Asperger magasinet

1. nov, 2017

Sosiale relasjoner med diagnosen Asperger syndrom.

 

 

Et av grunnkriteriene for Asperger syndrom (AS ) er følgende : Manglende ,eller begrenset evne til sosial gjensidig samspill . Det må også være det viktigste, siden det er dette kriteriet som er mest berører det som har med sosiale relasjoner å gjøre.

Men før vi går videre, så la meg først gjøre det klart, at dette skrivet handler først og fremst om voksne som har diagnosen Asperger syndrom ( AS)

 

Når noen med AS får et sosialt problem, så tenker mange at dette er på grunn av at jeg har AS. Når noen sier at de ikke har venner, knytter de dette også til sin AS diagnose.

Når noen isolerer seg, er dette også pga. av AS. Ja jeg kunne remse opp mange slike påstander som AS personer nevner som problemer i relasjoner til andre mennesker. Indirekte kan nok mye av dette stemme, men disse sosiale problemer de får trenger ikke ha en direkte årsak til AS. Hvorfor ikke ? Nei for det å ha problemer, og det å ha en diagnose er to forskjellige ting.

La meg utdype dette litt mer. Du får ikke en AS hjerne med ferdige påmonterte problemer, for å si det slik, men med en AS hjerne kan du få problemer når du ikke klarer å takle sosiale utfordringer på et eller flere plan.

 

Hva er det som egentlig kan skape problemer i sosiale liv for en med AS ?

 

La oss se på noen meninger om det. Misforståelser er det flere som mener er en viktig årsak som skaper problemer dem. Da er det mange som nevner disse sosiale kodene, det som ligger mellom linjene, det som ikke kommer frem i tydelige ord, som det å tolke mimikk og kroppspråk. Er dette med å ikke forstå mimikk og kroppspråk et grunnleggende trekk med de som har AS?

Med andre ord er dette noe som berører alle med AS ? Nei det ser ikke slik ut. Men det at noen tolker andre noe dårligere en andre, er jo en helt annen sak. Noen med AS leser veldig gått mimikk og kroppspråk. Hvorfor det ? Sannsynligvis fordi de har mer interesse for andre, med hvordan de ter seg, hvordan de snakker, hvordan de ser ut. Slik er det bare , noen er flinke med tall og huske navn, andre er flinkere med den visuelle hukommelse, som for eksempel å huske ansikter.

Flere med AS jobber også med skuespill på forskjellige plan, om det ikke er så mange her i Norge, så finnes de også . Da må de ha talent for å uttrykke synlige følelser, både i tonefall og bevegelser, men også for å fange opp dette. En lege sa til en med AS for noen år tilbake, «vis ikke en med AS var sosial, så kunne han heller ikke late som han er det» sa hun. Da kan man lure på hvor mange med AS hun kjente ? En slik uttalelese stemmer jo ikke. Hvis en voksen med diagnosen AS som føler at de får problemer i en sosiale setting, og tar slike ord som denne legen sa som et grunnleggende kriterier , kan dette bare hemme en slik person enda mer til å utvikle seg sosialt.

Noe som kan være mer problematisk, for en med AS, er å sette seg inn i den andres sted, ta den den andres intensjoner, forstå å føle den smerte de bærer på, altså evnen til empati. Her berører vi et av de grunnleggende kriteriene for AS diagnosen som vi var inne på i begynnelsen av dette skrivet, altså «Manglende ,eller begrenset evne til sosial gjensidig samspill»

 

Det betyr ikke at en AS person ikke skjønner at den andre bærer på en smerte, og dermed heller ikke kan vise respekt for hvordan den andre føler og har det. Men det kan bli problematisk å ta del i den smerten som den andre gir utrykk for. Men en trenger ikke å lage et problem av dette heller, så lenge en innser sine begrensinger, på samme måte som en må ta hensyn til et svekket bein, som også skaper en begrensing.

Gustav

23. feb, 2017

http://psykologisktidsskrift.no/om-asperger-syndrom-intervju-med-gustav-koi/

14. okt, 2016


Dette temaet liker jeg fordi mye diskuteres om hva en person kan lide av ut fra hva han heller henne oppfører seg, men folk med diagnoser takler ting forskjellig, så dermed kunne hjerneskanningen være et godt bevis på jva en person sliter med,  selv om det ikke er nok i seg selv.
Da er det ikke adferden en henger se oppi, ved å si at "han kan ikke ha psykopati for han oppfører seg bra", men hjernen avslører det.
Hvis en kunne med sikkerhet vite ved skanning av en persons hjerne hadde psykopati, ( noe en mener i dag kan registreres ) og at en annen hjerne hadde Asperger Syndrom for eksempel, kunne en se hvordan hver enkelt person takler sin situasjon, og dermed også forstå bedre at en person har anstrengt seg for å kontrollere negative tendenser og følelser blant annet, hvis personen oppfører seg bra , vel og merke.  

Noen psykologer mener at psykopater er uforandlige, at en må bare komme seg bort fra dem hvis en oppdager trekk og tendenser som en psykopat har . Dette er tanker som ikke er lett å fordøye.  For hva er det en skal rømme i fra ? er det hjerne , eller handlingene. Ja selvfølgelig handlingene. Ingen bør godta en voldelig oppførsel i et forhold.

Forhåndsdømming har vi sett mye til på mennesker som har diagnoser, uten at de har gjørt noe galt. Hvis en har mistillitt til mennesker en tror kan ha voldelig tendenser, så gjør en ikke saken bedre for et slikt menneske. Selvreespekten er svært viktig for mennesker  som kjemper med  sine svakheter  og tendenser.  
Han heller hun  fortjener ros fordi han eller henne kunne styre seg,takle utfordringer, ja på linje med mennesker som trenger fysisk støtte, når de begynner å vakle.   En dømmer jo ikke folk ut fra en funksjon i hjernen, eller en diagnose, men på oppførselen og handlinger de gjør.

Ser at folk er mer opptatt av hva en psykopat gjør, en hvordan hjernen er. De sier," hvis ikke personen oppfører seg galt eller dårlig, kan han eller henne ikke være psykopat" Jeg har andre meninger om det. Det er bevist ut fra skanning at noen med psykopathjerne ikke er voldelig, selv om de kan være noe manupulerende. Men dette kan også bevisstgjøres og unngås til en viss grad.   
Poenget mitt er at vår innstilling, vår egenvilje, vår bevissthet, og ikke minst  vår moralske gangesyn om hva som er galt og rett, vår forståelse for hva som er best for andre og en selv, kan heve seg over mange diagnoser eller forstyrrelser.

Gustav Koi

14. okt, 2016

 

Jeg registrerer at det er blitt forsket en del på autisme og kriminelle handlinger og adferd. Resultatet av en slik forsking er ikke så intressant for min del, egenlig, for det kan uansett ikke gi en rett konklusjon ut fra en slik undersøkelse, slik jeg ser det.

Personlig syns jeg at dette må være et svært vanskelig område å forske på, for ikke å si umulig, spesiellt på dem med diagnosen Asperger syndrom, som kommer under Autismespekterforstyrrelser. Nettopp fordi en har med bevisste oppatgående mennesker å gjøre, men med noe funksjonsbegrensinger selvfølgelig, slik det er ellers i landet på forskjellige områder på det som har med funksjon og helse å gjøre. Men det å skille ut mennesker med en slik diagnose som Asperger syndrom, blir som å sette dem i en slags bås der en har en mistanke om de kan ha mer tendenser til kriminelle handlingeren en andre vanlige mennesker, de såkalte NT menesker ( det nevrotypiske menneske , det såkalte vanlige menneskset ) til å begå krimenelle handlinger. Resultatene har jo også vist at det ikke er noe forskjell på dem en ellers av befolkniingen. Selv om det hadde vært en liten forskjell, så har ikke dette med diagnosen å gjøre, men personen som utfører handlingen, altså personligheten.

Her kan en ikke skylde på barndom og oppvekst fordi noen klarer seg bedre en andre hvis de har hatt en dårlig oppvekst , slik det er med mennesker ellers i landet. Nei det har mer med personens moralske holdninger å gjøre. Mye dreier seg også om kunskap, men da snakker jeg ikke om høyere utdannelse, men om god oppførsel og innsikt og synet på sine medmennesker å gjøre.

En annen ting er dette, at ut fra mine undersøkelser og erfaringer, så kan personer med asperger komme mye bedre ut av av en sviktende omsorg en et vanlig følsomt barn, for å si det på den måten. Dette kan delvis forklares med at mennesker med Asperger syndrom blir fortere mer selvstendige, i så måte at de ikke har de samme behovene som NT menneske, selv om det virker som mange ikke har beov for å flytte hjemmenfra så tidlig i livet. Her kan en heller ikke ta alle under samme kam selvfølgelig, for det med AS svært forskjellige, forskjellige personligheter.

Det at mennesker med AS er mer utsatt for stress, ensomhet, og har mindre sosialt behov , er ikke noe grunn for at de skulle være mer kriminelle, tvert i mot vil jeg heller si. Det begrunner jeg med at mange med AS trekker seg heller mer bort fra andre mennesker og vil ha mer ro og fred. Men flere med AS må nødvendigvis ha en del kontakt med andre mennesker , og noen har også sitt interessefelt som har mye med andre mennesker å gjøre, og må derfor være sosial på sin måte, men disse trenger også mye ro for seg selv.

Et annet tema som mange kan nok legge vekt på med de med AS diagnose er Empatibegrepet. Siden de har en form for empatiforstyrrelse, så er det lett å knytte dette til dårlig oppførsel. Men min kunnskap om empatiforstyrrelse er det samme som en funksjonsforstyrrelse, og da en begrensing for de med AS som har spesielt med nære relasjoner å gjøre. Dette er et komplisert tema og vil ikke gå inn på i dette skrivet. Så ut fra den kunnskap og innsikt jeg sitter med, så skjønner jeg ikke helt vitsen med en slik forskning som går på en slik diagnose, men samtidig skjønner jeg at forskning må til for å lære av det.

Gustav Koi

14. okt, 2016

 

 Synet på diagnosen Asperger syndrom (AS) har gått fra Sykdom, hjerneskade, mangel på empati, til en tilstand i dag som går mer på en nevrobiologisk annerledes het.

Da jeg vokste opp på 50 tallet ble jeg nok lagt merke til på mange måter, og jeg følte at jeg skilte meg ut, og var noe annerledes en de rundt meg. Men det var jo ingen som visste om diagnosen Asperger syndrom i den tiden. Etter at jeg fikk diagnosen Asperger syndrom våren 2009, så har jeg tenkt på mye på fordelene av å få en diagnose som barn i dag, og fordelene av og ikke få en diagnose i den tiden jeg vokste, siden en heller ikke kunne få noen diagnose da. Har Også tenkt på dem som vokste opp for 30, 40 år siden, da de heller ikke kjente til denne diagnosen. 

Jeg tenker også på kjente personer som lever i dag, og som har gjort store bragder her i livet uten å vite om sin usynlige diagnose i sine yngre dager. Så har vi de som vi kjenner som berømte vitenskapsfolk, kunstnere, som levde for lang tid siden, og som antas å ha hatt Asperger syndrom, uten at jeg skal her og nå ramse opp alle dem det gjelder.  Men spørsmålet er: Hvordan har deres oppvekst vært?

Et par spørsmål en også kan stille er: Når disse menneskene har vokst opp uten å vite om sin Asperger syndrom, har dette da hemmet dem, eller har dette vært en fordel for dem? Eller, for å si det på en annen måte: Har AS vært en ulempe eller styrke for dem i den tiden.?

De Som er barn nå i 2011 er det nesten umulig og ikke ble latt merke til, hvis de oppføre seg annerledes end andre barn. Enten de er forelder eller foresatte som oppdager dette, eller det er i barnehagen eller på skolen, så vil de foresatte som regel få et tilbud om en utredning.

Et annet spørsmål er: Er en voksen i dag som ikke fikk en slik diagnose som barn eller ungdom, blitt bedre settuten en slik diagnose? Foreldre til de som er godt voksne i dag visste jo ikke om en slik diagnose, og kanskje var det like greit, for noen, vel og merke. En annen ting var nok det, om barna var noe annerledes, så var det ikke alltid at foreldrene så det som noe problem heller, men på skolen kunne de ofte fange inn problemene, om det var i forhold til andre elever, lærere, eller rett og slett vanskeligheter med og mota undervisning i klassen. Men uansett, da jeg gikk på skolen så hadde lærene med det som var hadde med skolen å gjøre, og foreldrene det som blant annet hadde med mat og klær husly å gjøre.

Når jeg sier, å bli sett, så er det først og fremst å bli sett som menneske jeg tenker på, ja personligheten med alle dets fasiter av egenskaper, talent og anlegg. Hadde det vært enklere å se disse egenskapene hos en ungdom eller voksen, hvis det nå var slik at fagfolk kunne stille en slik diagnose for 30, 40 år siden, eller lenger tilbake? Vel, jeg for min del tviler sterkt på det, både for det at det var på mange måter andre forventninger og krav den gang, og det var lettere å få en jobb, uten at du måtte ha en lang utdannelse. En kunne bruke sine talent og interesser på andre måter, som hobby eller som liten biintekt kanskje.  Folk ble ikke målt så mye da, men mer akseptert slik som de var, og om ikke alle var så “sosiale”, så kunne heller holde på å sysle med sitt. Så kanskje det var like greit det.

Når barn får diagnosen Asperger syndrom i dag, så prøver en å tilrettelegge for dem barn, kanskje først og fremst i skolen, og senere for at de kan få en utdannelse og en jobb som passer for dem, der de kan klare seg selv best mulig. Dette høres jo fint ut, men blir disse barn og ungdommene godt nok sett? Klarer en å se hva disse barna og ungdommene kan, eller kanskje er det bedre å si, se hva de er?  Eller tenker en mest diagnose, at de med Asperger syndrom passer best innenfor bestemte arbeidsområder der de ikke blir utsatt for så mye sosiale samspill og møtt med så mange sosiale spilleregler?  Her er det vel verken det ene eller det andre, for alle med Asperger syndrom er forskjellige individer med svært forskjellige personligheter.

Jeg kjenner litt til ei voksen dame som fikk diagnosen i voksen alder etter hun hadde fått en høyere utdannelse, og hun hadde også praktisert det hun hadde lært en stund. Så langt høres jo dette vel og bra, helt til en del sosiale problemene oppsto i forbindelse med jobben. Siden har hun innsett at hun har fått feil utdannelse. Så hvorfor begynner noen å ta en høyere utdannelse, og finner ut som godt voksen at den er feil?  Vel noen hadde kanskje foreldre som ikke dem helt slik de var og virket den gang, men at de det som var naturlig nok, at de skulle få en god utdannelse, og dermed så gjorde de nok sitt for at de fikk en slik utdannelse

Uten å vite om en slik diagnose, kunne en naturligvis tro hva en ungdom med tilsynelatende god intelligens og evner var i stand til, men var ungdommen motivert enda?  Og kunne de se seg selv der ute i et slikt arbeid? Det må være noe trist at noen oppdager som godt voksen at en har brukt så mye tid og ressurser til en utdannelse som en føler er feil.

Mennesker som har Asperger syndrom, regnes generelt for å bli noe senere modne og voksne, så her kan noen foreldre ha vært for snare til å pålegge noen til å studere til en høy utdannelse for tidlig, uten at foreldrene er klar over dette med diagnosen selvfølgelig.  Selv om ikke ungdommen av seg selv er motivert til dette, så kan de allikevel ha et ønske å tilfredsstille foreldrenes ønsker, og foreldrene ser ikke at noe er galt i det. Det å ta viktige valg, eller å kunne bestemme seg i ung alder til hva en skal bli, er ikke lett for de fleste med Asperger syndrom, skulle jeg tro ut fra min egen erfaring. Det kan være mye enklere å vite hva en vil være, eller hva en vil holde på med, noe de vanligvis viser og gjør som barn og ungdom.  Slik var det i hvert fall for meg i den tiden og langt opp i voksen alder. Og kanskje var det like greit det.

Det motsatte kunne selvfølgelig også skje, at foreldre ikke var så opptatte, eller så det så nødvendig med at ungdommen skulle få en “god” utdannelse og la dermed være med å stimulere evnerike barn og ungdommer til å bli motivert til å utvikle seg videre ved en skole som er i samsvar med deres evner. Kunne en med Asperger syndrom ha gått glipp av en god mulighet i livet da? Det finnes jo mange muligheter, så det vil vel ikke være riktig mener jeg, å trekke en slik konklusjon. Men så stiller jeg meg spørsmålet: hvis det hadde vært slik, at mine foreldre var veldig bevisst på at jeg skulle få en utdannelse i min ungdom, og hadde gitt sterkt utrykk for det, hvordan hadde jeg da reagert? Jeg vet ikke. Nå snakker vi altså fortsatt om mennesker med Asperger syndrom som ikke fikk en diagnosen sin som barn.

Mange av de som ikke kunne få noen diagnose som barn, hadde kanskje heller noe behov for noen diagnose, sett ut fra blant annet hvordan arbeidsmarkedet var den gang.  I dag ser vi at det er mange voksne som har det greit, selv om de skulle bo alene, og ikke fikk noen diagnose som barn.  Andre er til og med i fulle jobb og har familie i tillegg. Mens andre har fått forskjellige problemer som voksen, på grunn av sin skjulte diagnose, enten på arbeidsplassen, men kanskje mest i nære relasjoner til andre, eller til et annet menneske.

Noen av disse har søkt hjelp og fått en diagnose som voksen, mens andre lever uvitende om den, men kan ha det relativt greit i den livssituasjonen de har tilpasset seg. Det at mange ikke har fått noen diagnose, er også blitt fritatt for mye stigmatisering i nyere tid, selv om bedre kunnskap har gjort dette noe bedre i de siste årene. Vel så er det også sagt.

Hvordan har de som har fått sin diagnose som barn det i dag? Det er relativt få som fikk sin diagnose i midten av 90 tallet, da det begynte å diagnostisere barn her til lands, og kan være i 20 årene i dag. Det er vel for tidlig å si noe om hvor viktig diagnosen har vært for dem, og hvor viktig den har vært for dem i forbindelse med en jobb sammenheng. Her varierer det sikkert en del.

I dag kommer en vanligvis ikke så langt bare med folkeskolen, men må ha en videre grunnutdannelse eller en videre skole for å stå bedre rustet i arbeidsmarkedet. Noen med asperger syndrom har både fantasi og kreativitet for å kunne sette i gang tiltak på egenhånd, der de kan bruke sine evner og resurser kvalifikasjoner, der en blir mer sett.  Men spørsmålet blir, kan en leve av det? I hvert fall så blir en mer sett av det en kan, og ikke bare det en fungerer dårlig i.

Ofte blir det slik at trygd blir hovedinntekten og løsningen, ikke nødvendigvis fordi en er syk eller har store sosiale vansker, men fordi en ikke finner en jobb som passer. En jobb der en ikke for brukt seg selv nok, tappes en for mye mer energi en det en bruker i selve jobben, og tilleggs vansker som kan følge av det, og til slutt er det bare lønnen som er tilbake, og det er jo ikke nok. 

Det hadde vært inntresant å vite om hvor mange som fikk diagnosen som barn eller ungdom har funnet et arbeid de kunne trives med i dag, og hvor mange som ikke kunne gå i full jobb, på grunn av tilleggs diagnoser eller andre vanskeligheter i tilknytning til diagnosen. Jeg vet nesten ingen ting om det, men det må være mange som fortsatt får hjelp til en jobb for det er fortsatt mange relativt unge mennesker med diagnosen det handler om, og som har et voksenliv foran seg. Til slutt, det handler om å bli sett som menneske, med eller uten diagnosen Asperger syndrom.

Gustav Koi