Om Rhodesian Ridgeback

Dette er det som står om rasen på Wikipedia:

Opprinnelse og alder

Da de første europeerne  kom til Sør-Afrika på 1600-tallet bragte de med seg sine egne hunder , ofte pointere , molosser og greyhounder . I det sørlige Afrika  møtte de på Khoisan- folket som hadde sine egne jakthunder. Disse hundene hadde en meget karakteristisk motveksthårkam på ryggen og gikk lenge under tilnavnet hottentotthunder her i vesten. Inntil ganske nylig trodde man at hottentotthunder var en egen hundetype som var utdødd. Nå har imidlertid ny forskning slått fast at hottentotthunden kun var en av mange lokale varianter av pariahhunder i det sørlige Afrika, hvorav flere hadde (kunne ha) den spesielle hårkammen. I dag kjenner vi derfor hottentotthunden under paraplynavnet africanis.

Boerne krysset sine egne hunder med såkalte hottentotthunder (kanskje også såkalte zuluhunder og bantuhunder, som egentlig også var samme hundetype) og fikk til slutt fram en hundetype som kombinerte molossernes styrke, greyhoundens hurtighet, blodhundens spregenskaper og de lokale variantens virilitet og pågangsmot i en egen hunderase - siden kjent som rhodesian ridgeback.

Den første rasestandarden , som ble utarbeidet av F. R. Barnes i Bulawayo,  i det tidligere Rhodesia , forelå i 1922  og var basert på standarden for dalmantiner . Den ble anerkjent av South African Kennel Union i 1926 .

De første rasekullene i Norge ble født på 1980-tallet. Til å begynne med var hunderasen representert av Klubben for Større Selskapshundraser. Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb (NRRK) ble imidlertid stiftet 31. mai 1998. Den organiserer omkring 400 medlemmer og utgir et eget medlemsblad fire ganger årlig.

Utseende, anatomi og fysikk

Rhodesian ridgeback er en stor og kraftig langstrakt hund. På mange måter minner den om en litt tung mynde , og den har kvaliteter som tydelig viser at mynder må ligge latent i blodslinjene. FCI klassifiserer denne hunderasen blant drivende hunder  i gruppe 6, men under seksjon 3 som en nær slektning. Utenfor FCI-systemet er det mer vanlig å klassifisere den som en en såkalt hound eller sighthounds and pariahs. Hodet er noe langstrakt, men bærer også preg av molosser. Ørene er relativt høyt ansatt, mellomstore og avrundet, og bæres hengende tett inntil hodet. Halsen er kraftig uten løs hud. Brystkassen er dyp lang, og buken relativt godt opptrukket. Rygglinjen er kraftig.

Hunderasen har kort glatt pels (som verken må være ullen eller silkeatig) og en karakteristisk mothårskam på ryggen, som vokser fra skulderene til krysset. Fargen kan variere fra dyp mahognirød til hvetefarget. Bein og hale skal ha samme farge. Minimale hvite prikker i brystet og på labbene aksepteres.

Hannen blir normalt 63–69 cm i skulderhøyde og veier vanligvis ca. 35–40 kg. Tispene blir normalt 61–66 cm i skulderhøyde og veier vanligvis ca. 30–35 kg.

Bruksområde

Rhodesian ridgeback ble opprinnelig avlet fram som en jakthund  på storvilt, men den har også tradisjonelt fungert som en meget dugelig vakthund . Som jakthund benytter den både syn, lukt og hørsel aktivt, og kan som sådan også benyttes til hetsjakt i flokk . I Sverige  har den sågar med hell vært benyttet til elgjakt .

Rhodesian ridgeback er meget hurtig, til ikke mynde å være, og har en rekke brukshundegenskaper, også innen hundesport . Den er bl. a. like vanlig å bruke tillure couring som sporhund eller politihund . Rasen utmerker seg også som en stabil og god familiehund,  som alt oftere kan sees som utstillingshund .

Lynne og væremåte

Rhodesian ridgeback er en hundetype som passer best for (erfarne) enkeltmennesker eller familier. Som rase regnes den å ha et gjennomgående godt gemytt. Den er modig, aktiv, smart, følsom, og normalt veldig rolig og omgjengelig, og ofte svært lojal og god med barn. Den er kjent for å være noe uinteressert i andre hunder/mennesker (når den blir litt eldre). Den trenger en tydelig og konsekvent leder, som også kan gi hunden nok mosjon og psykiske utfordringer til at den trives og er harmonisk. Det sies noen steder at dette ikke bør være din første hund, men det er ikke nødvendigvis riktig.