Jeg tror det finnes ondskap ifra den andre siden, og ikke minst i vår fysiske verden. Ondskap kan vi definere ulikt. Likevel tror jeg at dette er noe som vi skal lære og erfare på ulikt vis alle sammen.

Man kan få budskap på mange måter. Vi har mennesker som ikke burde kanalisere og det hjelper ikke hvor dyktige de er om de ikke kjenner seg selv, og er trygg på det de gjør.

Har fått mange kanaliseringer, og alle har vært bra. Noe som gav meg et pekepinn på hvor jeg stod i min egen utvikling. Det er liksom at man får bekreftelse på noe man selv vet i fra før.

For en tid siden eller skal vi si for noen år siden opplevde jeg så mye skremmende at jeg ble omtrent redd min egen skygge. Jeg hadde problemer med å få sove om natten. Sovnet jeg ville den kappekledde mannen komme. Jeg ble forfulgt, dyttet utfor stup, voldtatt, drept. Hele tiden våknet jeg av en ondskapsfull latter. Jeg frøs hele tiden, tapte av meg mange kilo. Jeg var redd, engstelig, så og hørte ting som ikke var naturlig.

Det gikk opp for meg at jeg var uønsket av en som vi ikke så. Spesielle steder i huset hvor jeg ikke følte meg trygg. Men man kunne kjenne det fysisk på kroppen, men ikke av en slik art at det skadet. Var mer som dytt, og tanker i hodet om at man var uønsket. Omsider fikk vi det bort, og jeg fikk beskjed av mediumet at jeg ikke burde befatte meg med å få kontakt med ånder. Jeg ble helt perpleks fordi jeg oppsøkte ikke ånder, men jeg kunne jo ikke for at de kom til meg.

Når denne ånden var blitt sendt dit han skulle kom det en til fram i huset. Men denne var ikke ond eller noen ting. Denne var god. Fulgte meg hele tiden, og ble flau når jeg tok han på fersken med å smette ut fra soverommet, eller badet. De opplysningene vi fikk viste seg å stemme. Han var jordbundet og begge disse åndene var i det virkelige liv far og sønn. Begge fikk en brå død.

Vi følte alle at nå var det ro og fred i huset. Men det var bare tilsynelatende. Vi er fem mennesker og fire av oss begynte å oppleve en dame. Hun kom i drømmer, så henne som en skygge. Men vi ante ikke hvem hun var eller ville. Hun fulgte meg en lang periode, fulgte min mann, men han ble fort uinteressant. Min eldste datter ei stund… men så slo hun til..

Min yngste datter opplevde ting som at drømmene forandret seg, at hun våknet av at noen ser på henne, forfulgt inn på badet. Kunne sitte på do å høre at det ble tappet vann og at vannglasset ble tappet i, og satt på plass med et smell. Hun ble mørkeredd, og husredd.

En formiddag fant jeg ut at jeg skulle ta fram min tromme. Leke meg litt for å gjøre meg kjent med den. Glad og fornøyd var jeg hele den dagen, inntil seint kveld. Min yngste datter klarte ikke mer, og forteller alt til store søsteren sin. Det var bare oss tre hjemme. De velger å fortelle alt til meg. Yngste datter mi forteller om denne kvinnen, og det rare var at jeg beskriver dama. Kvinnen i grått kaller vi henne i vårt stille sinn. Jenta mi er redd, men det går brått opp for oss at denne kvinnelige ånden er ute etter en helt uerfaren person som hun kan forme og skremme i sitt bilde.

Med det samme jeg tar til å skal beskytte jenta mi er det slutt på høfligheten. Jeg tok på meg et smykke av bergkrystall. Den røsket hun i, og jeg måtte ta den av. Det ble uhyggelig og hun sendte ut iskald energi. Jeg var Satan og hedning. Min eldste datter uren, og satans yngling. Hun viste et grotesk ansikt som kom raskt. Jo mer man ba jo verre ble det. Vi ble redde alle tre. Vi la oss alle tre i dobbelsenga. Jeg smakte ikke søvn for hun plaget meg hele natten.

Neste dag var jeg temmelig redd, for det var en slik sterk og plagsom energi. Akkurat som at meg skulle hun knekke psykisk.

Sendte en bønn om hjelp på sms til ei klarsynt venninne. Hun gikk i gang, og hva hun gjorde vet jeg ikke. Men fikk beskjed om at i mitt hus var det mange ånder, og de satt i sofa å betraktet det hele. Det neste som kom var en nabo av meg, som var en bekjent av min venninne. Her begynte vedkommende å skulle rense huset, noe som han gjorde med salvie. Noe lettere ble det, men jeg var bare ikke overbevist. Fikk sove påfølgende natt, og den grå dama hadde bare trekt seg litt tilbake.

Morgenen etter kom min ektefelle hjem fra sjøen. Vi forteller han hva som har skjedd, og han ble mildt sagt forbannet for rensing av huset av en totalt uerfaren person som overhodet ikke kjenner seg selv. Venninnen min fikk også det glatte ordelag, men det vet ikke hun om. Men disse to hadde egentlig ikke funnet seg selv. Når man ikke er i balanse med seg selv, kan du ikke hjelpe noen heller.

Den ettermiddagen fikk jeg en e-post fra en annen person som jobber som medium. Hun er født klarsynt. Det hun sa til meg var: Hent fram din urkraft, ditt raseri. Du har lov å bli sint på en ånd. Da ringte det en bjelle i meg. Sannelig skulle jeg lære om frykten. Da den erkjennelsen kom til meg slo den ” Gråkledde damen” til med voldsom kraft. Det som stod i hodet på meg da var at min yngste datter skulle hun ikke få knekke. Kjente det formelig bygde seg opp et sinne i fra meg og jeg eksploderte. Men det flotte var at da forsvant ” Den grå damen”! Jeg gav henne det glatte lag av nordnorsk bannskap.. Familien var sjokkert over at jeg hadde slik ordbruk.

I alleverden skulle jeg være ydmyk, høflig, og snill hele tiden? Nei, hun tråkket på en grense og bare ventet til jeg skulle erkjenne det faktum at jeg hadde noe å lære om frykten. Siden den gangen har jeg hatt fred.

For mange måneder siden opplevde jeg noe som har fått meg til å reflektere over om det finnes et liv etter døden? Noen mener at det er noe og andre igjen tror ikke. Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg opplevd noe utenfor vår verden. Hele tiden går man å sier til seg selv at det er noe galt med synet, eller at man bare har en ekstrem livlig fantasi.

Ved påsketider for to år siden, var jeg nedstemt og lettere deprimert. Trist erkjente jeg at vennskap bare gikk fløyten og det var ikke noe som kunne reddes. Tilliten som jeg hadde til en bekjent var brutt. Denne kvelden like etter påske hadde jeg fornemmet et nærvær av noe som ikke var av vår fysiske verden. Noen som ikke ville meg vondt, tvert i mot. Jeg var for det meste hensunket i mine egne tanker denne kvelden.

Meditasjon er en kilde til å finne roen i seg selv, og det gjorde jeg denne kvelden. Det er en oase av fred når jeg lukker øynene mine, og legger en hånd på brystkassen, og en på magen. Kjenne varmen som kommer fra hendene mine og løser opp den indre spenningen i kroppen. Under meditasjonen kommer det opp i mine tanker at jeg har alltid båret på en stor sorg.

Sorgen har mange ansikter. Sorgen kan komme fra mange tidligere liv. Mange ting har jeg fått svar på og fått mine bekreftelser. Jeg gav healing til mitt område som er magen.. Alle følelser legger seg i magen..

I noen dager hadde min eldste datter merket at det var en tilstedeværelse i energiene. Hun bare visste at det var noen som ville henne noe. Hun tenkte og grublet. Jo mer hun tenkte jo mer fikk hun for seg at det var en beskjed til meg. Men hun visste bare ikke fra hvor eller hvem..
Denne kvelden setter hun seg i sofaen, humøret har vært veldig høyt oppe. Glad og lett, til en dramatisk sorg reaksjon. Utrolig brått. Hun hadde aldri kjent slik sorg før, og det gikk opp for henne at det var ikke hennes sorg. Men hvem sin var det da?

Jeg er i topp humør, og sprudlende etter meditasjonsstunden min.. Lille søsteren på femten, setter seg i sofaen ved siden av sin søster. Jeg er opptatt med pc, og følger ikke så hardt med i hva som skjer rundt meg. Plutselig hører jeg at en av jentene gråter. Min yngste datter er helt oppløst i tårer. Hun holder sin  store søster i hånden. Hun kjenner sorgen som treffer magen. Min eldste datter ser i seg selv en ung jente. Med mørkt litt langt bølgete hår. Men denne unge jenta er litt avventende og vil ikke stikke seg fram.

Jeg ble jo nysgjerrig og tar til å trøste den minste. Holder henne i hånden. Plutselig slår det ned som en bombe i meg. Et innlegg jeg hadde lest om sorg og dens reaksjoner. Det lå på ei nettside jeg tilfeldigvis kom over. Jeg hadde lest gjennom det, men fått det for meg at dette skulle jeg ikke befatte meg med. . Denne siden og innlegget hadde min eldste sett og lest, og hun hadde diskutert dette med noen andre på internett. Det handlet selvfølgelig om sorg.. Min sorg. La meg få presentere historien om Tove.

(denne delen her som nå kommer ble presentert på Alt helse forumet under en konkurranse, og hvor premien tilfalt min eldste datter, den er også publisert i andre forum og noen av dere kjenner den sikkert igjen. Jeg har redigert litt)

I 1971 begynte jeg på en ny skole. Noe som jeg grudde meg fælt til. Hadde gått i 7 år på en byskole og var selvfølgelig ei byjente! Det var ikke videre populært blant ungdommer på bygda. Jeg ble mobbet på skolen i byen, og selvfølgelig på denne nye skolen. Kanskje har jeg vært en mobber i et tidligere liv, og dette var noe jeg skulle oppleve på kroppen. Dette var ikke fysisk mobbing ved at de dengte løs på deg. Det gikk verbalt, med ord. Ord som kunne såre, og som traff fysisk i magen.
Jeg var sensitiv, og fant raskt ut om mine klassekameraters svake punkt. Jeg fikk mer eller mindre være i fred. En dag i skolegården kom det ei ung jente. Hun het Tove, og er 13 år gammel, spinkel og med halvlangt mørkt bølgete hår. Det som skilte henne ut fra de andre jentene var hennes utstråling. Det var som et rent lys rundt henne. Smilende og blid. Hadde alltid omtanke for alle, og snakket med alle. Ingen hadde noe å utsette på henne. Jeg snakket ofte med henne, og vi pleide å ta samme skolebuss hjem. Men vi bodde ikke i samme område, og omgikk ikke etter skoletid. Store avstander, og dårlig busstilbud den gangen.

En dag på høsten, og nok en skoleuke var over. Vi er på bussen, og hele gjengen er glad for at det er fredag og helg. Vi som gikk i 8 klasse la planer om hva vi skulle gjøre. En helt vanlig dag. Jeg fikk høre at Tove og to av mine klassekamerater skulle på ungdomsklubben den påfølgende kvelden. Da Tove gikk ut av skolebussen ved sitt hjem sier hun til meg i det hun går ut av bussen. – Ha en fin helg og vi sees på mandag Eva, og smilte litt skøyeraktig til meg.

Lørdag var for meg en sove lenge dag, intet unntak denne dagen. Jeg nyter frokost, og leser dagens avis. Fast rutine for meg. Blikket mitt fòr over forsidens overskrifter. Jeg stivnet i stolen, ung jente drept på Kvaløya. Intuitivt visste jeg at det var Tove. Ingen navn var nevnt. Jeg fikk fullstendig sjokk og gikk mer eller mindre svimeslått hele den helgen. På den tiden hadde ikke vi ungdommer mobil eller datamaskiner.
Mandagen på vei til skolen fikk jeg høre det på skolebussen at Tove var død. Hun og to av mine klassekamerater var på vei hjem fra ungdomsklubben. De var gående. De gikk tre i bredden, og de to som gikk innerst hadde refleks på seg, mens Tove ikke hadde det. Mørkt og det regnet kraftig den kvelden. Hun ble påkjørt av en drosjesjåfør på vei hjem. Han var stefar til den ene av jentene som gikk sammen med Tove den kvelden. Strekningen de gikk hadde 80 sone, han ser bare to og treffer den tredje med stor kraft. Hun havnet på fronten og ble kastet opp i lufta og datt ned på taket. Hun døde på vei til sykehuset. Store indre blødninger, og i magen. Halsen og hodet. Det var en trist dag på skolen.
Alle skolens elever og lærere likte og satte pris på Tove. Hennes sprudlende positive framtreden, hennes vennlighet mot alle.
Vi møtte fulltallig opp i begravelsen. Det var fullt i kirka, og mange måtte stå. Sorgen var enorm. Alle gråt. Jeg sørget lenge, og synes Gud var urettferdig som tok til seg ei så ung og fin jente.

Med årene bleknet sorgen, men minnet ble holdt levende. For hver gang jeg passerte hennes barndomshjem ble jeg minnet om Tove. Jeg visste at foreldrene hadde tatt yngste jenta`s bråe død tungt. Noen år senere jobbet jeg sammen med hennes mor. En trivelig og hjertevarm person. Hun visste at jeg hadde gått på samme skole som yngste datteren. Nå er foreldrene til Tove døde, og barndomshjemmet ble solgt.
Denne dagens formiddag kjørte jeg forbi stedet der hvor Tove en gang bodde, og ser opp mot huset og minnes Tove som en gang var en sprudlende jente.

Det var Tove som kom på besøk om kvelden. Beskjeden var til meg. Hun kom mer og mer fram for datteren min, jo mer jeg fortalte om henne. Bekrefter det jeg forteller. Hun formidlet at da vi gikk på skolen likte hun meg godt, og  at jeg ante mer om andre mennesker enn hva jeg gav uttrykk for. Det kan forklares slik: - Leser andre mennesker. Mimikken, utrykk, energi i stemmene. Kroppsholdning. Siden jeg mangler en av sansene som er hørselen ser jeg bak mennesket. Om noen forstår hva jeg mener?
Tove skulle ikke over i lyset, hun var trygt framme for lenge siden. Men det var bare for å si til meg at jeg må gi slipp på sorgen. Det kan menes og tolkes på mange måter. Min sorg den kjenner jeg, men jeg var ikke klar over at siden jeg er så sensitiv som det jeg er, tar jeg også andres sorg og bærer på den, og tror at den er min.
Jeg er ydmyk, jeg er full av respekt for alle de skjønne sjelene fra den andre siden som stadig har noe å formidle. Jeg skjønner nå at dette er en prosess i min egen utvikling. Jeg må lære meg å se forskjellen på min sorg, og på andres sorg. Tusen takk Tove, du var en engel i vår fysiske verden da du levde, men din tid ble dessverre altfor kort. Oppgaven hennes på jorden var fullført og derfor skulle hun tilbake. Vi hadde henne bare til låns. Nå er hun en travel opptatt ånd på den andre siden, og travel var hun også da hun levde.