Om å trene med RR

Jeg møter stadig på folk som ser ut til å være overbevist om at ridgebacken ikke kan brukes til noe.  At den bare så vidt kan bli hverdagslydig, at den er uhyre vanskelig å trene og at man virkelig må streve for å få til det mest elementære av øvelser. 

De færreste ridgebackeierne jeg kjenner til er interessert i å konkurrere i hundesport.  Folk som har ambisjoner innenfor dette skaffer seg andre raser, særlig om man har ambisjoner om å nå langt. 

Jeg ble en gang fortalt foran en konkurranse at "Jeg skjønner ikke hvorfor du er nervøs, det er jo ingen som forventer noe av en RR".  Det ble sagt med glimt i øyet, og det ble sagt - og mottat i beste mening.  Det ligger likevel en sannhet i bunnen der, som ikke handler om RRens egenskaper, men om folks forventninger.

Jeg er ikke ute etter å fremme ridgebacken som konkurransehund. 

Jeg er imidlertid av den meningen at RRen ikke er vanskelig å trene.  Den er en allsidig, intelligent rase som man kan ha utrolig mye moro av å gjøre aktiviteter sammen med.  Man trenger ikke konkurrere for å lære ting sammen, for å la hunden ha glede av å hoppe over hinder, spore frem folk og dyr i skogen eller å lære helt elementære lydighetsøvelser som gjør livet lettere for alle.

Ja, jeg konkurrerer med flere av hundene mine (etterhvert alle) - og jeg lærer dem det meste av de samme tingene, fordi det er glimrende aktivisering.  Det gjør at de får brukt hodene sitt, og jeg ser at de blir mer tilfredse etter en økt med trening.  Mye mer sliten og tilfreds enn etter en langtur i bånd eller løs i skogen.

Myten om den vanskelige ridgebacken

Det finnes det sikkert like mange synspunkt på som det finnes folk som trener ridgebacker, men det nedenfor er mine personlige tanker og erfaringer.

Jeg tror myten om den umulige RRen handler om flere ting, men at to ting er helt klare:  Det handler om feil valg av metode og at den ikke er avlet for samme egenskaper som en klassisk bruks-/lydighetshund.

RRen er avlet for å jobbe langt ut fra eier og ta sine egne vurderinger.  Den er selvstendig, har stor evne til selvbelønning og er lite mottagelig for gjentagelser og pirk med mindre den tror det lønner seg for den. Og for meg ligger kilden til å lykkes med trening av en ridgeback der - den skal se fordelen av det.  Så enkelt er det. 

Trening av ridgeback med gammeldagse, harde, metoder fungerer særdeles dårlig.  Særlig om du vil få den til å gjøre noe annet enn det mest elementære.

De fleste hundekurs drives av folk som har oppnådd en del innenfor sin gren, og disse har sjeldent ridgeback.  Veldig ofte har de gjetere, raser som er avlet å helt andre egenskaper og som har et helt annet førerfokus enn den jevne ridgeback.   Blant dem finnes det noen helt fantastiske hundetrenere som ser an rase, hund og eiere og legger treningen opp utifra det - og en del som bare er rasende gode til å trene egen hund.  Veldig mange av oss har dårlige erfaringer med sistnevnte, selv om folk med andre raser synes de er supre. 

Det som ofte slår feil ut er feil forventninger, manglende tålmodighet, feil belønning og for mange gjentagelser.

Utfordringer rundt lek som belønning

Lek er fantastisk belønning, både kamplek og jaktlek.  Begge deler kan være flotte til å få opp energien i treningen.

Kamplek - drakamp - er en flott måte å få opp selvtillit og førerkontakt når det gjøres på riktig måte (og riktig måte må læres inn slik at fører kontrollerer leken, ikke hunden).  Det er nærbelønning med masse god energi - for riktig hund.

Jaktlek - som å løpe etter  og fange en belønning.  Gjerne noe med pipelyd som kan "drepes" er god avstandsbelønning med futt og fart - for riktig hund.

Mange hundetrenere som når langt bruker lek som belønning, og de forventer at andre også skal lære hundene sine til å elske lek.  Får du det til, så er det flott!  Får du ikke ridgebacken din til å synes jakt- og kamplek er kjempemorsomt, så er det ikke sikkert det er din feil, selv om instruktøren mener at det er det.  Grunnen er at en RR for det første ikke er avlet med mot nok til nærkamp, og ofte heller ikke er spesielt interessert i å jakte på døde ting.  De kan gjerne løpe etter ting som er i bevegelse, men ser ingen grunn til å plukke dem opp og komme tilbake med dem. 

Begge deler kan læres inn så du får hunden med på det, men den kommer ofte ikke til å synes det er noe som er gøy nok til å se som belønning - men heller som enda en øvelse.

Jeg sier ikke dette fordi jeg selv ikke får det til - Ziva kan synes drakamper er kjempemorsomme, og hun elsker det når jeg kaster yndlingspipeballen hennes.  Det er bare andre belønninger som får mye bedre effekt.  Ogs skal man trene hund så skal man gjøre det med den belønningen som har best effekt på sin egen hund - ikke instruktørens hund.

Hvordan trener jeg?

Jeg er ingen klikkertrener, selv om jeg i blant bruker klikker til nyinnlæring og forming av øvelser.  Jeg bruker klikker mest på Sali, fordi det hjelper ham til å holde fokus, og som den beinharde hunden han er så lurer det ham til å tro at det er han som trener meg, og ikke omvendt.  Noe som fungerer bedre enn andre metoder for oss to.

Jeg er heller ingen 100% positiv trener.  Ikke fordi jeg ikke synes tanken er god, og ikke fordi det ikke er en super måte å trene hund på.  Jeg er ikke 100% fordi jeg mener at man også trenger å kunne si i fra til en selvstendig hund med stor evne til selvbelønning hvor grensene for hvor den får operere på egenhånd og hvor den skal gjøre det den blir fortalt, uten å slite med samvittighet og metode.  Nei betyr nei, kutt ut betyr kutt ut, og gjør den som den vil likevel så skal det være lov til å ta i hunden og føre den i riktig retning.  klart, tydelig og kontant.  Når det gjelder ting hunden allerede kan.  Jeg er også en tilhenger av lokking når det gjør ting raskere og enklere for både hund og eier, noe som heller ikke faller inn under paraplyen 100% positiv.

Selv om jeg ikke er en klikkertrener, så bruker jeg noen av prinsippene:

Fange adferd

Noe av det første jeg begynner med når valpen er i hus, og noe av det jeg gjør mye av selv med voksne hunder er å fange adferd.  Ser jeg hunden gjøre noe jeg liker og tror jeg kan få bruk for, så setter jeg ord på det og belønner. 

Eksempel:  Med valper er det så enkle ting som at setter den seg av egen fri vilje sier jeg "sitt" i det rompa er på vei ned, og belønner rikelig.  Har jeg gjort det noen ganger så dumper ofte rompa ned automatisk når jeg sier sitt.  Samme gjelder "stå pent" når det gjelder utstillingstrening.  Ser jeg valpen stå pent helt av seg selv, så slenger jeg på en kommando og belønner.  Det er utrolig mange adferder som kan fanges på denne måten, og etter hvert skjønner valpen at om den prøver nye ting, så kanskje den får et nytt ord og masse godt.  Man får en valp som tar initiativ og som synes det er gøy å prøve å trene mennesket sitt til å gi det godbiter på "kommando".

Det er en merkelig motstand blant en del folk når det gjelder dette med å belønne hunden for ting man ikke har bedt den gjøre.  Det er mulig noen blir skeptisk til at hunder tar initiativ til å gjøre ting, og at de synes de gir fra seg kontroll om de oppfordrer hunden til initiativ. 

En hund som tilbyr adferd er mye lettere å trene enn en som ikke gjør noe uten å bli fortalt hva den skal gjøre, og kontrollen ligger i å være tydelig på når DU er med på leken og når leken er avsluttet.  En hund som alltid må bli fortalt hva den skal gjøre må lære det først, mens en som tilbyr prøver seg fram, og du kan høste det du liker best.  Etter hvert kan du også forme øvelsene ved bare å belønne de beste utførelsene.

Belønning og straff

Man kan ikke trene hund uten å bruke både belønning og straff.  Begge deler kan være så mangt.  Jeg bruker høy belønningsfrekvens og i all hovedsak det som kalles for negativ straff:  Jeg holder tilbake forventet belønning når ting ikke gjøres riktig.

Jeg bruker også nei, og jeg bruker lokking når jeg anser det for å ha best resultat.  Jeg straffer aldri hunden fysisk, og med en så myk hund som Ziva har jeg også blitt nødt til å være klar over stemme og kroppspråk når jeg er utålmodig eller irritert, eller om jeg blir for streng, fordi hun oppfatter det som straff og det går utover treningen.  Sali "gir meg fingeren" og gidder ikke være sammen med meg før jeg skjerper meg i samme situasjonen.  På hver sin måte har de lært meg hvor lite fruktbart det er å være utålmodig, irritert eller streng.  Trening skal være gøy for begge parter, og jeg trener aldri hund på en dårlig dag (med mindre jeg vet det vil gjøre dagen bedre).

Jeg bruker hovedsaklig mat som belønning.  Jeg bruker også ros og kos, men regner det ikke som belønning, men som en bekreftelse på at dette er bra.  Ingen av mine jobber for ros og kos alene, og jeg vil gjerne kunne kose med hundene mine uten at de behøver å ha gjort noe først for å fortjene det. 

Gjentagelser

De fleste ridgebacker hater gjentagelser og de hater pirk.  Jeg prøver derfor å finne ut hvor mange ganger jeg kan be hunden om å gjøre ting om igjen og legger treningen rett under det nivået, men presser litt i blant.  Når jeg presser litt så øker jeg belønningen.

Jeg skifter heller kjapt mellom øvelser enn å trene lenge på en ting av gangen.  Vi ha flere øvelser på lager av forskjellige vanskelighetsgrader og vi veksler mellom dem så hunden aldri vet hva som kommer, og bruker de øvelsene den synes er gøyest, selv om den ikke trenger trene på dem.

Pauser

Jeg tar hyppige pauser og prøver å slutte før hunden er trett og slutt med noe gøy som den kan.  Det å slutte i tide er noe av det vanskeligste jeg vet om!

Belønning - verdi og frekvens

Belønning skal være noe hunden veldig gjerne vil ha.  Jeg bruker ikke for som belønning, jeg bytter på hva jeg har med og sørger for at belønningene er noe hunden virkelig liker.  Jeg trener aldri med sulten hund, men jeg kan finne på å konkurrere med en som har fått mindre enn vanlig.

Jeg har støtt på folk på valpekurs som er stolte av å ha en valp som jobber for forkulene sine, og som fort oppdager at alle andres lommer er mye mer spennende enn deres egne.  Da er det ikke andres lommer det er noe galt med, men deres egne godbiter.

Ved nyinnlæring skal det være høy belønningsfrekvens med god belønning.  Det samme gjelder hver gang jeg gjør noe vanskeligere for hunden.  Da snakker jeg ikke bare om vanskeligere øvelser eller når jeg forventer noe mer av selve øvelsen, jeg mener også i forhold til generalisering. 

Generalisering

Hunder generaliserer ikke som oss mennesker.  De forstår ikke at det som betyr noe hjemme i hagen betyr det samme på kurs eller treningsbane.  Vi trenger å lære den øvelsen nesten på nytt når vi kommer til nytt sted.  Siden vi trenger å lære det inn på nytt så bør vi også ha samme belønningsfrekvens som da den lærte det første gangen.

En hund som etter hvert har fått en del erfaring med å gjøre ting på forskjellige steder vil også lære å generalisere bedre.  Det er derfor viktig å gi den bred erfaring.  En hund som skjønner at dekk betyr dekk på både gulv, plen, asfalt og grus og stein, vil nok også forstå det første gang den får beskjed om å gjøre det på en brygge.  Gjør den det ikke så er det trolig fordi den ikke helt har skjønt at den også skal legge seg selv om det skvulper under den.  Ziva brukte lang tid på å lære dekk på brygge som om hun kunne det alle andre steder - og det var ikke en gang en brygge med vann under, det var bare stedet som var "feil".

 

Valpekurs og hverdagslydighet

Både valper og eiere har godt av å gå valpekurs hvor de får hjelp til å trene på helt elementær hverdagslydighet i omgivelser med litt mer forstyrrelser enn hjemme i hagen.  Fordi det sjeldent er hjemme i hagen at man støter på de utfordringene som man trenger grunnleggende lydighet for å takle

Jeg husker at da jeg hadde første valpen var både frustrert og irritert over å oppleve at det allerede i begynnelsen av valpekurset ble snakket om konkurranseøvelser og hvor viktig det var å gjøre ting korrekt helt fra start.  For dem som skal gå videre er det viktig, for dem som ikke skal det kan det se ut som unødvendig pirk...og så er vi jo noen som aldri skulle gå videre, men som gjorde det likevel...og som bærer fruktene av en god start.

Min oppfordring er:  Prøv å finne kurs og kursholdere som ser den enkelte hunden og føreren an.  Kurs med relativt små grupper hvor ikke treningen skjer på samlebånd.  Hvor de som skal gå videre blir instruert i rette innsitter, mens resten får konsentrere seg om at innkallingen skal bli bra uten at det er noe galt i det.

Hva er så poenget med alle disse lydighetsøvelsene?  Mange valpekurs starter med det elementære i konkurranselydighet - fordi det også er elementær hverdagslydighet.  Faktisk kan alle lydighetsøvelsene til NKK sitt bronsemerke være veldig nyttige i hverdagen, selv om hunden ikke trenger utføre dem perfekt:

  • Tannvisningen er en test av temperament og håndterbarhet.  Hunden skal kunne bli tatt på av en fremmed, og det er ikke snakk om å bli ndersøkt, bare få løftet litt på leppa mens den sitter i ro.  God trening til dyrlegebesøk, og en fin start på utstillingstrening.
  • Lineføring handler jo om å gå pent i bånd.  Ingen hunder på tur skal gå lineføring hele tiden, men min erfaring er at det er en utrolig nyttig ting å kunne når du og hunden din skal passere andre ting på trange steder og du trenger at hunden går inntil deg og har kontakt med deg i stedet for å svinse rundt.  Jeg har nytte av det i møte med joggere og andre hunder på trange stier, når vi skal over broa nedi veien som er uten fortau og bilene suser forbi, eller når vi skal gå gjennom en folkemengde uten hilsing. 
  • Dekk fra holdt og enkeltdekk går ut på at du kan be hunden din ligge og bli liggende selv om du går videre et lite stykke.  Det er enklere å få en hund som ligger til å bli enn en som står eller sitter, og det kan være utrolig praktisk å legge fra seg hunden et minutt mens man gjør noe som krever begge hender, når man går for å plukke noe opp eller skal gjøre andre ting et øyeblik, hvor det er upraktisk med både hund og bånd i tillegg.
  • Innkalling sier nesten seg selv, og selv om det å skulle ha hunden til å sette seg pent på siden av seg kanskje kan synes som mer enn det en trenger til daglig, så er det veldig praktisk.  Det er lett å få tak i en hund som sitter pent ved siden av venstrehånda di og venter på belønningen sin.  Når det er sagt - jeg kaller aldri inn valper for å sette på bånd - det å komme inn på plass skal bare bety belønning, og aldri slutt på moroa.
  • Stå under marsj.  Enten hunden er på siden av deg, som i lydighetsøvelsen eller den er foran eller bak deg, så er en stå/stopp-kommando uvurderlig.  Mange ulykker kan unngås med en hund som stopper der den er.  Jeg bruker det også når vi skal krysse en vei og hunden er litt foran meg, enten løs eller i bånd, slik at den stopper og venter på meg.

Så lite og så enkelt er det - og alle elementene er med på å gjøre hverdagen lettere.  Hunder som kan disse tingene kan belønnes for å gjøre hverdagen lettere og de kan få mer frihet enn hunder som ikke kan det.

Som nevnt ovenfor kaller jeg aldri valper inn for å sette på bånd.  det å komme inn når jeg roper er en bonus, ikke noe som betyr slutt på moroa.  jeg kaller inn ofte, belønner alltid og slipper rett ut igjen.  Særlig Ziva elsker øvelsen.

Referanser og lenker

Dette er ikke en liste over hva jeg mener alle bør lese, men litteratur som jeg personlig har hatt glede av.  Den kommer nok til å vokse etter hvert, for bokhyllene mine og hukommelsen min spiller ikke alltid på la, og jeg vil helst være sikker på at referansene er riktige.

Adferd, trening og etologi

  • McDevitt, Leslie 2007.  Control Unleashed - Creating a Focused and Confident dog.  Det var i denne boka jeg fant nøkkelen til hvordan få grep om Sali og styre ham i riktig retning på en måte som fungerte og som ga resultater jeg ikke turde drømme om.
  • Donaldson, Jean 2005.  The Culture Clash.  En innføring i hundekommunikasjon som jeg er glad jeg leste.  Særlig der den minner oss om grensene og forskjellene på menneske og hund...og at de ikke nødvendigvis ligger der hvor vi vi har lært at de ligger.
  • Sdao, Kathy 2012.  Plenty in Life is Free- Reflections on Dogs, Training and Finding Grace.  En bok som rett og slett traff en nerve, og som handler om den slags hundehold jeg ønsker for både meg selv og hundene mine...selv om jeg bommer litt i blant.

Avl og oppdrett

  • Padgett, George A. 1998.  Control of Canine Genetic Diseases.  En bok om genetikk, om hvordan tegne genetiske kart, med en oversikt over arvelighet og genetiske sykdommer, som muligens ikke er helt dekkende for vår skandinaviske populasjon.  I tillegg har den en del viktige poeng rundt det å prioritere, som man gjerne kan være knakende uenig i (jeg er ikke), men som man ikke kan ignorere som seriøs oppdretter.