9. sep, 2013

Fremdeles i startgropen...

Det er en uke siden jaktstart, og feberen herjer i kroppen. Jaktfeberen.. Den som får alle tanker og samtaler til å dreie inn på jakt, hjort, sett og skutt, og gode historier fra nåtid og fortid. Den som får B-mennesket til å legge seg tidlig på kvelden og stå opp klokka fire om natta, spent som en gammel fotball, og får en som normalt ikke orker mat om morningen både til å spise og smøre seg niste, fordi det er nødvendig for å være skjerpet når dyrene står der.
Den som får en til å få lyst til å la jobb være jobb og ta "en tredagers", men ikke gjør det fordi arbeidsmoralen er godt forankret gjennom mange år. Som får en til å gå på jobb, men bruker alle pauser til jaktpreik med kollegaene.
Jaktfeberen.. Som sender deg ut midt på natten, i håp om å klare å bruke mørket til å snike seg på post før dagen gryr uten å skremme dyrene ut. Som får en til å smile når man akkurat har misset en sjanse, bare fordi det var så fantastisk å stå ansikt til ansikt med de vakre dyrene. Bli observert og funnet skummel nok til at de legger avgårde på raske, smekre ben.
Jaktfeberen som gjør naturen ekstra spesiell. Som gjør til at det er helt greit å ikke se snurten av en hjort sålenge solen viser seg på sitt vakreste når den står opp over de flotte vestlandsfjellene. Som får hjertet til å svulme i brystet over å bo i ett fritt land med så mye vakker, uberørt natur.
Feberen som får deg til å riste uforstående på hodet over dem som sliter med mørketid og depresjoner når sommeren er på hell. Den gode feberen, som får pulsen til å stige og varmen til å bre seg i kroppen selv om det er bikkjekaldt og pissevått ute. Febervarme kropper i ull og gore-tex.
Jaktfeberen herjer i meg. Jeg har vært så nær, så nær. Jeg har krøpet innpå hjorten, smøget meg med svikt i knærne, sittet stille i vått gress og lyng til blodsirkulasjonen forsvinner og rompa nærmest visner bort (luksusproblem, om det hadde vært virkelig). Sittet og ventet på skytelys når jeg vet det er dyr på bøen foran meg, halvsovende fordi det enda er en halvtime igjen, bare for å bli vekket av et bjeff og lyden av springende dyr som har blitt skremt av et eller annet som bare de har sett eller hørt.
Så ja, jeg er der igjen, i startgropen av min jegerkarriære. Mens jeg tenker på andre som jeg har hørt har gått i 4 sesonger før de har fått skutt sitt første dyr. Og jeg vet at jeg ikke har lyst til det samme. Jeg er midt i min andre sesong. Så vet jeg at jeg er heldig.
Og jeg har faktisk ett dyr igjen på kvoten min. Mitt dyr, fritt dyr (enn så lenge iallefall), som jeg kan drøye med å skyte helt til 23. desember om jeg vil, bare for å hale ut feberen, den deilige feberen. Jeg vet at det er de som er missunnelig på meg. De som, i likhet med meg, bare har ett eneste dyr som de har lov å felle, og som gjorde det de første dagene.
Da er liksom jakten over - og høsten kommer med full tyngde. Mørketid og vinterdepresjoner.
Hva er det jeg stresser etter? Jeg vil fortsette, gå ut i skogen med feberen herjende i kroppen. Kjenne på spenningen. Ha alle sanser spent. Var det en lyd fra et dyr? Var ikke det en bevegelse der mellom trærne? Kjente jeg ikke akkurat et snev av hjortelukt akkurat i det vinden snudde et sekund?
Ah, det er en herlig tid.
Joda, jeg jakter for å få mat på bordet, for å regulere hjortestammen fordi vi ikke har rovdyr, fordi det er lange jakt-tradisjoner i landet vårt (selv om jeg er et utskudd i familien i så måte). Men mest av alt jakter jeg fordi det er kjekt, spennende og sosialt. Og jeg føler at jeg lever i pakt med naturen rundt meg. Hjorten har alle odds på sin side, de er i sitt rette element. Det er en bragd å overliste den.
Så jeg prøver meg igjen i morgen, etter nok en helg uten å ha hatt fingeren på avtrekkeren.
Mulighetene ligger foran meg - alltid! 🙂