30. mar, 2020

Dette året vil stå i historiebøkene som korona-året. Året da den nye "spanskesjuka" spredte seg over hele verden og tok livet av masse mennesker.

For alle, også oss her på Jølster, betyr dette at vi må holde oss for oss selv for å unngå å bli smittet og/eller smitte andre. Heldigvis har jeg enda ikke noen venner eller familie som er blitt syke, men vi er jo i starten av utbruddet her i Norge, og jeg må si at det er skremmende å se hvordan dette har utviklet seg i andre europeiske land.
Vi hadde jo en del planer i helgene som naturligvis er kansellert, og alle mine jobbreiser er utsatt på ubestemt tid. Hvordan det blir fremover er mildt sagt usikkert. Vi hadde en plan om å dra til Sverige i mai, som vi har gjort de to-tre siste årene. Denne gangen var det litt spesielt, for vi skal bli "oldeforeldre" til en liten gjeng med firbente. Det vil altså si at Gina skal bli farmor og Jatzi blir tante. 🙂
Tony og Anette Sparf venter valper på sin Harbackens Betty, og det er Jølstrajegerens Jacko som er pappa til disse. Vi er naturligvis veldig stolte over at de har valgt en hannhund fra vårt oppdrett, men med tanke på at Gina er et resultat av deres oppdrett (Harbackens Nita er Ginas mor og Jackos mormor), så er det jo forståelig. Ikke mindre er vi veldig spente på dette, og hadde gledet oss veldig til å treffe valpene. Nå kan vi nok glemme å få møte dem, iallefall samlet før de drar hjemmefra. Men kanskje blir det et valpetreff en gang der vi kan hive oss i "Jølstra-camp'en" og suse over grensen å bli med.

Her hjemme går ting sin vante gang. Vinteren holder fremdeles et grep om oss, og snøen ligger i bakkene her. Skal vi trene spor så blir det å kjøre et stykke, så det gidder jeg rett og slett ikke. Gina trenger ikke trenes så ofte, hun er sikker som banken og går når hun skal. Jatzi er for tiden sykemeldt med en knekt klo/klobein, så hun går kun rolige turer (i den grad man kan kalle Jatzi "rolig"), og skal ikke ut å kravle i terrenget. Så da blir det stort sett rolige turer i bånd her, med begge to. Vi er akkurat ferdig med en vaktuke, og har hatt en utrykning i løpet av uken, og da var det Gina som fikk jobbe.

Kloen til Jatzi leges, og det er på vei ut ny klokapsel. Regner med at i løpet av en uke eller to så er hun helt fin igjen til å gå i skogen, så da passer det jo fint at det er to uker til ny vaktuke. 👍

Vi bruker "karantenetiden" til å utføre forefallende arbeid på hus og gård, tar vare på hverandre og prøver å få kvalitetstid med den nærmeste familien (altså dem man får lov til å være med..) Håper på at alle skal gå klar smitten, og om ikke, iallefall ikke bli alvorlig syk eller smitte noen som blir det. 
Hold ut sammen, og hold avstand! ❤

4. jan, 2020

Da var vi kommet inn i 2020, for min del uten den helt store feiringen. Årets siste tur med jentene var i slow motion, da både Geir og jeg var begynt å bli syke. Klokka 22 måtte jeg kreke meg hjem fra svigers, og inntok sofaen i pysjamas, sammen med Gina og Jatzi. Der satt vi og så på fyrverkeriet sammen. Dvs, Jatzi sov, mens Gina og jeg så og hørte uten at noen av oss kavet seg opp. Jatzi leet ikke på ørene engang før jeg reiste meg opp og spurte om de ville ha et nyttårsgodbit. 🙂
Siden da har både Geir og jeg vært syke, og det er først i dag jeg har klart å komme meg ut av pysjamasen, og orket å ta en dusj. Det er i grunnen det jeg orker, men jeg håper at når helgen er over så er jeg bra. Jeg skulle jo jobbe i romjula, men var jo helt i feberørska, så det var ikke så veldig aktuelt. Jaja, sånn kan en altså starte året.

Ut over det så har Geir fått plottet inn alle dyrene i Sett & skutt-appen (han er jaktleder her), og vi har en god fellingsprosent i Sanddalen. Det ble skutt 24 av 27 dyr, og av disse har Geir skutt ti og jeg en.. (Det var jo jeg som var valpevakt). Resten er det de andre grunneierne og jegerne deres som har tatt seg av. Geir har skutt for noen av grunneiere som ikke jakter. Vi hadde bare seks løyver selv.
Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før, men vi har en litt spesiell løsning for de tildelte hjorteløyvene i Sanddalen. Alle grunneierne gir hjorteløyvene til Grendalaget, og så kjøper vi fra Grendalaget de løyvene en vil ha. Jeg vet ikke om dette er en løsning som er praktisert noen andre steder. Det gjør jo naturligvis kjøttfordelingen 100% enklere, ved at man kjøper et dyr, og du får alt kjøttet selv, i stedet for sånn som det er hos mange, at de står og veier opp en "lott" til hver grunneier, og en "lott" til skytter, og så er det alltid noen som ikke blir fornøyd for de får dårlige stykker osv.. Men samtidig er det jo litt mye penger å betale for det en egentlig skal ha "gratis". På den andre siden så går pengene til grenda, og vi får jo mye igjen der. Det er nok mye av "hjortepengene" som gjør til at vi bl.a. har intenett via fiber, og det er jo bra. 🙂 Vi klager ikke altså..

Nå begynner vi å gå mot lysere tider, og vi begynner å se mot vår og om vi skal rømme landet til 17.mai i år også. Vi har jo litt lyst å jakte, og Sverige er jo greit å reise til med bobil. Nå har vi jo også fått enda flere venner der med at vi solgte tre valper til over grensen, og så skjer det kanskje også noe mer spennende som vi må få med oss der borte. Vi får se.. 😉

Med host og hark ønsker jeg meg en frisk tid fremover, og alle dere andre må også ha et riktig godt nytt år, og håper på at alle ettersøk bli vellykket!! 👍 🙂

17. des, 2019

Jølstrajegerne i Sanddalen ønsker alle våre venner og bekjente en riktig god jul og et godt nytt ettersøks-år! Takk for alle kjekke stunder i året som har gått, vi ser frem til hyggelige møter også i 2020 med nye og gamle venner! :-)

(Foto av: Pål Jensen, Siri Kvammen Orkelbog og Nina Sand Mellem)

3. des, 2019

Dette innlegget skulle vært skrevet på søndag, men det var en litt tung dag. Så jeg måtte ha et par dager på meg for å samle meg.
Søndag reiste siste valpen, etter en intensiv uke med valpelevering og besøk. Det er veldig hyggelig med besøk, men ikke like hyggelig når det blir litt tomrom etter at de har reist. 
Vi tok med oss de siste valpekjøperne til Astruptunet så de skulle få se det i vinterdrakt før de dro. I håp om at de da får lyst å ta en tur til sommeren når det er frodig og fargerikt her på Jølster. Der fikk lille Lissi løpe litt rundt etter mor og storesøster (det ble mest etter storesøster, siden mor fikk hjort i nesa og nesten stakk ut på egenhånd), så hun ble god og trøtt for turen til Nøtterøy og sin nye familie.
Tilbake i Sanddalen 58 slapp vi Jatzi og Gina ut av bilen, og Gina inviterte umiddelbart Jatzi til en løpetur på jordet. Det var veldig rart å se henne plutselig våkne fra mammarollen, og begynne å leke igjen.Det var som om hun endelig kunne senke skuldrene og visste at det ikke ventet noen valper inne i huset. Veldig rart. Hun slutter aldri å lære meg nye ting, den hunden. 😘

Når vi kom inn begynte vi med det samme å skru fra hverandre valpebingen og det var utrolig vemodig. Så mange uker der den har vært i fokus, med sitt innhold. Hvor jeg har tenkt på de små nærmes døgnet rundt, stått opp tidlig før jobb for å ta meg av dem, og stupt trøtt i seng ved midnatt (eller etter) når de omsider falt til ro for natta (joda de var våken i løpet av natta også, men de fant jo en døgnrytme etterhvert). Alle koselige stunder med de små varme nøstene i armene, rundt meg, oppå meg og ivrig logrende mot meg. Nå var det slutt.. Det er ikke fritt for at det rant noen tårer (og gjør det tidvis enda), men det går jo over. 

Jeg er utrolig takknemlig for at vi har funnet så gode valpekjøpere til våre valper. Av vi er så nøye på at vi finner folk vi har god kjemi med, som vi vet vil holde oss oppdatert. Ikke fordi vi krever det, men fordi de vil det.
Vi har en lukket gruppe på Facebook hvor alle valpekjøperne (eller familie i de tilfeller kjøperen ikke er på FB selv) er med, og de er flinke å legge inn bilder og oppdateringer. Tusen takk for det! ❤

Det gleder meg veldig også å lese at de andre valpene, som blir tre år om bare ti dager, gjør det bra på ettersøk. Det er godt å vite at Gina og Baron sine gode egenskaper i skogen har blitt videreført, og det er et godt eksempel på at det lar seg kombinere gode sporegenskaper og skarphet på viltet med et trivelig "hjemmegemytt" og trygge hunder. 
Det blir spennende å følge Gina og Söllmann sine valper på reisen, og vi har jo store forhåpninger om at de skal bli like bra. Utgangspunktet er iallefall det beste. 😉

Gina er nå ferdig i avl, men hennes gode "skogs"-gener og trivelige gemytt lever videre i hennes 20 avkom i Norge og Sverige og vil glede sine nye familier i mange år, dersom de ikke gjør noe feil underveis naturligvis. 🙂
Husk at om hunden gjør noe galt, så skal du rulle sammen en avis til en hard stokk, og slå deg i hodet tre ganger (minst) mens du sier til deg selv "Jeg er en dårlig hundetrener". 😀

8. okt, 2019

Årets hjortejakt er ikke helt over likevel! 🙂 Riktignok har Geir skutt bukken sin, det var en kongeopplevelse for ham i Bjørndalen for et par dager siden da han lokket den inn på kort hold. Så vi har felt alle våre dyr, men så har vi fått beskjed om at vi kan få skyte ett ungdyr for en som har kjøpt løyve og ikke får jaktet selv. Så jeg spurte Geir pent om jeg kunne få ta den, og det skulle jeg få lov til. Sier han.. 🤔 Det kan hende varer bare akkurat til han får jaktabstinens, og stikker ut igjen, men jeg regner med han har fått jakt-kick så det rekker etter de siste to dagene på ettersøk. Her ser dere forresten et bilde av bukken i flotte omgivelser. 

Jeg får ikke så mye tid til å gå på jakt for jeg må være og passe på Gina og valpene. Hun har slitt litt med å få opp melkeproduksjonen, og det er ikke alle pattene som gir like mye, men litt er det i alle. De største valpene tar naturligvis de beste pattene, så vi må passe litt på at alle får det de skal ha. Og så får de litt flaskemelk i tillegg de som er minst. Nå er produksjonen virkelig på vei å ta seg opp, så dette skal gå bra. 👍 Hun er en god mamma, som passer veldig godt på de små, men har litt lyst å grave dem ned i kassen, så vi må følge med. Jeg har overvåkingskamera på, så vi kan følge med når jeg går ut av rommet. Det hender jo at man har litt lyst å spise middag med resten av familien, og det som kommer inn må også ut. Så jeg kan ikke være her hele tiden. Hele forrige uke hadde jeg ferie, og jeg er så heldig å ha en super arbeidsgiver som tilrettelegger for hjemmekontor, så da kan jeg følge med og springe til hvis det skulle være nødvendig. 🙂 
Håper å få litt avløysing i helgen så jeg kan jakte på ungdyret da, selv om det skal bli skikkelig drittvær.. 🤔

Men jeg skulle fortelle om Geir som har hatt skikkelig kick på ettersøk:
På søndag rundt lunsj fikk han telefon fra en uheldig ettersøksjeger. Han hadde vært på et ettersøk etter en påskutt hjort siden morningen. Med jegeren "på slep" (ikke på slep sånn altså, men jegeren var med), hadde de tatt ut et dyr fra det de mente var sårleie, etter at hunden hadde sporet dem fram dit. Han gjør slik man gjør på ettersøk, hiver opp børsa og skyter. Dyret ramler overende, og blir liggende og virre litt med hodet. Hunden hans går bort, og plutselig reiser dyret seg og stikker avgårde. Her kan man naturligvis være så etterpåklok som man bare vil, men ingen av oss som ikke var der har noe som helst vi skulle sagt. Bare så det er nevnt!

Hunden stikke iallefall etter, med sporlina hengende bak seg og uten hundepeiler! Og uten en lyd.. Lettere fortvilet ringer han da til Geir og ber om hjelp. Han og Jatzi reiser ut, og får beskjed at de kan starte på plassen der de skjøt i sårleie. Det som er dumt er at det etter all sansynlighet ikke er det påskutte dyret som ble skutt der, men kalven til den påskutte kolla. Vi har altså med to påskutte dyr å gjøre.
Nå kan alle deres som aldri har gjort noe feil, og som har tenkt å blåse dere opp og kritisere, kneppe godt igjen! Når man er på ettersøk skjer ting fort. Jeg er ganske sikker på at det går mange halvskadde dyr rundt fordi en lar være å skyte på et ettersøk fordi dyret ser alt for friskt ut. De er nemlig eksperter på å lure forfølgerne til å tro de er friske. Man går ut fra at man treffer på rett dyr når man sporer med hund, og da må man skyte. Uhell kan skje, men man gjør alt man kan for å ordne opp i det.

Jatzi blir satt på sporet, og jobber godt. Hun tråkker avgårde, vil ned et svaberg som det ikke gikk an å gå på fordi det var for bratt, blir holdt litt igjen (man går ikke frivillig i døden) og velger da å gå videre på et spor bare hun vet om. Ringer litt, går så motivert videre. Geir finner blod i sporet, litt her og litt der, men det blir mye ringing før han til slutt ikke finner noe blod, og Jatzi virker litt usikker. Hun er jo ikke så veldig rutinert, og ikke så lett å lese. (Det er sånn det blir når man har to hunder og gjerne vil lykkes, man tar den beste ut når det gjelder. Og så får ikke den urutinerte noe mer rutine..)
Han går tilbake på skuddplass, tar en ny tur ut og finner kryssende spor. Ender opp i nabodalen, men da har han ikke hatt noe blod i sporet på lenge, bare valgte å følge Jatzi. I mellomtiden har jeg vært og hentet jegere og postert oss i Bjørndalen (se bildet av bukken her), men så viser det seg altså at Jatzi ville en annen vei. Jeg henter Geir og Jatzi i nabodalen. Geir er halt og sliten, så vi må få inn friske bein. Jeg ser på overvåkingsbildet av Gina at hun har forsøkt å grave ned valpene, og tenker at jeg faktisk ikke drive på her i skogen selv om jeg har aldri så mye lyst å hjelpe til. Hunden må bli funnet, men det får bli av noen andre enn meg. Jeg må passe på de små.
Ettersom det er høstferie er nesten alle i ettersøkslaget vekkreist på ferie, men vi får hjelp av Jeanett som kom med sin hund (etter å ha ammet sin fire måneder gamle baby), og Geir satte seg på post. Alle stiller naturligvis opp når en kollega har mistet hunden sin. ❤ Nå var det førsteprioritet å finne den, og så forhåpentligvis finne en av hjortene sammen med den. 
Men ingen hjort og ingen hund ble funnet og mørket kom sigende. Vi besluttet å vente til neste morgen og gå på med manngard og ny hund. Nå hadde jeg forhørt meg med en i nabokommunen, og Frode og Mira stilte opp kl 8 dagen etter, og det var iallefall 6 personer ute og gikk lenger nede for å se etter hunden. Han hadde nå vært ute ett døgn. Klokka 11 ca fikk jeg melding fra en glad eier som med store bokstaver skrev at hunden var funnet, og alle hjerter gledet seg. Han var i fin form, hadde sittet fast med sporlina i en busk, og ikke kommet seg mer enn ca 5 meter i hver retning.
Men hjorten(e) ble ikke funnet. Imidlertid fant de blod der som hunden hadde satt seg fast, så Geir valgte å gi dette en sjanse til.
Han hentet Jatzi ca kl 14 og satte henne på sporet der. Klokken 18 kom han hjem, glad og fornøyd. Jatzi hadde sporet noen km., ringet mye i et område der det var mye ferskt og gammelt blod om hverandre, og til slutt hadde han valgt å slippe henne løs siden det ble så mye frem og tilbake i det området. Da søkte hun litt lenger ut, gikk ca 30-40 m, kom tilbake for å hente ham, gikk ut 30-40 meter til, kom tilbake og fortsatte sånn i et godt stykke før hun plutselig satte avgårde i full los. Han hører det "klirret" i gjerdestreng når hjorten hoppet over gjerde, Jatzi kom tilbake mot ham, for å hente ham, og satte avgårde igjen. Nedover bar det og hjorten prøvde å sirkle rundt for å komme seg tilbake. Jatzi gav på i full los rundt den og Geir sprang det han kunne etter, og oppdaget dyret og fikk satt inn to skudd i den så den ble liggende.
Knallbra jobbet av Jatzi på et krevende oppdrag med kryssende spor av to skadde dyr og mye ferskspor og brølende brunstbukker i området. En video etter skuddene kan du se her: https://drive.google.com/file/d/1rHn6G1d77R67yRJRGgdjkbrP89wEbUT4/view?usp=sharing
P
å videoen ser dere skuddskaden, som satt i låret på dyret. Jegeren skulle rett hjem å sjekke kikkertsiktet på børsa, for det var definitivt ikke der han siktet.
I dag har Geir og Jatzi igjen vært ute på søk etter kalven som ble skutt under søket. Den er ikke funnet, og etter skuddreaksjonen og funn på plassen å dømme kan den ha blit truffet i en ryggtagg. De som leser dette og vet hva ryggtaggskudd er, vet nok også hvor vanskelig det er å få tak i de dyrene. Nå har vi hatt fire hunder på jobben, og viltforvalter i kommunen har sagt at vi skal avslutte. Ingen god følelse å måtte "kaste inn håndkleet", men vi får holde øynene åpne under jakta i tilfell den blir observert, så vi får felt den da. Bjørndalen er jo vårt jaktterreng, så det er vel et håp.

Jeg er fullt klar over at dette innlegget kan provosere jaktmotstandere, og "nettrollene" kan også våkne, men jeg håper de holder seg unna. Jeg er bare så stolt av hunden min (og mannen min også) at jeg ville fortelle det her. 😘