SLIK BEGYNTE DET OG SLIK HAR DET BLITT

Kom til verden i 1950, vokste opp i Arendal, og bor der for det meste av tiden, men også noe i finnmark.
Er gift, og har tre voksne barn, og tre barnebarn. 

Har også drevet litt med film og animasjonsfilm. Har vært med på noen filmprosjekter, men mest fordi det har hatt med film å gjøre. 
Animasjonsfilmen har stått mitt hjerte nært, for der kunne jeg uttrykke meg igjennom figurer. 
  
Men det å lage animasjonsfilm er tidkrevende, og på hobbybasis er det lite lønnsomt. Derfor har jeg ikke holdt på  med dette på en stund.  Men se forøvrig hjemmelaget tegnefilmer på menylinja til venstre.

Men tilbake til buktalingen.
Jeg var vel bare en liten gutt på 4-5 år da jeg  første gang så min bestefar lagde liv i en tøydukke som han hadde på fanget. Plutselig hoppet den oppover armen hans. Den dagen var jeg vitne til den første illusjon av liv som ble utført på en enkel måte. Min bestefar kunne den kunsten, så det var nok der det hele startet.


Som 16 åring, tok jeg et omfattende kurs i buktaling.   En del tekniske øvelser og trening ble det, men så tok interessen en annen vei. Så liksom ikke helheten med buktalingen da, og så var det mye annet som fanget min interesse, som film og animasjonsfilm.

Det var ikke før i de senere årene at ekte buktaling kom på tale for godt, etter at jeg hadde lest en artikkel om buktaling i 2001.
Jeg begynte å trene igjen, og la vekt på alle sidene ved buktaling, og underholdt først for venner og kjente.

Det var ravnen "Kolle" som ble min første figur, og som er delvis hjemmelaget. 
Etter den kom gribben "Stein Galle", som er av en helt annen kvalitet , og som er spesielt lagd for buktaling.
Så har det kommet noen figurer til etter hvert, som jeg har på sidene mine.

Buktaling holder jeg på med, først og fremst fordi jeg liker å utrykke meg igjennom figurer. og så syntes jeg det er en fin måte å underholde på. 

Mitt  fremste mål som buktaler er å skape en god illusjon av liv i mine figurer, der figurene lever sitt eget liv med sin egen personlighet.  På den måten er det lett å leve seg inn i dialogene, eller samtalene jeg har med figurene, og  bli underholdt og fascinert av dette.
       
    
Gustav Koi

 

Itrening med min første figur "Kolle" Ikke så enkel person å ha med å gjøre egentlig.

KOLLE

Nå er det meg som snakker !!!
Æææ Javel