fokuset hans på helbredelse ved bønn. Men Aage mente det var han som stod på Vårherres side, og samme året forsvant han ut av pinsebevegelsen.

Det sies at Aage ikke bare sang eller ropte halleluja, men at han var halleluja.

I egyptens mørke

"I Egyptens mørke" står aller først i Aages egen sangbok ”Sildiregn”, og ble skrevet bare et par uker etter at han opplevde sin omvendelse. Og i bøkene sine forteller han utfyllende om da han fant fram til Jesus – eller omvendt: ”Jeg hadde ingen gitar, den hadde jeg byttet mot en flaske brennevin. Skoene mine hadde jeg solgt, og dressen min hadde jeg byttet bort. En vakker sommerkveld i 1944 kom jeg full hjem fra byen. Jeg gikk forbi et hus hvor kristne holdt møte og sang og spilte. Vinduet stod åpent, og jeg stanset og lyttet. Jeg var flau og ville nødig at noen skulle se meg. Derfor hoppet jeg over gjerdet og la meg bak noen busker og lyttet. Mens jeg lå der, sang de: O, gjør min sjel hvit som nyfallen sne. – Da begynte jeg å gråte. Og jeg lovet Gud: I morgen skal jeg bli frelst.”

Aage tok farvel med fylla, i hvert fall midlertidig. Og ifølge Aage skal han og byens politimester Trygve Dorius Taraldsen ha inngått et veddemål etter at han var blitt en kristen: Hvis Aage også klarte å få skikk på alkoholikeren Karl Nordmann, i politimesterens øyne et annet av byens mest håpløse tilfeller, så skulle han selv bøye kne. Aage klarte oppgaven, Nordmann ble omvendt, det samme ble politimesteren. Og i Taraldsen fikk Aage også en trofast tilhenger som reiste land og strand rundt på møtene hans.

Aage viste stor omsorg overfor mennesker som falt utenfor de aksepterte samfunnslag. En gang hentet han hjem to alkoholiserte uteliggere fra en container ved byens gravlund, fikk badet dem i familiens stamp og kledd dem opp i nye klær. Og inntil han fikk bygd eget rom til dem i uthuset i bakgården, fikk de sove på en seng ved varmeovnen inne i gangen ved kjøkkenet.

Også Elias Akselsen husker hjertelaget til Aage fra guttedagene da taterfamiliene lå i telt på en slette på bakken og de alltid fikk lov til å hente drikkevann hjemme på kjøkkenet hos familien hans. Elias gamle tante, Emma Johansen, er en av de mange taterne som har vært aktive i Maran Ata. Hun reiste og sang sammen med Aage i mange år, og kan fortelle at han hadde stor omsorg for deres folk – ja, for alle andre som hadde det vanskelig også.

Etter egen langvarig vandring i det Aage opplevde som livets mørke skygge, kjente han godt til både materiell og åndelig nød. Det er slik erfaring som i riktig blandingsforhold kan gi visdom i hjertet. Og som nyomvendt kunne han i denne første kristne teksten sin utbryte det han da kjente under skjorta: ”Nu kan hele verden si hva helst den vil. Jeg har fått Guds himmel her på jord.”

Jeg er svak som et siv (ingen er så full av nåde)

Høsten 1958 startet Aage sin nye bevegelse Maran Ata. Navnet hadde han hentet fra Paulus som brukte denne hilsenen til sine trosbrødre i Korint. Uttrykket betyr ”Vår Herre kommer” og stammer fra Jesu eget språk, arameisk.

I 1963 brakte Dagbladet en artikkel med sitater fra et innlegg Aage hadde hatt i Maran Ata-bladet sitt. Som den ivrige forfekter han var av helbredelse ved bønn, hadde han bl.a. skrevet at ”…legene har sannelig ikke noen høy stjerne hos Gud”. Saken vakte sterke reaksjoner. Mange mente at Aage brøt kvakksalverloven og med sine synspunkter skremte folk fra å søke lege. Både pinseledere og den kristelige avisen Vårt Land tok avstand fra Aages synspunkter. Finn Gustavsen fra Sosialistisk Folkeparti tok opp saken i Stortinget og spurte hva departementet kunne gjøre for å stoppe Aages praksis. Og professor Gabriel Langfeldt som hadde stilt diagnosen på Nobelprisvinneren Knut Hamsuns sinnskvalitet etter krigen, mente det var ”en oppgave for helsemyndighetene å forbygge denne epidemi”.

I NRK inviterte Erik Bye opp Aage og Karl Evang til det populære programmet ”Studio 19”. Helsedirektøren var Aages erkefiende, og skal ha sagt til ham; ”De spiser opp legenes beitemarker”.

Dagbladet var skeptiske til at Aage i det hele tatt hadde fått slippe til i eteren; ”Slik kan tale og trykkefriheten brukes til alt.” Også senere vakte det sterke reaksjoner at Aage slapp til i NRK. I følge Thor Edvin Dahl og Jon Gangdals bok ”Aage Samuelsen – Ildvitnet, gjøgleren, mennesket” skal medlemmer av Hedningesamfunnet, som i følge forfatterne var en utbrytergruppe fra Norsk Human-Etisk Forbund, ha ”urinert på Bibelen” utenfor Ibsenhuset i Skien mens det ble gjort TV-opptak med Aage.

Men tilbake til 60-tallet og hans kritikk av legene. Aage følte seg mer og mer forfulgt. Til slutt måtte han bare vekk fra alt og alle, og en januardag i 1966 dro han ut til Fornebu, og den beryktede Københavnturen var i gang. Under falskt navn skrev han seg inn på Hotel Palace. Inntaket av alkohol steg fra time til time, og da den kjente journalisten Michael Grundt Spang som den gang skrev for Dagbladet fikk nyss i hva som skjedde, var han raskt på pletten i kongens by for å følge predikanten fra dram til dram. Da Aage til slutt kom i verbal og fysisk konfrontasjon med en jøde var katastrofen et faktum. Avisoverskriftene hjemme gjorde ham sjanseløs. Han var ute av Maran Ata.

Året etter stiftet han Vekkeropet Maran Ata.

Når jeg fryktsom blir

Denne teksten viser den ydmyke Aage. Sangen "Når jeg fryktsom blir" ble skrevet i Rauland våren 1977, og som så mange av Aages sanger er den skrevet mens han var langt nede. Terje Raanås, som i mange år var Aages gitarist, sier det slik; "De er født i smerte, som en kvinne føder sine barn. Og å synge og nynne dem var gudstjeneste for Aage”.

Aage hadde drukket svært tett i to år, og var totalt nedkjørt da to gamle venninner fra Maran Ata fikk ham opp til Rauland for å finne nye krefter. Aage så på alt som herjet inne i ham som en kamp mellom Satan og Gud. ”Jeg så demonene rase omkring meg. Det holdt på dag og natt i flere uker”, har han fortalt. Men snart fikk han fornyet sin avtale med Herren, og kom for fullt tilbake som predikant og artist.

Vekkelsespredikanten Aage fightet det han mente var urkristendommens budskap og praktisering av nådegaver i sin høyst personlige form – og som slettes ikke alltid passet bevegelsens eldstebrødre, og langt mindre statskirkens presteskap. Gjennom seks tiår har sangene hans fulgt titusener av nordmenn ned på kne ved foten av det gamle ærverdige kors. Men sangene til den lastefulle nådeforkynneren er ikke funnet hensiktsmessige i guds tjeneste gjennom en plass i Norsk Salmebok. Kun én er med i det autoriserte tillegget Salmer ´97. Og mer overraskende, bare to i pinsevennenes sangbok Evangelietoner. Så Aages sanger har ikke nådd inn til gudssøkende nordmenns hjerter ved hjelp fra Vårherres selverklærte representanter, men gjennom muntlig overlevering, kringkasting og plateinnspillinger.

Det var ei noen blomst

Litt utpå natten til 1. søndag i advent, den 29.november 1987, døde Aage Samuelsen på loftet hjemme i Skien. Det har vært hevdet at han døde i armene til kvinnen han lenge hadde hatt et kjærlighetsforhold til – og at det siste ordet som passerte hans lepper var Jesus. Men personer som stod ham nær forteller at Herren hentet Aage mens han satt og så på demonfilmen ”Omen”.

Lenge før sin død hadde Aage gitt klar beskjed om hvordan begravelsen hans skulle være. Helt enkel, ingen ringende kirkeklokker og ingen prest. Til å forrette spurte derfor familien frimenighetsmannen Kåre Kristiansen, selveste odelstingspresidenten.

Begravelsesdagen hadde flere hundre mennesker presset seg sammen inne i det lille kapellet på Nordre Gravlund i Skien for å ta et siste farvel med Aage. Like mange stod ute i kulda. Den svarte gospelsangerinnen Ruth Reese åpnet med ”Oh Lord, he did the best he could, so give him a crown” – en sang hun hadde tilegnet sin gamle venn. Hun var et dypt troende menneske og en stor beundrer av Aages sanger. Hennes sjelfulle innlevelse frembrakte høylytt gråt nede i benkeradene, og også mange av pressefolkene som var kommet for å dekke artistens og predikantens siste avreise kjente klumpen i halsen. På den kalde murveggen bak Reese hang en håndskrevet plakat med en siste hilsen fra en annen venninne, Laila Preikschas, best kjent som Cowboy-Laila. Henne hadde Aage hjulpet med debutplate og kontrakt med EMI.

Mens de frammøtte avsluttet minnestunden med å synge ”O, Jesus du som fyller alt i alle”, hadde to forfrosne sjeler i utslitte klær trengt seg inn i kapellet fra folkemengden utenfor, og helt fram til kista. Det var Lisa og Frank, to venner av Aage fra byens tørste gatemiljø. De hadde fått samlet sammen noen slanter til blomster og en siste dyptfølt hilsen: ”Takk for alt ´a Aage! Vi kommer snart etter vi.”

Siste møte med Broder Aage Samuelsen her på jord var over –

"Det var ei noen blomst som ble lagt på den vei
som Guds sønn måtte vandre engang.
Da han bar på sitt kors opp til Golgata høy,
ingen fulgte ham der med sin sang."

Kilder: Elias Akselsen, Sofie Johansen, Emma Johansen, Terje Raanås, private opptak og gamle 78-innspillinger, samt bøkene "Her skilles våre veier" (Maran Ata, 1962), "Broder Aage – herrens glade trubadur" (H. Rysstads & sønners forlag, 1981), "Levende kristendom – død religion" (Atheneum, 1984) og "Aage Samuelsen – ildvitnet, gjøgleren, mennesket" (Pax forlag, 1996). For en komplett liste over kilder og henvisninger, se innleggsheftet til VCD398-2.

Teksten er hentet fra Via Music-utgivelsen "O Jesus, du som fyller alt i alle", der Elias Akselsen tolker en rekke av Aage Samulesens mest kjente sanger. Artikkelen er forkortet, og tilrettelagt for nett av Ballade-redaksjonen.

 

MARAN ATA OG VEKKEROPETS HISTORIE

 

Skrevet av Aage Samuelsen og faktuell ARENA   

tirsdag 23. januar 2007

PINSEBEVEGELSEN, MARAN ATA OG SLAKTOFFERET

AAGE SAMUELSEN

 

I 1967 skrev broder Aage boken: ”Pinsebevegelsen, Maran Ata og slaktofferet Aage Samuelsen” . Innholdet i boken kom som en naturlig og nødvendig oppklaring etter en særdeles turbulent tid, hvor Aage hadde gått ut av både Pinsebevegelsen og Maran Ata. Årsaken til det var at sjalu og hatefulle såkalte ”brødre” (som på grunn av sin avindsyke) følte trang til å tvinge Aage til å ”modifisere” og lempe på sin uskrømtede og seiersrike måte å forkynne evangeliet på. Men der trådte Aage ALDRI tilbake! Til sin død holdt han fast ved den unike åpenbaring han hadde fått i Guds ord og den kraft og visdom som Gud hadde gitt ham til å forkynne evangeliet uavkortet for enhver.

 

 

FORORD

 

Fra boken ”Pinsebevegelsen, Maran Ata og slaktofferet Aage Samuelsen”, utgitt i 1967:

Det er befriende for meg å gi ut denne boken som vil belyse mange sider av virksomheten både i Pinsebevegelsen og Maran Ata som aldri har kommet frem før. Den vil nok vekke forargelse og indignasjon hos mange, ja, endog raseri eller anmeldelse. Men etter alle de hemningsløse og råtne angrep på meg gjennom mange år, med de frykteligste overskrifter i avisene som savner sidestykke i Norges historie, er det ikke mer enn rett av meg å sende denne boken ut til folket. 

 

Jeg har aldri fått anledning til å forsvare meg, uten at jeg har blitt syltet ned i de verste beskyldninger igjen. Jeg har prøvd rettsvesenet, men jeg kan bare si: Fy for et rettsvesen! Jeg har henvendt meg til TV, men de står under Kirke- og Undervisningsdepartementet, det forteller alt. Jeg skal ikke på noen måte si meg feilfri, men det er unødvendig og dra frem det, det har sannelig den råtne pressen klart å gjøre gjennom mange år. Det innestengte hat mot all urettferdigheten og humbugen som er i mitt hjerte, vil komme til uttrykk her. Det er nok dem som vil innvende og si: Du skal ikke ta igjen. Men det gjelder også for motparten, som ubønnhørlig har dengt løs på en mann i alle disse år. Men nå skal vi se reaksjon hos hyklerne. Skulle jeg bli anmeldt for injurier, vil vi også få se hvor rettsvesenet står. Pressen tør vel knapt berøre boken, det vil i så fall avsløre dem selv for folket. 

 

Jeg hadde tenkt å få inn i boken en del av avisenes råtne overskrifter, men jeg har funnet ut at det ikke er noe å spandere 10-15 sider på disse ulvers fråtseri i en manns liv. Folk kjenner så altfor godt til pressens simple oppførsel omkring min person. Det er nok å nevne at de som åpnet rennet i pressen var to menn som begge to er strebere, hver på sin kant: Dagbladets kriminalreporter Michael Grundt Spang, en kyniker på sitt område, som lik Telemark Arbeiderblad har hudflettet meg for offentligheten gang på gang. Den andre er Pinsebevegelsens allsidige og mangfoldige snurrebasspredikant, redaktør, forfatter, politiker m.m. Martin Ski som angrep meg samtidig i Dagbladet og Vårt Land i 1954, under møtene i pinsebevegelsen i Moss. Michael Gr. Spang må man vel unnskylde, han har jo ikke noe åndelig vett. Men Martin Ski og co. finnes det ingen unnskyldning for. 

 

Dere som har samlet på avisenes injurierende skriverier kan ta frem disse og sammenligne med boken. Så får dere se selv hvem som har gått lengst. Boken vil nok bli et sjokk for mange, men befriende for dem som har ønsket et rettferdig oppgjør i all djevelskapen.

 

Historien vil stadig bli oppdatert.

 

I Aage Samuelsen sine fotspor

(Debatt): I Norge I DAG -30-31/ 2004 las eg hos vener ein reportasje frå Maran Ata sitt sommarstemne i Seljord. Dei hevdar dei går i Aage Samuelsen sine fotspor. Eg vart sjølv frelst på Aage Samuelsen sine møte tidleg på 80-talet. På den tida hadde Brødrene i Maran Ata for lenge sidan brote med han. Det som gjekk for å vera Maran Ata, rekna ikkje Aage for å vera det verkelege Maran Ata. Det var det som han var leiar for, Vekkeropet Maran Ata som var det verkelege Maran Ata. Aage deltok aldri på sommarstemna i Seljord så lenge eg var med. Eg såg heller aldri nokon av dei som var predikantar i Maran Ata på hans møter.

Eg vil i denne samanhang fortelja følgjande historie. Ein svensk predikant inviterte Aage og hans vener til møter i Sverige. Eg var sjølv på desse møtene. Det var flotte møter dei Aage preika på. Denne svenske predikanten var også iblandt dei predikantane som skulle preika på Maran Ata-møtene i Seljord det året. Då det vart kjendt at denne predikanten hadde invitera Aage til Sverige, så var han ikkje lenger ynskja på stemnet i Seljord.

Dette fortel litt om kva slag forhold som var mellom Aage og Maran Ata. Då eg kjenner til dette så har eg svært vanskeleg for å reisa på dette såkalla Maran Ata-stemnet. Eg er faktisk litt glad for at eg er utanfor leiren. Eg tykkjer dei som no er det såkalla Maran Ata burde setja seg litt betre inn i historia før dei gjev seg ut for å gå i Aage Samuelsen sine fotspor.

Ottar Røyrbotten. Austrheim
05.08.2004 16:01

Her skilles våre veier

Preken av: Aage Samuelsen
Fra boken: Her skilles våre veier,
av Aage Samuelsen, utgitt av Maran Ata i 1962

”Og da det ble mangel på vin sa Jesu mor til ham: Vi har ikke vin. Jesus sa da til henne: Hva har jeg med deg å gjøre kvinne? Min time er ennu ikke kommet.” (Joh. 2:3)

Jeg har lest en annen oversettelse av dette Ordet som da lyder slik: Og Jesus sa: Ja, det er sant, men her skilles våre veier. Jeg vil her i kveld peke på to slags mennesker i denne verden, det naturlige mennesket som Paulus taler om i 1. Kor. 15:44 og det åndelige menneske. Det er ikke noen her i kveld av oss som forstår Bibelen som vil sette seg til doms over din intelligens og fordømme den.

Jeg tror at Gud i sin godhet har gitt oss forstanden, og Gud være takk for hver den som Han har gitt en større intelligens enn oss andre, men la aldri den gaven Gud har gitt deg, stenge eller hindre deg fra å bli frelst. For frelses grunnlaget er ikke bygd på menneskelig visdom, men på Guds kraft. Og Guds kraft - det er Ordet om korset. Det er grunnlaget.

Men så vil jeg også forlange av deg som mener deg å ha fått forstand på mer enn oss, at du med din intelligens kan vurdere de åndelige ting på en meget fornuftig måte. Jeg håper du gjør det? For ellers dømmer du deg selv, ettersom du bedømmer det åndelige som du ikke har forstand på.

For et naturlig menneske kan ikke forstå det som er av Gud. Det er helt umulig.
Du kan ikke, like lite som Nikodemus kunne forstå hvorledes en kan fødes på ny og undret seg hvorledes han annen gang kunne komme inn i mors liv for å fødes igjen. Han var en Israels lærer, en lærd mann, en stor mann og intelligensen var i orden, men dette kunne han aldri forstå, og der skiltes Jesu og Nikodemus' veier. Han kunne ikke forstå den nye fødsel.

Jesus sa:
- Uten at du blir født på ny, kan du ikke komme inn i Guds rike. Det er ikke gitt et eneste menneske i denne verden med sitt naturlige vesen å kunne forstå hvorledes et menneske blir frelst. Likevel er det et faktum, selv om ikke menneskene forstår det med sin forstand.

- For hva øyet ikke har sett og øret ikke har hørt, og hva ikke er oppkommet i noe menneskets hjerte, det har Gud åpenbart og gitt og skjenket ved sin Ånd dem som frykter Ham. Og her har vi skillet med en gang. Det er et klart skille mellom det åndelige og det naturlige menneske. Maria beklaget at de ikke hadde mer vin og undret seg hva de skulle gjøre for det truet med å bli katastrofe i bryllupet hvor de var gått lens på traktementet, som etter landets skikk var en hovedsak. Det er alltid viktig at det er flust opp av det som skal være i et gjestebud og særlig i et bryllup, og på Marias undring svarer Jesus henne at «her skilles våre veier».

På hvilken måte skjedde det? Jo, han bød at stein karene skulle fylles til randen med vann. Dette var før Pinsefestens dag, og da fyltes karene bare til randen, etter Pinsefestens dag over randen. Nå vil jeg ta deg bort til dette bryllupet for å se hvorledes du vil reagere med din sunne fornuft og din store intelligens.
- Fyll stein karene til randen med vann og bær dem ut til kjøkkenmesteren.

Nå - vil du være med på dette? Var det ikke vin som skulle serveres i bryllupet da? Han har da vel ikke tenkt å gå over fra vin til vann? Man behøver vel da ikke å gå veien om kjøkkenmesteren med noe sånt som vann? Hva vil da han tenkt om meg som kommer til ham med vann?
Jo, fyll dem til randen med vann.
Og her skilles våre veier. Du vil ganske enkelt bli stående der ved stein karene og si at dette går du da langt i fra med på - å fylle karene med vann.

- Men Maria sa: Gjør alt hva Han sier til dere. Ja, om det høres aldri så ufornuftig ut, om det virker stikk imot din fornuft. Så gjør det allikevel.

Men her skilles våre veier. Men ikke den som tror fullt og fast på Ham som kan gjøre vannet til vin. For han blir med og øser og bryr seg ikke noe om all kritikken over at de øser. Det kan så godt være at nettopp du står der ved siden av dem som øser - meget skeptisk overfor dette her. Men vi øser - Amen.

Du vil nok aldri være med å bære dette vannet til kjøkkenmesteren. Å langt ifra, men du kommer nok og vil være med å drikke, når vannet er blitt til vin. Da møter du opp.
Men de gjorde akkurat som han sa, og de bar det fram mellom seg og på veien skjedde det noe. Det er der det skjer. Selvfølgelig var det tungt å bære og selvfølgelig var alt dette stikk imot fornuften og den som gikk der og kikket på vannet, så nok klart at det fremdeles var bare vann og etter fornuften så var nok dette en høyst ufornuftig vandring. Men etter troen skjedde det en forvandling, og når de kom inn på kjøkkenet til kjøkkenmesteren sa de: - Versegod.

Hva er dette for noe da? spør han.
- Tja, det var rent vann da vi øste det oppi. Men versegod smak.
- Å - langt i fra. Jeg får vann på kjøkkenet her, jeg.
- Ja, men ikke sånt vann, svarer troen.
. Er det noe forskjell på det vannet jeg har her på kjøkkenet og det dere kommer med da?
Å, ja da. For dette vannet er det som Han har gjort, og det skal jeg si deg er saker. Smak!

Men her skilles våre veier og du vil aldri finne på å øse opp en dråpe. Men den som har tro, går rett bort til øsen og stikker den ned i karet, og det er ikke lite det du tar. Men kjøkkenmesteren tok bare en liten smaksprøve, og da skulle du sett fjeset på ham. For den som har smakt, han er overbevist.

Men her skilles våre veier. Et naturlig menneske kan ikke forstå det som er av Gud. Det er helt umulig.

Jeg tar deg også med bort til en blind mann, og der skal det bli åpenbart for deg om du er en av de naturlige eller om du er en av de Åndelige. Spørsmålet her gjelder ikke om du er frelst. Det er mange som kan gjøre det og som kan være med så langt at de går i kirker og bedehus. Det er mange som kan akseptere hele guddommen, hele frelsesverket, hele Bibelen og allikevel ikke forstår det som er av Gud. Men nå skal jeg trekke deg bort til den blinde mannen som de kom til Jesus med og så vil jeg se om du godtar dette og trår inn på den åndelige vei.

Jesus høyde seg ned og begynte å spytte. Er du med? Eller har du allerede steilet og sagt:
- Hvorfor gjør han dette? Kunne han ikke lagt hånden på ham? Jo, han kunne det, men Han gjorde det ikke, for Han ville at det nå skulle bli åpenbart hvem du er - en naturlig eller en Åndelig. Derfor laget Jesus en deig av dette. Det var langt ifra pent. Det måtte være noe ekstra Han skulle gjøre nå. Han tok denne deigen og klinte den på mannens øyne. Er du med? Hva ville du si om du sto som øyenvitne til dette? Du ville si at det var høyst usanitært og at det burde meldes til helsemyndigheten. Du ville si:
- Det er forargelig at en sånn mann skal få lov å holde på.

Men – her skilles våre veier. Du kan ikke være med på dette. Det er deg helt umulig. Om du enn kan være aldri så oppriktig, så vil du aldri være med på dette. Du vil vende deg bort i vemmelse og du ville heller ikke ha fulgt mannen til dammen Siloa slik Jesus bød. For dersom du ikke er med på den første del, så blir du heller ikke med på den siste del. Du vil være med bare når du ser at det er kjensgjerninger. Da erkjenner du. Men veien fram til opplevelse av kjensgjerningen, den vil du ikke gå.

Jesus bød den blinde gå og vaske seg i dammen Siloa. Blir du med? Mannen er blind, og han er tilsølt i ansiktet, han trenger følge. Vil du være med? Jeg ville være med. Så bøyde han seg ned og vasket av seg alt sammen. Det skulle ikke så lite tro til hos mannen å la seg søle til slik og siden gå dette vei stykket til Siloa. Blind som han var, og gjennom et folkehav hvor det sikkert vrimlet av andre forslag til ham.

Også jeg er villig til å bli tilsølt av Jesus, så sant det bare gir en forandring i mitt liv. Jeg er villig til å bli rakket ned på og spyttet på bare det kan skje til forherligelse for Jesus.
Men – her skilles våre veier for et naturlig menneske kan ikke forstå det som er av Gud. Men den Åndelige vil forstå det og vil dømme åndelig, og selv dømmes han av ingen. Amen.

Den blinde kom tilbake – seende. Da møtte de fram, alle disse som før reagerte imot og gikk bort til ham for å undersøke og spørre:
- Hvorledes er det med deg - stakkar.
- Med meg? Jeg ser jeg.
- Er det nå helt sikkert det? - Hva?
- Jada - jeg ser iallfall at du er skeptisk, for hele fjeset ditt viser det.

De som har fått øynene sine åpne ser nok mer enn andre. Jeg kan ofte lese på et menneskes ansikt hva som bor i hjertet. Det er ofte slik. Når jeg ber de syke komme fram for å bli bedt for, kan jeg lese innvendingen i ansiktet ditt og høre deg sitere et Bibelens Ord:
- Si bare et Ord, så blir min dreng helbredet.
- Er det ikke nok at Jesus sier et Ord da! - Behøves alt dette andre? - spør du.

Det var bare engang Jesus sa et Ord, de andre ganger gikk Han annerledes fram, og med den blinde her så rent i strid med naturen. I tusenvis av andre tilfeller la Han hendene på de syke, kastet ut de onde ånder under høye skrik og spetakkel. Er du med?
Men her skilles våre veier!

Hvorfor skal alt dette ”spetakler” være, er det nødvendig? Det er akkurat så nødvendig som Jesus har sagt det skal være. For du skjønner at der hvor den Hellige Ånd er, der vil det alltid bli uro og spetakkel. Får den Hellige Ånd frelse en synder, så skjer det en forandring med vedkommende, så denne ikke kan la være å prise Jesus høylydt over å kjenne at han er født på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Når en lam blir helbredet, så kan han ikke la være å hoppe og danse og springe omkring og prise Herren! og han må da få lov til det, han som har fått nye ben!
Men her skilles våre veier!

Jeg bad for en kvinne som hadde vært lam og da var det straks noen som skulle bort å spørre om det var helt sikkert at hun hadde vært lam. Ja, det var kristne folk som spurte henne om det ikke hadde vært bare en innbilning hun hadde hatt om lammelse. Det beviste at de hørte til den naturlige klasse, for her skilles våre veier.

Å du verden hvor interessant det er å komme inn i den åndelige verden. Gud har ikke sagt at vi ikke skal ha og bruke forstand. Gud har gitt også Aage Samuelsen forstand, og jeg er veldig takknemlig for det og priser Gud for forstanden. Men Gud har aldri sakt at siden jeg har mindre tro og større forstand, så skal jeg la forstanden min lede den lille troen min.

- Forstanden den er jo så fornuftig den, skjønner du, og den går jo ikke med på hva som helst, vet du, og hvis nå troen skulle løpe av med deg, Aage så vær så snill å la forstanden rettlede troen din!

Ja, så kommer forstanden da og sier til troen hans Aage at den pent får holde seg til forstanden hans, også forstanden, men troen blir stående og følger ikke med. Så kommer forstanden tilbake spør hvorfor den ikke ble med. Men, troen svarer ikke noe den. Den blir bare stående, mens forstanden kaver omkring på mange og lange veier uten å finne fram. Så kommer den tilbake til troen, som forteller at den aldri må innbille seg at den kan finne fram alene på Guds skjulte hemmeligheters veier.

- Nei, sier den lille troen, da må du nok pent la meg få lede deg. Så kommer den lille troen i teten og den ruvende forstanden rugger etter. Er du med på dette? Det er først da det blir herlig, forstår du. Det er da du får opplevelsen.

Så vil jeg ha deg med til den spedalske Naaman som det krevdes skulle dukke seg syv ganger i Jordan. Hvor få mennesker er det ikke i denne verden som villig ville «gå dukken» for Jesu skyld. De vil nok ha både seg selv og sitt på det tørre, og jeg hører deg si at du så sannelig ikke er spedalsk heller. Å nei da, dere er da så friske alle sammen her, men kan hende du allikevel er i en langt verre tilstand enn Naaman. Han hadde det i huden og på kjøttet, men det sitter kanskje lenger inne i deg, og jeg tenker du trenger - ikke syv dukkerter - men en fjorten gangers behandling, før du kan bryte ut: ”Nå er jeg forløst. Nå er jeg fri. Nå ser jeg. Jeg som før var blind ser nå”.

Hvorfor går mennesket fortapt? Fordi det ikke vil tro på verken frelsens mirakel eller helvetets virkelighet. Det er nokså vanlig å høre intelligensens innvendinger slik:
- Jeg kommer like mye til himmelen, som De, Samuelsen, selv om jeg ikke er en kristen. Ikke stjeler jeg, ikke røker jeg, ikke drikker jeg. Hvorfor skal jeg så gå fortapt?

Intelligensen din har ikke kunnet lære deg at det finnes et helvete, og troen fikk ikke lære deg det. Så – her skilles våre veier.

For selv om du er det beste mennesket i hele verden, så står det i Rom. 3 at alle har syndet og fattes Guds ære. Det finnes et evig helvete å unnfly, men en himmel å vinne, og uten at du blir født på ny, kan du aldri komme inn i Guds rike! Blir du født på ny ved sannhets Ord, som lever og blir, slik som det er sagt deg her i Ordet, så står du ferdig og rede når Jesus kommer og rykker deg med alle Hans - i skyer opp i luften, hvor du møter Herren og alltid skal få være hos Ham i Herlighet.

Jeg vil ta deg med et sted til for å prøve deg. Det er noen som holder på å hogge trær til profeten, som de skal bygge hus for. En av dem sto helt nede ved vannkanten og hogg. Han hadde lånt øksen og måtte være forsiktig med den, og jeg håper at også du er så forsiktig med det livet Gud har lånt deg, at du ikke mister det, men finner det. Dersom du mister ditt liv for Jesu skyld, da finner du det. Mens denne mannen sto der og hogg, falt øksen av og han sto igjen med skjeftet. Men han gikk til profeten og sa som det var, at han hadde mistet det han hadde lånt.

Vil du også gå til profeten og si Ham at du har mistet det du har lånt. At ditt liv er tapt og forspilt, så skal du finne det igjen her i kveld, men stol ikke på din forstand, la deg lede alene av Guds Ord akkurat dit hvor du kan finne det igjen. Hva svarte profeten:
- Ta dette treet og kast det ut i vannet akkurat der øksen falt ned.

Ta korsets tre fra Golgata, hvor Jesus døde for deg, og kast det inn i ditt liv der hvor ditt liv gikk tapt, så skal det - lik øksen - flyte opp igjen, det liv som du mistet i synden, du skal finne det igjen og du skal bli en sjelevinner for Jesus.

Men hvem kan med fornuften gå med på dette at en tapt øks flyter opp igjen - bare du kaster ut i et alminnelig tre.
- Å langt ifra, har du hørt make til uforstand. Det kan jeg aldri gå med på. Det må du da forstå Samuelsen, for det er jo vitenskapelig bevist at dette er en umulighet.
Ja, det går også jeg med på at det er bevist å være vitenskapelig og menneskelig umulig, men det Guddommelige gjør nok vitenskap og menneskenatur til skamme. Jesus takket Faderen at Han hadde skjult dette for vitenskapen, for de vise og forstandige, men åpenbart det for de ganske små.

Vil du være med? Da må du ikke tro at mannen har mistet forstanden, når du ser ham bøye seg ned for å se øksa flyte opp. Forstanden er nok i orden, han sjalter den bare ut og setter bare troen i bevegelse. Det er nemlig troen som legger seg helt ned ved vannkanten og kikker etter en øks som skal flyte opp, så den kan ta imot øksen straks den kommer opp. Og det er troen som rekker hånden ut og griper øksen igjen.

«Jesus frelste meg.
Da allting håpløst var.
Frelste Jesus meg.»

Politiet sa til meg at de syntes «jeg hadde tatt meg veldig sammen og rettet meg veldig opp». Ja slik kunne de prate - det samme politiet - som før sa: «Det nytter ikke noe med Samuelsen» og at «han hadde rettet seg veldig opp». Kunne noen gå til den krumbøyde kvinne, som Satan hadde bundet i 18 år og si til henne at nå får du se til å rette deg opp? Hun ville ha svart at hun kunne ikke, for det var bånd som bandt henne. Men du ville bare ha bedt henne se til å rette seg opp, ville du ikke? Men aldri kunne hun ha maktet det like lite som jeg eller noen annen.

«Men hva ingen annen i verden kunne. Det både kunne og ville Han,»
og da Mesteren kom, Han som bød at vannet skulle bæres til kjøkkenmesteren, da sa Han bare:
- Kvinne du er løst fra din vannmakt, og straks var Satans bånd løst og hun rettet seg opp for første gang på atten år.
Så du skjønner det var Jesus som hadde rettet henne opp, og det var Jesus som rettet meg opp, og derfor går jeg nå, sånn som jeg går - opprettet av Jesus - rank og spenstig.
Men her skilles våre veier.

Du verden hvor vidunderlig det er å kunne gå igjen oppreist og løst, og hvor skjønt å få vandre den veien som fører inn i Guds rike. Hvor herlig å få komme innenfor og se seg om. Kongen har ført meg inn i sitt kammer - Frelsens kammer.

Du må videre innover først i dåpens og videre inn i Åndsdåpens kammer. Da jeg gikk mot den døren spratt den opp for meg og jeg begynte å tale I nye tunger, hva skal det være godt for å tale i tunger, spør du?
Her skilles våre veier.

Men troens svar er bare dette ene at Jesus selv sa:
- Og I skal tale i tunger.
Når Han har sagt det, så tror jeg det. Hadde andre sagt det, så er det slett ikke sikkert at jeg hadde trodd det, men hva Jesus har sagt, det tror jeg. Det må da være ganske klart at når Han har sagt det, så vil jeg straks ha tak i det som Han har sagt, om det strider aldri så mye imot min fornuft. Greier du deg ikke med morsmålet ditt da Aage? Å, det er nå godt å kunne få et språk fra Himmelen også da, og det kan også være et av de andre av jordens språk du får perfekt i løpet av et sekund, mens andre må slite med det samme språket på skolebenken i sju/åtte år og enda ikke kan det ordentlig.
Men er det et språk da, spør du, ja, det også, for Gud har gitt meg mange språk. Uten at jeg selv visste det, talte jeg høy engelsk i tunger, jeg som den gang ikke kunne et ord engelsk.

En dame kom hjem fra Amerika, og en dag ville hun gå på møtet til disse merkelige tungetalerne. Jeg sto og talte, og hun satt meget skeptisk inne ved veggen, da Gud ga meg ett budskap i tunger på engelsk, budskapet var ikke bare til henne, men også om henne - at hun var kommet over fra Amerika og hvorfor hun var på møtet den kvelden og at Jesus sto foran henne for å frelse henne. Hun ble frelst den kvelden og reiste herlig frelst tilbake over havet.
Hva er så tungetalen godt for? Tungetalen er for de vantro.
Jeg kom altså inn i Åndsdåpens kammer, og har siden vandret fra kammer til kammer der inne hos Kongen, og dørene har sprunget opp av seg selv. Jeg har bare gått i tro jeg. Det var som det jeg opplevde i Gøteborg i et Stormagasin, hvor dørene spratt opp, bare jeg gikk rett fram. En lysstråle nede ved foten gikk fra vegg til vegg og holdt døren låst. Når jeg gikk rett fram, brøt jeg lysstrålen og dørene spratt mekanisk opp. Ikke et menneske sto der, ingen trykket på noen knapp. Det var ikke derfor det skjedde, men bare fordi jeg gikk rett fram. Slik er det på troens vei til Kongens indre kammer. Det er bare at du går. Reis deg opp å gå i tro så spretter døra opp. I samme øyeblikk du setter foten fram i tro, vil himmelmekanismen virke.
Men her skilles våre veier. Du kan ikke med forstanden fatte, dette som er av Gud.

AMEN.

     PFU-sak 91-147

KLAGER:

Åge R. Samuelsen

ADRESSE:

Stjerneveien Øvre 7, 3023 Drammen

TELEFON/TELEFAX:

REDAKSJON:

Varden

PUBLISERINGSDATO:

25.11.91

STOFFOMRÅDE:

Familie

GENRE:

Nyhetsartikkel

SØKERSTIKKORD:

Kildekritikk, kildebredde, den angrepne part

REGISTRERT:

27.11.91

BEHANDLET I SEKR.:

11.12.91, stilt i bero på grunn av varsel om søksmål

BEHANDLES I PFU:

28.01.92

FERDIGBEHANDLET:

28.01.92

BEHANDLINGSTID:

62 dager

KLAGEGRUPPE:

Privatperson

PFU-KONKLUSJON:

Brudd på god presseskikk

HENVISNING VVPL.:

MERKNADER:

SAMMENDRAG:
25.11.1991 brakte Varden et intervju om booppgjøret etter predikanten Aage Samuelsen som er en strid mellom Samuelsens arvinger og menigheten Vekkeropet Maran Ata. Intervjuobjekt er en representant for Vekkeropet, Robert Nesheim som kommer med en rekke angrep på "Aage-arvingene" - uten å nevne noen av dem ved navn. Det heter bl.a. at"Nesheim forteller til Varden om trakassering og forfølgelse". "Likevel fortsetter noen av Aage-arvingene sin egen private saksforfølgelse. Med telefoner, brev med truende tekst og de verste beskyldninger servert muntlig, sier Nesheim." Nesheim sier også i intervjuet at nok er Djevelen som står bak og bruker Aage-arvingene som redskap.

Klageren er sønn av Aage Samuelsen, og han hevder at Vardens journalist gjennom år har skrevet uriktige og tendensiøse artikler, uten å sjekke riktigheten. Han mener artikkelen 25.11. går langt over streken, at utsagnene er injurierende og grovt trakasseri. Han hevder også at avisens redaktør Bjørn Jacobsen i telefon har vedgått at artikkelen ikke er riktig og at han er bedt om å komme med en rett versjon.

Sekretariatet har fått bekreftelse på at klagerens varsel om søksmål er trukket tilbake, og har gjennomført vanlig saksbehandling, men med forbehold om at alle artikler unntatt den siste rammes av foreldelsesfristen.

Avisen mener at klageren har gitt et ensidig bilde av Vardens behandling av saken siden Samuelsens død i 1987. Redaktør Jacobsen sier at det ikke er riktig at journalisten ikke har tatt kontakt med motparten, og henviser til en artikkel i 1988. Han avviser også at han har sagt at den påklagede artikkel ikke er riktig. "Det jeg sa var at den påklagede artikkel var ensidig, i og med at den fremstiller den ene parts syn." Redaktøren sier at han avslo å bringe dementi av utsagnene, men tilbød Åge Samuelsen et intervju (med en annen journalist enn den påklagede). Dette ble ikke godtatt. Generelt sett mener redaktøren at avisen ikke er å bebreide, og at arvingene er blitt kontaktet gjentatte ganger, og at de aldri er blitt avvist.

Journalist Tollånes skriver i et brev til PFU at han ikke har nevnt Åge Samuelsen ved navn, bare "noen av Aage-arvingene".

Klageren fastholder at det er uriktig at han er blitt kontaktet. Han sier videre at det nettopp er bruken av begrepet "Aage-arvingene" han finner sterkt kritikkkverdig, og at journalisten "ikke tør nevne ved navn og derfor skjærer alle under en kam".

Avisen har ikke hatt noe å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Intervjuet i Varden den 25.november 1991 lar bare den ene part komme til orde. Den annen part har ikke fått svare på de angrep som er fremsatt. Det fritar ikke for ansvar at arvingene ikke er navngitt, men omtalt som "noen av Aage-arvingene". Vær Varsom-plakaten pålegger pressen et ansvar for at ulike syn skal få komme til uttrykk. Det har ikke skjedd i dette tilfelle.

Varden har brutt god presseskikk.

Oslo, 28. januar 1992
Johan O. Jensen,
Per Edgar Kokkvold, Sven Egil Omdal, Helen Bjørnøy,
Brikt Jensen, Sølvi Wærhaug, Edith Nærbø