Mastiffen Godis ble endel av vår familie for snart tre år siden. Katarina har vokst opp med flere riesenschnausere og har i flere år ønsket seg hund. Riktignok hadde vi noen heftige diskusjoner angående hundrasen som vi ønsket oss
- 16-åringen ga tydelig uttrykk for hva hun mente om min dype forkjælenhet for mastiffen. "Siklehund, ææææææææææsj" sa min datter, tydelig rystet over tanken på å få et slikt monster i hus. Men denne gangen var det faktisk den middelaldrende mamsen som vant. I dag er hun like forgapt i "siklebikkja" som moren, (han sikler ikke, æresord !) 
Men Godis er smart, jeg tror han har overhørt sin søsterens lite flatterende beskrivelse av han og har funnet sin egen måte å ta hevn på. Metoden er uhyre effektiv. Hver gang Katarina lar døra til rommet sitt stå på gløtt sniker nemlig Godis seg inn på tå, henter det han skal og kommer gledesstrålende ut igjen, med en sokk, et skjerf, en veske eller noe annet fra storesøster i munnen. Og når dragen selv kommer løpende for å redde sine kjære eiendeler er leken i full gang, Godis som et lyn foran og Katarina illsint i fullt firsprang etter. Nå har jeg alltid hørt at dagens ungdom får allt for lite mosjon så
- HEIA GODIS !!!