15. nov, 2020

Siste oppdatering: 7 av 9 er allerede HD-røntget og alle er Fri! 🙃

Vi har som mål å "lage" hunder som har god fysisk og mental helse (og de andre rasetypiske egenskapene som gjør dem til gode sporhunder), og har av den grunn satt inn i kjøpekontrakten ett ønske om at valpekjøperne våre HD-røngter hunden. Det er ikke et krav, men et sterkt ønske fra vår side som oppdrettere fordi vi ønsker å vite hva avlsarbeidet vårt gir av slike resultater, men også fordi HD kan gjøre til at hunden ikke kan brukes som ettersøkshund like lenge som en som ikke har HD. Så det er jo også i eiers interesse å vite om hunden på sikt kan få forkalkninger og smerter, og kanskje må på medisiner.
Heldigvis har våre valpekjøpere i stor grad etterfulgt vårt ønske om HD-røntgen, og 10 av 11 i fra første kullet til Gina er røngtet, samtlige er HD-fri. Det er vi naturligvis glad for på alles vegne. 🙂

Nå begynner kull nummer to å "tusle" til veterinæren. De var ett år 1. oktober, og noen av dem har allerede tatt sine bilder og for noen (fem) er resultatene kommet. Så langt er alle HD-fri, og vi kryssre fingrene for at resten er det også, men vet at genenes veier er uransakelige og lunefulle, så det er slett ingen garanti selv om vi har vært bevisst på hva vi  har brukt i avl. 
Jeg er av den oppfatning at man bør se på slektstreet til hunden man skal avle på. Om søsken har HD, eller tanter/onkler, så ligger det på linjene. For meg er det også et minus at det er lite hunder som er HD-røntget. Jeg har ikke lyst å bruke en hannhund i avl som er HD-fri hvis ingen av kullesøknene er røngtet. Særlig hvis jeg ser at det på foreldrenes søsken er noe "rusk". (I Norge får vi ikke avle på Bayere som har C eller dårligere resultat. A og B er altså fri for HD).
Noen mener det ikke er sånn, og det skal de få lov til å mene. Andre mener at dette mer eller mindre er miljøpåvirket, og det er det kanskje også, men jeg tror ikke en hund får HD hvis den ikke er disponert for det fra de linjene den er avlet på. Det er naturligvis min oppfatning, og det er lov å være uenig med meg. 🙂
For oss er det iallefall viktig å prøve så godt vi kan å få fram hunder som skal leve lenge og godt som ettersøkshunder. De blir brukt hardt og har store påkjenninger i sitt virke, og vi vet at hunder er flinke til å skjule smerte, særlig når jaktinstinktet overstyrer fornuften. 🤪

9. nov, 2020

Her kan du lese mer om hvilken hannhund vi har valgt til vår Jølstrajegerens Ja-tzi:
Jatzi +Ares 2021

25. okt, 2020

Vi planlegger valper på Jølstrajegerens Ja-Tzi sommeren 2021. 
Hannhunden blir snart offentliggjort, men vi kan røpe at den bor i Sverige. Vi venter bare på godkjenning fra det norske avlsrådet. Avlsrådet i Svenska Schweisshundklubben har allerede godkjent. 

10. sep, 2020

Første søndag i årets jakt ble jeg spurt om å ha med meg NRK radio på jakt "på øret", med temaet Jenter på jakt. Lettere nervøs sa jeg ja, litt etter trykk fra Geir, og tror jeg fikk frem noe av det jeg hadde forberedt iallefall...
Du kan høre det her: https://radio.nrk.no/serie/opptur Klikk deg inn på 6. september og ca 42 minutter ut i sendingen hører du meg.  Du kan også klikke på knappen Tidspunkter, og velge "Direkte fra jakt med Ann Kristin". 🙂

4. sep, 2020

Årets hjortejakt startet med et smell for vår del. Altså ikke sånn bokstavlig talt, men det har vært hektisk, og ikke veldig mye egen jakt.
Geir var satt opp på hovedvakt for ettersøkslaget, og jeg på bakvakt. Vi har jo to hunder som er godkjent med oss begge. 
1. september
Tirsdag morgen hadde vi egentlig skrinlagt som jaktdag for vår del, det pleier å være ettersøk det første døgnet i jakta, og ganske riktig; klokka seks kom den første telefonen. Geir tok med seg Jatzi og dro, og før han kom fram var det ny telefon, og da ble det Gina som fikk bli med meg.🙂
Hos Geir var det en bukk som var påskutt, og det ble en krevende jobb for unge Jatzi, som virkelig leverte varene! 🤩 Hun ble sluppet da hun ble velig heit i lina og kort tid etter gikk losen. Geir gikk etter losen, hun kom tilbake for å hente ham. De gikk videre i lag, og hun løp foran og stod plutselig å glodde inn i noen busker. Han passerer buskene på ti meters hold uten å forstå helt hva hun så på (hun sluttet å lose), og da ble det liv i busken og bukken tok ut i så stor fart at han ikke fikk skuddsjanse. Bukken sprang mot en av postene, og det small, men det var enten en bom eller et dårlig treff, så bukken for videre. Jatzi passet hele tiden på at Geir var med, kom tilbake for å hente ham, og dro så etter bukken ned og over elva. Der var det mye blod, og hun ble stående å se ned i tett kratt i bratte skråningen til elva. Det var litt vanskelig å komme ned der, og etter litt vandring frem og tilbake oppdaget Geir at bukken stod inne i buskene på en øy i elva, og fikk gitt den nok skudd inn i krattet til den lå død. 👍 Jeger virket tydelig imponert over jobben og var veldig glad. Det som vi derimot ikke så ville komme, var at hun viste så stort eierskap til bukken at hun bet hånda til jegeren når han tok i den (ikke så hardt at det ble hull), men det virket med det samme til at hun var klar over at det var feil adferd. Så her må vi være på vakt og i forkant for å korrigere. Det er IKKE greit! 😠Jeg vet at mange ser på det som helt normalt/greit at hunden er sånn på fallet, men jeg er ikke av den oppfatning at de skal være slik overfor fremmede folk. At de forsvarer byttet mot andre hunder er litt mer naturlig etter min mening, men ikke ønskelig.

Gina og jeg dro avgårde med det samme vi fikk utkallingen, og her var det kalv og kolle som var påskutt. Det var i en liten glenne i skogen på relativt kort hold (ca 25-30 meter), og tydelig skuddreaksjon på kalven ved at den bykset fram og haltet videre inn i skogen. Kolla som ble skutt etterpå viste ingen skuddreaksjon, og hadde løpt raskt tilbake der de kom fra. Begge var påskutt på samme sted og etter å ha sjekket skuddsted satte jeg Gina i arbeid. Hun sjekket først 3-4 meter i retning der kolla hadde sprunget, før hun gikk tilbake og satte i gang i retning der kalven løp. Dette er et gammelt rasområde. Bratt, mye mosegrodde steiner med bregner innimellom tette graner og kratt. Ikke lett å fote seg, men vi feiger ikke ut av den grunn. 🙂 Ringet litt rundt og etter ca 20 minutter fant vi en liten fjorkolle med skudd lavt inn i albue. Dette harmonerte med skuddreaksjonen på kalven, men vi gikk ned igjen for å "nullstille" til nytt søk på dyr nr to. Gina ringet på nytt, og endte enda en gang opp med fjorkolla. Jeg tok henne ned igjen, og "presset" henne litt til å gå den veien kolla hadde sprunget, og hun gikk rolig videre, stoppet og så på meg etter ca 50 meter, gikk videre, sjekket litt andre spor, så på meg, gikk rolig videre før hun omtrent stoppet opp og bare så på meg. Normalt ville jeg sagt at dette var en beskjed om at hun mente dyret var friskt, men med tanke på at vi her hadde en litt annen situasjon var jeg redd for at hun ikke hadde "nullstilt" seg. Bestemte derfor for å kontakte en annen ekvipasje for å ta seg av det søket. Jeg hjalp jegeren med å vomme og dra dyret ned til traktoren, og han sa at det var godt mulig at dette var det han hadde trodd var kalv inne i skogen. Det hadde vært tre dyr på jordet før de krysset elv og kom inn i skog. 
Neste ekvipasje kom på plass og de gikk noen kilometer uten å finne noe tegn på at det var et skadd dyr han gikk i sporet etter, og etter en telefon til kommunen konkluderte de med at vi avsluttet søket etter den. 

Vi kom oss hjem igjen og fikk tatt en dusj og spist middag før vi satte oss ut på hjortepost. Vi har bygget et ganske solid jakttårn, som selv de som er litt høyderedd (les: meg) kan sitte i. Vi har også satt ut noen nye "kinatårn" på tre meter som jeg ikke har lyst å våge meg opp stigen på.🤪 Det er heldigvis andre som synes det er greit, så de får poste seg der.
Jeg satte meg i det trygge tårnet, Geir og Daniel satte seg på en annen god post (der jeg skjøt bukk i fjor), og to andre jegere på andre steder (i "kinatårn"). Jeg så ikke et hår, men med Geir som trygg sidemann skjøt Daniel kolle og kalv. Jeg fikk melding om at kolla sprang ut av syne, så jeg hoppet (haha, ikke akkurat hoppet) ned og dro hjem for å hente Jatzi. Vi regnet med det var et dødsøk, men greit å få hunden på plass med det samme. Når jeg akkurat var kommet opp på plassen fikk Geir en ny telefon og jeg dro tilbake og tok med meg Gina på det.
Kolla til Daniel fant Jatzi mellom trærne 70-80 meter unna, så det var et perfekt skudd! 👍 Veldig kjekt at ungdommen viser interesse for jakt og holde i hevd gamle tradisjoner. Daniel har skutt doublé tidligere også, og er utrolig dyktig på å beholde roen og bevege seg når dyret ser bort og fryse når de er oppmerksomme. Veldig kjekt. Vi gleder oss til Nikolai skal få begynne å skyte selv. Han er ivrig med på post og er en hjortemagnet av rang! Han får alltid være med meg hvis han har lyst. 😀
Jeg og Gina kom opp på skuddplassen en god stund etter det var mørkt. Jeger mente han hadde truffet i vom, og det var gått halvannen time etter skuddet, så det var gode muligheter for at dyret lå godt i sårleie eller allerede var dødt. Det gikk fire dyr på bøen da vi kom, og Gina ble naturligvis litt heit i toppen da hun så dem.. 🤪

Fant ikke skudplass først, men Gina fant sporet og inngangen der den hadde gått inn i skogen. Jeg kjente lukt av vom, og tenkte at den var rett i nærheten. Jeg hadde to karer med bort til skogkanten, og de så noen øyner litt lenger nede i tetta, jeg lyste ned men det var så tett at det ikke var mulig å se noe. Valgte det idiotiske å ta Gina av det sporet hun var på og gå mot stedet de hadde sett øynene, og hun satte opp farten nedover i et helv****s kratt av Sitkagran så caps og hodelykt måtte holdes fast flere ganger!   Kjente ikke noe mer til vom-lukta, og det viste seg å være ein rev.. Antakelig tenkte Gina at det var en konkurrent om hjorten, og jeg hadde jo tross alt sagt at vi skulle velge den.. Kors på halsen, jeg skal ikke gjøre sånn igjen! Tok Gina tilbake til bøen, og ringet litt lenger opp, og da markerte og fant hun skuddplassen. To øyne lyser på nytt fra skogkanten, og jeg setter riflelykta på og ser at det er reven igjen. Hmm.. Hvorfor "henger" den rundt her, tenkte jeg.. (etterpå kom klokskapen)
Jegeren hadde pekt ut at dyret gikk ned til venstre etter skuddet, men Gina ville lenger opp på bøen (mot der de fire hjortene hadde vært da vi kom), så jeg prøvde å holde henne igjen. Da fikk jeg "blikket". Og gav henne line.. 10 meter lenger opp markerer hun mer blod, og så går hun til venstre og ned og inn igjen i skogen der vi hadde gått først. 50 meter lenger inn ligger spisbukken død med mageskudd, og reven har gnagd basten av begge gevirstengene.. 😀

Når vi skal bruke lys på ettersøk skal politiet varsles. Jeg begynte å ringe når jeg hadde 7-8 minutter igjen til møteplassen, men fikk ikke svar. Ringte igjen når jeg kjørte derfra for å melde fra om at jeg hadde brukt lys, og fikk svar 2 minutter før jeg var hjemme. Det er HELT håpløst å komme gjennom til politiets operasjonssentral på kvelden. 😠
Hjemme var gutta boyz i gang med å gjøre opp de to hjortene, og få dem i det nye kjølerommet Geir har laget. Ble en sen kveld og vi orket ikke tanken på å stå opp klokka halv fem for å gå ut på jakt, og regnet også med at det ble nye ettersøk på morningen. Det ble det ikke. 🙂 Frokost på senga ble det i stedet, og en skikkelig lat dag. Jeg har satt meg opp på "jaktferie" fra jobb. 
2. september
Kvelden kom, og vi gikk ut på hver vår post. Når det begynte å skumre og sjansen økte for at det kom dyr, fikk Geir første telefonen om ettersøk, så han dro. Jeg fikk beskjed at han skulle i et område uten dekning, så jeg koblet vakttelefonen til meg. Kom meg hjem fra jakt uten å ha sett dyr (heldigvis), og da ringte det. En kar som mente det kunne være bom på en bukk fordi skuddet dessverre gikk av da han skulle ta sikringen av. Jeg tok med meg Jatzi, siden Gina ble med Geir. Begynner med å prøve å få tak i politiet. Fikk ikke kontakt med operasjonssentralen, så jeg ringte på nytt og fikk gitt tydelig beskjed til damen på sentralbordet at det ikke var akseptabelt å vente ti minutter på svar! Hun skyldte på at det var mye trykk på tlf, men jeg parerte med at sånn er det hver kveld, og det er nok grunnen til at vi nesten ikke får meldinger om påkjørte dyr lenger, og at de måtte få flere folk på jobb. "Det handler om penger" sa hun, og jeg sa at det handler om dyrevelferd. Hun skulle notere ned meldingen på en lapp "og gå inn til dem med". 🤪 "Det er bra" svarte jeg og kjørte videre inn mot null-Teliadekning-land..
På vei dit fikk jeg ny telefon om oppdrag ikke så veldig langt fra der jeg skulle, og jeg sa jeg skulle komme dit etter at jeg hadde sjekket kort ut hva som hadde skjedd på første plassen. Noe sa meg at det ikke var bom, siden bukken hadde ruset av gårde når skuddet gikk. Det er ikke vanlig at de gjør om det ikke har vært noe treff, da blir de mer sånn "hva var det for noe", og stopper ofte og ser. Vi kjørte bil helt fram til en bekk, og skuddplassen var 10 meter fra bekken, så jeg gikk bort der først uten hunden. Så i grunnen ikke noe der, men brukte ikke veldig lang tid. Jeg hentet Jatzi, mens jegeren gikk bort til der han hadde sittet når han skjøt. Når jeg kom over bekken møtte han meg og sa at bukken lå død 5 meter fra der han hadde stått. Så det ble en lykkelig slutt, men null jobb på Jatzi. Hun fikk spore frem på fallet, og så måtte jeg holde henne litt da jegeren tok tak i geviret på bukken, for da knurret hun litt. 🤨

Vi dro derfra og til neste oppdrag. En bukk dette også, som hadde reagert med å skyte rygg i skuddet, gått sakte et stykke, lagt seg ned og så reist seg før den dro ut av synsfeltet til jegeren i bua. Typiske reaksjoner på et skudd som satt for langt bak. Det gikk to dyr av bøen da vi kom, en av dem var en bukk, men da jeg så på dem i kikkerten var begge like friske til bens. Så jeg antok at det ikke var noen av dem, men Jatzi er urutinert og ville veldig gjerne etter dem. Jeg måtte hente henne tilbake flere ganger for å få henne til å jobbe, og vi ringet rundt på bøen før jeg tok henne langs kanten av bøen hvor bukken hadde gått til skogs en eller annen plass. Hun ble mer og mer lunken i lina, og jeg ringte til Geir for å høre om han var ferdig med sitt og kunne komme med Gina. 
Han hadde gitt seg på søket for natta, det hadde vært skuddplass høyt til fjells og jeger mente dette skulle være et død-søk, men det var det ikke. De fant blod og hadde dyret foran seg nedover i bratte fjellet, uten å komme innpå. Han ville ikke slippe Gina på det da, og valgte å vente med resten til dagen etter. Han var nesten hjemme, men snudde da jeg ringte. Jeg valgte å jobbe litt videre mens jeg ventet, og plutselig tok Jatzi et spor ut av jordet. Hun fulgte det litt mer ivrig, og mot veien som skilte mot elva. Pokker og tenkte jeg, har den gått på elva? Ingen tegn til noe i sporet, ei heller på vegen. Vi gikk tilbake, og da kom akkurat Geir og jeg byttet hund. Gikk med Gina langs kanten på jordet og hun tok inn der Jatzi hadde gått, og endte på samme sted. Hmm.. Dette var rart. Jeg gikk tilbake (den som gir seg er en dritt), og Geir ble med meg. Ringet på bøen og så tar hun sporet bort, ned og inn samme vei, men velger en litt annen rute videre, og da ble det fart i henne. Vi fortsetter inne i skogen mellom bøen og veien, over ei myr og inn i tette granskogen. Det ble mye "vent" og "offing" da vi stadig satte oss fast. Vi fant ut at det var ingen vits å gå noe lenger og jeg festet en strimle med tørkepapir i en kvist. Jeg har alltid med meg papir for å trykke ned der hunden markerer for å sjekke om det er blod eller andre kroppsvæsker. Så hører vi det knekke i kvister like over oss. Vi lyser, men ser ikke noe i den tette skogen, men er helt sikre på at det er den skadde bukken. Ingen friske dyr ville latt oss komme så nær. Vi velger likevel å avbryte, og går tilbake. Ser brått at det ligger litt blod på bakken like ved en stein. Der har den stått litt, og grei bekreftelse på at vi er på det skadde dyret. 
Vi kommer hjem klokka tre på natta, rimelig sulten, trøtte og sliten i kroppen. Har avtalt at vi skal starte på nytt klokka halv ni dagen etter.

3. september. Telefonen ringer kl. 6. Nytt ettersøk. Heldigvis er det en av de andre som kan stille på kort varsel, så vi sender ham ut på den. Det andre søket som Geir var på om kvelden, er det også en annen som kan ta over, så vi organiserer litt før vi kommer oss av gårde. 
Jaktlaget har vært flinke og stiller opp med postjegere. Jeg har en tanke om at denne ikke ligger så langt unna, men vi setter likevel ut postene. Geir skal gå med Gina og jeg skal sitter på bakpost. Problemet begynte da.. Gina tok ut østover, men likte ikke at jeg skulle være igjen, så hun snudde og kom tilbake til meg. Prøvde igjen litt lenger oppe der vi hadde blodet, og det tok litt tid for henne å komme i gang, da jeg måtte følge på to ganger. Tredje gangen lyktes det å luske seg tilbake. Hun gikk et stykke oppover der vi hadde gått kvelden før, men var mye roligere i lina, noe som er naturlig siden det var kaldere spor. Hun gikk ned igjen og litt østover, og kom så tilbake og jeg så på gps'en min at hun nærmet seg meg. Ser dem førti meter unna, hun løfter litt på nesa, men jobber videre. Går langs kanten på et jorde og bort til en fjøs. Værer litt mot skogen der, men kommer tilbake, ringer rundt og kommer til meg. Jeg gir henne null oppmerksomhet. Geir går tilbake og presser henne litt lenger opp i skogen, de går på oppover, og til slutt blir hun litt heit i lina. Så han slipper, og da drar hun av gårde med los - langt! Forbi postene kommer kolle og kalv på to meters hold og Gina etter. Han får ikke stoppet henne, og vips så er hun ut av dekningen til gps.. Nå blir fokuset å få tak ihenne, og jeg løper (i den grad du kan løpe til fjells i våt myr) oppover der jeg hadde henne på gps sist, mens Geir kaver seg ned for å kjøre langs veien å prøve å få henne inn på mottakeren. Noen km lenger ute får han signal og hun kommer slukøret på innkalling. Da har hun krysset svaberg, en elv og et forferdelig terreng, og total lengde på sporet hennes den dagen er på 21.3 km.. Hun halter.
Vi må ha inn ny hund. Jaktlaget har en tilgjengelig siden alle andre i laget vårt er opptatt, og de kommer. Blir satt på der vi hadde sporet, ringer rundt og går østover der Gina gikk først da hun snudde tilbake til meg, og finner bukken død i skogen bak fjøset der Gina hadde været opp, men valgte å gå til meg. Ikke spesielt fornøyd med jobben hennes denne dagen, men vi ser jo hva som har skjedd. Hun ble presset til å gå i et område det skadde dyret ikke hadde vært, fordi vi mente det var redd, og var redd hun heller ville gå til meg. Hvis jeg ikke hadde vært der, eller hadde fulgt etter første turen hun tok i riktig retning, så hadde dette endt bra for vår del. Nå er vi jo først og fremst glad for at den ble funnet og den uheldige jegeren slapp å vente lenger, men kjedelig å drite seg ut sånn..🤔 Vi må bare "nullstille" og gå på med krum rygg på neste. Vi vet jo at hun er en god hund, og vi viser at vi ikke gir oss så lett iallefall. Det skal man jo heller ikke. 
Heldigvis var det ikke flere utrykninger på kvelden, vi var litt sånn "zoombie" når vi kom hjem, og det var greit å legge seg litt tidlig. 
4. september klokka ringer 06.15. Påskutt dyr som datt i smellen og reiste seg og dro til skogs. Veldig typisk for skudd i ryggtagg, og jeger hadde nok siktet litt høyt. Geir og Jatzi reiser ut og langt til fjells. Finner ingenting på skuddplass der dyret hadde knelet litt før det reiste seg igjen, men Jatzi tok sporet og jobbet godt. De klarte ikke å finne ut av det, og valgte å sette på ny hund for å prøve å løse det.
Ny telefon. Samme skuddreaksjon. De kjører dit, finner tegn på skuddplass som sier ryggtagg, og jobber lenge for å finne ut av det. Ender opp med å sette på ny hund her også, da Geir er litt usikker på Jatzi, men den andre hunden får heller ikke løst opp i det. Her trenger vi en god hund som kan jobbe løst. Det er blitt seint på dag og vi trenger flere postjegere på denne. Så etter en telefon til kommunen blir det enighet om at den første kan avsluttes, men denne siste blir det ny jobb på i morgen, og vi har en hund som kan slippes så vi får dekket et større område, og så får vi sette oss på post. Gina halter fremdeles i dag, men er kanskje fit for fight til i morgen, dog i linearbeid. Hun har en gammel skade av ukjent type som slår inn når hun overbelaster, som når hun løper etter hjort i 4-5 km..

Det var oppsummert årets jaktstart for oss - gøy med ettersøk! 😀

Jeg fikk forresten en henvendelse fra NRK om å være med på radio med tema Jenter på jakt, så på søndag kl. 07.40 får jeg Five minutes of fame på riksdekkende media. Gruer meg litt.. 🙂