Det var en gang for lenge, lenge siden at det var et gammelt par som følte seg så alene. Mange barn hadde de, men de bodde langt, langt, lenger enn langt borte fra sine gamle foreldre, ja noen bodde så  langt vekk at de brukte hele ti minutter med bil!!

Derfor tenkt de; vi kjøper oss en liten hund, så blir vi ikke så ensom og forlatt, og får annet å tenke på! De lette land og strand, og langt om lenge fant de den de lette etter, et fortryllende  lite vesen som var vokset opp i en god og kjærlig familie. DEN var den rette, syntes de gamle, en skjønn liten jente var det, og det ble stor glede i den velse stua hos de gamle, ja, det var rent som de gikk inn i sin andre ungdom.

De tok bilder og skrøt av henne til alle som ville høre. Hennes navn var Candy, og hun vokste og var leken og nysgjerrig på livet. Så ble gamlefar redd for at det kanskje ville bli stusselig for slik en ungdom bare å være sammen med gamle, og det ble bestemt at de skulle finne en liten søster til henne.

Og jakten begynte! Sporet førte dem til Østlandet hvor det var en kennel som hadde en liten papillonfrøken. Litt fram og tilbake, og endelig opprant dagen da den lille ankom. Gleden var stor hos de gamle og de døpte henne Shiba.

Til de gamles store forskrekkelse ble Candy  dritsur, og var slett ikke interessert i den lille lodotten! Men det var gudskjelov  bare til å begynne med, for nysgjerrig som hun av natur er, gikk det ikke  lang tid før hun søkte bort til henne og etter hvert tok henne under sine beskyttende vinger, og lærte henne opp i alle sine unoter.

Gamlemor og gamlefar var så glade, nå kunne de sitte i gyngestolene sine og rugge frem og tilbake, med pledd over sine giktiske knær og en god rødvinstoddy i hånden, og riktig nyte sine to små engler der de lykkelig tumlet rundt på gulvet i munter lek.

 

Den første hvalpemenneskemoren lurte og lokket; skal dere ikke på en aldri så liten utstilling da, så fine hunder som dere har??? Bare èn eneste liten èn?

 

De gamle diskuterte, skal vi stille ut våre håpefulle, eller??

Jaja, fant de til slutt ut, de kunne prøve når det var en utstilling i nærheten, men reise, nei, vet du hva, ett sted fikk grensen gå!!! Såpass var sikkert og visst!!

Candy var først ut, og hun fikk gilde sløyfer i blått og rødt og hederlig omtale, og de gamle ble så stolte og vokste i sine vadmelsdresser. Shiba  fikk enda flottere sløyfer, og så SVÆRE!!

De gamle gikk inn i sin andre vår ( må ikke forveksles med ungdom) og lysten til å reise på utstillinger andre steder, bare litt lenger, meldte seg. Det er da alltid spennende å se seg om i den store verden, ikke sant? Så de reiste litt, så litt oftere og til slutt både titt og ofte.

De dro til Nesbyen, og dommeren syntes Candy var den vakreste av alle jentene og ga henne en flott 17.mai sløyfe og èn som var grønn og hvit. Gamlemor svevde over Nesbyens grønne sletter og var hinsides denne verden og helt fjern.

En så flott hund må få hvalper, tenkte hun, og strente bort damen som hadde den hun trodde var kåret til den vakreste gutten, men i sin forvirrede tilstand gikk hun til feil dame. Ikke for at det spilte noen rolle , for det var en nydelig gutt hun hadde også. Medgift og dato ble bestemt for giftermålet mellom de unge, og fullbyrdet ble det da tiden var inne.

Endelig kom dagen da jordmor Fabelaktige Froydis ble tilkalt i all hast, og Candy fødte 3 nusselige jentebabyer. De gamle satt med tårer i øynene og beundret disse små som slurpende lå og diet sin mor. De vokste fort opp til noen småslamper som inntok hele huset, og stakkers  gamlemor og gamlefar ble jaget opp i gyngestolene igjen. Der satt de med opptrukne knær,

 ( de var blitt ganske spreke etter all mosjonen de hadde fått i utstillingsringen) og skalv. De var ganske lettet  da de kunne sende to av småtrollene ut av huset, og det var nok Shiba også, for hun hadde bodd på sofaen i en måned. Den siste ville de beholde, etter nøye utvelgelse. Mange gode krefter ble forenet i utvelgelsesprosessen, som kulminerte med at en høyt aktet hundedommer krøp rundt på gulvet sammen med Fabelaktige Froydis og de gamle, og han bekreftet vårt valg.

Slik gikk det til at det første lille nurket på ca. 1kg, nå var blitt til tre gneldrende (men akk, så skjønne) fillebikkjer, to ’middelaldrende’ ( det er to gamle –minus en ny ungdom -minus en ny vår) mennesker med sløyfer i blikket.

 

De gamle begynte  å reise enda mer, og slik de fartet rundt land og strand var det ikke alltid like lett å få plass på herbergene. Noe måtte gjøres!

Aha, en campingvogn, dèt var løsningen, da kunne småjentene være hjemme selv når de ikke var hjemme. Og det ble gildt, både for folk og fe.

Noen hundevenner av de gamle, ganske så gamle de også, hadde kjøpt seg bobil, og da de gamle fikk se den ble de helt overgitt, slo seg på knærne og sa: ”nei og nei, skulle du sett, nei dett var vel gildt du!” Og de ble helt fjern i blikket.

Så gikk det ikke så lang tid da, før det sto en bobil på tunet hos dem også.

Nå slapp gamlefar alt arbeidet med å jekke opp og ned på campingvognen hver gang de kom på en ny plass, og gamlemor var så glad, for da kunne hun bruke ham til andre ting.

Nå da det var så lettvint å reise, fant de gamle, pluss de andre gamle på at de skulle reise til Sveariket på en svær utstilling. De lastet opp bilene sine og dro av gårde. De kjørt og kjørte, og langt om lenge, bak blånende åser og dype skoger, kom de endelig frem. I fire dager til endes viste de frem hundene sine og fikk fine kritikker og gjeve sløyfer i rødt gult og grønt. Alle var glade og fornøyde, for så mange sløyfer fikk de, at det måtte være for minst 30 svenskekroner, og alle var enige om at det var verd turen.

Slik fòr de frem, helst i hjemlandet  da, selvsagt, og kjørte fra vest til øst og tilbake igjen, i hytt og pine.

De mente at når de først hadde kjøpt en så gjev en bil, så måtte de bruke den også. Og vovsene storkoste seg, for når de var hjemme uten å være hjemme, fikk de ligge i diger køye sammen med gamlefar, mens gamlemor måtte ligge i en smal køye bakerst i bilen. Hun var så stiv og støl at hun ikke klarte å klatre opp likevel, og da var det jo likegodt hun lå nede, så slo hun seg ikke om hun falt ut at sengen i alle fall.

Da gamlefar kikket ned på kistebunnen fikk han sjokk!! Den var jo snart tom!! Her var gode råd dyre, for dyrene var  dyre, og de hadde snart ikke råd til dyrene!!

”Vi setter hvalper på to av dem” sa gamlefar, og som sagt så gjort. Dvs. først måtte de jo finne gode manne-emner til englene sine. De lette land og strand rundt, og tilslutt fant de to gutter som fant nåde for de gamles kritiske blikk.

Snart var det atter tid for å tilkalle jordmor Fabelaktige Froydis. Candy fikk fire nusselige småjenter denne gangen. Klok av skade fra sist, fikk disse fire en langt mindre frihet enn de forrige, så Shiba slapp å bo på sofaen  så mye, og de gamle kunne gå tryggere på gulvet. Shiba fikk seg jo en guttebass etter hvert også da, og de måtte dele litt på plassen.  Siden de gamle hadde fått data i stua, og Fabeaktige Froydis hadde laget den flotteste hjemmesiden noen kunne tenke seg, ja den var så flott at det var nesten så Fabelaktige Froydis misunte seg selv for å ha laget en så gjev en side) så ringte folk fra lengst sør til lengst nord i landet og ville kjøpe hvalper. Èn gikk til en familie som passer Rudolf ( han med rød nese) og slektningene hans, og denne hvalpen skulle få være med å passe på dem når ikke julnissen brukte dem! Èn beholdt vi selv, for hun var det vakreste vi hadde sett siden sist.

”Enda èn??” skrek den enda eldre moren til gamlemor ”er dere gått fullstendig fra vettet??”

Dèt var jo lenge siden de hadde gjort, så de gamle skjønte ikke helt hvorfor den eldre enn de gamle skulle ta slik på vei, for ennå var det plass til den eldre i den velse stua til de gamle, uten å måtte utvide. Da var det verre med bobilen, den måtte byttes inn i en større. Og da de gamle hadde fått seg en så stor bil, må den jo brukes, og de begynte som trekkfuglene, dro sydover om vinteren. Da de kom til Portugal syntes de det kunne være  kjekt å få en sløyfe derfra også, men der fikk de bare en papirlapp som sa at yngstejenta deres hadde fått CAC , BOB og ble 3. gruppevinner,noen kilo med hundemat, og ikke en eneste sløfe.

 

Ja, slik gikk det altså til at to ensomme gamle mennesker fikk en masse nye venner, en ny vår, sin andre ungdom, bobil og stor reiselyst!

 

Moralen er: Sitt ikke hjemme og vent på at andre skal gjøre noe for deg, gå ut i stedet og la dem gjøre noe for deg der!!

(eller noe sånt!) Ha et fint hundeliv!!