I tolv rike år du alltid gledet oss gamle.

I dager med fryd som i sorg, små som store,

Har du trofast og kjærlig fulgt oss for å samle

Oss i daglig kontakt og slikt som vi gjorde.

Mer lojalt enn noen du ga oss din støtte,

Vi hadde gleden av din uslitelige tillit og nærhet.

Det dreide seg om alt og det og ha noen å skjøtte

Du viste din omsorg, og takk for din kjærlighet.

Helt til siste stund du søkte vår omsorg,

Ga oss alt et dyr, en hund kan gi.

Nå sitter vi med minner mange og også litt sorg,

Men du slipper å lide som alderen tynget, og du fikk fri.

Nå minnene lever, og om livet enn ikke er alt

For hunder og mennesker og alt som har liv,

Så kan vi glede oss slik livene falt,

Til engang vi alle skal finne ennå en giv.

Liv er så mye og mangt, rent forunderlig

Slik vi lever og opplever alt så stykkevis og delt,

Men summen av alt er likevel så vidunderlig.

Ja delene går sammen i alt som er ekte og helt.

Fra mikro til makro vi beveger oss så levende ledig,

Og tilbake igjen når tiden en gang snart tar slutt.

Da kanskje får vi evnen til å samle alt som var stedig,

Og livet får mening i en sammenheng klar og ubrutt.

Lom, 17. juli 2009

Olav G. Henriksen