Slektsgranskeren ønsker å finne ut hva disse personene het, når de levde og hvilket slektskapsforhold de hadde til hverandre. Navn og årstall er den enkleste form for slektsgransking. Et annet ord for slektsgransking er genealogi.
Slektsgransking kan være mye mer. Du kan få mange flere opplysninger om disse personene, opplysninger som forteller hvor de levde, hvordan de bodde, om de flyttet eller utvandret, hvem de giftet seg med og hvor mange barn de fikk, hvilket yrke de hadde, hva de eide og hva de betalte i skatt til konge og øvrighet, om de holdt seg på lovens rette side, om de kranglet med sine naboer - og mye, mye mer. Slik fører slektsgranskingen deg til menneskene bak navnene, og setter dem inn i en historisk sammenheng.
Jo flere opplysninger du ønsker, jo flere kilder må du undersøke. Det er kildene som forteller deg det du vil vite. Det finnes en mengde kilder slektsgranskere kan gjøre seg nytte av, og det er nesten utrolig hvor mange opplysninger de kan gi oss.
Kildene forteller om både høy og lav. Embetsmenn, borgere og bønder, tjenestefolk og arbeidere, husmenn og fiskere: alle ble døpt og konfirmert, de giftet seg, fikk barn, døde og ble begravd. Dermed er de skrevet inn i kirkebøkene. Og uten forskjell er de innført i folketellingene. Alle kan derfor finne opplysninger langt bakover i tiden om sine forfedre.
Det er to hovedmåter å drive slektsgransking på: Man kan starte med en person eller et ektepar i fortiden og føre slektslinjene framover mot vår egen tid. De fleste slektsgranskere starter i motsatt ende: Man starter i nåtiden og følger slekten bakover i tid. Dette er også enklest og passer best for en nybegynner.