10. jan, 2014

Om sykehus og ventetid

Vel hjemme igjen. Ja, bortimot vel i alle fall. Jeg er ikke nyoperert som jeg, og legen for så vidt, hadde planlagt, men jeg er hjemme.
Ting går ikke alltid som man har planlagt. Det vet jeg så alt for vel. Når jeg er på jobb i kommunen, så går ikke alltid dagen min som jeg hadde planlagt. Når jeg er hjemme og har lagt «slagplanen» for dagen, og gjerne uken, så går ikke det heller alltid som planlagt. Når jeg er ute på et ettersøksoppdrag, så går det i grunnen nesten aldri som planlagt. I den grad slike ting kan planlegges. Heldigvis har det enda ikke gått helt galt, men det er med livet som innsats av og til..
Jeg skulle altså vært nyoperert i høyre kne. Jeg kom inn på tirsdag, litt senere enn det jeg hadde fått time til, dog avtalt med «sen ankomst» på sykehuset pga et møte jeg «måtte» være med på. Så jeg kom inn før kl. 20 om kvelden, fikk tatt alle prøver og fikk meg en seng. Jeg begynner jo å bli relativt rutinert på denne fronten etter hvert. For de uinvidde kan jeg fortelle at jeg, etter at jeg skadet meg på taekwondo-trening for tre år siden, har hatt tre operasjoner i venstre kne, og der er det stopp i forhold til flere inngrep. (dvs de kan ikke gjøre mer der, jeg må bare leve med det som det er til kneleddet må skiftes)
Nå skal de til med høyre kne. Det har vært dårlig siden jeg var ganske ung jente, jeg har hatt en artroskopi i det for 5-6 år siden, men det har blitt betydelig mer smerter og problemer med det etter skaden og belastningene det har fått mens behandlingene av venstre kne har pågått.
Så nå skal jeg til med kneoperasjon nr 5. Onsdag skulle jeg være nr 3 i operasjonskøen, og jeg var gjort klar for operasjon, vasket og passelig beroliget da jeg fikk beskjed litt over kl. 15 at det ikke ble noe av den dagen. Jeg ble jo litt oppgitt, men er ikke av dem som krisemaksimerer og ikke forstår problemet. Kirurgen «min» er en svært hyggelig kar, som hadde full forståelse for at jeg hadde reist 23 mil, ordnet med vikar på jobb, utsatt et prosjekt til etter operajonen, og plassert to hunder i «fosterheim», og han skulle gjøre alt han kunne for at jeg skulle bli operert påfølgende dag. Om jeg ville ha middag? YES!
Damen i nabosengen (jeg lå på 2 mannsrom) hadde vært innom 3 sykehus de siste 7 dagene før hun havnet på Haraldsplass. Hun lå der i påvente av at hevelsen i hennes brukne ankel skulle gå ned så de fikk operert henne. En kjempekoselig dame på ca 70 år.
Vi pratet en del sammen, så litt på TV, og var skjønt enige om at alle som jobber på dette sykehuset må være verdens skjønneste mennesker. Det finnes neppe bedre service på et sykehus i dette landet. Hun ble operert samme kveld, og det var sikkert godt for henne.
Da jeg dagen etter ikke fikk frokost, anså jeg det som «bankers» at jeg skulle under kniven, men litt etter kl. 9 kom ortopeden min (han er for øvrig fra Nordfjord) og fortalte at han dessverre ikke rakk det denne gangen heller. Da kom det fra nabosengen: «Kast en tomat på ham!» Jeg ble full av latter, og sa at stakkars mannen kunne jo ikke noe for at han ikke rakk dette, men samtidig ble jeg utrolig skuffet og lei meg. Men som han sa, det var ikke noe mer de kunne gjøre. Det var en del nytt utstyr som skulle testes, og det hadde tatt litt lenger tid enn planlagt, samt at ene operasjonen også hadde tatt lenger tid. Men jeg skulle reise hjem i helgen, og heller komme tilbake tidlig neste uke – eller: Denne uken. Slik ble det ikke.
Så her er jeg.. Hjemme, i like «god» forfatning som før jeg dro. Hjemturen gikk med buss, som jeg ikke hadde nådd dersom jeg skulle ha ventet på taxien de hadde bestilt til meg på sykehuset. Den dukket nemlig opp etter at Ekspressbussen hadde gått fra bystasjonen, da ringte de til meg.. På det tidspunktet satt jeg i en taxi fra Nordhordaland taxi, og han kjørte meg helt til Knarvik. Jeg praiet ham utenfor sykehuset. Av og til må man jo bare ta noen avgjørelser på tvers av det som er tenkt.
Jeg har tenkt en del på dette når ting blir utsatt. Det er klart det er fortendes (som min mor ville si) at jeg ikke fikk operert, og jeg kunne akseptert og forstått det mye lettere dersom det var pga at en akutt-pasient måtte komme inn foran meg i køen. Det skulle da bare mangle. Personalet på sykehuset gjør en fabelaktig jobb, som nevnt. De er altså verdens søteste mennesker de som jobber på Haraldsplass. Jeg har imidlertid hengt meg litt opp i økonomien her. Hva koster ikke dette? Hvordan kunne de planlagt bedre? Og igjen: dette var ikke pga en ØH-situasjon. Da jeg spurte legen om han hadde fått noen papirer fra forsikringselskapet svarte han at det hadde han ikke sett noe til. Ledelsen ville ikke at han skulle bruke tid på slike ting. Neivel.. Det er bare mine interesser det gjelder. Hva ville en merkantil person skrive i meldingen til forsikringselskapet? Er det ikke legen som har vurdert meg som skal skrive dette? Jeg kan ikke bruke kneet mitt slik jeg har lyst til. Jeg kan ikke sitte på kne, jeg kan ikke klatre i fjellet, jeg kan ikke løpe på grusvei eller asfalt, jeg kan ikke gå i høyhælte sko (jada, jeg vet at det uansett ikke er så bra), og jeg har faktisk krav på en erstatning for dette, som kan dekke det jeg måtte trenge av spesialtilpassede sko, evt. senskader på hofte og rygg som følge av feilbelastning osv. Men dette skal ikke legen bruke tid på. Han skal operere køene, og teste utstyret. Punktum. Fint! Det er også til vårt beste.
Det blir ofte stilt kritiske spørsmål til alle oss som «beklager» oss over sykdom, helsevesenet og ventetider, feilbehandlig og jeg vet ikke hva. Det blir snakket om at man skal være glad for det man har, og slutte å sutre, med klar hentydning om å ikke være så opptatt av oss selv. Tenk heller på "hverdagens helter" som skal redde oss når vi har ramlet utfor på fjellet i vår dumdristighet over å ha prøvd å forsere en skråning vi ikke var i form til, eller tatt risikoer for å få et ekstra kick (slikt driver jeg ikke med altså, men noen gjør det, og setter redningsfolkenes liv i fare. Nok om det.)
Hvem sier at vi er opptatt av oss selv hele tiden? Ja, jeg har beklaget meg over at jeg ikke blir operert. Ikke fordi det plager meg veldig å ikke ha fått den operasjonen når jeg ville ha den (ja, jeg fikk faktisk velge tidspunktet nesten selv), men fordi jeg hadde lagt opp og organisert dagen, uken og måneden til denne perioden i forhold til unger, jobb og fritid.
Men selv om jeg er «full av meg selv» på dette viset, klarer jeg å gråte når jeg leser om barn som er blitt misbrukt, folk som omkommer i bilulykker, og flystyrt, og kreftsyke mennesker i og utenfor min omkrets. Jeg gråter når jeg ser syke, magre barn i Afrika, og når jeg ser en trist film på TV, kanskje fordi jeg vet at det kunne vært virkelighet. Jeg er et menneske som innehar en god dose empati. Heldigvis. Men enhver er seg selv nærmest, og det er jeg også innimellom. Hvis jeg ikke var det, så hadde jeg gått til grunne. Hver dag tar jeg avgjørelser som påvirker mitt liv, og mine barns. Og først og fremst må jeg tenke: Hvordan vil dette påvirke meg og barna mine? Jeg tenker ikke på andre da. Fordi jeg vet at hvis jeg skulle ta hensyn til alle andre før meg selv og barna mine, ville ikke jeg selv og barna mine få det godt i lengden.
Betyr dette at jeg er et dårlig menneske? At jeg ikke tenker på «hverdagsheltene» og de som gjør en god jobb for Norge og verden? Gjør ikke alle mennesker en god jobb for Norge og vereden, på sin måte? Er ikke vi alle vandrende hverdagshelter? Vi har så lett for å rakke ned på andre som har andre meninger enn oss selv. Har vi rett til det? Vi er alle forskjellige, og ser ting fra forskjellig perspektiv. Noen er flinkere enn andre til å se ting fra andres side, men summa sum marum er vi alle en del av et samfunn.
Det hender at jeg fleiper litt på jobb om at ‘hvis det ikke hadde vært for disse innbyggerne, så hadde vi hatt det utrolig godt som kommunearbeidere’. Og tenk så godt leger og sykepleiere hadde hatt det på jobb hvis det ikke var for de hersens pasientene! 😉