2. sep, 2013

Jaktstart!! :)

Da var hjortejakta offesielt sparket igang, og jeg er nylig kommet hjem etter en knall helg på Jølster hos Geir.🤪
Vi startet på fredag med Kick-off "Årsmøte i Sanddalen jaktlag", som ble en minneverdig seanse for alle parter (tror jeg). Øl fra Sanddalen microbryggeri og rødvin til meg. Hjortebiffen, ferdig "mørnet" i Sous Vide og litt svidd på panna, var herlig!
Lørdag var det opp og gå spor med begge bikkjene, før jeg sveipet hjemom en snartur for å hente jaktradio og jaktklær. Snorre sa seg villig til å være der oppe mens vi dro på jakt på søndagen. Jeg hadde nesten avskrevet det siden det ikke passet for noen av kameratene han helst ville vært hos. 
Sporseansen var en våt affære som ble langdryg siden Gina hadde litt andre ting fore enn å gå blodspor. Det var MYE tråkk av dyr i området, både storvilt og storfe. 🙂 Men hun kom seg nå i mål til slutt, uten alt for mye hjelp. Det gjelder å være tålmodig. Cleo tok seg flott gjennom på sitt spor, som ikke var mer enn 2-300 meter (jeg var så våt at jeg orket ikke legge lenger spor), men med mye vinkler og avhopp. Hun kuttet bare den siste vinkelen for å komme i mål og innomhus. Jeg har ikke noe problemer med at hun finner raskeste veien. Det viktigste på ettersøk er at hun finner dyret, men klart det hadde vært kjekt å kunne gått noen prøver innimellom..

Lørdag kveld bar det tidlig i seng, og vekkerklokka ble stilt på 04.40 for mitt vedkommende. Jeg er jo ingen morgenfugl, så jeg fant ut at det var best å ha vært oppe i 10-15 minutter før resten av gjengen kom.. Jeg var likevel sistemann ut døren. 🤭

Geir og jeg smøg oss opp i skogen langs med en lang, lang bø som strekker seg 1 km oppover. Det er bratt!, og vi hadde oss et par pustepauser på veien. Plutselig ser vi dyr rett bak buskene, de var nær, veldig nær. Vi krøket oss ned for ikke å bli oppdaget, og visste at det var ingen vits i å prøve å smyge seg gjennom det tette krattet for å få skuddsjanse, så vi lusket oss stille videre oppover, og snart var hjorten også trukket i den retningen. Vi krøp ut på bøen og smøg oss oppover, forsiktig for ikke å bli oppdaget når dyrene dukket opp over kulene. Det er MANGE kuler oppover, og ganske greit å smyge seg da, men akk så vanskelig å se hjorten om du ikke er på rett plass. 🤨Jeg la meg til rette på marken og studerte to spissbukker som hoppet og spratt og målte krefter på ca 100 meters hold. En kolle og kalv gikk der også, og et dyr til som jeg tror var et fjordyr.
Nevnte jeg at det regnet noe inn i he****e? Vel, det var vel bare sokkene som var tørre etter endt dag (takk til MinkOil som jeg har preppet skoene med), men jeg merket ikke regnet i det hele tatt der jeg krøp lenger opp for å komme over gresstustene som stakk for langt opp til at jeg kunne skyte. Pokkers kuler og pokkers bakker! Men jeg kom meg lenger opp da. Dessverre hadde hjorten også kommet seg mye lenger opp. Morningen var på vei over i dag, og dyrene søker trygghet i skogen. Det hastet litt å få skutt, så jeg ålte meg enda lenger opp, og så dyrene stå der, jeg la øyet inntil siktet, men så bare tåke. Pokker til dugg da, og jeg gnikket litt med klissvåte fingrer for å se bedre. Tittet opp og så dyrene var kommet enda lenger opp, noe som fikk meg til å innse at her var det 1-0 til hjorten. Det ble bekreftet av en titt i kikkerten, det var alt for langt hold til at jeg følte det forsvarlig å skyte.
Dyrene var ute av syne, og vi "jogget" oppover for å se om vi kunne lure oss innpå dem igjen, men de var som tørket bort (utrolig nok, med tanke på været). Så da ble det snikjakt i skogen. Vi lusket oss avgårde, skritt for skritt. Kjente lukten av dyr etter en stund. DER, der kom de! En kolle med en ganske stor kalv (så stor at vi mistenker det var et fjordyr), en spissbukk med laaange pigger, og to dyr til. Først så vi bare kolla og kalven, og vi prøvde å få komme oss i posisjon der mellom trærne. Jeg gikk først og smøg meg rolig bortover. Midt i et steg snudde kolla seg og stirret mot oss, og jeg frøs fast midt i bevegelsen, som ikke var særlig gunstig siden jeg var temmelig smal i steget, og hadde venstre foten nesten rett bak den høyre. Geir så ikke kolla først, og la hånden på ryggen min og hvisken: "få opp rifla", mens jeg hviske-freste Sjjjjj! tilbake uten å bevege verken lepper elle øyne. Han ble oppmerksom på situasjonen, frøs til i omtrent samme idiotiske stilling, og der sto vi da. På 40 meters hold. To grønnkledde jegere, lett svaienede i regnet og med blikket stivt festet rett i blikket til kolla. I flere minutter. Jeg kjente venstrefoten skalv, og visste at det ikke var lenge før jeg ikke klarte å stå sånn lenger, og akkurat da snudde hun på hodet et halvt sekund, og jeg fikk flyttet foten før det var på'an igjen. Nok en stirrekonkurranse. Jeg turde ikke blunke, visste at hvis jeg beveget meg så var det ett bjeff og vekk var de. Linsene tørket ut i øynene mine, og jeg kjente at jeg måtte blunke hvis jeg i det hele tatt skulle klare å se noe som helst. Det var tåke i øynen, og jeg blunket og blunket. Geir hvisket i øret mitt at jeg skulle prøve å skyte, men jeg var klar over at jeg ikke er rutinert nok til å klare å få opp, sikte og skyte så fort, så jeg hvisket tilbake at han skulle gjøre det. Det var strengt tatt litt mye trær også, iallefall fra min synsvinkel. Det gikk enda noen sekunder. Kolla bjeffet lavt og dypt i tonen et par ganger og så så vi at de gjorde seg klar til å springe. Geir løftet rifla, men vi så bare det lyse bakspeilet på dyrene som forsvant avgårde. Det var en helt KNALL opplevelse, og vi stod bare å gliste etterpå. 🙂
Jeg skyter relativt greit stående på 100 meter på bane, men det er stor forskjell på bane og å skyte på levende dyr, så jeg tar ingen sjanser. Jeg er glad for at jeg ikke skjøt. Uansett var opplevelsen verd å huske og ta med seg hjem. Vi tenkte å prøve å smyge oss rundt den lille flokken, men etter et stykke oppdaget vi et dyr til som gikk og beitet lenger nedenfor oss, og vi satte nesa i den retningen istedet. Da vi nærmet oss var det søkk vekke. Bare lukta hang igjen i luften, og vi gav oss på det. Mest fordi det var tre timer siden frokost, og vi kjente at magene måtte ha påfyll. Jeg hadde jo bikkjene hjemme som også måtte ha mat, og så trengte vi litt søvn. Så vi ble enige om å prøve å snike litt på ettermiddagen, og se om vi kunne sette oss ved bøen og se om det kom dyr utpå før det ble mørkt. Det gjør ofte det, men i kveld var det ikke dyr der. Så vi gikk hjem, våte til skinnet. I 17*18-tiden gikk vi ut igjen, men denne gangen så vi ikke noen dyr. Vi smøg rundt et par timer før vi satte oss ved bøen, men det ble altså ikke noe annet enn et stemningsbilde i regnet. 🙂
Det har vært en super start på årets hjortejakt, selv om det ikke ble noen dyr på meg denne gangen heller. Jeg er spennklar for å skyte mitt første dyr, og det som gledet meg mest av alt var hvor rolig jeg var da jeg lå der på bøen og var veldig nær å kunne skyte. Jeg hadde helt normal puls (Det føltes iallefall sånn) og jeg var klar i tankene på hva jeg måtte huske på. Tidligere når jeg har hatt dyr i siktet, eller i nærheten av det, har pulsen rast av gårde og jeg det har kokt i toppen og jeg har latt være å skyte. Nå har jeg vært så mye på skytebana, og jeg vet jeg skyter godt. Er trygg på meg selv og trygg på at skuddene går ut av rifla og der som jeg sikter. Det er bra, og har nok gjort meg mye mer avslappet enn i fjor. Det hjelper å trene! 🙂

Neste helg skal jeg egentlig til Gloppen på jakt med "opptur - jenter i NJFF Sogn & Fjordane, men slik det ser ut nå så har jeg verken barnevakt eller hundevakt, så det kan hende jeg må avlyse den turen. Skikkelig synd, siden jeg har gledet meg masse til det, men jeg kan sikkert ta en jaktdag på Tonheim med jaktlaget som jeg er kommet med i nå i høst.
Aller helst har jeg lyst opp igjen på Jølster å knipe ett av de dyrene som lekte seg unna meg på bøen. Jeg storkoser meg når jeg får snike rundt i skogen på jakt, og kunne gått hele dagen hvis jeg hadde hatt med meg mat og drikke. Det er helt supert! 🤩 Hjelpe og trøste som jeg gleder meg til helgene fremover!