Asperger diagnosen

30. des, 2021
1. nov, 2017

Sosiale relasjoner med diagnosen Asperger syndrom.

 

 

Et av grunnkriteriene for Asperger syndrom (AS ) er følgende : Manglende ,eller begrenset evne til sosial gjensidig samspill . Det må også være det viktigste, siden det er dette kriteriet som er mest berører det som har med sosiale relasjoner å gjøre.

Men før vi går videre, så la meg først gjøre det klart, at dette skrivet handler først og fremst om voksne som har diagnosen Asperger syndrom ( AS)

 

Når noen med AS får et sosialt problem, så tenker mange at dette er på grunn av at jeg har AS. Når noen sier at de ikke har venner, knytter de dette også til sin AS diagnose.

Når noen isolerer seg, er dette også pga. av AS. Ja jeg kunne remse opp mange slike påstander som AS personer nevner som problemer i relasjoner til andre mennesker. Indirekte kan nok mye av dette stemme, men disse sosiale problemer de får trenger ikke ha en direkte årsak til AS. Hvorfor ikke ? Nei for det å ha problemer, og det å ha en diagnose er to forskjellige ting.

La meg utdype dette litt mer. Du får ikke en AS hjerne med ferdige påmonterte problemer, for å si det slik, men med en AS hjerne kan du få problemer når du ikke klarer å takle sosiale utfordringer på et eller flere plan.

 

Hva er det som egentlig kan skape problemer i sosiale liv for en med AS ?

 

La oss se på noen meninger om det. Misforståelser er det flere som mener er en viktig årsak som skaper problemer dem. Da er det mange som nevner disse sosiale kodene, det som ligger mellom linjene, det som ikke kommer frem i tydelige ord, som det å tolke mimikk og kroppspråk. Er dette med å ikke forstå mimikk og kroppspråk et grunnleggende trekk med de som har AS?

Med andre ord er dette noe som berører alle med AS ? Nei det ser ikke slik ut. Men det at noen tolker andre noe dårligere en andre, er jo en helt annen sak. Noen med AS leser veldig gått mimikk og kroppspråk. Hvorfor det ? Sannsynligvis fordi de har mer interesse for andre, med hvordan de ter seg, hvordan de snakker, hvordan de ser ut. Slik er det bare , noen er flinke med tall og huske navn, andre er flinkere med den visuelle hukommelse, som for eksempel å huske ansikter.

Flere med AS jobber også med skuespill på forskjellige plan, om det ikke er så mange her i Norge, så finnes de også . Da må de ha talent for å uttrykke synlige følelser, både i tonefall og bevegelser, men også for å fange opp dette. En lege sa til en med AS for noen år tilbake, «vis ikke en med AS var sosial, så kunne han heller ikke late som han er det» sa hun. Da kan man lure på hvor mange med AS hun kjente ? En slik uttalelese stemmer jo ikke. Hvis en voksen med diagnosen AS som føler at de får problemer i en sosiale setting, og tar slike ord som denne legen sa som et grunnleggende kriterier , kan dette bare hemme en slik person enda mer til å utvikle seg sosialt.

Noe som kan være mer problematisk, for en med AS, er å sette seg inn i den andres sted, ta den den andres intensjoner, forstå å føle den smerte de bærer på, altså evnen til empati. Her berører vi et av de grunnleggende kriteriene for AS diagnosen som vi var inne på i begynnelsen av dette skrivet, altså «Manglende ,eller begrenset evne til sosial gjensidig samspill»

 

Det betyr ikke at en AS person ikke skjønner at den andre bærer på en smerte, og dermed heller ikke kan vise respekt for hvordan den andre føler og har det. Men det kan bli problematisk å ta del i den smerten som den andre gir utrykk for. Men en trenger ikke å lage et problem av dette heller, så lenge en innser sine begrensinger, på samme måte som en må ta hensyn til et svekket bein, som også skaper en begrensing.

Gustav

14. okt, 2016


Dette temaet liker jeg fordi mye diskuteres om hva en person kan lide av ut fra hva han heller henne oppfører seg, men folk med diagnoser takler ting forskjellig, så dermed kunne hjerneskanningen være et godt bevis på jva en person sliter med,  selv om det ikke er nok i seg selv.
Da er det ikke adferden en henger se oppi, ved å si at "han kan ikke ha psykopati for han oppfører seg bra", men hjernen avslører det.
Hvis en kunne med sikkerhet vite ved skanning av en persons hjerne hadde psykopati, ( noe en mener i dag kan registreres ) og at en annen hjerne hadde Asperger Syndrom for eksempel, kunne en se hvordan hver enkelt person takler sin situasjon, og dermed også forstå bedre at en person har anstrengt seg for å kontrollere negative tendenser og følelser blant annet, hvis personen oppfører seg bra , vel og merke.  

Noen psykologer mener at psykopater er uforandlige, at en må bare komme seg bort fra dem hvis en oppdager trekk og tendenser som en psykopat har . Dette er tanker som ikke er lett å fordøye.  For hva er det en skal rømme i fra ? er det hjerne , eller handlingene. Ja selvfølgelig handlingene. Ingen bør godta en voldelig oppførsel i et forhold.

Forhåndsdømming har vi sett mye til på mennesker som har diagnoser, uten at de har gjørt noe galt. Hvis en har mistillitt til mennesker en tror kan ha voldelig tendenser, så gjør en ikke saken bedre for et slikt menneske. Selvreespekten er svært viktig for mennesker  som kjemper med  sine svakheter  og tendenser.  
Han heller hun  fortjener ros fordi han eller henne kunne styre seg,takle utfordringer, ja på linje med mennesker som trenger fysisk støtte, når de begynner å vakle.   En dømmer jo ikke folk ut fra en funksjon i hjernen, eller en diagnose, men på oppførselen og handlinger de gjør.

Ser at folk er mer opptatt av hva en psykopat gjør, en hvordan hjernen er. De sier," hvis ikke personen oppfører seg galt eller dårlig, kan han eller henne ikke være psykopat" Jeg har andre meninger om det. Det er bevist ut fra skanning at noen med psykopathjerne ikke er voldelig, selv om de kan være noe manupulerende. Men dette kan også bevisstgjøres og unngås til en viss grad.   
Poenget mitt er at vår innstilling, vår egenvilje, vår bevissthet, og ikke minst  vår moralske gangesyn om hva som er galt og rett, vår forståelse for hva som er best for andre og en selv, kan heve seg over mange diagnoser eller forstyrrelser.

Gustav Koi

14. okt, 2016

 

Jeg registrerer at det er blitt forsket en del på autisme og kriminelle handlinger og adferd. Resultatet av en slik forsking er ikke så intressant for min del, egenlig, for det kan uansett ikke gi en rett konklusjon ut fra en slik undersøkelse, slik jeg ser det.

Personlig syns jeg at dette må være et svært vanskelig område å forske på, for ikke å si umulig, spesiellt på dem med diagnosen Asperger syndrom, som kommer under Autismespekterforstyrrelser. Nettopp fordi en har med bevisste oppatgående mennesker å gjøre, men med noe funksjonsbegrensinger selvfølgelig, slik det er ellers i landet på forskjellige områder på det som har med funksjon og helse å gjøre. Men det å skille ut mennesker med en slik diagnose som Asperger syndrom, blir som å sette dem i en slags bås der en har en mistanke om de kan ha mer tendenser til kriminelle handlingeren en andre vanlige mennesker, de såkalte NT menesker ( det nevrotypiske menneske , det såkalte vanlige menneskset ) til å begå krimenelle handlinger. Resultatene har jo også vist at det ikke er noe forskjell på dem en ellers av befolkniingen. Selv om det hadde vært en liten forskjell, så har ikke dette med diagnosen å gjøre, men personen som utfører handlingen, altså personligheten.

Her kan en ikke skylde på barndom og oppvekst fordi noen klarer seg bedre en andre hvis de har hatt en dårlig oppvekst , slik det er med mennesker ellers i landet. Nei det har mer med personens moralske holdninger å gjøre. Mye dreier seg også om kunskap, men da snakker jeg ikke om høyere utdannelse, men om god oppførsel og innsikt og synet på sine medmennesker å gjøre.

En annen ting er dette, at ut fra mine undersøkelser og erfaringer, så kan personer med asperger komme mye bedre ut av av en sviktende omsorg en et vanlig følsomt barn, for å si det på den måten. Dette kan delvis forklares med at mennesker med Asperger syndrom blir fortere mer selvstendige, i så måte at de ikke har de samme behovene som NT menneske, selv om det virker som mange ikke har beov for å flytte hjemmenfra så tidlig i livet. Her kan en heller ikke ta alle under samme kam selvfølgelig, for det med AS svært forskjellige, forskjellige personligheter.

Det at mennesker med AS er mer utsatt for stress, ensomhet, og har mindre sosialt behov , er ikke noe grunn for at de skulle være mer kriminelle, tvert i mot vil jeg heller si. Det begrunner jeg med at mange med AS trekker seg heller mer bort fra andre mennesker og vil ha mer ro og fred. Men flere med AS må nødvendigvis ha en del kontakt med andre mennesker , og noen har også sitt interessefelt som har mye med andre mennesker å gjøre, og må derfor være sosial på sin måte, men disse trenger også mye ro for seg selv.

Et annet tema som mange kan nok legge vekt på med de med AS diagnose er Empatibegrepet. Siden de har en form for empatiforstyrrelse, så er det lett å knytte dette til dårlig oppførsel. Men min kunnskap om empatiforstyrrelse er det samme som en funksjonsforstyrrelse, og da en begrensing for de med AS som har spesielt med nære relasjoner å gjøre. Dette er et komplisert tema og vil ikke gå inn på i dette skrivet. Så ut fra den kunnskap og innsikt jeg sitter med, så skjønner jeg ikke helt vitsen med en slik forskning som går på en slik diagnose, men samtidig skjønner jeg at forskning må til for å lære av det.

Gustav Koi