Asperger magasinet

14. okt, 2016

 

Jeg registrerer at det er blitt forsket en del på autisme og kriminelle handlinger og adferd. Resultatet av en slik forsking er ikke så intressant for min del, egenlig, for det kan uansett ikke gi en rett konklusjon ut fra en slik undersøkelse, slik jeg ser det.

Personlig syns jeg at dette må være et svært vanskelig område å forske på, for ikke å si umulig, spesiellt på dem med diagnosen Asperger syndrom, som kommer under Autismespekterforstyrrelser. Nettopp fordi en har med bevisste oppatgående mennesker å gjøre, men med noe funksjonsbegrensinger selvfølgelig, slik det er ellers i landet på forskjellige områder på det som har med funksjon og helse å gjøre. Men det å skille ut mennesker med en slik diagnose som Asperger syndrom, blir som å sette dem i en slags bås der en har en mistanke om de kan ha mer tendenser til kriminelle handlingeren en andre vanlige mennesker, de såkalte NT menesker ( det nevrotypiske menneske , det såkalte vanlige menneskset ) til å begå krimenelle handlinger. Resultatene har jo også vist at det ikke er noe forskjell på dem en ellers av befolkniingen. Selv om det hadde vært en liten forskjell, så har ikke dette med diagnosen å gjøre, men personen som utfører handlingen, altså personligheten.

Her kan en ikke skylde på barndom og oppvekst fordi noen klarer seg bedre en andre hvis de har hatt en dårlig oppvekst , slik det er med mennesker ellers i landet. Nei det har mer med personens moralske holdninger å gjøre. Mye dreier seg også om kunskap, men da snakker jeg ikke om høyere utdannelse, men om god oppførsel og innsikt og synet på sine medmennesker å gjøre.

En annen ting er dette, at ut fra mine undersøkelser og erfaringer, så kan personer med asperger komme mye bedre ut av av en sviktende omsorg en et vanlig følsomt barn, for å si det på den måten. Dette kan delvis forklares med at mennesker med Asperger syndrom blir fortere mer selvstendige, i så måte at de ikke har de samme behovene som NT menneske, selv om det virker som mange ikke har beov for å flytte hjemmenfra så tidlig i livet. Her kan en heller ikke ta alle under samme kam selvfølgelig, for det med AS svært forskjellige, forskjellige personligheter.

Det at mennesker med AS er mer utsatt for stress, ensomhet, og har mindre sosialt behov , er ikke noe grunn for at de skulle være mer kriminelle, tvert i mot vil jeg heller si. Det begrunner jeg med at mange med AS trekker seg heller mer bort fra andre mennesker og vil ha mer ro og fred. Men flere med AS må nødvendigvis ha en del kontakt med andre mennesker , og noen har også sitt interessefelt som har mye med andre mennesker å gjøre, og må derfor være sosial på sin måte, men disse trenger også mye ro for seg selv.

Et annet tema som mange kan nok legge vekt på med de med AS diagnose er Empatibegrepet. Siden de har en form for empatiforstyrrelse, så er det lett å knytte dette til dårlig oppførsel. Men min kunnskap om empatiforstyrrelse er det samme som en funksjonsforstyrrelse, og da en begrensing for de med AS som har spesielt med nære relasjoner å gjøre. Dette er et komplisert tema og vil ikke gå inn på i dette skrivet. Så ut fra den kunnskap og innsikt jeg sitter med, så skjønner jeg ikke helt vitsen med en slik forskning som går på en slik diagnose, men samtidig skjønner jeg at forskning må til for å lære av det.

Gustav Koi

14. okt, 2016

 

 Synet på diagnosen Asperger syndrom (AS) har gått fra Sykdom, hjerneskade, mangel på empati, til en tilstand i dag som går mer på en nevrobiologisk annerledes het.

Da jeg vokste opp på 50 tallet ble jeg nok lagt merke til på mange måter, og jeg følte at jeg skilte meg ut, og var noe annerledes en de rundt meg. Men det var jo ingen som visste om diagnosen Asperger syndrom i den tiden. Etter at jeg fikk diagnosen Asperger syndrom våren 2009, så har jeg tenkt på mye på fordelene av å få en diagnose som barn i dag, og fordelene av og ikke få en diagnose i den tiden jeg vokste, siden en heller ikke kunne få noen diagnose da. Har Også tenkt på dem som vokste opp for 30, 40 år siden, da de heller ikke kjente til denne diagnosen. 

Jeg tenker også på kjente personer som lever i dag, og som har gjort store bragder her i livet uten å vite om sin usynlige diagnose i sine yngre dager. Så har vi de som vi kjenner som berømte vitenskapsfolk, kunstnere, som levde for lang tid siden, og som antas å ha hatt Asperger syndrom, uten at jeg skal her og nå ramse opp alle dem det gjelder.  Men spørsmålet er: Hvordan har deres oppvekst vært?

Et par spørsmål en også kan stille er: Når disse menneskene har vokst opp uten å vite om sin Asperger syndrom, har dette da hemmet dem, eller har dette vært en fordel for dem? Eller, for å si det på en annen måte: Har AS vært en ulempe eller styrke for dem i den tiden.?

De Som er barn nå i 2011 er det nesten umulig og ikke ble latt merke til, hvis de oppføre seg annerledes end andre barn. Enten de er forelder eller foresatte som oppdager dette, eller det er i barnehagen eller på skolen, så vil de foresatte som regel få et tilbud om en utredning.

Et annet spørsmål er: Er en voksen i dag som ikke fikk en slik diagnose som barn eller ungdom, blitt bedre settuten en slik diagnose? Foreldre til de som er godt voksne i dag visste jo ikke om en slik diagnose, og kanskje var det like greit, for noen, vel og merke. En annen ting var nok det, om barna var noe annerledes, så var det ikke alltid at foreldrene så det som noe problem heller, men på skolen kunne de ofte fange inn problemene, om det var i forhold til andre elever, lærere, eller rett og slett vanskeligheter med og mota undervisning i klassen. Men uansett, da jeg gikk på skolen så hadde lærene med det som var hadde med skolen å gjøre, og foreldrene det som blant annet hadde med mat og klær husly å gjøre.

Når jeg sier, å bli sett, så er det først og fremst å bli sett som menneske jeg tenker på, ja personligheten med alle dets fasiter av egenskaper, talent og anlegg. Hadde det vært enklere å se disse egenskapene hos en ungdom eller voksen, hvis det nå var slik at fagfolk kunne stille en slik diagnose for 30, 40 år siden, eller lenger tilbake? Vel, jeg for min del tviler sterkt på det, både for det at det var på mange måter andre forventninger og krav den gang, og det var lettere å få en jobb, uten at du måtte ha en lang utdannelse. En kunne bruke sine talent og interesser på andre måter, som hobby eller som liten biintekt kanskje.  Folk ble ikke målt så mye da, men mer akseptert slik som de var, og om ikke alle var så “sosiale”, så kunne heller holde på å sysle med sitt. Så kanskje det var like greit det.

Når barn får diagnosen Asperger syndrom i dag, så prøver en å tilrettelegge for dem barn, kanskje først og fremst i skolen, og senere for at de kan få en utdannelse og en jobb som passer for dem, der de kan klare seg selv best mulig. Dette høres jo fint ut, men blir disse barn og ungdommene godt nok sett? Klarer en å se hva disse barna og ungdommene kan, eller kanskje er det bedre å si, se hva de er?  Eller tenker en mest diagnose, at de med Asperger syndrom passer best innenfor bestemte arbeidsområder der de ikke blir utsatt for så mye sosiale samspill og møtt med så mange sosiale spilleregler?  Her er det vel verken det ene eller det andre, for alle med Asperger syndrom er forskjellige individer med svært forskjellige personligheter.

Jeg kjenner litt til ei voksen dame som fikk diagnosen i voksen alder etter hun hadde fått en høyere utdannelse, og hun hadde også praktisert det hun hadde lært en stund. Så langt høres jo dette vel og bra, helt til en del sosiale problemene oppsto i forbindelse med jobben. Siden har hun innsett at hun har fått feil utdannelse. Så hvorfor begynner noen å ta en høyere utdannelse, og finner ut som godt voksen at den er feil?  Vel noen hadde kanskje foreldre som ikke dem helt slik de var og virket den gang, men at de det som var naturlig nok, at de skulle få en god utdannelse, og dermed så gjorde de nok sitt for at de fikk en slik utdannelse

Uten å vite om en slik diagnose, kunne en naturligvis tro hva en ungdom med tilsynelatende god intelligens og evner var i stand til, men var ungdommen motivert enda?  Og kunne de se seg selv der ute i et slikt arbeid? Det må være noe trist at noen oppdager som godt voksen at en har brukt så mye tid og ressurser til en utdannelse som en føler er feil.

Mennesker som har Asperger syndrom, regnes generelt for å bli noe senere modne og voksne, så her kan noen foreldre ha vært for snare til å pålegge noen til å studere til en høy utdannelse for tidlig, uten at foreldrene er klar over dette med diagnosen selvfølgelig.  Selv om ikke ungdommen av seg selv er motivert til dette, så kan de allikevel ha et ønske å tilfredsstille foreldrenes ønsker, og foreldrene ser ikke at noe er galt i det. Det å ta viktige valg, eller å kunne bestemme seg i ung alder til hva en skal bli, er ikke lett for de fleste med Asperger syndrom, skulle jeg tro ut fra min egen erfaring. Det kan være mye enklere å vite hva en vil være, eller hva en vil holde på med, noe de vanligvis viser og gjør som barn og ungdom.  Slik var det i hvert fall for meg i den tiden og langt opp i voksen alder. Og kanskje var det like greit det.

Det motsatte kunne selvfølgelig også skje, at foreldre ikke var så opptatte, eller så det så nødvendig med at ungdommen skulle få en “god” utdannelse og la dermed være med å stimulere evnerike barn og ungdommer til å bli motivert til å utvikle seg videre ved en skole som er i samsvar med deres evner. Kunne en med Asperger syndrom ha gått glipp av en god mulighet i livet da? Det finnes jo mange muligheter, så det vil vel ikke være riktig mener jeg, å trekke en slik konklusjon. Men så stiller jeg meg spørsmålet: hvis det hadde vært slik, at mine foreldre var veldig bevisst på at jeg skulle få en utdannelse i min ungdom, og hadde gitt sterkt utrykk for det, hvordan hadde jeg da reagert? Jeg vet ikke. Nå snakker vi altså fortsatt om mennesker med Asperger syndrom som ikke fikk en diagnosen sin som barn.

Mange av de som ikke kunne få noen diagnose som barn, hadde kanskje heller noe behov for noen diagnose, sett ut fra blant annet hvordan arbeidsmarkedet var den gang.  I dag ser vi at det er mange voksne som har det greit, selv om de skulle bo alene, og ikke fikk noen diagnose som barn.  Andre er til og med i fulle jobb og har familie i tillegg. Mens andre har fått forskjellige problemer som voksen, på grunn av sin skjulte diagnose, enten på arbeidsplassen, men kanskje mest i nære relasjoner til andre, eller til et annet menneske.

Noen av disse har søkt hjelp og fått en diagnose som voksen, mens andre lever uvitende om den, men kan ha det relativt greit i den livssituasjonen de har tilpasset seg. Det at mange ikke har fått noen diagnose, er også blitt fritatt for mye stigmatisering i nyere tid, selv om bedre kunnskap har gjort dette noe bedre i de siste årene. Vel så er det også sagt.

Hvordan har de som har fått sin diagnose som barn det i dag? Det er relativt få som fikk sin diagnose i midten av 90 tallet, da det begynte å diagnostisere barn her til lands, og kan være i 20 årene i dag. Det er vel for tidlig å si noe om hvor viktig diagnosen har vært for dem, og hvor viktig den har vært for dem i forbindelse med en jobb sammenheng. Her varierer det sikkert en del.

I dag kommer en vanligvis ikke så langt bare med folkeskolen, men må ha en videre grunnutdannelse eller en videre skole for å stå bedre rustet i arbeidsmarkedet. Noen med asperger syndrom har både fantasi og kreativitet for å kunne sette i gang tiltak på egenhånd, der de kan bruke sine evner og resurser kvalifikasjoner, der en blir mer sett.  Men spørsmålet blir, kan en leve av det? I hvert fall så blir en mer sett av det en kan, og ikke bare det en fungerer dårlig i.

Ofte blir det slik at trygd blir hovedinntekten og løsningen, ikke nødvendigvis fordi en er syk eller har store sosiale vansker, men fordi en ikke finner en jobb som passer. En jobb der en ikke for brukt seg selv nok, tappes en for mye mer energi en det en bruker i selve jobben, og tilleggs vansker som kan følge av det, og til slutt er det bare lønnen som er tilbake, og det er jo ikke nok. 

Det hadde vært inntresant å vite om hvor mange som fikk diagnosen som barn eller ungdom har funnet et arbeid de kunne trives med i dag, og hvor mange som ikke kunne gå i full jobb, på grunn av tilleggs diagnoser eller andre vanskeligheter i tilknytning til diagnosen. Jeg vet nesten ingen ting om det, men det må være mange som fortsatt får hjelp til en jobb for det er fortsatt mange relativt unge mennesker med diagnosen det handler om, og som har et voksenliv foran seg. Til slutt, det handler om å bli sett som menneske, med eller uten diagnosen Asperger syndrom.

Gustav Koi

14. okt, 2016

 

I forbindelse med rettsaken mot Anders Behring Breivik, der professor Ulik Malt forleste i retten, har jeg gått igjennom hans innlegg om diagnosen asperger syndrom for å se hva han har lagt vekt på i sin forklaring, og hva han ikke har tatt med. Ut fra det, så har jeg fra mitt ståsted, prøvd å gjøre meg opp noen tanker om dette. Da har jeg ikke tenkt på om  Breivik har asperger eller ikke, men hvordan Malts forklaring har kommet frem til at Breivik kan ha asperger syndrom. Malt hadde en grei gjennomgang av diagnosen asperger syndrom, mye fint og opplysende stoff der, men en del får jeg ikke helt til å stemme, og  noen viktige momenter har han unnlatt etter mitt skjønn.

 Ulrik Malt viste mot slutten av sitt innlegg en forlaringsmodell på denne udåden som Brevik hadde utført, der asperger inngår som et ledd sammen med noen andre diagnoser som skulle forklarer denne onde handlingen til Breivik.

 Malt tok frem mye teori om selve diagnosen og kriterier som ikke berører alle med diagnosen, og et noe foreldet syn på at asperger er en sykdom, en hjerneskade og at en har fravær av empati. Da en begynte å diagnostisere asperger på begynnelsen av 90 tallet her i Norge, nærmere bestemt 95, så var det først og fremst at kriteriene skulle passe på barn, og senere så har også flere voksne fått den diagnosen. Men når en skal diagnostisere voksne,  blir det atskillelig vanskeligere, for de har forandret seg med tiden  på mange måter siden  de var barn.

 Ulik Malt  tok heller ikke frem, hvordan denne diagnosen kan komme til utrykk på i forskjellige personligheter som bærer den, og som også gjør at mange takler syndromet forskjellig. Alderen kan også spille en stor rolle her. Dette er kunnskap som har vært noe mangelfull generelt blant i fagmiljøer. For å få mer slik kunnskap må de med diagnosen være mer åpen, og komme mer frem i lyset også .

 En psykiater som skal redegjøre for en autisme spekt forstyrrelse,  inkludert Asperger syndrom,  trenger ikke å være noen spesialist på området  asperger syndrom.  I dag finnes de fleste fagpersoner på dette område utenfor psykiatrien, og de fagpersoner som jeg kjenner til, arbeider meste av tiden innenfor dette området autisme spekt forstyrrelse, og noen av dem kan virkelig regnes for eksperter. Fleste av disse fagpersonene har også en helt annen forståelse av for eksempel, sykdom ,hjerneskade, eller fravær av empati hos mennesker med asperger syndrom. , også når det gjelder synlige trekk.

 I sin forelesning la  heller ikke Professoren vekt på viktige momenter som : Personlighet / evner, utvikling, alder, holdninger, moral, bakgrunnskunnskap, verdier, som kan variere fra mennesker med asperger syndrom, og kan komme sterkt til uttrykk i forskjellige retninger når det gjelder oppførsel og handlinger og ikke minst interesser. 

 Ulik Malt trekker frem trekk hos Breivik, altså vesentlig synlige trekk som han har oppservert i en relativ kort tid,  for så å knytte dette til diagnosen asperger syndrom.  Han har ikke snakket eller intervjuet Breivik, men han innrømmer også han ikke kan fastslå denne diagnosen med sikkert, men at det er en god mulig eller sannsynlighet for at han har AS. I utgangspunktet er ikke asperger en psykiatrisk lidelse, men en nevro biologisk tilstand.

 Men fordi det kan følge med så mange tilleggsvansker og plager opp igjennom ungdomstiden og voksenalder, har mennesker med dette syndromet derfor lett for å komme inn under psykiatrien for å få hjelp. Det er ikke lett å diagnostisere en voksen med asperger syndrom, for en må utelukke mange andre diagnoser og vansker som lett kan forveksles med  asperger. Dette kan da lang tid, og mange forskjellige fagfolk er ofte tatt med i en slik utredning.

 Diagnosen asperger syndrom er i seg selv er nokså nøytral  i forbindelse med interesser og handlinger, men når  syndromet er der, kan det utnyttes eller brukes, eller bli misbrukt som et verktøy til onde handlingen, så vel som gode.

I Breiviks sitt til felle, slik jeg har forstått det, har han valgt å infiltrert seg i farlig ideologisk miljø og tenkning , sammen da med et svekket moralsk gangsyn som har har vært avgjørende for at han har utført disse grufulle handlingene, ikke asperger.

For å illustrer dette litt, så tenker jeg på et nyttig redskap som for eksempel en kniv. De fleste vil bruke en kniv til noe nyttig, men den kan også brukes til noe fullstendig galt. Ja selve vår intellekt, selve livet kan vi jo bruke på godt eller ondt.

 Så diagnosen asperger eller andre diagnoser, gjør ikke Breivik til en kriminell, men handlingen han gjorde gjør han til kriminell, terrorist , eller massemorder, eller hva en vil kalle det. Asperger kan være verktøy eller hjelpmiddel i en persons gale hender, men så må jeg også tilføye at AS kan være et gode for menneskeheten, hvis det er i de rette hender.

 Gustav Koi

14. okt, 2016

Asperger syndrom og empati

Jeg syns at empati trenger å bli noe mer belyst, både fordi empatibegrepet tolkes noe forskjellig. Og at mennesker som enten mangler empati eller har en empatiforstyrrelse eller empativansker, blir sett på en annen måte, enn de som for eksempel mangler en arm eller har andre funksjonshemninger. I den tiden etter at jeg ble kjent med diagnosen Asperger syndrom, har jeg hørt mange uttalelser om empati blant forskjellige fagfolk, men også hos dem med diagnosen.  

Noen med diagnosen har sagt at de har mye empati, og begrunner  dette  at de tar sterkt innover en annens smerte som de registrer, men jeg tror at dette også kan ha noe med å være overfølsom. Hvis overfølsomhet gjør en mer handlingslammet ovenfor det å kunne gjøre noe for andre, så  har den  heller  ikke den  nyttefunksjon som den skulle ha. Andre igjen er noe usikker hvordan empati berører dem, og tror at de har lite empati. Selv har jeg lurt litt frem og tilbake angående dette temaet, men har kommet frem til at vi med AS, om ikke vi akkurat har mangel på empati, så i hvert fall  en form for empatiforstyrrelser.

Ut i fra hva jeg legger i begrepet empati, så er dette selve funksjonshemningen hos dem med AS, hvis en kan kalle det en funksjonshemning da. Men denne empatiforstyrrelsen  blir mer situasjonsbetinget, slik jeg ser og forstår det. Men la meg slå fast igjen, at å ha funksjonsevnen 
empati må ikke forveksles med det å "vise" sympati, eller medfølelse, for dette blir mer handlinger i praksis.

Det er blitt hevdet, er at  Aspergere blant annet har en forstyrrelse i hjernens Orbito Frontale Cortex, derfor oppstår det mer eller mindre mangel på empati, men aldri slik at hele området er affisert.Det sies at dette betyr at Asperger til tider kan ha noe evne til empati, mer eller mindre. Og når man har den evnen, selv om det ikke alltid er så mye hos noen Aspergere, er personlighetsstrukturen allikevel  annerledes hos Aspergere enn hos psykopater, og de er derfor alltid greiere og snillere enn psykopater, sies det. 

 Jeg kan ikke unngå  å nevne speilnevronene som sitter i hjernen vår. Som det ligger i ordet, så speiler vi med dem. Barn speiler sine foreldre, og voksne speiler de voksne osv. Dette er en automatisk funksjon som gjør at vi mennesker kan forstå den andres intensjoner, følelser å tanker umiddelbart. 

Når en person forteller at han eller henne har det vondt, så opplever vi det samme, faktisk samtidig, med forbehold at speilnevronen fungere som de skal da. Og at en mener da at speilnevroner kan kobles direkte til funksjonen  for det vi kaller empati.  Kanskje det er her at de som har denne funksjonen intakt opplever nettopp fellesskap og samstemmighet, oppleve noe i sammen,  liker å jobbe i fellesskap, å være mer sammen med andre mennesker. Fra et vitenskapshold og forskningen der, så menes det at speilnevronene hos autisme da også Asperger syndrom, kan enten være (for å bruke et billedlig uttrykk) flekket, dugget, eller i verste fall knekt. Hvis det siste er tilfelle sies det, så kan det være vanskelig å rette dette opp, men hvis de bare ligger latente, så er det mulighet for å trene dem opp igjen, heter det. Da er vi i tilfelle inne på noe meget interessant, nemlig bevisste utfordringer og trening.

Vi trener opp muskler, og vi ser at musklene vokser, men det er ikke lett se hva som forgår inne i hjernen. Men vi vet at vi kan trene konsentrasjonen, hukommelsen, og mange andre ting. Ja, det påstås i enkelte forskermiljø at selv genene kan forandres med trening. Forskingen vet for lite enda til hva som  kan trenes når det gjelder speilnevroner. Det finnes flere eksempler på at en med AS kan trene bort uønskede trekk, hvis han går inn for det.

Et trekk som mange kan slite med er øyekontakt, eller manglende øyekontakt. Det viktigste er å forstå at dette er viktig for en, å arbeide med det.   Siden det å ha evnen til empati er det samme som å ha en funksjon. Slik jeg ser det, vil jeg  sammenligne empati med å ha bein. Hvis en person har et svekket bein, så vil beinet selvfølgelig være en hemning  hvis en skal hoppe å springe i skogen for eksempel. Ellers så kan en klare seg relativt bra til daglige gjøremål men noe svekket bein. Men hvis en skulle mangle et bein, eller i verste fall to, da har en ingen mulighet for hverken å gå, hoppe eller danse. 

Når noen med AS sier at de har mye empati, blir det for meg å si at en har mye bein. Noen kan kanskje si at de har mye bein å gå på, men det blir jo heller ikke riktig.   Men jeg forstår hva de legger i uttrykket "mye empati " og det er at de kan vise empati i praksis.  Men her kan en også bruke begreper noe forskjellig.  For meg betyr det å ha empati, evnen til å kunne sette seg inn i andres sted, forstå deres situasjon og følelser, ta del

i den andres smerte, ja slik defineres empati. Neste skritt blir å "vise" empati ut fra det en tar del i, ellers så har jo empati ingen nyttefunksjon som sagt. Selvfølgelig kan det være et mål i seg selv å sette seg inn i et annet menneskes sted, men det  trenger ikke å være en handling ut fra det å ha empati, som  å gjøre en kjærlig handling til den andres beste, det den andre har behov for.    Altså drivkraften av å gjøre noe må være viljestyrt av noe, noe som en forstår er viktig, eller tror på. Empati er altså evnen til å sette seg inn i den andres sted, og føle den smerte andre har eller bærer på. Siden dette er en funksjon, eller virkemekanisme i hjernen, så går dette  nokså automatisk for de fleste. 

Det må bety at når en har denne mekanismen i orden, så skulle en tro at det kunne være noe enklere å vise empati i handling, men det er ikke alltid tilfelle.  Så med andre ord,  kan en person ha vanskeligheter med å sette seg inn i den andres sted på den samme måte som den som har normal empati, men allikevel hjelpe den som har lidelser mer en den som har empati. Så det med å ha empati trenger ikke ha noe med å være i besittelse med godhet å gjøre, eller gode mennesker, like lite som svekket empati, eller om det så skulle være mangel på empati, har noe med dårlige mennesker å gjøre, som om de ikke skulle være i stand til å gjøre gode handlinger.  Det kan rett og slett være helt omvendt også. 

       Wikipedia sier dette om sympati kontra empati.  "Empatisk, men ikke sympatisk:  Ved å forstå andres følelser men uten å "være enig" eller føle for den personens situasjon etc."  "Sympatisk, men ikke empatisk: Ved å forstå (kanskje erkjenne) at noen er opprørt og har 
 viljen til å gjøre noe for å hjelpe personen, men uten å erfare deres følelser direkte og internt som en emosjonell tilstand innvendig (f. eks en person som ser en annen i elendighet, men føler ikke elendighet selv, men prøver å finne ut hva som er i veien og hjelpe.)" 

Det viktigste må jo være at når en forstår at et menneske trenger hjelp på en eller anne måte, forsøker å hjelpe, som kan være å lytte, trøste, eller mulig finne en løsning på problemene i etterkant. Derfor så kan en ikke bedømme noen menneske ut fra en funksjonshemning, men bare ut fra de handlingen en gjør.  

Det er blitt sagt noe om ekte og uekte empati. At noen bare later som om de har empati. Da kan jeg ikke unngå å nevne at det er den såkalte psykopaten eller sosiopaten en her i første rekke det er snakk om. De vil i mange tilfeller sjarmere å late som om det har empati, og viser det for å først og fremst å oppnå egne fordeler, eller for å få makt over andre.  Men er det ikke slik mange frekke forretningsfolk også gjør det til en viss grad?  Vi ønsker uansett ikke å være gjenstand for slike personer. 

Dette kan bli litt komplisert, men jeg mener at hvis det er snakk om å gi et menneske det de har behov i en gitt situasjon, uten å tenke på å få noe tilbake, så spiller det egentlig ikke noen rolle hva som er ekte eller uekte, men at det menneske får det han eller hun trenger må være det viktigste, og at en har et ønske om det, og at det er det som er motivet. Selvfølgelig er da drivkraften mer en  funksjon i hjernen. 

For å ta et eksempel. Si at jeg gjør en livsviktig handling som å redde et menneske fra å drukne. Senere så blir jeg oppsøkt av vedkomne som vil takke meg for min heltedåd.  Jeg sier at det ikke var så mye å takke for, for det var ikke ekte empati, men jeg visste at jeg kunne hjelpe deg fra å drukne, så derfor gjorde jeg det. Tror du det menneske ville være mindre takknemlig av den grunn. Nei det tror jeg ikke, for han var det viktigst han noen fikk tak i ham å få han opp på land.  Hvis jeg nå var en med "normal" empati som var i samme situasjon som i det første eksemplet, men personen druknet. I ettertid ble jeg spurt om ikke det var mulig for meg å redde vedkomne, men jeg sier bare at "beklager jeg syns så synd på på den mannen som jeg ikke kunne hjelpe, men jeg har vannskrekk, og mine svømmeferdigheter er heller ikke så gode, så... " Ja vi skjønner poenget.

Jeg tror i det store og hele at en AS person kommer mer inn under "sympatisk men ikke empatisk"  og at de vil gjerne finne ut av hva som er i veien, og da hjelpe. AS personer kan også  lett ble stresset når det er noe galt hos sin partner, og vil derfor finne løsninger på problemet i stedet for å tenke at de trenger å snakke for å få ut sine bekymringer og frustrasjoner.  Men siden han eller henne ikke handler helt empatisk, for å si det slik, så kan det også lett  krasje med hva den andre har behov for, som for eksempel det å bare være tilstede der  å være en god lytter.

Gustav Koi

 

Aspergere og kriminalitet
 
Det er ikke lett å komme utenom  Asperger og kriminalitet.  Det tok ikke lang tid etter at jeg fikk min  diagnose, at jeg fikk høre om personer med AS hadde vært involvert i alvorlige forbrytelser og at diagnosen var blitt knyttet opp mot disse lovbryterne. 

  I de senere årene  har vi hørt om dette både fra fjern og nær. Vi har hørt om flere grove forbrytelser, der det ble sagt at gjerningsmannen hadde en AS diagnose. De som har utført disse udådene, har av noen blitt sett på som mekaniske, følelseløse, og ser derfor ikke andre som levende mennesker med følelser og tanker, og de mangler empati, er det blitt sagt. Så hvorfor har det blitt slik? Hvorfor blir diagnose Asperger syndrom lett trukket frem i lyset til personer som utfører kriminelle handlinger?   Vel, jeg forstår det ikke helt selv, men kan velge å forstå noe av det, ut fra at man knytter mange trekk som ensomhet, det å føle seg innelåst, og manglende forståelse fra omgivelsene, for å nevne noe.

Siden AS personer er kjent for at de lettere blir stresset, eller sårbare for stress, så kan dette og mye annet føre til noe høyere anspenthet for dem, og derfor kan noen kanskje tro at de har lettere for å ty til vold. Men er dette i seg selv god nok grunnlag for å utføre alvorlige kriminelle handlinger?  Det er blitt hevdet  at noen kriminelle, voksne personer kan ha en kombinasjon av Asperger syndrom og dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse. Begge disse tilstandene  kan betraktes som et sluttresultat av ofte sammenvevd nevrofysiologisk utvikling og psykososiale problemer, sies det.

De med dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse kan ha vansker med å fornemme andres bekymringer, angst og mismot, mens at AS personer kan ha vanskeligheter med forstå at andres tanker og oppfatninger kan være forskjellig fra ens egne. Men det sies også at det har vært for lite forskning til å kunne gi noe endelig svar på dette.   

Når et menneske har begått en alvorlig forbrytelse, så er det ofte slik at  en vil prøve å finne en mening med å grave i fortiden til gjerningsmannen for å forstå hvorfor den alvorlig forbrytelse er blitt utført. Men det finnes de som har hatt en svært vanskelig, for ikke å si en forferdelig barndom, som aldri har kommer nærheten av et skytevåpen en gang.   Det er noe som heter, så faren så sønnen, men det stemmer ikke alltid. Hvis en far har vært et dårlig eksempel, kanskje også gjort noe alvorlig galt, ikke nødvendigvis mot sin egen familie, men mot andre. Da kan sønnen  ta sterkt avstand fra det faren har gjort, ettersom han vokser til og forstår bedre. Hvis det er et dårlig miljø hjemme, så ønsker noen barn  å forandre på det, finner en mulighet for å komme seg bort, hvis de er gamle nok.

Både overspising og røking fra foreldre kan også bli en vekker fra en sønn eller datter til å unngå det samme.  Etter min mening så kan en egentlig ikke skylde på verken miljø eller diagnoser, for at noen skulle utføre alvorlige kriminelle handlinger. Men at det kan være letter for noen, med både enkelte diagnoser og et dårlig miljø, da et miljø hvor en frivillig søker.   Akkurat som det finnes gode handlinger, finnes det også   onde handlinger. Hvorfor har noen så vanskelig for å godta det? Samtidig forstår jeg at  vi mennesker ønsker å  finne mening i ting, forstå hvorfor noen kan gjøre grusomme kriminelle handlinger,  men det er ikke lett å finne noen mening i ondskap,  hvis ikke ondskap i seg selv skulle kunne gi en mening da?  Hvorfor må jeg her blande inne en AS diagnose sammen med  kriminelle handlinger?  Jo nettopp fordi en ikke kan koble kriminelle  handlinger til en AS diagnose.

Egentlig så mener jeg at en ikke koble noen diagnoser til alvorlige kriminelle handlinger. Hvorfor ikke? Nettopp fordi en ikke kan koble en funksjon eller noe mangler til noe kriminelt, det er mer snakk om et bevisst  moralsk syn. Det samme vil jeg også si om såkalte psykopater, som vet egentlig hva som er galt og riktig, men de ignorer det, det gjelder liksom ikke dem, og lar følelsene ta overhånd, som gjør at en slik person kommer mer og mer inn i en ond sirkel der en ikke klarer, eller bryr seg om  å trykke inn  bremseklossene, ja som en bil  som rett og slett mangler bremser. Når et menneske er kommet så langt ned, må en regne dem for farlige, som om en skulle sette seg i en bil uten bremser. 

Vi kan likevel ikke bedømme mennesker, slik vi gjør med dyr. Ville dyr styres mye av instinkter, og  de har egentlig ikke noen fri vilje slik vi menneskene har. Når vi kjøper en hund, så ser vi etter et godt gemytt, som vi ser etter  fra valpestadiet. Da regner vi med at hunden har fortsatt ett godt gemytt når den blir voksen, så lenge vi ikke går over dens toleransegrense.  Men slik er det dessverre ikke for oss mennesker.

Mange barn kan være greie og snille, ha fine egenskapene, men vi har ingen garanti for hvordan de blir som voksen, uansett hva de har blitt utsatt for eller ikke Noen mennesker, med eller uten diagnosen AS for eksempel, kan uten å tenke så mye over det, bli bare dradd inn i  dårlige miljøer som motiverer en personen til å gjøre gale ting, i stedet for å komme i et miljø der det er god påvirkning til å gjøre gode ting. Men noen kan også bli styrt av hat, sjalusi, hevngjerrighet, og av ren ideologi.  Ja, menneskene kan etter hvert bli styrt av mange ting, både av dårlige og gode motiver.

Dyrene er de samme uansett, for de styres ikke av en hat, eller ideologi. De blir heller ikke styrt av en  moralsk innstilling, nei de er instinktiv vise. Derfor så velger vi stort sett selv hva slags liv vi vil ha, selv om en diagnoser kan gjøre livet mye tyngre og at en må lære å takle mange utfordringer i livet, og som krever selvdisiplin eller selvkontroll.   Det er tydelig at de fleste som involvere seg i grove forbrytelser,  må forandre seg for å bli noe forherdet,  overgå sin samvittighet, sine hemninger,  med hensyn til å bli motivert for å kunne utføre grove forbrytelser.  Andre igjen med eller uten diagnoser må slite hardt for å lære seg gode holdninger,  styres av gode prinsipper, for at de ikke skal komme opp i alvorlig trøbbel og  vanskeligheter.  

Så mitt poeng med dette er, om en ikke akkurat legger all  skylden på en diagnose i forbindelse med grove forbrytelser, så kan en heller ikke ta den med som en grunn, eller medvirkende  årsak  som en unnskyldning, for at noen letter kan gjøre alvorlige kriminelle handlinger. Det hele handler om moralsk gangsyn, en rett innstilling og synet på sine medmennesker. Mennesker må lære det, selv om de fleste har en medfødt samvittighet som forteller de hva som er galt og riktig til en viss grad.  

Gustav Koi

 

Asperger syndrom og depresjon
 
Det ser ut til at det er depresjon (nedstemthet) som ofte kan prege voksne med en AS diagnose. Som barn og til dels ungdom, så er det heller andre tilleggvansker som kan være gjeldende.  Dette kan jo ha en sammenheng med at når en vokser til, så blir en mer bevisst på de utfordringer som ligger foran en, særlig da de utfordringene som ligger på det sosiale plan. Jeg har skrevet en del om depresjon i min forrige bok (Jakten på sannheten om Asperger syndrom 2011) så jeg skal ikke repetere det som kommer frem der, men et kapittel som tar for seg hva som lett kan forveksles med AS blir godt belyst der i den boka.

At depresjon sammen med AS er et viktig tema å belyse, ser vi  hva som er sagt fra de med diagnosen i denne boken. Enkelte fagpersoner som har utredet voksne for en AS, mener at diagnosen ofte kan blant annet forveksles med nedstemthet, eller dystymi, noe som også blir belyst i min forrige bok.  Der legges det til grunn at personen som blir utredet ikke har de utpregede trekk for en AS diagnose, men passer bedre til en  med nedstemthet. Her kan jeg ikke være helt enig, at voksne  trenger å ha noe spesielle synlig trekk for å gi dem en AS diagnose. Men en skikkelig utredning består jo mer en observasjoner,  men også flere tester, spørreskjemaer,  og intervjuer. AS diagnosen regnes for å være en svært krevende og omfattende utredning, der mange forskjellige fagfolk kan bli inkludert. 

Selv var jeg lagt inn til utredning i ca. to og en halv mnd. og det skjedde noe stort sett hele tiden, men unntagen helgene da hadde jeg fri. Hele denne utredningen kan leses i min første bok (Hjelp? veien mot Asperger syndrom) 2010. Det var nettopp pga. min varige nedstemthet at jeg fikk komme inn for en skikkelig utredning, ellers hadde jeg vel aldri kommet i forbindelse med psykiatrien.

Nå er jo slik at flere har fått diagnosen AS som ung, og at en eventuelt depresjonen kommer i ettertid. Da skulle det bli lettere å forstå og behandle depresjonen. Men når en prøve å finne ut i lang tid hvorfor en er deprimert, og så får diagnosen AS, så er en ikke kommet så mye lenger, føler jeg, for det er jo fortsatt den depressive delen som er det fortsatt og dominerer.  Men når en ikke får behandlet vekk nedstemtheten, så begynner en å lure på om dette er en konsekvens med å ha AS, for AS, slik en forstår det i dag, kan ikke AS behandles bort. 

Tony Attwood som er en av verdens fremste eksperter på AS, sa i min forrige bok nettopp dette, at nedstemthet  kunne være en konsekvens med å ha AS, men kunne allikevel ikke si at nedstemtheten hadde noe direkte forbindelser med AS diagnosen.  Vi var inne på at AS og nedstemthet hadde mange likheter, og en ting som er helt sikkert, at begge berører det sosiale, men også de nære følelsemessige relasjoner, nettopp fordi det handler mye om følelser. eller fravær av følelser. AS kan være nokså lik nedstemthet i visse situasjoner der en føler seg utilpass og psykisk sliten, men ellers  kan en ha mye energi når en er for seg selv, eller holder på med noe som passer for en.  Så spørsmålet er om en i det hele tatt kan unngå en eller annen form for nedstemthet som voksen med AS. Da

tenker jeg på at en må tilpasse seg sosialt på mange plan, ta utfordringer, ja slike ting som kan være helt naturlig for "vanlige" mennesker. Jeg tror at en kan unngå depresjon ut fra det jeg selv har erfart fra tidligere,  men selvfølgelig, etterpåklokskap er der jo.   For min del handlet det om å ikke utsette viktige valg, som var en stor utfordringer for meg, selv om jeg var voksen. Dette utviklet seg til et indre  press som jeg  ikke forsto konsekvensene av da.

Så den klokskap jeg har i ettertid er at jeg ikke kjente meg seg selv godt nok før det var for sent. Jeg kan ikke se noe særlig forskjell på en med AS og et NT menneske, når det gjelder å være disponibel for depresjon. Men det er en forskjell der, nettopp fordi en AS person er mer sårbare for stress, men jeg tror det også må til en arvelig faktor, for at dette skal slå ut i et depressiv sammenbrudd. I tillegg kommer personligheten inn, som gjør at noen takler dette og unngår et deprimert sammenbrudd, mens  andre blir rammet av dette. Ellers så kan det utvikle seg en reaktiv form for depresjon, da pga, mye urimelig krav i en livssituasjon, og sosiale følelsemessige utfordringer.

Gustav Koi

 

Sveverollen

Hvorfor er Aspergere i en sveverolle? Jo nettopp fordi  en må lære seg å sveve best mulig, lik en skihopper. Derfor så syns jeg at en skihopper er en god illustrasjon på de med diagnosen AS. Hvordan da? Vel la oss først  se litt nærmere på en skihopper slik jeg oppfatter en skihopper da.  Først  er det viktig å nevne  at det finnes stor forskjell på skihoppere også, slik det også er med  Aspergere. Noen skihoppere kommer ikke lenger enn til en liten bakke, noen til normal bakke, og noen til stor bakke, og enkelte klarer også å beherske det som kalles for skiflyging. Men alle må motivere seg, sette utfor og satse godt for å kunne klare seg best mulig  igjennom  svevet, og for å komme lengst mulig. 

De fleste skihoppere føler seg vel trygge til de  kommer til hoppkanten. Men etter dette så har de ikke lenger kontakt med bakken, og det er viktig å vite hvordan en skal bruke skiene, kroppen, og armene som justerer noe av balansen gjennom svevet. og ikke minst en må forstå å føle når det er tid for landing, eller nedslaget. når en har kommet godt igjennom hele hoppet, så føler en seg tilfreds, og det gir mersmak.   Men for en skihopper som vi vet, består ikke den meste av tiden hans på å sveve igjennom luften i en skibakke. Det hadde sikkert vært svært slitsom å skulle sveve hver dag året igjennom,  og hvis bakkene var enda større en de er i dag, så hadde det nok krevd mye  konsentrasjon, og energiforbruket hadde blitt sikkert veldig høyt for mange. 

Så var det den sveverollen til en med AS, som jeg har illustrert med en skihopper.  Jeg tror selvfølgelig at en kan bruke den sveverollen også på andre tilstander, men nå er det altså Aspergeren som vi skal se litt nærmere på. En med AS må lære å satse på det sosiale. Hvis en ikke kommer ut i noe som helst sosialt liv, så blir det som en skihopper blir stående på toppen av overrennet.

La oss si at en voksen person  blir bedt ut i et nokså stor familieselskap, som han kvier seg sterkt til, men bestemmer seg allikevel å gå. Det vanskeligste er kanskje å bestemme seg, men han bestemmer seg og setter utfor, lik en skihopper.  På vei dit kjører han bil, og er enda alene helt til han skal gå inn til alle menneskene som er der inn i huset.

Her kommer selv satsingen.  Han smiler og hilser og jobber seg igjennom folkemassen, men han kan ikke bare gå ut bakdøren og så var det overstått liksom. Nei han er ikke kommet over kulen ennå, og prøver å styre likevekten mellom hva han skal si, og hva han skal lytte på. Han får litt oppdrift etter en tid, og strekker tiden litt for langt med litt for mye enetale, men klarer å ta seg inn på slutten. Han faller nesten, men han står. Så tenker han på hva som kunne ha gått galt, og tenker og tenker hva han skal legge vekt på neste gang.   

Gustav Koi
 


 

14. okt, 2016