Gemytt og egenskaper

Hovedtrekk

Førsteinntrykket av ridgebacken kan ofte oppleves som arrogant. Den kan ofte være reservert ovenfor fremmede, men skal ikke være sky eller redd, men heller verdig uinteressert. Unntakene fra dette blir flere og flere etter hvert som det avles på mer sosiale hunder, og ikke minst på grunn av stor vektlegging på sosialisering av valpene på fremmede mennesker fra de er svært unge.

Som nevnt ovenfor tillot ikke de opprinnelige ridgebackene å bli håndtert av fremmede i utstillingsringen, noe som må ses i lys av deres utstrakte bruk som vakthunder i tillegg til jakthunder. Disse egenskapene er beholdt hos gårdshunder i dens hjemland, men med økt vektlegging av hunden som familiehund og selskap har dette i stor grad blitt avlet bort hos moderne rasehunder i tillegg til at det er lagt stor vekt på å ikke oppmuntre hundenes vaktinstinkt.

Siden rasen har sin opprinnelse som flokkhund som fulgte settlere og storviltjegerne på deres tokter, og siden den også først og fremst ble brukt til løvejakt i flokk, så har den et sterkt flokkinstinkt. Ridgebacken binder seg sterkt til sin(e) eier(e). Flokkinstinktet gjør også at den er en svært sosial hund, både i forhold til andre hunder og mennesker den kjenner. Ridgebacker som får omgås andre stødige ridgebacker fra den er ung utvikler som regel også et svært godt og tydelig kroppsspråk. Ridgebacker i lek er raske, brå og voldsomme, noe som gjør at det er viktig å lære den allerede fra den er svært liten både å omgås små hunder i lek, og at mennesker ikke nødvendigvis flytter seg bare fordi den kommer (40 kilo ridgeback i full galopp er ikke noen spøk når den treffer deg i knehøyde, da er det bedre at en 10 kilos valp får seg en liten overraskelse)

I sin opprinnelige funksjon ble som sagt ridgebacken brukt i flokk, ikke som enkelthunder. En konsekvens av dette er at det ikke ble lagt vekt på detaljstyring av hundene verken til jakt eller vakt. I stedet var det viktig at hunden var selvstendig og kunne tenke selv uten veiledning av sin eier, noe de fleste ridgebackeiere kjenner godt til konsekvensene av. Sannsynligvis ble det også en naturlig seleksjon av de hundene som var best til å finne mat selv og til å ikke sløse på krefter. Dagens ridgebacker er i hvert fall eksperter på begge deler.

Ridgebacken er en relativt lettrent hund, all den tid den blir trent på sine egne premisser. Ridgebacken hater repetisjoner, den ignorerer som regel pirkete detaljstyring fullstendig, og om du ikke stopper mens leken er god så tar det lang tid før du får den i gang igjen. Skal du trene en ridgeback så er det en god ide å trene på mange ting på en gang, og i korte økter med lange pauser. Selv om ridgebacken mister interessen fort så har den lengre hukommelse enn den gir inntrykk av, og er det noe den husker så er det mas. Mas er ubehagelig: ergo vi gidder ikke å prøve oss på det igjen med mindre det gjøres på en ny måte. Det er ikke så lett å stoppe når vi akkurat har fått ting til for første gang, men det er det som skal til. Det og masse ros og masse godbiter.

Ridgebacken har god nese, og ofte god konsentrasjon når de holder på med noe som er gøy. Den egner seg derfor godt som sporhund. I Sverige, hvor det tydeligvis er godt miljø for slikt så innehar mange, selv ganske unge, Ridgebacker viltsporchampionater.