Trollskogens Tirill

Tirill kom til oss på sensommeren 2007, nesten 3 år gammel. Hun ble kjøpt fra en oppdretter som av helsemessige årsaker ikke fikk fulgt henne opp, og hun hadde stått uvirksom i hundegård kanskje så lenge som et års tid. Hun var en hund som gav lite av seg selv den første tiden, og hun var lite interessert i kontakt. I løpet av det første året hos oss tødde hun svært sakte opp, og snek seg nesten umerkelig inn i våre hjerter som en utrolig behagelig, rolig og snill hund. Å få være inne var stas, i begynnelsen måtte hun bæres ut for å tisse om kvelden - tenk om hun ikke fikk komme inn igjen? Samtidig lærte hun oss mye om hvordan en langvarig tilværelse med minimal sosial stimulans påvirker psyken til en hund, og at det kan ta opptil et år før man ser hunden slik den virkelig er. Vi opplevde henne lenge som en hund blottet for "personlighet", helt flat i sitt følelsesregister. Merkelig å tenke på i dag, da hun etterhvert utviklet seg til å bli en primadonna uten sidestykke, og husets store personlighet. 

Dessverre var hun såpass dårlig fysisk at hun var en del skadet første jaktsesongen. Hun viste seg imidlertid å være en solid jaktmaskin, nesten litt for solid - da hun  før vi fikk henne åpenbarthadde gjort seg noen erfaringer med klauvvilt som ble vanskelig å bli kvitt. Hun jaget bra på hare, men fikk etterhvert en merkelig sans for å jage elg dersom haren var i vranglune... Dette førte til at hun ble pensjonert jaktmessig etter et par sesonger, og inntok rollen som hundeflokkens overhode og husets luksusdyr, helt uproblematisk og snill som dagen er lang.