Rhodesian ridgeback - RR

Rasens tidligste historie

Da de første europeerne kom til det sørlige Afrika på 1600-tallet var det allerede hunder der: små hunder med oppstående ører, oppkrøllet hale og en man av hår som gikk i motsatt retning til resten av hårlaget langs ryggens midtlinje. En 1500-talls skildring beskriver en hund som minnet om en sjakal, med hår som vokste forover langs ryggraden.

Med de første europeiske settlerne kom mange europeiske raser av forskjellige typer. Spesielt greyhound, forskjellige terrierraser, molosser, pointere og settere synes å ha vært populære. Fra 1800-tallet og utover ble det indre av det sørlige Afrika utforsket og bosatt. Bosetterne og jegerne tok da med seg hundene sine, som etter hvert blandet seg med lokale hunder.

I disse områdene var behovet stort for hunder som jegere, voktere og selskap. God helse, utholdenhet, lojalitet og overlevelsesinstinkt var en nødvendighet om hundene skulle leve et langt liv. Hundene med disse egenskapene ble høyt verdsatt av mennesker som var helt avhengig av dem. Siden ingen hunderaser hadde alle de ønskede egenskapene, ble vognene som dro innover på kontinentet derfor fulgt av flokker på kanskje et tyvetall hunder av mange forskjellige typer og størrelser, som til sammen hadde disse egenskapene.

Siden krysninger med lokale hunder ofte var bedre egnet enn de renrasede europeiske hundene til å takle forholdene i områdene de reiste gjennom, og siden blandingene samtidig hadde et bredere spekter av egenskaper (gemytt, størrelse, bruksegenskaper) enn de lokale hundene, så var de ettertraktet. Importen av rasehunder fortsatte imidlertid i denne perioden.

Utstrakt krysning mellom mange raser ga et bredt genetisk utgangspunkt for en god afrikansk jakthund tilpasset de hvites behov. Det foregikk trolig ingen form for systematiske avlsprogram blant de tidlige settlerne. Selv om innblandingen av den opprinnelige afrikanske hunden etter hvert, og i mange tilfeller, ble temmelig utvannet, beholdt mange av de best hundene ett trekk fra den: ridgen.

Til løvejakt ble mange raser prøvd. Den vanligste rasen blant settlerne synes å ha vært pointeren, men som den stående fuglehunden den er, så egnet den seg dårlig. Setteren var også vanlig, men i tillegg til også å være en stående fuglehund, så hadde den både problemer med varmen, og med poter som ikke tålte å løpe lenge og mye på varm sand. Greyhounden var rask, men ikke pågående nok. Bulldogg og bullterrier var pågående nok, men altfor modige og ble derfor raskt drept av løvene. Den beste hunden for løvejakt var derfor lenge en krysning mellom greyhound og bulldogg/-terrier, om den var født og oppvokst i området. De hadde den rette kombinasjonen av mot og hurtighet til å irritere og distrahere løvene uten å bli tatt - som er den eneste måten å bruke hund effektivt på løvejakt.

Virkelig gode hunder var sjeldne og vanskelige å få tak i, og derfor høyt verdsatt. I tillegg til at hunden skulle være jakthund, vakthund og selskap, så skulle den også være rask, sterk, korthåret og lojal. Etter hvert så oppsto en hundetype som tilfredsstilte disse kravene, den såkalte boerhunden. Boerhunden fantes i flere hårlag, og selv om benevnelsene på en del av dem finnes i skriftlige kilder, er de fleste av beskrivelsene av hvordan hundene så ut aldri skrevet ned. Det er rimelig å anta at disse boerhundene er anene til både Ridgebacken, Boerboelen (beskrevet 1983) og Africanis (beskrevet 1998). I dag er de tre rasene/typene svært forskjellige hunder.

I motsetning til de to sistnevnte er imidlertid ikke Ridgebacken en utpreget boerhund. Dens standard og registrering allerede på 20-tallet er et resultat av engelske kolonisters (Rhodesieres) forkjærlighet for viktoriansk tradisjon og systematisering. Ridgebackens tidligste registrerte hunder bodde i Sør-Afrika, men var født fra rhodesiske linjer.

I 1869 ble Hope Fountain misjonsstasjon grunnlagt, og det var dit Reverend Charles Helm med sin kone, 18 måneder gamle datter og to greyhound-lignenede (muligens med ridge) tisper kalt Powder og Lorna kom i 1875. Hope Fountain var et hvile- og møtested for jegere, pionerer, reisende og settlere. Blant annet var storvilt- og løvejegeren Cornelis van Rooyen en hyppig gjest. Helms to tisper ble ofte overlatt til van Rooyen i lengre perioder, og fikk mange kull med van Rooyens hunder, noe som på sikt la deler av grunnlaget for rasen. Van Rooyen var berømt som jeger og hadde en stor flokk hunder, hvorav mange var krysninger av greyhound, irske terriere, pointere, bulldogg, strihårede collier og grand danois. Den beste valpen fra hvert kull ble beholdt, for hele tiden å styrke blandingen. Valpene med ridge fra disse kullene viste seg å være spesielt sterke som drivende jakthunder: modige, pågående og utholdende. Hundene, som type, gikk etter hvert under navnet "Van Rooyen's lion dogs" og var høyt verdsatt i området.

Francis R Barnes var den som sørget for at rasen fikk en standard og ble anerkjent av den sørafrikanske kennelklubben. Han hadde fått en av avlshundene fra en G. Stacy, som igjen hadde fått sin hund fra Van Rooyen, og to stamhunder fra andre linjer. Hundene fikk navnene Eskdale Dingo, Eskdale Connie og Eskdale Judy. Det merkelige var at etter alt arbeidet han la ned i rasen så registrerte han selv bare syv hunder. Noe av forklaringen kan være det han selv skriver; at hundene hans ikke kan stilles ut fordi de ikke tillater at fremmede rører dem (noe som fortsatt gjelder mange rhodesiske gårdshunder i dag). De fleste av hundene hans var brindle av farge.

Raseklubben ble dannet og den første standarden ble skrevet i 1922. Barnes skriver selv at han har lånt fritt fra dalmantinerstandarden da han skrev den, noe som trolig skyldes en viss typelikhet. Standarden ble til fordi hundene han brukte som utgangspunkt var så forskjellige at det var behov for presiseringer for å få rasen godkjent. Allerede i 1924 blir de to første hundene registrert - før rasen er godkjent. I 1925 blir en søknad om godkjennelse avslått fordi rasen ikke er godt nok kjent og beskrevet, men allerede året etterpå blir den godkjent under navnet Rhodesian Ridgeback (Lion Dog) i stedet for det opprinnelige Rhodesian Lion Dog. Først da registrerer Barnes sine egne hunder.

Stamboka forblir åpen fram til 1945, da Paddy of Leo Kop var den siste hunden uten kjente foreldre som ble registrert.

Kilde: Costa, Linda 2004 - Rhodesian Ridgeback pioneers