2. feb, 2014

Sutredag...

Jeg hater krykkene mine! Jeg virkelig hater dem.. Hater å måtte ha hjelp til å bære inn et fat med mat til sofaen hvor jeg tilbringer dagen med foten høyt, hater å måtte ha hjelp til husarbeid (noe som foreløpig ikke er gjort, med det resultat at huset ikke ser ut), hater å sitte stille og se på tv/pc og ut vinduet dag ut og dag inn. Hater å se blikket til bikkjene når de ønsker seg ut på tur, og jeg vet at det blir en stund til noen kan komme å ta dem med ut. Jeg hater å være i ro, jeg er ikke skapt for det. Selv om jeg er sliten, operasjonen har gjort meg svak og kroppen liker ikke medisinene, så er det helt pyton å bare sitte her. Jeg er vant med å klare meg selv, være sosial når jeg ønsker det. Gjøre det jeg har lyst til når jeg har lyst til det. Sprette opp og utføre spontane tanker som dukker opp. Så jeg hater krykkene som gjør til at jeg ikke har en hånd fri når jeg står oppreist. Krykkene som ramler overende uansett hvor jeg prøver å støtte dem når jeg skal gjøre noe. Som gjør det til et ork å gå opp trappen til soverommet, og ned igjen når morningen kommer. Jeg HATER dem. Og jeg har bare brukt dem i drøye halvannen uke... Dvs over 6 uker igjen med samme elendigheten.. 😥 Jeg kjenner depresjonen er på vei. Den kryper inn i sjelen min, selv om jeg prøver hardt å tenke positivt. Prøver å se forbi de neste to månedene, se mot sommeren, og turer på fjellet. Se mot høsten og hjortejakta. Men det er ikke lett. Hver gang jeg må rope på Snorre og be om hjelp til noe, hver gang krykkene klasker i gulvet med et smell, eller jeg i et uforsiktig øyeblikk tråkker litt ned på foten eller vrir kneet litt, så kommer de tunge tankene tilbake, og jeg blir litt på gråten og sliter med å se lenger enn 7 uker frem i tid. Det er tøft..

Så ser jeg på tv om folk som har det betraktelig verre enn meg. Tenker på venner og bekjente som har kroniske lidelser som gjør hverdagen deres resten av livet til et lite personlig helvete. Tenker på dem som har alvorlige diagnoser, som kjemper for livet sitt. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg klager, og tårene kommer på nytt. For hvorfor skal jeg klage? Jeg har "valgt" dette selv. Jeg kunne latt være å operere kneet mitt.. Jeg gikk tross alt på fjellet dagen før jeg dro til sykehuset. Joda, det måtte gjøres, og det var likevel mitt eget valg å gjøre det nå. Bare det at måten dette ble gjort på ikke var helt "etter boka", og jeg kjenner meg som en liten forsøkskanin hvor legen håper på "en slags tilheling av brusk".. Det er ikke noe god følelse å se at legen skriver at det må "kreves tålmodighet, for dette kommer til å ta tid".. Jeg har aldri hatt tålmodighet, og tid? Det er noe som er for å brukes, hels med det samme.

Men nå skal jeg tenke på dem som ikke har det så bra som meg. Ikke tenke på dem som legger ut bilder på Facebook fra sine toppturer i strålende solskinn. Ikke tenke på at det var meg for et par uker siden. Som gjorde akkurat det samme, som helt sikkert gnog i hjertet på dem som da så det og som ikke kunne gå. Akkurat som jeg nå. Men jeg håper jeg fortsatt får se bilder fra andres toppturer. Selv om det gnager i miunnelsesgenet mitt å se det, og jeg blir enda mer deprimert, gir det meg litt tanker om at "snart, snart er det min tur igjen". Da skal jeg rope høyt og le ut i luften, mens jeg står med armene høyt opp og ut til verden under meg!