Hundesider

Hjem
- Historie
- Trenings tips
- KONTAKT
- Linker
Roger`s sider
Bilder og video
Min gjestebok
Hundesiden

Antall besøk:

Kelly og Roger`s historier

Kelly

Kelly er ei 30 år ung jente fra Larvik, med en livshistorie utenom det vanlige.

Hennes hestekarriere startet som de fleste andre, stedes rideskole som 6 åring. Her måtte hun som mange andre betale for å jobbe, det ble jo litt ridning også da. Dette holdt hun på med til stedets rideskole fant ut at hun kunne brukes som rideinstruktør, da hun var veldig dyktig med barn og funksjonshemmede, dette i en alder av 14år. Som 16 åring fikk hun jobb på en av Norges fremste galopp staller, nemlig Stall Nor på Skoger, da under ledelse av Terje Dahl,

valgte hun å gå tilbake til rideskolen som

instruktør og daglig leder, da Terje sluttet i jobben Stall Nor.

Har også lang erfaring med travere, etter å ha jobbet med dette i mange år.
Kelly har selv hatt egen hest siden sin 18 års dag. Hun både videreutviklet og red inn hester til sprang og dressur i denne

tiden også. Etter å ha opplevd flere år med vold og missbruk, har dette ført til at hun er både blind og døv på høyre side,

har også perioder med taleproblemer.Hun har generelt dårlig selvtillit etter dette. Og som ikke det var nok, så vendte

hestene seg mot henne også, etter noen alvorlige ulykker med hest, utviklet hun en angst for hest og ridning.

Kelly torde ikke lenger jobbe med dette som var hele livet hennes.

Nå hadde hun gitt opp alt håp om å kunne ri og trene hester igjen. Begynte å lete etter plasser hun kunne hjelpe til i stallen

for å kunne være i nærheten av hester og kunne se folk ri. Siste forsøk var å se i de Gule sider, her fant hun noe som virket

interessant, SWS Sundet Western Senter. Western tenkte hun, dette kunne det jo være verdt å undersøke.
Etter en hyggelig tlf. samtale, og noen timer etterpå, møtte hun opp med støtte fra sin mor og bestevenninne.
Vi kom raskt på talefot, det var lett å oppdage at Kelly satt inne med stort talent når det gjaldt trening av hest, og spesielt

forståelse for deres språk og atferd.
Det var godt å se at Kelly oppdaget at hun fikk bekreftelse på at hennes tankemåte ikke var feil likevel, noe hun hadde blitt

mobbet for innen de tradisjonelle miljøene. Jeg fikk overtalt henne til å ta en prøvetime. Etter mye om og men og uten

negler møtte hun skjelvende opp på gården. Ikke nok med det men jeg hentet hingsten min Tyzon også. Etter å ha

overbevist henne om at dette var trygt, så fikk hun se at det hun mente at man kunne forlange av en hest stemte.

Hesten stod faktisk der rolig og ventet på beskjed, uten å gjøre noe på egenhånd.
Etter noen få ridetimer og mange lange samtaler, fikk jeg henne til å prøve seg på et western stevne med Tyzon.
Dette var ikke noe vanlig treningsstevne nei, men et internasjonalt Paint show i Sande. Her var hun ikke snauere enn

at hun tok 2 pl. I Pleasure. Nå var det mange som kikket ekstra på denne damen som ingen visste hvem var, he,he.

Siden har Kelly hjulpet meg med å trene hester,

instruere og vise hester, kan vise til hennes første

sesong innen western ridning. Her klarte hun å kapre

norges cup seier i grenen trail, en sterk andreplass i

horsemanship og en tredje i pleasure. Ikke nok med det,

hun kvalifiserte Quarter hoppa Katie til world show i Oklahoma.

Hun har fortsatt angst for hester og hva de kan gjøre,

men kjemper seg fortsatt videre mot drømmen hun har,

nemlig å bli best. Hun jobber og sliter for å få skrapet sammen

penger nok, til å nå denne drømmen. Med hennes bakgrunn er

hun et must for andre som ikke har hatt det lett, Kelly jobber

enormt for å hjelpe andre, noe som er hennes mål, det hun

tilegner seg av kunnskaper og økonomi går til dette formålet.

Sundet Western Senter har hatt stor nytte av Kellys muntre

vesen, og spesielt evnen, til å ta seg av nybegynnere store som små.

Kelly har nå 3 egne hester og blitt min personlige trener, og høyre hånd.

Roger

ET LITE BLIKK INN I MIN FORTID

Jeg vil gjerne fortelle litt om fortiden min, dette for at flere kan forstå hvorfor min situasjon har blitt som den har. I 1991 var jeg en glad gutt med en godt betalt jobb som jernbinder. Heldigvis vet man lite om hva som skjeri fremtiden (om man ikke har evner som synsk, noe jeg definitivt ikke har), for hadde jeg visst at livet mitt ville blitt totalt forandret i løpet av noen måneder hadde jeg neppe vært lykkelig.

Høsten 1991 kom jeg ut for en alvorlig trafikkulykke. Jeg kjørte motorsykkel og kolliderte med en bil som ikke så meg. Sterkt skadet ble jeg fløyet til sykehus med helikopter. Jeg hadde kutt i halspulsåren, brudd i kjeven og en deformert arm. Etter fem døgn kom jeg ut av koma. Før ulykken drev jeg med motorcross noe som hadde ført til at kroppen min var i god form, dette ble min redning. (Jeg tapte 11 kilo på 9 døgn).

Jeg kunne fortalt mange historier om hvordan det er og komme tilbake til livet etter en slik ulykke, men jeg er redd jeg ikke har nok sider på web sidene mine til og få med alt. Jeg er heller ikke kjent for å være en person som ødelegger dagene mine med å se bakover, for meg er fremtiden det som er viktig.
Uansett: resultatet av ulykken var at jeg ble 80% ufør, sliter med smerter i hodet, nedsatt hukommelse, bevegelseshemming i venstre arm samt at jeg har store problemer med og lese og skrive. (Er derfor avhengig av hjelp til alt som skal leses og skrives, denne historien inkludert).

Men jeg vil se fremover, og de som kjenner meg vet at jeg er en person som nekter å gi opp, det har hjulpet meg dit jeg er i dag. Jeg kan sikkert klage over mye, men mener at jeg i dag fungerer tilnærmet normalt. Normalt fordi jeg klarer meg selv, men det er ikke alt jeg klarer, jobben som jernbinder måtte jeg bare vinke farvel til. Et liv på uføretrygd er ikke enkelt, og nedgangen i inntekt har selvsagt vært med på å skape problemer.

Guttedrømmen var å bli en ekte cowboy, tenk å kunne ri som dem. Barndomsdrømmen skulle vise seg og hjelpe meg videre. Siden jeg sliter med hukommelsen er ikke årstall det jeg husker best, men jeg tror det var i 1996 at jeg for første gang fikk være med på et kurs med en amerikansk instruktør ved navn John More.
Jeg hadde på denne tiden kontakt med Margit Buen, en dyktig trener her i Norge. Hun hjalp meg og komme i gang med denne formen for ridning.

Allerede året etter denne clinicen stilte jeg på mitt første westernstevne sammen med nordlandshesten Fritjov. Her presterte vi å vinne trail klassen, så min karriere som western rytter startet temmelig bra
(Eller på cowboyspråk: PANGSTART!). Utover året stilte jeg i flere trail klasser, jeg vant alle!

Da jeg kom til året 1998 hadde jeg klart å skrape sammen nok penger til å kunne kjøpe meg en riktig western hest. Margit gjorde meg en kjempetjeneste og ble med til Sverige for å finne en bra Paint som passet til lommeboken min. Langt inne i skogen nord for Stockholm fant vi en langhåret palomino farget Paint. Etter lange forhandlinger ble hesten min, dette var Tyzon Turns King.

Jeg har hatt gleden av å trene Tyzon selv, dette på både godt og vondt (også jeg har startet et sted). Tyzon har gått fra å være en ikke fullt så tiltalende åring til å bli en flott hingst, med topp plasseringer i flere klasser, også internasjonalt. Dette har ikke vært en smertefri prosess, både jeg og Tyzon har opplevd frustrasjon til tider, dette er allikevel viktige erfaringer som har gitt meg som trener mulighet til å forstå de situasjoner som andre mennesker opplever å komme oppi sammen med hesten sin.

Samme året kjøpte jeg også Fiftys Cutting Cat ,en quarter hoppe som hadde mye lærdom inne fra før. Hun lærte meg å ri, noe som førte til at jeg selv kunne påta meg oppgaven med og ri inn Tyzon når han var to år gammel.

Katie som hun blir kalt, har gitt meg enormt mye, dette er en unik hest på mange områder. Hun er dronningen på gården og gir fortsatt mye til andre mennesker.

I 1998 ordnet Margit det slik at jeg fikk den kjempemuligheten til å reise over til USA.

Jeg bodde og jobbet hos Joe Armstrong i New Mexico. Dette var spesielt interessant siden sønnen Josh Armstrong som er en meget dyktig konkurranserytter, jobbet med å trene hester her (bør nevne at Josh er ennå bedre instruktør enn rytter). Var hos dem i 3 måneder, dette ga meg mye kunnskap og inspirasjon.

Har etter dette ridd for flere trenere, kan nevne noen: Bob Mack (Oklahoma), Debbi (Florida), Kith Tidmore (Florida), Rick Lemay (Sverige), Peter Ljungberg (Sverige), Anna Løf (Sverige), Staffan Nilsen (Sverige), Helle Kristensen (Danmark), James Gjerde Hansen (Danmark).

Har også hvert hos flere som tilskuer: Jack Kyle (Oklahoma), Per Larson (Sverige), det er sikkert flere (men som jeg har nevnt tidligere: hukommelsen min).

Dette sammen med mine egne erfaringer, har fått meg frem til den jeg er i dag, men tro ikke at det stopper her, jeg er stadig i utvikling til å bli enda bedre og rykker stadig oppover i det internasjonale selskapet.

I 2003 tok jeg over gården etter min far, et lite småbruk med flott beliggenhet. Her har jeg klart å lage en ridebane på 30X50m, med 1,5m høyt flettverkgjerde, dette med tanke på sikkerhet når man jobber med funksjonshemmede, barn og andre nybegynnere. Har også en roundpen Ø18m, dette er et unikt arbeidsområde. Har beite til flere hester på gården og boksplass både ute og inne.

Arrangerer stevner, kurser og andre arrangement på gården. Har også brukt mye av tiden til å reise rundt for å holde oppvisninger og lignende. (Kommende sesong vil det være flere overnattingsmuligheter på gården i tillegg til flott oppholds rom med tv for gjestene).

Har de siste årene hatt utrolige prestasjoner, særlig når jeg ser på hva jeg har hatt av midler og tid.

Kan vise til at jeg på de siste 3 årene har ridd inn 3 worldshow kvalifiseringer, 2 rom (en Amerikansk utmerkelse for prestasjoner), 4 high point diplomer for beste hest i Norge.

Har også hester som er NRHA money earner og SRHA money earner.

Jeg har rukket og bli 37 år og har fortsatt mer og gi. Målet mitt (for jeg gir ikke opp), er og komme meg til EM i 2005 og deretter til Olympiske leker i 2008. Å klare dette er ikke lett, det krever både økonomi, tid og gode medhjelpere. Den økonomiske biten er ikke lett, jeg leter derfor etter sponsorer som er villig til å hjelpe meg fremover. Økonomi og tid henger sammen, skal jeg ha tid til å trene samt instruere andre så krever det at jeg har folk til å avlaste meg på gården. Gode medhjelpere er alle avhengige av, pr. i dag har jeg et par koselige folk som er mye på gården og som har stor tro på meg som rytter. Vi samarbeider meget bra og jeg tror at vi er et team som vil kunne komme langt om vi får midler til og jobbe.

Mine mål og mine drømmer er med på å holde meg oppe i hverdagen, og det er målene og drømmene som gjør at jeg fortsatt klarer å leve tilnærmet normalt. Jeg gir ikke opp!

Så kjemp for de drømmende dere har, man vet aldri, en dag kan de gå i oppfyllelse. Det er ingenting som er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

Lykke til!

Med vennlig hilsen
Roger Sundet
2005