SLIK BEGYNTE DET OG SLIK HAR DET BLITT
Kom til verden i 1950, vokste opp i Arendal, og bor der for det meste av tiden, men også noe i finnmark.
Er gift, og har tre voksne barn, og
tre barnebarn.
Har også drevet litt med film og animasjonsfilm. Har vært med på noen filmprosjekter, men mest fordi det har hatt med film å gjøre.
Animasjonsfilmen har stått mitt hjerte
nært, for der kunne jeg uttrykke meg igjennom figurer.
Men det å lage animasjonsfilm er tidkrevende, og på hobbybasis er det lite lønnsomt. Derfor har jeg ikke holdt på med dette
på en stund. Men se forøvrig hjemmelaget tegnefilmer på menylinja til venstre.
Men tilbake til buktalingen.
Jeg var vel bare en liten gutt på 4-5 år da jeg første gang så min bestefar
lagde liv i en tøydukke som han hadde på fanget. Plutselig hoppet den oppover armen hans. Den dagen var jeg vitne til den første illusjon av liv som ble utført på en
enkel måte. Min bestefar kunne den kunsten, så det var nok der det hele startet.
Som 16
åring, tok jeg et omfattende kurs i buktaling. En del tekniske øvelser og trening ble det, men så tok interessen en annen vei. Så liksom ikke helheten med buktalingen da, og så var det mye annet som fanget min interesse,
som film og animasjonsfilm.
Det var ikke før i de senere årene at ekte buktaling kom på tale for godt, etter at jeg hadde lest en artikkel om buktaling i 2001.
Jeg begynte å trene igjen, og la vekt på alle sidene
ved buktaling, og underholdt først for venner og kjente.
Det var ravnen "Kolle" som ble min første figur, og som er delvis hjemmelaget.
Etter den kom gribben "Stein Galle", som er av en helt annen kvalitet , og
som er spesielt lagd for buktaling.
Så har det kommet noen figurer til etter hvert, som jeg har på sidene mine.
Buktaling holder jeg på med, først og fremst fordi jeg liker å utrykke meg igjennom
figurer. og så syntes jeg det er en fin måte å underholde på.
Mitt fremste mål som buktaler er å skape en god illusjon av
liv i mine figurer, der figurene lever sitt eget liv med sin egen personlighet. På den måten er det lett å leve seg inn i dialogene, eller samtalene jeg har med figurene, og bli underholdt og fascinert
av dette.
Gustav Koi
Nyeste kommentarer