Mine erfaringer

Jeg råforer hundene mine.  Jeg har gjort det siden sommeren 2006 og jeg er strålende fornøyd med resultatet. 

Jeg forer på en kombinasjon av merket "Vom og Hundemat" og en foringsmodell som kalles "Prey model" - en tanke om foring av hele den spiselige delen av et byttedyr.  Utregninger viser at et forholdstall på ca 80% kjøtt, 10% spiselige bein og 10% innmat (hvorav halvparten lever) gir en god og riktig ballanse - forutsatt at man varierer på kjøttslagene man bruker.

Jeg er ingen fanatiker, og jeg er ikke rik, så i perioder hvor jeg ikke får tak i nok og riktig ballansert kjøtt, bein og innmat, så forer jeg rent på V&H. 

Jeg bruker også både kokt kjøtt, kokt lever, Frolic og andre tørre godbiter til trening.

Når jeg nå planlegger valpekull kommer selvfølgelig valpene til å få både V&H, kjøtt og kvalitetstørrfor beregnet på valper i valpekassa, slik at valpene er forberedt på den typen foring som valpekjøperne ønsker å bruke.

Jeg vil også være behjelpelig med å dele erfaringer med alle som måtte ha noe de lurer på enten de vurderer hel eller delvis råforing av hunden sin.  Kan jeg ikke svare, så vet jeg nesten helt sikkert om noen som kan.

Hva og hvorfor

Det begynte med at jeg skiftet til rått med Zeta, noe som gjorde store utslag på både helsa og energien hennes. Se historien hennes nederst på sida.

Det var derfor en selvfølge å gi Sali det samme, da jeg så effekten, selv om jeg følte at jeg ikke kunne nok til å fore opp en valp av stor rase, med de spesielle kravene de har i forholdt til vekst, så han fikk valpe-/juniorfor (tørrfor), med litt av Zetas mat oppi i begynnelsen, og så økte jeg til mer rått seinere. Da han var 13 måneder gammel fikk han sitt siste tørrformåltid. Jeg strødde fortsatt litt seniorfor (vunnet på utstilling) over begges for fiberens skyld en periode, men det var bare til sekken var tom.

Jeg gjorde det samme med Ziva, selv om hennes siste måltid med noe tørrfor ble gitt da hun var ca. 6 måneder.

Sali har vært frisk (bortsett fra kennelhoste uka etter at Zeta døde og en testikkel i buken som vred seg 1,5 år senere), han er i god form, har masse energi og blank fin pels. Han er snart seks år gammel, og har enda ikke opplevd ørerensing, siden de alltid er helt rene. Han hadde noe tendens til tannstein allerede som valp, men da jeg kutta ut siste rest av tørrforet forsvant det også. Potene hans er glatte og myke. Han kan bli litt løs i magen av for mye fett svinekjøtt, men har ikke hatt noen form for allergiske reaksjoner eller kløe noensinne.

Ziva har med sine to år heller ikke trengt rensing av ører, hun har flott pels, myke poter og rene tenner uten tannpuss.

Av praktiske grunner forer jeg med fullvitaminisert frossen hundemat fra Vom og hundemat som basis, siden jeg ikke har tilgang på stor nok bredde og store nok mengder av bedre egnede råvarer (kjøtt og bein i tilstrekkelig størrelse og variasjon). Begge hundene får i tillegg mye frossenørret og laksekoteletter, egg, kyllingskrog, kjøttavskjær, innmat.  Jeg jobber med å få til en avtale med et slakteri via via, men de har en del restriksjoner de må følge. 

Jeg har lest mye om råforing siden jeg starta (sensommeren 2006) og tilhengerne av det har en tendens til å havne i en av to leirer: Hunder er altetende eller hunder er rene kjøttetere. Barf'erne med Billinghurst i spissen er opptatt av at hunden i all hovedsak er altetere, og trenger mye grønt i tillegg. Noe av dette henger sammen med en feilaktig oppfatning om at ulver spiser mageinnholdet til dyrene de nedlegger, og at dette er noe av de første de går etter. Sannheten er vel nærmere den at det er det siste de går etter, og at mageinnholdet ofte blir liggende igjen, men at de går på magen først for å få fatt i det svært næringsrike fettet som ligger rundt innmat og juret til byttedyra. I tillegg har Billinghurst et noe forelda syn på flokkoppbygging og mattilgang i ulveflokker som leder ham til konklusjonen om at valper bare får rester - dårlige rester, til og med. Nå er ikke jeg noen ekspert på ulv, men litt har jeg lest, og det stemmer ikke helt...men bortsett fra det er han vel verd å lese!!!

I tillegg er ikke hunden bare en tam ulv. ...og så observerer jeg jo mine, og andre hunder jeg har kjent. Hunder har helt klart sansen for tre ting utenom kjøtt og bein: gress, møkk og frukt/bær. Hunder elsker det søte, og hvorfor i all verden skulle det gjøre det med mindre de har nytte av det? Saken er den at både Sali og Zeta elsker bær. Blåbær, bringebær, moreller, solbær, stikkelsbær. De kan tømme busker på kort tid. Samme iveren har de når det gjelder de halvfordøyde karbohydratrestene i møkk etter andre dyr - særlig hester, men også sau, elg og rådyr...og gumlina av friskt gress. Zeta var like ivrig mens hun ble tørrfora som senere. Konklusjonen min er at hunder tydeligvis vil ha litt plantemateriale, men har helt klare preferanser for hvilken form de vil ha det i: Søte, saftige bær med tynne cellevegger som ikke behøver særlig bearbeiding for å gi fra seg godsakene, halvfordøyd plantemateriale gjennom møkk fra planteetere hvor disse har frigjort godsakene og gress for fiber og utrenskning (det er påfallende hvor ofte litt for store beinbiter og andre ufordøyelige ting kommer opp igjen hos Zeta, grundig tullet inn i lag på lag med gress. Sali tygger ting før han svelger, så der går gresset alltid helt igjennom.). 

Zetas historie - hjerte, vekt og mat

Da jeg fikk Zeta var hun litt smålubben. Jeg fikk med meg en nesten full sekk av slankefor, og beskjed om at jeg måtte passe på vekta hennes. Jada, sa jeg, leste bakpå sekken og ga henne det som sto der. Jeg skulle kanskje spurt mer, eller spurt andre, eller for den saks skyld brukt hodet litt mer selv. Bare få uker etter at jeg fikk henne så ble hun arkeologisk felthund, det vil si at hun var med meg på arbeid, og på steder hvor jeg hadde god oversikt over folk som kom og gikk, så gikk hun løs i skog og på jorder hele våren og høsten, og i langline på sommeren. Eneste tingen jeg var litt bekymra for var mangelen på energi, og blemmer mellom tærne.

Jeg trodde hun fikk bra med mosjon, og ga henne det som sto på sekken og trodde jeg var flink. Det er rart hvor blind man blir når man vandrer oppi hverandre 24 timer i døgnet. Uansett - i september det året skulle hun ha vaksina si - og veide 49,5 kilo!!! Rundt hver løpetid fikk hun infeksjoner av ett eller annet slag, og blemmene mellom tærne kom og gikk. Det ble spekulert i furunkulose, uten noen god diagnose.

Da jeg overtok henne visste jeg at hun hadde fått konstatert bilyd på hjertet, men ved vaksineringen i september så sa dyrlegen at hjertet hørtes fint ut. Da jeg da nevnte for henne at jeg hadde hørt at hun hadde bilyd, så ble hun hørt på skikkelig - med det resultat at dyrlegen virkelig hang seg opp i det. Zeta ble satt på spesialfor for hjertet, og beskjed om å gå ned i vekt. Det sistnevnte var greit nok, det førstnevnte skulle vise seg å være mindre greit. Det hjalp ikke noe på vekta da jeg fulgte anvisningen på sekken, og først da jeg var nede i halv mengde begynte ting å skje. Samtidig levde jeg sammen med en hund som var helt desperat av sult, som ikke hadde ro i kroppen og som hadde en evig vandringsrute til kjøkkenet for å snoke. Hun spiste alt hun kom over og slukte det i panikk i tilfelle noen skulle ta det fra henne. Ett år senere svelget hun en beinsplint som skar opp deler av tarmen hennes og som nesten kosta henne livet. Hun ble operert, et stort stykke av tarmen ble fjernet og bukhulen, som var full av tarminnhold måtte spyles ut. Til tross for det tok det ikke mer enn en måned til vi måtte til veterinær igjen for å få brekkmiddel fordi hun hadde slukt en plastpose med tre brødskiver inni, i skrekken for at jeg ville ta den fra henne. Vekta hennes hadde imidlertid stabilisert seg på 43 kilo og jeg hadde gitt opp å få den lenger ned.

Dette var i desember 2005. I august 2006, etter at hun hadde hatt løpetid, så hadde vi en fæl periode, hvor hun i tillegg til småinfeksjoner og blemmer mellom tærne i tillegg hadde begynt å få en ekstremt kort lunte. Hun var alltid sliten, selv om det var lenge siden jeg hadde sluttet å slanke henne, men hun fikk fortsatt foret fra veterinæren. Det hele kuliminerte i en skikkelig overreaksjon (ikke farlig for mennesker eller dyr, men det skremte meg). Hun ble da tatt med til ny veterinær, jeg sa ikke noe om hjertet, og vi fikk en totalsjekk. Hjertet ble kommentert, men ikke som et problem å bekymre seg for, alle prøver var normale, inkludert stoffskiftet, og konklusjonen ble at det nok hadde med løpetid, innbilt svangerskap og hormoner å gjøre. Jeg var skremt nok til å ta avgjørelsen at selv om hun bare var 7 år gammel, så var ikke dette noe jeg ville eller turte fortsette. Ikke hadde hun det bra, jeg stolte ikke på henne lenger, og på toppen av det hele så venta jeg ny valp i hus om fire måneder.

Jeg hadde gått på kurs med en som snakka varmt om råforing, og hadde lest en del om det, men syntes det hørte vanskelig, komplisert og dyrt ut. At han i tillegg selv solgte Vom og hundemat, uten å gi det til egne hunder selv, gjorde meg ikke nødvendigvis overbevist :) Jeg bestemte meg imidlertid for å prøve, og å samtidig gi Zeta en frist til valpen skulle hentes.

Overgangen var nesten skremmende. I løpet av bare et par uker hadde jeg nesten ny hund i hus. Jeg vet det høres teit ut, men forandringen var så stor! Hun fikk en ro over seg til vanlig, samtidig som hun virkelig livnet til på tur. Hun sluttet sin hvileløse kjøkkenvandring, og kunne ligge og slumre i ro på sofaen hele kvelder. Pelsen hennes ble bra, ørene hennes ble renere, og blemmene mellom tærne forsvant (i skrivende stund, tre år etter, har jeg ikke sett en eneste en av dem!). Temperamentet hennes ble gradvis mer avslepet, og siste gangen hund overreagerte i en situasjon var to måneder senere da hun ble passet av noen venner mens jeg hjalp til da Sali var få dager gammel. På toppen av det hele, så var jeg litt forsiktig med mengden i begynnelsen, på grunn av fettinnholdet, noe som førte til at hun raskt ble kvitt de siste kiloene og fant ei matchvekt på i underkant av 40 kilo, som aldri siden har vært vanskelig å holde.

Nå må det sies at hjertet til Zeta omsider begynte å lage trøbbel på ettervinteren 2009, men så lenge hadde jeg aldri orka å ha den hunden hun var sommeren 2006. I tillegg har klart de siste årene vært bedre enn de foregående årene, hjertet hennes hadde blitt trøblete før eller siden, og jeg er sjeleglad for det valget jeg gjorde.

Etter hvert så begynner det å gå stadig tydeligere opp for meg at vi ødelegger hundene våre gjennom å gi dem altfor dårlig mat, og at løftene på sekkene med tørrfor rett og slett ikke holder mål. Når jeg så leser - i RC-dominert hundesport av alle steder - at det er klar sammenheng mellom reduksjon i allergier og råforede tisper, så er jeg ikke i tvil. Jada - tørrfor er lettvint. Jada - de lover at de er mer enn bra nok, og at de kan fikse alt mulig. Jeg tror bare ikke på det lenger. Når jeg ser hvilke råvarer tørrfor består av, så kan jeg heller ikke begripe hvordan "kvalitetstørrfor" til og med presterer å være dyrere å gi hundene enn fersk og frossent kvalitetsråfor - laget på råvarer som er godkjent for mennesker (sånn rent bortsett fra at jeg ikke en gang har lyst til å smake på vom)

NB!  Dette er ikke skrevet som en kritikk av verken Zetas oppdretter eller hennes forrige eiere. 

Jeg er helt overbevist om at jeg selv var med på å slite på immunsystemet hennes ved å fore på tørrforet jeg fikk anbefalt av veterinæren, kombinert med slankingen som tok så fryktelig lang tid på tørrforet, fordi energinivået hennes ble så lavt.

Litteratur

Generell råforing:
  • Lonsdale, Tom 2001. Raw meaty bones - promote helath. ISBN 0 646 39624 2
  • Lonsdale, Tom 2005. Work wonders - feed your dog raw meaty bones. ISBN 0 9757174 0 5

Barf:

  • Billinghurst, Ian 1993. Give your dog a bone.
  • Billinghurst, Ian 1998. Grow your pups with bones. 0 9585925 0 0
  • Billinghurst, Ian 2001. The barf diet. ISBN 0958592519

Annet:

Lenker

Facebookgruppe for folk som råforer, eller har lyst til å lære mer: http://www.facebook.com/home.php?ref=home#!/groups/216506115109651/

Myths about raw feeding: http://www.rawfed.com/myths/

Råforing - om hunden fikk velge selv: http://www.amerikanskbulldog.no/index.php?option=com_content&view=article&id=46:raforing-om-hunden-fikk-velge-selv&catid=34:ernaering&Itemid=56

Raw meaty bones: http://www.rawmeatybones.com/

What's really in Pet food? (amerikansk artikkel som kanskje ikke helt reflekterer europeiske forhold, men spørsmålet bør være det samme): http://www.bornfreeusa.org/facts.php?p=359&more=1

Er det naturlig for hunden å spise frukt og grønt? http://www.nrk.no/magasin/natur/1.6378631

"Is pet food poisoning our dogs?" Artikkel, Daily Mail
http://www.dailymail.co.uk/news/article-1315145/Is-pet-food-poisoning-dogs.html#ixzz1jjaWJWdI

Undersøkelse gjort blant annet vedrørende sammenhengen mellom allergi og foring med tørrfor vs helt eller delvis "hjemmelaget": http://www.nkk.no/nkk/public/getAttachment?ATTACHMENT_ID=3152&TYPE=ARTICLE&ID=1134043860864

Jeg grunnforer med for herfra:
Vom og hundemat:
http://www.vomoghundemat.no/           

Vær kritisk

Dessverre finnes det mye dårlig litteratur om emnet. Mye av dette er klipp-og-lim referanser til diverse artikler i alternative magasiner, hvor kildekritikken er fullstendig fraværende.

Det gjelder tidvis også noen av nettsidene ovenfor, og alle er ikke nødvendigvis enig i alt som skrives i bøkene i litteraturlista eller forskningen som er gjort, men en er i det minste mulig å gå etter i sømmene.

Dette er dukket opp en haug slags sannheter som det ikke stilles spørsmål ved.
Dette er et av mine hovedproblemer i forhold til veldig mye av det som skrives om råforing. Det er altfor ofte et sammensurium av skikkelig forskning og alternativt vissvas som ikke er egna til annet enn å diskreditere det meste. Dessverre. For det er en økt interesse for å gjøre dette skikkelig, og for hver tilbaketrekning det er av kommersielt hundefor så er behovet for et alternativ hvor man selv har kontroll økende. Da synes jeg at man bør være kritisk til hva man sprer videre.

Altfor ofte støter man på folk som ser ut til å oppfatte dette som en slags pseudo-religion.  Det er ikke det - det er biologi.