Den islandske fårehunden er en mellomstor rektangulær vakt- og gjeterhund som hører hjemme i gruppen nordiske gårds- og gjetende spisshunder.

Mange farger forekommer, men en farge skal dominere.

Pelsen er med mellomlange eller lengre dekkhår samt tykk, myk underull. Pelsen gjør at hundene tåler alt slags vær.

Bakgrunn
Den islandske fårehunden er Islands eneste hunderase. Den avstammer fra hunder som de første bosetterne brakte med seg til landet på 800-tallet.

Bra hunder og hester har alltid vært til uvurderlig hjelp for menneskene på Sagaøya. Utallige historier beskriver hvor mye man satte pris på gode gjeterhunder. Bl.a. hevder islandsvennen og hundeentusiasten Mark Watson at etter en epidemi med valpesyke hadde redusert antall hunder på slutten av 1800-tallet at man kunne bytte ”en hest og to sauer mot en sann islandshund”.

I tillegg til å gjete skal den islandske fårehunden vokte hus og gård. Den skal være husbondens trofaste følgesvenn i de daglige syslene på og ved gården, en god kamerat i alle situasjoner.

Gjeterhunden
Det er først og fremst i arbeidet med sauene den islandske fårehunden vurderes, men også for å samle og drive hester og kyr.

Island har ingen store rovdyr og på grunn av de store avstandene var kvegtyver skjeldne. Derfor har det ikke vært noe behov for en aggressiv vokterhund. Den islandske fårehunden skal kunne gjete sammen med andre hunder i rasen. Og for å få til dette kreves en gjeterinteresse og en mentalitet som gjør at sauene, hestene eller kyrne som skal gjetes kommer i fokus i stedet for de andre hundene.

Hunderasens gjetende oppgaver er først og fremst å samle og drive dyr. Husdyrene beiter fritt over store områder i utmarka om sommeren. På høsten samles dyrene til skilling og slakt. Hundene rir sammen med områdets bønder ut for å sanke. Hundene bidrar med sin fantastiske energi, sitt mot, sin oppmerksomhet og sin stemme for å drive dyrene mot skilningskveene.

Når sau eller hester skal hentes eller kyr skal melkes får de i blant finne seg i å få en liten bestemt hund i hasene.

Vakthunden
Den islandske fårehunden betegnes ofte ”gårds- og gjeterhund”. Som gårdshund skal den holde innmark fri for beitende dyr. Den skal også si i fra om fremmede som kommer, ikke så mye for å varsle trusler men mer for å forberede et besøk. De islandske bondegårdene har flere hundre års tradisjon for å tilby husvære for reisende. Den islandske fårehunden er med sine bjeff en ypperlig varslende hund som absolutt ikke får være aggressiv.

I dagens tettbebygde samfunn kan en varslende hund oppfattes på en helt annen måte. Noe å tenke på i oppdragelsen av valpen…

Temperament
Islandshunden, som den ofte benevnes i dagligtale, er en hardfør og våken hund med et livlig temperament. Den er vennlig, nyfiken og modig. Den ser fornøyd ut og sees ofte smilende. Mange kan fortelle om hundenes selvstendighet. Til tross for dette har den lett for å lære, både det man ønsker – og det motsatte.

Behandlingen av den lille valpen i det nye hjemmet er derfor veldig viktig. Den skal lære seg gårdens grenser. Hunder som streifer passer ikke godt inn i våre samfunn, og det er dessverre mange islandshunder som har måttet bøte med livet etter et ublidt møte med bil.

Den islandske fårehunden skal være glad i mennesker  og fungere sammen med andre hunder. Men den er tydelig voktende på gården mot fremmede dyr. Harer, grevlinger, kråker og andre dyr som passerer gården (reviret) blir fort bortvist.

For å trives behøver islandshunden ikke bare fysisk mosjon men også hjernearbeid. En hund som ikke utfører sine arbeidsoppgaver på en gård bør få sine mentale behov tilfredsstilt gjennom lydighetstrening, bruksarbeid, agility eller andre måter den kan ”bruke hodet sitt” på.

  God kontakt, ett tydelig lederskap og en plass i flokken (familien) fra tidlig alder er derfor de viktigste ingrediensene for den grunntrygghet hver islandsk fårehund behøver i livet.

(Fritt etter http://islandshunden.just.nu/)