Ja-tzi's oppdateringer

1. sep, 2019

Da var vi kommet til 1. september og endelig startet jakta her i Sanddalen. 🙂 Vi stod opp litt etter kl. 4 og var ut i det mørket begynte å sige over til skytelys. Jeg hadde ålet meg fram over en kul til en flokk med dyr, for å vente til det ble lyst nok til at jeg kunne se hva det var, alt jeg så i skumringen var koller og en kalv. Ingen spissbukker, og koller uten kalv med skal vi ikke skyte før vi er kommet langt ut i jakta, og er sikre på at det ikke ligger kalv i skogen og venter på den.
Innen det var lyst nok til at det ble mulig å se skikkelig var de gått inn i tett skog. Så jeg snek med opp en bakke der jeg visste det gikk dyr på andre siden av en mur og beitet på bøen. Fikk melding på øret om at det kom til å gå av et skudd lenger nede, og da det dyret ble felt sprang alle de dyrene jeg skulle opp til. Så da var det slutt på morgenjakten for min del. Kalven som ble felt sprang ca 50 meter, så vi hentet Jatzi så hun skulle få spore inn på fallet. Hun har nemlig skrudd helt av lysten til å gå kunstige spor, og jeg forstår ikke hva som har skjedd med henne. Kan muligens skylde på den siste prøven vi var på der hun gikk knallbra, men ca 100 meter fra sporslutt sa dommeren at hun hadde gått 20-30 meter fra sporet lenge, og vi ble brutt. Sporlegger hadde brukt en app på telefonen for å "huske" hvor sporet gikk. Dommer hadde spurt flere ganger om sporlegger var sikker på hvor sporet gikk, for Jatzi gikk knallbra, og fulgte alle vinkler i sporet, men altså langt fra der appen sa at sporet var.. Hvem som hadde rett skal jeg ikke begi meg inn på å diskutere, men anbefaler ikke noen å bruke slike apper på terminfestede prøver! 😠 Etter den opplevelsen har jeg slitt med å få henne til å gå spor, og de siste gangene har hun ikke villet starte en gang. Veldig fornøyd med å se og få på seg selen, men skrur helt av når hun skal begynne å jobbe. Det var derfor veldig godt å se at dette ikke gjelder når det er ekte spor hun skal gå. Hun fant skuddplassen, som var godt med blod i, og fulgte sporet der kalven hadde gått, tumlet litt rundt i sikksakk, og frem til der den lå. Hun var tydelig fornøyd med å finne den. Og vi kan senke skuldrene litt når vi vet at vi har en hund som er god på spor og som vil gå når det gjelder. 🙂 Gina kommer jo ikke til å jobbe noe i høst, siden hun skal ha valper. 
På Instagram ligger det video: https://www.instagram.com/p/B13bIGYhqVM/

6. apr, 2019

Etter en snartur til Bergen for å (nok en gang) prøve å hente et siste cert etter fylte to år, reiste vi hjem med en nybakt champion. Ja-tzi klarte tittelen etter 6 utstillinger. Med Excellent på alle sammen, og to der hun ikke fikk CK pga at hun manglet et øye. Heldigvis er de fleste dommerne opptatt av hva utstilling egentlig er: En bedømming av avlen som har vært, og ikke en "beauty contest" som var sagt av en av dommerne (det certet kunne hun uansett ikke tatt i mot ettersom hun ikke var to år da, og var fullcertet). Nå fikk hun sitt velfortjente cert og sin første tittel.
Som oppdretter ble jeg veldig stolt og frykelig glad. 😀 

17. mar, 2019

Omsider ble det nok vår til at vi fikk gått blodsporprøven som måtte til. Og Jatzi og jeg ble godkjent ettersøksekvipasje for dommer Håkon Gran i Stryn. Stor stas! 👍

21. des, 2018

At Ja-tzi er en hyperaktiv hund har jeg fortalt før, og jeg hadde vel et håp om at hun skulle roe seg litt ned når hun ble litt mer voksen. Nå har hun passert to år (13. desember), men det ser ikke ut til at hun mener seg voksen med det. Nå er de jo sent modne både i kropp og sinn disse Bayerne, og det dukket opp noen minner på Facebook her en dag, som fortalte meg at jeg har glemt at mor Gina ikke var så veldig mye bedre.. 
Ja-tzi er fra 0 til 100 på to sekunder, og det er i grunnen kun de to speed'ene hun har, det er liksom ikke så mye imellom der. Hun er imidlertid en vanvittig artig hund å ha i hus. Hun er veldig lett-trent på godbiter, og når jeg sier "ligg" så klaskerr hun i golvet med et dunk, og det har aldri moren vært i nærheten av! 😉
Imidlertid er hun alt for knyttet til, og til dels kuet av, sin mor. Dette gir seg utslag av at hun først må sjekke hva mor gjør før hun lyder selv, når det begge er sammen. Alene er hun superenkel å ha med å gjøre. Det er forferdelig dumt at hun har blitt sånn, og det er kun vår feil som ikke trener dem hver for seg. Til det strekker dessverre ikke tiden til, og det er definitivt en ulempe ved å ha to hunder (eller flere).
Her om dagen når vi var på tur, så stakk de begge to av. Jeg hadde dem løs deler av turen, der jeg har grei oversikt i terrenget iallefall, og så lenge det er lyst nok til at jeg ser. Det var begynt å mørkne, og jeg hadde ikke lykt med meg, men det var snø så jeg var ikke så veldig bekymret. Var nesten kommet ned til veien, hadde bare et stykke med åpen mark foran meg, med et lite innslag av overgrodd utmarksbeite i mellom da Gina ser ett eller annet i kanten av beitet, og setter avgårde. Jeg tror det må ha vært en rev, jeg så iallefall ikke spor etter hjort eller hare der. Ja-tzi er selvfølgelig ikke vanskelig å be, og hun satte etter før jeg rakk å åpne munnen og prøve å stoppe dem, og snart gikk losen på begge to oppover mot "Knebben", et av fjellene her i Sanddalen. Jeg ble stående på samme sted, Bayeren er jo kortdrivende (heter det seg), og Gina pleier å komme tilbake i samme spor. Det gjorde hun også denne gangen, etter 15-20 minutter, men Ja-tzi fortsatte losarbeidet sitt innover dalen langt der oppe i fjellsiden, og etterhvert forsvant hun utenfor hørevidde. 
Jeg ble litt stressa, det var blitt mørkt og jeg hadde ikke lyst å gå fra stedet i tilfelle hun kom tilbake og ikke fant oss. Hjemme var huset tomt, så det var ikke hjelp å hente der. Etter en god halvtime til fikk jeg kontakt med en nabo som kom med en hodelykt og dekken til Gina, som var blitt kald av å bare gå frem og tilbake i veien der. Svigerfar hoppet i bilen for å se etter urukråka, og etter en stund, når jeg var på vei oppover dalen der vi hadde vært på tur en time tidligere, ringer han og sier at han hadde sett Ja-tzi på vei hjem, men at hun ble redd ham da han stoppet. Hun hørte nok at jeg ropte og fløytet, for jeg møtte henne i veien når jeg sprang i den retningen, og da var hun temmelig spak. Slik hun pleier å være mot sin mor når hun har vært ute på egenhånd.. 🙂 Jeg var veldig glad for at hun dukket uskadd opp igjen, en time og 20 minutter etter at hun stakk av. Hun var våt etter at hun nok har plumpet uti elven, men ellers helt fin. Vel hjemme var det full rulle med leker og hopp & sprett, så turen har ikke tatt nevneverdig på.. 😲