HUND, KATT OG ILDER FRA EØS- OG EU-LAND TIL NORGE

Det er beskrevet fire species av denne parasitten hvorav Echinococcus granulosus (også kalt hundens dvergbendelmark) og Echinococcus multilocularis (også kalt revens dvergbendelmark) er de viktigste. Livssyklusen til bendelmarken består i et kjønnet formeringsstadium i tarmen hos ville rovdyr, f.eks. rev, hund eller katt (hovedvert), og et nødvendig mellomstadium med ukjønnet formering, det såkalte tinte- eller larvestadium, inne i cyster (tinter) i indre organer hos ulike mellomverter som smittes fekal-oralt. Mellomverten må deretter spises av en ny hovedvert for at tintene skal utvikles til kjønnsmodne bendelmark med lengde på 3-6 mm ved E.granulosus og 1,2-3,7 mm ved E.multilocularis. Mennesker vil i sjeldne tilfeller kunne fungere som en mellomvert for parasitten. Eggene til bendelmarken klekker i tynntarmen. Parasitten borer seg gjennom tarmveggen og følger blodbanen som regel til leveren.

Echinococcus granulosus var fram til 1950-tallet ikke uvanlig både hos dyr og mennesker i nordlige deler av Skandinavia (bl.a. i Finnmark). Rått slakteavfall med cyster fra rein (mellomvert) ble brukt til fôr til hunder (hovedvert), og mennesker ble smittet gjennom kontakt med hund eller deres avføring. Parasitten ble siste gang påvist hos rein i Norge i 1990. Andre drøvtyggere kan også være mellom­verter, f.eks. storfe.

Echinococcus multilocularis forekommer sjeldnere, men kan gi alvorlig sykdom. Rev er vanligvis hovedvert og smittes ved å spise smågnagere (mellomvert) med tinter. Hund og katt som spiser infiserte byttedyr kan også være hovedvert. E.multilocularis forekommer endemisk i revebestander over store deler av den nordlige hemisfære, bl.a. Sibir, Nord-Japan og Canada. I Europa forekommer parasitten spesielt i Tyrkia og Sentral-Europa. Infeksjon hos mennesker med E.multilocularis er svært sjelden, også i endemiske områder, med en insidens varierende fra 0,03 til 1,2 per 100 000 innbyggere per år. I perioden 1981-2000 er det i Europa diagnostisert ca. 550 tilfeller hos mennesker.

I 1999 ble det påvist cyster av E.multilocularis hos den innførte arten østmarkmus som lever i stort antall på Svalbard. Parasitten er også blitt påvist i avføringsprøver fra polarrev samt i enkelte katter og hunder på Svalbard. Også i 2002 ble det gjort funn blant østmarkmus på Svalbard. E.multilocularis er aldri påvist i Fastlands-Norge.

Smittemåte

Mennesker kan bli smittet fekal-oralt ved å få i seg bendelmarkegg som utskilles fra hovedverten og fungerer da som en mellomvert for parasitten. Mennesker kan få i seg eggene via pels eller poter hos hund og katt eller gjennom næringsmidler som er forurenset med parasitten, f.eks. bær og sopp. Parasitten smitter ikke fra menneske til menneske.

Inkubasjonstid 

Fra ett til mange år.

Symptomer og forløp

Cystene utvikler seg langsomt og det kan ta flere år før symptomer opptrer. Cyster finnes vanligvis i lever eller lunger, men kan forekomme også i andre organer. Utviklete cyster er 1-7 cm i diameter og gir vanligvis ikke symptomer før svulsten har vokst tilstrekkelig til å gi symptomer som vekttap, magesmerter eller galleobstruksjon.

E.multilocularis-tinten kan over flere år vokse til en blæreformet svulst i leveren som kan metastasere til lunger og hjerne. Denne formen gir et betydelig alvorligere sykdomsbilde og kan være dødelig.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved anamnese og klinisk undersøkelse med evt. CT-undersøkelse. Påvisning av antistoffer i serum kan etter avtale utføres ved Smittskyddsinstitutet i Sverige.

Forekomst i Norge

Ekinokokkose har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 2003. I perioden 1975-2002 ble tilfeller mer sporadisk meldt under sekkeposten ”annen alvorlig infeksjonssykdom”.

Tabell 1. Ekinokokkose meldt MSIS 2003-2009 etter diagnoseår

Alle tilfellene er forårsaket av  Echinococcus granulosus og er påvist hos innvandrere med levercyster.

I perioden 1975- 2002 er det til MSIS sporadisk meldt tilsammen 16 tilfeller av ekinokokkose.

Det er hos to personer som har arbeidet med reve­forskning på Svalbard funnet lett forhøyet titer av antistoffer mot E. multilocularis. Det tyder på at disse har vært eksponert for parasitten.  

Behandling

Behandlingen er primært kirurgisk supplert med mebendazol.

Forebyggende tiltak

Alle hunder som importeres til Norge unntatt fra Sverige og Finland må gjennomgå to behandlinger mot innvollsmarker; første gang i løpet av 10 dager før ankomst til Norge, andre gangen én uke etter ankomst. Hunder i områder med reinsdyr anbefales jevnlig parasittbehandling. Indre organer fra reinsdyrslakt skal destrueres og ikke gis som hundemat. Risikoen for smitte med E. multilocularis på Svalbard anses som liten og kan ytterligere reduseres gjennom;

• koking av vann ved bruk av vann fra bekker og vann
• alltid benytte hansker ved kontakt med rev
• håndvask etter evt. kontakt med rev, hund (og hundeutstyr) eller katt
• forvelling av sopp plukket på Svalbard
• håndvask før måltider

I mange land i Sentral-Europa i Alpeområdet advares det mot å plukke sopp og bær i utsatte områder.

Overvåking av dyr

Alle matproduserende dyr som kan være mellomvert for E. granulosus  (f.eks. reinsdyr og storfe) undersøkes ved slakting i Norge. I 2006 ble det startet et overvåkingsprogram hos rødrev felt under ordinær jakt.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ved påvist ekinokokkose hos mennesker skal smittekilde oppspores og evt. behandles.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A. Kriterier for melding er laboratoriebekreftelse ved

• typiske histopatologiske eller parasitologiske funn (for eksempel funn av protoscolex ved mikroskopi av cystevæske) forenlig med Echinococcus multilocularis eller granulosus eller
• E.granulosis  patognomonisk makroskopisk morfologi i kirurgisk materiale eller
• Echinococcus spp. antistoffpåvisning eller
• E.mulitilocularis eller granulosis nukleinsyrepåvisning.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om overføring med næringsmidler eller ved smitte fra dyr (se kapitel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).