Interessen for hunder har jeg alltid hatt. Da jeg vokste opp hadde vi flere blandingshunder som var mine beste turkamerater.  Da jeg ble voksen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ha en egen hund, en Labrador eller Golden Retriever.  På begynnelsen av nittitallet var jeg sammen med Sivilforsvarets FIG gruppe på kurs i Harstad, der fikk vi demonstrert hvordan en Lavinehund jobbet.  Hunden som ble vist fram for oss var en rød, livlig hund, lignet litt på Golden Retriever men var mindre og rødere i fargen.  Ingen av deltakerne på kurset hadde hørt om denne hunderasen tidligere, men det lange navnet "Nova Scotia Duck Tolling Retriever" hadde satt seg fast i minnet mitt.  Jeg lette etter all informasjon om rasen og ønsket om Labrador eller Golden var nå erstattet med den minste av Retrieverene, nemlig Toller. 

Da familien bygde hytte på fjellet i 1998 ble ønsket om hund som turkamerat sterekere.  Jeg leste annonser over valper til salgst i alle lokalavisene, og en morgen jeg kom på jobb gikk jeg for å sette på kaffen, mens kaffen kokte bladde jeg igjennom avisene fra dagen før, jeg hadde hadde hatt fri dagen før og derfor ikke lest avisene.  I Nordlys var det en annonse som fanget min interesse, "Tollervalper i Nord" el. noe lignende sto det.  Jeg konstaterte først at det er oppdrettere her i Nord-Norge som har Tollere og tenkte ikke mer på det.  I løpet av dagen kom jeg igjen til å tenke på annonsen, gikk derfor og fant avisen igjen og klipte ut annonsen.  Om kvelden ringte jeg telefonnummeret som sto der.  Jeg fikk snakke med en hyggelig dame bosatt på Ringvassøya utenfor Tromsø.  Hun skrøt av rasen og mente selfølgelig at Toller var det jeg burde ha, ikke Golden el. Labrador.  Valpene var ikke født ennå men hun skulle sette meg opp på listen over valpekjøpere.  Jeg tenkte ikke mer over dette og regnet med at alle valpene var bestilt.  Et par dager etter ringer damen i gjen, da var vaplpene født og jeg kunne få en hannhund hvis jeg fortsatt var interessert.  Selvfølgelig var jeg det. Jeg ringer deg igjen om noen dager så får du tenkt om sa damen.  Jeg hadde jo allerede bestemt meg, og den dagen vi tok ferie kom det en konvolutt i posten.  I konvolutten lå det et bilde av valpenes foreldre, to søte Tollere.  Bildet ble tatt med i campingvognen og beundret hele ferien.  Da det ble august var valpene gamle nok til å motta besøk.  Turen ble lagt opp til Ringvassøya hvor hvor 11 søte røde valper tumlet omkring. 

1. September 1998 var valpene klare for levering og ett nytt liv begynte, et hudeliv. Jeg hadde avtalt med oppdretter at vi skulle møtes halveis for å slippe å kjøre hele den lange veien for å hente Ailo.  Da vi sa hade til oppdretter for å kjøe hjem, satt det en liten Toller med ett sørgmodig blikk i baksetet sammen med min nevø.  Han var jo tatt bort fra mammaen og de andre søsknene og nå hadde også matmor gitt han fra seg.  Etter noen mil i bilen endret utrykket seg fra sørgelig til mer våkent og nyskjerrig.  Jeg hadde kjøpt inn leker og bur så alt var klart til det nye familimedlemmet.  Tilfeldigheten ville at det blant lekene befant seg et tyggetau maken til det som valpene lekte med på Ringvassøya.  Da Ailo ble satt ned på kjøkkengulvet her hjemme ble han ellevill da han fant leken sin igjen.  Alle som har Retrievere vet hvor stolt og glad de er når de får bære noe i munnen sin, og jeg ser fortsatt for meg den lille valpen stolt bærende rundt med tyggetauet sitt. 

Noen dager etter at Ailo var kommet hjem var det helg og tid for hyttetur.  Jeg hadde fri fra jobben så om formiddagen ble ryggsekken pakket med hundemat og leker og turen til hytta begynte.  Noen skritt gikk han men han satt for det meste på armen min og tittet nyskjerrig på den nye verdenen i skogen.  Hytta ble for Ailo akkurat som for resten av familien, det beste plass på jord å komme til, stor var derfor sorgen i fjor sommer da Ailo ikke trivdes på hytta, han bare maset og vill hjem igjen, noe som antakelig skyldes hans dårlige syn og høsel. 

Ailo var en krevende og noe stresset hund i oppveksten. Mange kamper har jeg kjempet med han, fra kloklipping og børsting til jakt på biler og snøscootere, men vi har alltid blitt enige om det meste.

Hundemiljøet i Salangen var lite og valpekurs i nærområdet fantes ikke på den tida.  Jeg fikk høre om et valpekurs som ble holdt i nærheten av Finnsnes, og ringte for å høre om jeg kunne melde meg på.  Jeg stilte da opp der med en stresset hannhund som pep og bare ville bort til de andre hundene.  Noen kontakt med han var vanskelig å oppnå.  Om høsten var det oppfølgingskurs på samme plass, og jeg prøvde igjen med like dårlig resultat.  Men jeg hadde hadde lært endel lydighetsøvelser som jeg trente på hjemme i rolig miljø.  Ailo var lærvillig og lærte fort.  Etterhvert ble det holdt kurs her i Salangen og jeg stilte opp på kurs for å prøve igjen.  Siste kurset vi gikk på, fikk jeg beskejd fra kursholderen som etterhvert kjente godt til Ailo, at før dette kurset er ferdig skal Ailo ha tatt Apellmerket i lydighet.  Dette klarte vi faktisk og ingen var vel stoltere enn meg da vi kom hjem fra siste kurskveld med Ailos medalje. 

Skjebnen ville det slik at Ailo etter noen år ble syk.  Etter flere antibiotikakurer, for  det som veterinæren trodde var urinveisinfeksjon, ble jeg anbefalt og ta røntgen for finne ut hva som egentilg feilte han.  Det ble konstatert at han hadde forhøyet prostata og derfor ble kasterering anbefalt for å få slutt på plagene.  Dette ble gjort og Ailo roet seg endel etter dette.  

Etterhvert ble hundemiljøet større her og vi var en gjeng som trente lydighet og dro på konkuranser sammen. Resultatene var ikke noe å skryte av men bare det å kunne delta i en konkurranse med flere hunder tilstede var egentlig en stor seier for Ailo og meg.  Jeg ble etterhvert interesert i utstilling, Ailo var jo kasterert og kunne ikke stilles ut.  Ønsket om en hund til ble sterkere og jeg tok kontakt med noen oppdrettere av Tollere.  Jeg skulle jo selfølgelig ha en Toller til, noe annet var utenkelig. Av forskjellig årsaker ble det ikke noen Tollervalp på meg, hos den ene oppdretteren ble det ingenting av det planlagte kullet, og en annen oppdretteren ville ikke selge meg valp etter å ha fått informasjon om Ailo og hans stressede oppførsel i oppveksten.  Jeg hadde også i perioder hatt lyst på en en hund med mindre jaktinstinkt enn Tolleren, og hadde lest om Eurasieren som skulle være en roligere rase.  Tilfeldigvis hadde jeg på nettet lest om en kennel i nærhet som hadde Euraser.  Jeg søkete nå opp igjen hjemmesiden deres og så at de drev med oppdrett.  Eieren av kennelen var den samme som instruktøren som vi hadde hatt på Ailos første valpekurs.  Jeg sendte en e-post og fortalte om Ailo og om mitt ønske om en hund nr. to som skulle være av et roligere gemytt enn en retriever.  Selfølgelig skulle jeg få kjøpe en valp fra neste kull, og et par dager før jul i 2006 flyttet Sari inn.  Det var starten på noen skumle dager for Ailo.  Han søkte tilflukt i loftstrappa, den eneste plassen hvor en liten valp ikke klarte å komme etter.  Ettervært nærmet han seg sakte og oppdaget også at Sari kunne være kjempeartig og leke med.  Leken var i en periode så voldsom når det foregikk innendørs at jeg var i ferd med å gi opp hundeholdet.  Dette roet seg etterhvert og de to ble verdens best venner til slutt.  

Da Ailo for en tid tilbake var i dårlig form fryktet jeg det verste, han sov mye og reagerte ikke når jeg kom hjem fra jobb.  Jeg innså at jeg ikke kunne regne med å beholde han så veldig mange årene til.  Derfor ble det også i denne perioden bestemt at en ny liten hundegutt skulle flytte hit. Stor var spenninga de Teddy flyttet hit, men han og Ailo har alltid vært verdens beste venner. 

Når da hørselen var blitt merkbart dårligere den siste tiden, og synet nok heller ikke var helt bra ble Ailo usikker på mange ting, bl.a. de eandre hundene.  Avgjørelsen var ikke lett og ta, men etter flere måneders grubling kom jeg til at dette rette var og ta Ailo bort før han ble så plaget at han ikke hadde det bra. Når jeg først hadde bestemt meg kom jeg fram til at jeg bare måtte gjøre det, og utsette det ville bare gjøre det værre.  Bra var det også at veterinæren var av samme mening, hun mente hundene bør få avslutte livet med verdighet, ikke når de blir så gamle og syke at de plages av. Jeg valgte å kremere Ailo slik at han, når det blir sommer, kan begraves på utkikksplassen sin ved hytta.  Når Ailo nå er borte vil jeg bare minnes de gode dagene, de fine turene ut i naturen, alle svømmeturene Ailo gorde i Hundevatnet som ligger like vet hytta,  og alle rampestrekene som ble gjort innendørs, stjeling av capser, bæring på sko osv. 

Jeg har fortsatt to hunder her hjemme som nå må leve livet videre uten gamle Ailogutt.  Ønsket om en ny  liten Toller vil alltid være tilstede, men det får bli når de andre to ikke  finnes mer.  Tolleren er en krevende hund med stor arbeidslyst man må derfor ha god tid til trening av valpen og unghunden. 

Nå vil jeg bare minnes de fine dagene med verdens beste Tollergutt!