FIBROMYALGI

Fibromyalgi er et klinisk syndrom.  Et klinisk syndrom er en opphopning av forskjellige sykdomstegn og sykdomssymptomer. Disse opptrer ofte samtidig mens den egentlige bakenforliggende  årsaken  (ennå) ikke er kjent eller forstått. Selv om altså de tradisjonelle formelle kravene til en medisinsk diagnose ikke er innfridd, har verdens helseorganisasjon godkjent fibromyalgi som egen diagnose med kodenummeret M 79.0 i ICD 10 (http://www.kith.no/sokeverktoy/icd10/icd10.htm).

Typiske tegn og symptomer på fibromyalgi er  kroniske smerter  i alle fire kroppskvadranter (= hele kroppen), stive muskler , utmattelse , søvnproblemer, svimmelhet, forstyrret tarmfunksjon og trykkømhet på en rekke typiske steder på kroppen. Ofte refereres til at minst 11 av 18 bestemte punkter skal være smertefulle å trykke på. Denne regelen ble laget av forskere for å kunne plukke ut en homogen gruppe av pasienter til et forskningsprosjekt og er ikke et absolutt krav for å kunne stille diagnosen.

Forskningen har avslørt at det faktisk finnes en del positive laboratorietester ved fibromyalgi. Bl.a. har man påvist sentral og perifer sensitisering (se artikkelen om kroniske smerter ) med redusert smerteterskel (= det skal mindre til før man kjenner smerter), forandringer i neurotransmittere (kjemiske signalstoffer) i spinalvæsken (væsken som ligger rundt ryggmargen), redusert blodsirkulasjon i hud og muskler og forandringer i surstoffopptaket i musklene.

Disse testene er imidlertid ikke vanlig tilgjengelige på legekontorer og laboratorier, men brukes mest i forskningsprosjekter og hos noen spesialister.

Diagnosen blir altså stillet på grunnlag av sykehistorien og legeundersøkelse .

Det er mulig at fibromyalgi er en slags felles ”oppløpsside” for mange andre medisinske tilstander, som da på grunn av  sensitisering  og smertespredning etter en viss tid blir til forveksling like.

Det er godt å kunne få en diagnose som er godkjent av generalforsamlingen i verdens helseorganisasjon. Ulempen ved fibromyalgidiagnosen er at den lett kan bli en sovepute for både pasient og lege slik at andre diagnoser ikke blir stillet og behandlet. Og man vet fremdeles ikke hva man egentlig lider av. Utfordringen her er å finne ”motoren” til fibromyalgien og kanskje kunne gjøre noe med den.

Min erfaring er at svært mange pasienter som har fått fibromyalgidiagnosen, har udiagnostiserte skader eller sykdommer, som kunne trenge en målrettet behandling (se artikkelen om hva som skjer under den første konsultasjonen ). Ofte er det mulig å bremse ”motoren” for fibromyalgiutviklingen med hjelp av radiofrekvensbehandlinger  (se artikkelen om dette).

Behandlingsmessig brukes ellers ved fibromyalgi gjerne  medisiner  som aktiverer kroppens endorfiner (altså øker smerteterskelen) og regulerer søvnen. Mange midler mot depresjon, for eksempel  amitriptylin  (Sarotex), har disse effektene. Midler mot epilepsi kan ofte redusere smertene ved fibromyalgi, for eksempel  pregabalin  (Lyrica). Av de rene smertestillende stoffene, ser det ut til at tramadol i depotform, for eksempel Tramagetic OD, har den beste effekten (se artikkelen om opioider !).

Kroppslig trening er ved fibromyalgi et tveegget sverd. Overtrening eller feil bruk av kroppen vil nemlig øke smertene, mens riktig bruk av kroppen og et individuelt tilrettelagt treningsopplegg vil lindre. Her er det pasienten selv som gir ”fasiten” på om treningen gir den ønskede effekten.

Som ved alle kroniske smertelidelser er akseptering av virkeligheten, konstruktiv atferd, positive tankeprosesser, avspenningsøvelser og mestring av stress viktig for å ha den best mulige livskvaliteten.

http://www.drstokke.no/site/submenu.asp?id=27