3. des, 2019

Dette innlegget skulle vært skrevet på søndag, men det var en litt tung dag. Så jeg måtte ha et par dager på meg for å samle meg.
Søndag reiste siste valpen, etter en intensiv uke med valpelevering og besøk. Det er veldig hyggelig med besøk, men ikke like hyggelig når det blir litt tomrom etter at de har reist. 
Vi tok med oss de siste valpekjøperne til Astruptunet så de skulle få se det i vinterdrakt før de dro. I håp om at de da får lyst å ta en tur til sommeren når det er frodig og fargerikt her på Jølster. Der fikk lille Lissi løpe litt rundt etter mor og storesøster (det ble mest etter storesøster, siden mor fikk hjort i nesa og nesten stakk ut på egenhånd), så hun ble god og trøtt for turen til Nøtterøy og sin nye familie.
Tilbake i Sanddalen 58 slapp vi Jatzi og Gina ut av bilen, og Gina inviterte umiddelbart Jatzi til en løpetur på jordet. Det var veldig rart å se henne plutselig våkne fra mammarollen, og begynne å leke igjen.Det var som om hun endelig kunne senke skuldrene og visste at det ikke ventet noen valper inne i huset. Veldig rart. Hun slutter aldri å lære meg nye ting, den hunden. 😘

Når vi kom inn begynte vi med det samme å skru fra hverandre valpebingen og det var utrolig vemodig. Så mange uker der den har vært i fokus, med sitt innhold. Hvor jeg har tenkt på de små nærmes døgnet rundt, stått opp tidlig før jobb for å ta meg av dem, og stupt trøtt i seng ved midnatt (eller etter) når de omsider falt til ro for natta (joda de var våken i løpet av natta også, men de fant jo en døgnrytme etterhvert). Alle koselige stunder med de små varme nøstene i armene, rundt meg, oppå meg og ivrig logrende mot meg. Nå var det slutt.. Det er ikke fritt for at det rant noen tårer (og gjør det tidvis enda), men det går jo over. 

Jeg er utrolig takknemlig for at vi har funnet så gode valpekjøpere til våre valper. Av vi er så nøye på at vi finner folk vi har god kjemi med, som vi vet vil holde oss oppdatert. Ikke fordi vi krever det, men fordi de vil det.
Vi har en lukket gruppe på Facebook hvor alle valpekjøperne (eller familie i de tilfeller kjøperen ikke er på FB selv) er med, og de er flinke å legge inn bilder og oppdateringer. Tusen takk for det! ❤

Det gleder meg veldig også å lese at de andre valpene, som blir tre år om bare ti dager, gjør det bra på ettersøk. Det er godt å vite at Gina og Baron sine gode egenskaper i skogen har blitt videreført, og det er et godt eksempel på at det lar seg kombinere gode sporegenskaper og skarphet på viltet med et trivelig "hjemmegemytt" og trygge hunder. 
Det blir spennende å følge Gina og Söllmann sine valper på reisen, og vi har jo store forhåpninger om at de skal bli like bra. Utgangspunktet er iallefall det beste. 😉

Gina er nå ferdig i avl, men hennes gode "skogs"-gener og trivelige gemytt lever videre i hennes 20 avkom i Norge og Sverige og vil glede sine nye familier i mange år, dersom de ikke gjør noe feil underveis naturligvis. 🙂
Husk at om hunden gjør noe galt, så skal du rulle sammen en avis til en hard stokk, og slå deg i hodet tre ganger (minst) mens du sier til deg selv "Jeg er en dårlig hundetrener". 😀

8. okt, 2019

Årets hjortejakt er ikke helt over likevel! 🙂 Riktignok har Geir skutt bukken sin, det var en kongeopplevelse for ham i Bjørndalen for et par dager siden da han lokket den inn på kort hold. Så vi har felt alle våre dyr, men så har vi fått beskjed om at vi kan få skyte ett ungdyr for en som har kjøpt løyve og ikke får jaktet selv. Så jeg spurte Geir pent om jeg kunne få ta den, og det skulle jeg få lov til. Sier han.. 🤔 Det kan hende varer bare akkurat til han får jaktabstinens, og stikker ut igjen, men jeg regner med han har fått jakt-kick så det rekker etter de siste to dagene på ettersøk. Her ser dere forresten et bilde av bukken i flotte omgivelser. 

Jeg får ikke så mye tid til å gå på jakt for jeg må være og passe på Gina og valpene. Hun har slitt litt med å få opp melkeproduksjonen, og det er ikke alle pattene som gir like mye, men litt er det i alle. De største valpene tar naturligvis de beste pattene, så vi må passe litt på at alle får det de skal ha. Og så får de litt flaskemelk i tillegg de som er minst. Nå er produksjonen virkelig på vei å ta seg opp, så dette skal gå bra. 👍 Hun er en god mamma, som passer veldig godt på de små, men har litt lyst å grave dem ned i kassen, så vi må følge med. Jeg har overvåkingskamera på, så vi kan følge med når jeg går ut av rommet. Det hender jo at man har litt lyst å spise middag med resten av familien, og det som kommer inn må også ut. Så jeg kan ikke være her hele tiden. Hele forrige uke hadde jeg ferie, og jeg er så heldig å ha en super arbeidsgiver som tilrettelegger for hjemmekontor, så da kan jeg følge med og springe til hvis det skulle være nødvendig. 🙂 
Håper å få litt avløysing i helgen så jeg kan jakte på ungdyret da, selv om det skal bli skikkelig drittvær.. 🤔

Men jeg skulle fortelle om Geir som har hatt skikkelig kick på ettersøk:
På søndag rundt lunsj fikk han telefon fra en uheldig ettersøksjeger. Han hadde vært på et ettersøk etter en påskutt hjort siden morningen. Med jegeren "på slep" (ikke på slep sånn altså, men jegeren var med), hadde de tatt ut et dyr fra det de mente var sårleie, etter at hunden hadde sporet dem fram dit. Han gjør slik man gjør på ettersøk, hiver opp børsa og skyter. Dyret ramler overende, og blir liggende og virre litt med hodet. Hunden hans går bort, og plutselig reiser dyret seg og stikker avgårde. Her kan man naturligvis være så etterpåklok som man bare vil, men ingen av oss som ikke var der har noe som helst vi skulle sagt. Bare så det er nevnt!

Hunden stikke iallefall etter, med sporlina hengende bak seg og uten hundepeiler! Og uten en lyd.. Lettere fortvilet ringer han da til Geir og ber om hjelp. Han og Jatzi reiser ut, og får beskjed at de kan starte på plassen der de skjøt i sårleie. Det som er dumt er at det etter all sansynlighet ikke er det påskutte dyret som ble skutt der, men kalven til den påskutte kolla. Vi har altså med to påskutte dyr å gjøre.
Nå kan alle deres som aldri har gjort noe feil, og som har tenkt å blåse dere opp og kritisere, kneppe godt igjen! Når man er på ettersøk skjer ting fort. Jeg er ganske sikker på at det går mange halvskadde dyr rundt fordi en lar være å skyte på et ettersøk fordi dyret ser alt for friskt ut. De er nemlig eksperter på å lure forfølgerne til å tro de er friske. Man går ut fra at man treffer på rett dyr når man sporer med hund, og da må man skyte. Uhell kan skje, men man gjør alt man kan for å ordne opp i det.

Jatzi blir satt på sporet, og jobber godt. Hun tråkker avgårde, vil ned et svaberg som det ikke gikk an å gå på fordi det var for bratt, blir holdt litt igjen (man går ikke frivillig i døden) og velger da å gå videre på et spor bare hun vet om. Ringer litt, går så motivert videre. Geir finner blod i sporet, litt her og litt der, men det blir mye ringing før han til slutt ikke finner noe blod, og Jatzi virker litt usikker. Hun er jo ikke så veldig rutinert, og ikke så lett å lese. (Det er sånn det blir når man har to hunder og gjerne vil lykkes, man tar den beste ut når det gjelder. Og så får ikke den urutinerte noe mer rutine..)
Han går tilbake på skuddplass, tar en ny tur ut og finner kryssende spor. Ender opp i nabodalen, men da har han ikke hatt noe blod i sporet på lenge, bare valgte å følge Jatzi. I mellomtiden har jeg vært og hentet jegere og postert oss i Bjørndalen (se bildet av bukken her), men så viser det seg altså at Jatzi ville en annen vei. Jeg henter Geir og Jatzi i nabodalen. Geir er halt og sliten, så vi må få inn friske bein. Jeg ser på overvåkingsbildet av Gina at hun har forsøkt å grave ned valpene, og tenker at jeg faktisk ikke drive på her i skogen selv om jeg har aldri så mye lyst å hjelpe til. Hunden må bli funnet, men det får bli av noen andre enn meg. Jeg må passe på de små.
Ettersom det er høstferie er nesten alle i ettersøkslaget vekkreist på ferie, men vi får hjelp av Jeanett som kom med sin hund (etter å ha ammet sin fire måneder gamle baby), og Geir satte seg på post. Alle stiller naturligvis opp når en kollega har mistet hunden sin. ❤ Nå var det førsteprioritet å finne den, og så forhåpentligvis finne en av hjortene sammen med den. 
Men ingen hjort og ingen hund ble funnet og mørket kom sigende. Vi besluttet å vente til neste morgen og gå på med manngard og ny hund. Nå hadde jeg forhørt meg med en i nabokommunen, og Frode og Mira stilte opp kl 8 dagen etter, og det var iallefall 6 personer ute og gikk lenger nede for å se etter hunden. Han hadde nå vært ute ett døgn. Klokka 11 ca fikk jeg melding fra en glad eier som med store bokstaver skrev at hunden var funnet, og alle hjerter gledet seg. Han var i fin form, hadde sittet fast med sporlina i en busk, og ikke kommet seg mer enn ca 5 meter i hver retning.
Men hjorten(e) ble ikke funnet. Imidlertid fant de blod der som hunden hadde satt seg fast, så Geir valgte å gi dette en sjanse til.
Han hentet Jatzi ca kl 14 og satte henne på sporet der. Klokken 18 kom han hjem, glad og fornøyd. Jatzi hadde sporet noen km., ringet mye i et område der det var mye ferskt og gammelt blod om hverandre, og til slutt hadde han valgt å slippe henne løs siden det ble så mye frem og tilbake i det området. Da søkte hun litt lenger ut, gikk ca 30-40 m, kom tilbake for å hente ham, gikk ut 30-40 meter til, kom tilbake og fortsatte sånn i et godt stykke før hun plutselig satte avgårde i full los. Han hører det "klirret" i gjerdestreng når hjorten hoppet over gjerde, Jatzi kom tilbake mot ham, for å hente ham, og satte avgårde igjen. Nedover bar det og hjorten prøvde å sirkle rundt for å komme seg tilbake. Jatzi gav på i full los rundt den og Geir sprang det han kunne etter, og oppdaget dyret og fikk satt inn to skudd i den så den ble liggende.
Knallbra jobbet av Jatzi på et krevende oppdrag med kryssende spor av to skadde dyr og mye ferskspor og brølende brunstbukker i området. En video etter skuddene kan du se her: https://drive.google.com/file/d/1rHn6G1d77R67yRJRGgdjkbrP89wEbUT4/view?usp=sharing
P
å videoen ser dere skuddskaden, som satt i låret på dyret. Jegeren skulle rett hjem å sjekke kikkertsiktet på børsa, for det var definitivt ikke der han siktet.
I dag har Geir og Jatzi igjen vært ute på søk etter kalven som ble skutt under søket. Den er ikke funnet, og etter skuddreaksjonen og funn på plassen å dømme kan den ha blit truffet i en ryggtagg. De som leser dette og vet hva ryggtaggskudd er, vet nok også hvor vanskelig det er å få tak i de dyrene. Nå har vi hatt fire hunder på jobben, og viltforvalter i kommunen har sagt at vi skal avslutte. Ingen god følelse å måtte "kaste inn håndkleet", men vi får holde øynene åpne under jakta i tilfell den blir observert, så vi får felt den da. Bjørndalen er jo vårt jaktterreng, så det er vel et håp.

Jeg er fullt klar over at dette innlegget kan provosere jaktmotstandere, og "nettrollene" kan også våkne, men jeg håper de holder seg unna. Jeg er bare så stolt av hunden min (og mannen min også) at jeg ville fortelle det her. 😘

21. sep, 2019

Det er vel kanskje litt feil å kalle Jatzi unghund siden hun er nesten tre år, men hun er det for oss. Barnslig og urutinert med det meste, og alt for knyttet til sin mamma som hun har stor respekt for - som oftest.😉

Ettersom Gina er høygravid er det ikke aktuelt å ta henne ut på ettersøk, så denne høsten må vi stole på Jatzi. Hun er blitt godkjent og har gått prøvene, og Bruksprøver for Schweisshund, med strålende resultater. Det er derimot ingen hemmelighet at vi har slitt litt med treningssporene de siste månedene, der hun rett og slett ikke har hatt lyst til å starte engang. Så spenningen har vært stor når det gjaldt om hun kom til å gå når hun virkelig må.
Hun fikk spore inn på et fall helt i starten av jakta, og det gikk veldig bra, så vi var positive.
Så ble vi utkalt på et påskutt dyr i et annet vald. Det var mistanke om bom, og jeg var ikke så glad for å sette henne i gang med en sånn jobb, med tanke på at hun er litt "lunken" når hun får på seg sporselen. Det viste seg at hun var ganske lunken da også, og det ble til at Gina ble hentet for å kontrollsjekke (dette var før hun ble så stor som hun er i dag). Gina gikk samme runden som Jatzi, og det var jo betryggende. Vi stoler på Gina. Kanskje vi også skal stole på Jatzi..? 

Forgårs kveld fikk vi telefon om en påkjørt bukk. Både Geir og jeg reiste ut, og sjekket veien grundig og fant noen hår ikke så langt fra der bukken var påkjørt. Farten hadde vært lav da den ble truffet, og den hadde sklidd litt bortover veien sa sjåføren.
Vi tok ut Jatzi, og hun var hoppende glad for å få på seg sporselen. Snuste rundt i vegkantene på vei ned til der vi mente dyret var blitt påkjørt. Der endret hun brått oppførsel og ble mer konsentrert. Markerte tydelig at her var det skjedd noe, og så dreide hun ut av veien under autovernet like i nærheten av der sjåføren hadde merket plassen som dyret hadde hoppet autovernet og dradd avgårde.
Nedover steinrøysa gikk det, og over innmark og inn i kratt. Vi kom til en liten bekk, og hun sirklet litt rundt der, gikk tilbake og kontrollerte seg selv og tok samme vei til bekken, og så mot den større elva. Der ringet hun mye rund. Hun er urutinert, og ettersom bukken sansynligvis hadde krysset elven og vi ikke ville legge avgårde over den i mørket, avsluttet vi søket der. Hun fikk mye ros, hun var sikker på sporet og VELDIG ivrig. Jeg var veldig glad for det.
Det var ingen tegn i sporet på at det var hull på dyret, men det betyr jo ikke automatisk at det ikke er skadd..
Morgenen etter satte en annen ekvipasje igang å søke, og sporet gikk riktig nok over elven. Bukken ble ikke funnet, og sånn er det ofte med trafikkettersøk. Det er ikke alltid de blir så skadd at de lar seg finne.

I dag tidlig fikk Geir telefon om et jaktettersøk, og han tok med seg Jatzi og reiste. Det viste seg at det var en liten bukk som hadde fått et skudd litt for langt bak, og den hadde gått ut av synet for jeger som valgte å ikke gå etter den. Jatzi fant litt kropssvæske ved skuddplass (jeger og hundefører så ikke noe før hun markerte..) og hun sporet avgårde og fant dyret som lå drøye hundre meter fra skuddplassen.
Vi kan iallefall konkludere med at Jatzi synes kunstige spor er kjedelig / ikke verd å bruke energi på, mens ekte ettersøk er mye kjekkere. Så hunden fungerer, og da slipper vi å omplassere henne til en snill familie (haha). 🤪

Gina ble servert frokost når Geir og Jatzi dro ut, ellers hadde hun nok laget et helsikes spetakkel. Hun synes nemlig det er hennes rett å være med når to-fotingene er i ettersøksmodus, og når det er Jatzi som får bli med er det under store protester fra Gina. Nå er hun jo godt over middelse opptatt av mat for tiden, så det gjorde susen. 🙂

9. sep, 2019

Årets hjortejakt er i gang i Sanddalen. Det var noe færre løyver i jaktfeltet dette året, og Sanddalen Jakt- og ølbryggarlag fikk tildelt 6 løyver, fordelt på 2 bukk, 2 ungdyr, 1 kolle og 1 kalv. 

Jakta startet søndag 1. september, og vi hadde besøk østfra første dagene. Gina sin søster skulle få være litt hjortejeger de første dagene, men slik vi utøver jakten i Sanddalen var det lite overskudd til å jakte på dagtid. Her er det en god del snikjakt på bø i morgentimene, samt posteringsjakt på kvelden som er jaktform, mye fordi vi ikke har terreng som egner seg til drivjakt. Så da blir det lite søvn, og når det er andre ting som må gjøres på dagtid, blir det mest jakt for de som makter å stå opp tidlig morgen etter morgen (underforstått at jeg da er et B-menneske….).🤪

Første morgen falt det en kalv, på kvelden et ungdyr. Kvelden etter var det min tur, og jeg fikk felt bukken «min», samt at det datt to ungdyr til for en av de andre grunneierne.
Så var helgen over og det betyr jobb for min del. Da er det ikke så veldig aktuelt å stå tidlig opp for å gå ut på jakt, og det er heller ikke noe jeg har hatt så mye hell med på egenhånd tidligere. Jeg har ikke noe godt mørkesyn, og da blir det vanskelig å snike seg innpå og skyte i grålysningen (og når man er B-menneske er dyna ekstra god og varm kl 04.30…)

Så nå 9 dager ut i jakta, har det gått enda to (siste i dag tidlig når Geir fikk sin første), og vipps har vi kun en bukk igjen på kvota «vår».
Så da er jakta mer eller mindre over for min del. Bukken som gjenstår er det Geir som skal ta, og det blir nok ikke før det begynner å brøle i liene. Det hørte jeg forresten i går kveld når jeg satt ute, så de er nok i gang – rekordtidlig sådan.
Vi skal også felle kalv og kolle for en annen grunneier, og de blir det nok også Geir som tar. Jeg får alltid litt skjelven etter at jeg har skutt dyr, og når man skal ta kalv bør man også ta mora, og da er jeg redd for at jeg ikke klarer å få begge to. Så da lar jeg være. Det er også ikke noe kjekt om man skyter kolla, selv om den går alene når den blir skutt. 99% av alle koller har kalv, og den ligger ofte igjen i skogen. Jeg har gitt beskjed om at ingen får skyte enslige koller før ut i desember, fordi da er det større sjanse for at kalven er med, og da unngår man feilskyting / skyte moren fra kalven.

Er det noen dyr som er igjen på kvota etter 20. november er det «fritt fram» for oss andre å felle dyra, mens kjøttet går til den som har kjøpt løyvet. Så da er det en mulighet for at jeg kan komme meg ut igjen - etter at valpene har reist avgårde i starten av desember. Fra siste helgen i november og til valpene er reist blir jeg ved Gina. Særlig er siste del av valpetiden hektisk når de små «pirayaene» er mest aktive.

Foreløpig har vi ikke hatt noen ettersøk i jaktfeltet vårt, men det er jo en del dyr igjen selv om vi på lag er ferdig med våre. Jatzi har vært på ett søk, men vi går i grunnen ikke på vakt før litt ut i oktober.

Gina er 38 dager drektig, og mangen eser ut som en hvetedeig! Er redd det kan være like mange som sist, men tipper 9. Geir tipper 12.. Noen andre som vil tippe? 🙂

10. aug, 2019

Jølstrajegernes J-gjeng gjør det veldig bra på prøver og utstillinger. Vi er veldig glade for at valpekjøperne er aktive med sine hunder, og nå står jakten for døra og da blir det en aktiv tid. For dem som bor i rådyr-områder begynte jakta i dag, mens vi andre må vente til 1. septemper.

Janka er nå godkjent som ettersøkshund, og med det er alle 11 godkjente. (Jessie må gå prøvene eg gang til med sin nye eier.)

Jaro Baron var på utstilling nylig og fikk Excellent og CK med flott kritikk, og endte opp som BIM (Best i motsatt kjønn - tispa ble BIR Best i rasen)
Juster var på jakthundutstillingen til NJFF og ble BIR der med Cert og flott kritikk! 

Mens vi var på "parringsferd" til Tyskland herjet det uvær ove Jølster. Mange har spurt oss om vi ble rammet av ras og ødeleggelser, og det ble vi altså ikke. Men vi er som alle andre  jølstringer, preget av det som har skjedd. En mann er savnet i raset som gikk et par km fra oss, og det er forferdelig.
I dag har vi jobbet med å rydde i vatnet, det er store trær og mindre ved som ligger og flyter, og vi har vært ute med robåt og traktor for å få det opp av vannet. Det har vært en samlet dugnag i alle grendene rundt vatnet..