(Skrevet av Janne Petra Thørn, 20. august 2010)
Min kjære Bambi er en meget spesiell hund. På sin egen lille finurlige måte har hun gjort seg mye mer spesiell enn mine andre hunder. Bambi er egentlig ikke min, men mine gode venner Per og Kjersti sin. Likevel er Bambi min lille prinsesse.
Jeg liker generelt best hannhunder, men kun av praktiske årsaker. Bambi derimot vil ha en plass i mitt hjerte for evig og alltid. Hun er den hun er, og jeg er så uendelig glad i henne – derfor beholdt jeg henne ikke når jeg hadde sjangsen!
1 mai 2010 dro Caroline og jeg til Jeppedalen for at Per og Kjersti skulle få hilse på Argus, mors elskling og for å hente Bambi. Hun skulle få være hos oss inntil videre.
Alaska huskyer er kanskje ikke kjent for å være de mest oversosiale hundene, men blir man kjent får man venner for livet! Slik velger jeg å tro det er med Bambi og meg! Hun er mer sky enn mange andre hunder, samtidig som hun viser seg som en av de gladeste hundene jeg har vært borti. Hun må bare tørre først!
Hvorfor ble hun ikke hos meg da?
I min familie og nærmeste omkrets er det kun min søster med familie og meg som bor i hus med tilhørende hage. De fleste bor i leilighet i Oslo omegn. Å være hjemme hos meg trivdes Bambi med. Å kose seg ute i hagen hos min søster med familie var også greit, for der fant hun sine trygge plasser ute i hagen. Derimot i en leilighet var det ikke de samme trygge plassene, og Bambi fant ikke den trygghet og ro hun trengte. Dessuten farter vi en god del med hundene ellers også, ikke bare i hundekjørersammenheng. Vi bruker hundene til andre aktiviteter også. Og jeg miljøtrener hundene mine så å si hver eneste dag på en eller annen måte.
Jeg kunne gjort som jeg pleide. Dra på familiebesøk hit og dit. Farte med hundene på treninger, og miljøtrene de egnede steder. Hundene mine ville hatt veldig godt av det. Bortsett fra en, Bambi! Bambi liker å være i bilen, men sommer som vinter ville det dukket opp for store utfordringer. Ikke ville jeg satt henne igjen i solsteika, ei heller i bilen min på en parkeringsplass vinterstid. Bambi har godt med pels, men etterlate henne i bilen for og eksempel dra på familiebesøk, uten å kunne se bilen hele tiden. Nei!
Jeg grudde med lenge for å fortelle Per og Kjersti at jeg ville velge bort en så flott hund. Og jeg tenkte fram og tilbake lengre en lengst. Av hensyn til mine andre hunder og mitt sosiale liv, så måtte jeg bare. Det var en meget tøff avgjørelse, og de som kjenner meg godt vet det. Sånn generelt velger jeg jo hunder framfor mennesker, og det er ikke mange mennesker jeg setter høyere enn mine hunder. Mine hunder inngår i min nærmeste familie!
Bambi sin trygge verden hos meg var min kjære datter Caroline, hennes venninne Elma og resten av hundene mine, også meg. Var vi ute å kjørte derimot gikk Bambi forbi alt av hindringer, men som sagt gjør vi så mye mer enn det.
For at Bambi skulle ha det best mulig gikk tankekverna dag og natt. Det var da jeg kontaktet min gode venninne Hilde i Finnmark. Min kjære Hilde som lever et stille og rolig liv med sin alaska husky Una. Og jeg visste at Hilde lenge hadde vært på utkikk etter en hund til, og da tispe.
Bambi kanskje?
Jeg snakket med Hilde, før jeg snakket med Per og Kjersti. Og Hilde var positiv, selv om det var en meget spesiell hund. Bambi var hunden for Hilde, hadde det ikke vært for at Bambi rotet det til så inni helsike! Hilde dro fra Finnmark og ned hit sørpå for å hilse på, og bli kjent med Bambi. Hun var her nesten en uke. Per og Kjersti skjønte så altfor godt hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde når det gjaldt Bambi, og Hilde og jeg var i Jeppedalen og hilste på. Alt klaffet – bortsett fra at tøysehøna Bambi ødela. Hun har nå fått bevis på hvor høyt og av hvor mange hun er elsket. Divafrøken!!!
Bambi dro…
Stenansiktet Janne, bortsett fra når det kommer til hunder. Tårene rant hos både Hilde og meg, og i Jeppedalen var det nok heller ikke bare, bare når en av kennelens store damer skulle reise nordover. Å fy fader jeg gråt!!!, men først når de var kommet av gårde. Ville jo ikke at noe skulle smitte over på prinsessa mi! Jeg visste jeg sendte henne av gårde til Hilde, som er en av de meget, meget få jeg ville overlatt hund til. Likevel… det var min lille prinsesse som dro!
I drøyt halvannen uke kom det bilder og solskinnshistorier. Bambi koste seg og hadde funnet roen i Finnmark. Så kom meldingen… hun hadde stukket av… hun var borte. Min elskede lille Bambi prinsessse!
DA stoppet det opp for meg som nøt ”happy days” i Eggedalsfjellene med Caroline og hundene.
Stakkars Hilde trengte hjelp! Hun hadde ikke hatt Bambi lenge nok til at hun kom helt til deg når du ropte. Man må bruke tid på det når det gjelder Bambi. Jeg satt i Eggedal og følte jeg var på helt feil sted. Jeg burde være hos Bambi, og passe på henne. Ferien i Eggedal ble brått avsluttet, og vi reiste til Skjelbreia hvor det meste var litt nærmere. For skulle jeg være så gal at jeg reiste til Finnmark for å finne en hund? Per og Kjersti snakket om at en av de burde dra, men det var meg hun hadde vært hos sist. Jeg tenkte lenge, men kom fram til det samme svaret hver gang. Jeg burde dra og finne Bambi. Hundene er, bortsett fra min kjære datter, det mest verdifulle jeg har. Selv om Bambi på papiret aldri har vært min, så har hun en så stor plass i hjertet mitt at hun likevel er min. Min lille vakre prinsesse. Å kose seg med hundene hjemme og samtidig vite at Bambi var alene og redd på rømmen i Finnmark. Det orket jeg ikke tanken på.
Kjersti bestilte billetter for meg. Gardermoen – Kirkenes, Kirkenes – Vadsø. Jeg som aldri hadde vært lenger nord en Trondheim! Caroline var igjen på Skjelbreia og passet hundene. Der var det også andre hundekjørervenner som hjalp henne, og som så til at hun hadde det hun trengte. Takk kjære venner JKjersti satt sammen meg på Gardermoen helt til flyet gikk, men så var jeg alene. Og tankene gikk, og alt var et eneste kaos. Jeg blåste i hva de andre flypassasjerene trodde der jeg satt og gråt. De trodde sikkert jeg hadde flyskrekk, men neida. Jeg var bare syk av lengsel etter å få holde rundt min kjære lille Bambi. Jeg hadde så ufattelig vondt av henne, for jeg visste hvordan hun hadde det. Hun var så redd, og jeg skulle komme med tryggheten, men hun var så langt unna.
Bambi forsvant formiddagen på en tirsdag, og jeg kom opp til Vadsø kl. 21.30 torsdagen etter. Da hadde hun allerede vært over 2 døgn på rømmen, og jeg visste at jo lengre tid hun var borte, jo vanskeligere ble det å få fatt i henne. Liss, en venninne av Hilde hentet meg på flyplassen og vi dro rett opp til området hvor hun hadde stukket. Der møtte jeg Hilde og Una. Hilde, Una og Liss hadde lett og lett nesten hele tiden siden Bambi forsvant. De hadde funnet henne flere ganger. Bambi hadde til og med spist av hånda til Hilde, men hun hadde ikke fått tak i henne. Jeg visste ikke Bambi var typen til å stikke langt unna, så det var betryggende å vite at hun var i området, men da jeg kom hadde de ikke sett henne på mange, mange timer. Jeg gikk til 02.00 den første natten, før jeg fant fram soveposen og la meg under åpen himmel. Mye søvn ble det ikke for hvis jeg hørte rasling i gresset, så var det opp å titte. Kunne det være Bambi jeg hadde hørt? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg trodde jeg så henne, men så viste det seg å være en stein, eller jeg trodde jeg hørte henne, men så var det bare vinden. En frustrerende situasjon, og jeg følte meg liten der jeg var. Regnet kom også den natten, så jeg måtte søke ly under en nedlagt, falleferdig hoppbakke.
Morgenen kom og fremdeles ikke noe tegn til Bambi. Hilde var så sliten at hun gikk på reserven. Ny jobb hun måtte gjøre innimellom leting. Jeg hadde mange samtaler med Hilde den morgenen, og mange med Kjersti. Hva skulle vi gjøre? Vi visste hun var i området, men hun turde ikke komme fram. Hilde hadde tidligere, før jeg kom, fått hjelp av noen med hunder som var gode på søk. De hadde funnet henne, men Bambi hadde stukket igjen da. Det var en fortvilt situasjon. Jeg følte jeg ikke kunne gjøre så mye når jeg ikke så henne. Bare jeg fikk øye på henne, så visste jeg at jeg kom til å få tak i henne. Bambi og jeg har god kontakt og god kjemi. Det ble avtalt at Kjersti skulle ta med seg Bambi sin biologiske mor Baghera og reise oppover. I tillegg skulle hun med de hundene som tidligere hadde hjulpet til komme igjen.
Jeg ville finne Bambi, levende eller død. Det som plaget meg aller mest var at hun kunne være hardt skadet, og trengte hjelp. Bambi skulle ikke avslutte livet sitt redd og alene i Finnmark. Tankene gikk, og gikk. Hvordan har hun det? Er hun skadet? Tenk hvis halsbåndet hadde hektet seg til en gren og hun sto fast, uten mulighet til å komme seg løs. Mareritt hadde jeg også hatt den natten under åpen himmel. Mareritt om at vi fant Bambi, men at hun var hardt skadet. Det var et følelsesmessig kaos, og tårene rant ukontrollert.
Kvelden og natten før hadde jeg lett oppi høyden, men det var også mye kratt i området. Kunne hun ha gjemt seg der? Altså fikk jeg konsentrere meg om det. Prøvde å gå opp området slik hunder går rundering. Var hun skadet ville hun nok holde seg nede i krattet, eller kanskje hun hadde funnet seg en trygg plass der. Jeg håper på det siste. Likevel ble fortvilelsen større og større. Jeg var sulten, kald og sliten. Min opppakning var jo ikke egnet for noe Finnmarkstur. Jeg gikk til jeg ble god og varm, la meg i soveposen og lå der til jeg begynte å bli kald, og gikk igjen til varmen kom. Slik gjorde jeg hele den dagen til litt utpå kvelden, bortsett fra en liten tur ned på jobben til Hilde for litt mat og drikke, og lading av mobilen.
Vi begynte å innse at det kunne bli noen dager ute på leting, så mer utstyr måtte kjøpes inn. Europris har mye de, og til en billig penge. Der fikk jeg meg varmere klær, varmere sovepose og større sekk, og vi handlet inn mat. Min oppakning fra før i min lille tursekk hadde vært tannbørste, tannkrem, en truse, et par sokker, regntøy, en tynn genser og en ullgenser og soveposen min som er så tynn at jeg bare bruker den inne. Ellers var sekken fullstappet av hundegodis til prinsessa mi.
Tilbake opp i området hvor Bambi var. Vi visste hun var der, men vi kunne ikke se henne. Det var så frustrerende. Og vi kunne ikke få hjelp av andre til å rope på henne, for da ville hun bare gjemme seg. Derimot fikk vi så mange som mulig til å holde utkikk etter henne, for å ringe oss hvis vi fant henne. En artikkel om at Bambi var på rømmen hadde også stått i Finnmarken, så folk visste om det. Dessuten var ”hele” hundekjørernorge klar over det, og ”alle” andre hundefolk var informert. Kjente og ukjente, ”alle” kjente til at Bambi var på rømmen. Det var et stort apparat som var satt i gang, og folk var så utrolig hjelpsomme. Telefon, internett og facebook var flittig i bruk for å spre info og søke hjelp. I tillegg var politiet var informert, dyretolker innblandet, ja til og med en samisk sjaman. Bambi skulle bli funnet!
Det var bare å vente på forsterkninger. Hun som eide søkshundene skulle komme, og Kjersti og Baghera var på vei. En kort periode satt Hilde og jeg og slappet av i krattet, mens vi ventet. Dyretolkene var sikre i sin sak på at Bambi var i området, men de sa også at hun var skadet, noe som senere skulle vise seg å heldigvis ikke stemme. Det visste vi ikke da, så etter en lite koselig sms fra en dyretolk ville ikke Hilde slappe av lenger, men lete i krattet. Akuratt der og da hadde jeg roen, og gikk fram og tilbake sammen Una på de åpne områdene, mens Hilde lette i krattet.
Så plutselig mens jeg egentlig bare går der sammen Una og venter på forsterkninger, samtidig som jeg knotter på mobilen står prinsessa mi der foran meg. Noe tynnere og veldig, veldig skeptisk, men like vakker. Jeg ble så paff, så mobilen bare glapp jeg, men roen beholdt jeg heldigvis. Hei vakker sa jeg, og fikk forsiktig logring til svar. Tårene rant i strie strømmer på samme måte som de gjør nå når jeg gjenopplever det gjennom å skrive det ned. Hun nærmet seg meg forsiktig, og kom såpass nærme at jeg kunne kaste godbiter bort til henne. De velkjente Frolicene som jeg vet hun er så glad i. De gikk ned på høykant, samtidig som jeg fikk blikket; ”Har du mere?”
Jeg gikk litt unna henne og ropte forsiktig på henne, og hun fulgte etter meg. Sakte og rolig fikk jeg av meg sekken, og heldigvis for at den var såpass tung så jeg kunne feste Una til den. Bambi spiste Frolic med leverpostei av hånda mi, men jeg måtte ta det sakte og i hennes tempo. Samtidig som jeg brukte alt jeg hadde lært av dempende signaler på henne, og jeg så hun reagerte positivt på det. Ringte både Hilde, Kjersti og Per og kunne gledelig fortelle gjennom tårer med min mildeste stemme for å ikke skremme henne at Bambi nå holdt seg hos meg. Hun fikk godbiter, hun logret forsiktig og fulgte etter meg. Det var bare spørsmål om tid før jeg kunne sette på kobbelet. Fra jeg så henne første gangen til jeg fikk satt på kobbelet tok det vel en halv time. Den følelsen da kobbelet var på og jeg kunne legge armene rundt henne var helt ubeskrivelig, og da jeg attpåtil fikk en suss var lykken fullkommen. Nå endelig kunne jeg ringe Hilde, Kjersti, Per og senere andre som fulgte med og fortelle at Bambi var i trygghet. Hilde kom ut fra krattet hvor hun lette etter Bambi og som hun hadde holdt seg i før jeg fikk satt på kobbelet, for å ikke forstyrre. Den enestående hjelperen Liss kom. Kjersti og Baghera var på det tidspunktet i Tromsø, på vei til Vadsø. Per var i Jeppedalen, uten sjefsdamene Kjersti og Baghera, og ventet på telefonen om at Bambi var i trygge hender. Det var så gledelig å kunne ringe og fortelle det. Nå kunne vi alle senke skuldrene. Bambi også JSåre poter, og noen småsår + at hun var blitt litt smalere rundt livet var det eneste.
Basen var jobben til Hilde og Liss! De kjørte ned sammen Una, mens Bambi og jeg gikk ned dit. Minst mulig stress for snuppa, som var usedvanlig rolig i kobbelet etter flere dager på rømmen. Mens jeg snakket med Per i telefonen klarte vi å gå oss bort også, så jeg måtte ringe Hilde og få hjelp JBambi var veldig sliten, og slo seg fort til ro på gulvet inne på Hilde og Liss sin jobb. Hilde og Liss dro etter hvert for å hente Kjersti og Baghera på flyplassen, mens jeg la meg på gulvet tett inntil Bambi, holdt armene rundt henne og prøvde å gi henne all den tryggheten jeg vet hun savnet da hun var på rømmen. Tror jammen vi duppet av begge to der vi lå. Kjersti kom, og i stedet for å dra rett og lete etter Bambi kunne også hun legge armene rundt Bambi. Baghera derimot var noe forvirret… Hun er en bereist dame som har flydd før, men alle ganger i forbindelse med løp. To ganger reist for å delta i Iditarod, og en gang Finnmarksløpet. Hva…? Skal man ikke løpe? Ikke noe snø engang…!!!
På vei hjem til Hilde lå Bambi med hodet sitt på Baghera, mens Baghera rundvasket Bambi som om hun skulle vært en liten valp. Og det var tre slitne hunder som kunne legge seg til å sove da vi kom fram til Hilde. En etter å ha vært på rømmen, en etter å ha vært med å lete og en etter å ha flydd til Finnmark for å oppdage at det ikke er noe løp, men kun ferie!
Det fulgte et par koselige dager hos Hilde med mye latter. Vi dro på harryshopping i Finland, besøkte flere av stedene som er sjekkpunkt under Finnmarksløpet. Vi fikk også hilst på hun som hadde hjulpet til med søkshunder for å lete etter Bambi.
Så kom det store spørsmålet… Hva gjør vi med Bambi? I og med at Bambi er Bambi på godt og vondt, så bestemte vi at hun skulle få bli med sørover til Jeppedalen. Der er det trygge omgivelser, og Bambi er fornøyd med å rusle inn og ut som hun vil når hun ikke er i trening. By the way så er Bambi i full gang med trening for sesongen 20 10/2011 JJJ
Vår glede over å ha funnet Bambi fikk en demper da vi var på flyplassen for retur Gardermoen, og fikk vite at de hadde satt inn et mindre fly, så vi kom ikke med. Una var igjen hjemme alene hos Hilde, og Hilde måtte på jobb dagen etter. Hva gjør vi?
Etter noen telefoner og en kort biltur så var vi på Sollia Gjestegård, 70 grader nord og 250 meter fra den russiske grensa. Ikke bare fikk vi en fin hytte, og god mat, men på Sollia driver de også med hundekjøring, så Bambi og Baghera fikk også full servering! Dagen derpå fikk vi også full omvisning på kennelen, og handleren kjørte oss til flyplassen. Denne gangen kom vi oss hjem, og hønemor som jeg er fikk jeg også lov å sjekke at hundene var vel og trygt om bord før avgang. Måtte bare se med egne øyne at de var om bord.
Per hentet Kjersti, Baghera og Bambi på flyplassen og de reiste hjem til Jeppedalen. Det var tøft å se henne dra igjen. Jeg hadde jo nesten nettopp vinket henne av gårde til Finnmark, så funnet henne, for igjen å vinke henne av gårde til Jeppedalen. Hadde jeg bodd mer usjenert til i skogen, hvor hun hadde hatt mulighet til å gå løs og gjøre som hun vil, så ville jeg aldri ha latt henne reise fra meg. Det gjør jeg dessverre ikke, så inntil videre blir hun i Jeppedalen. Og jeg vil komme i tide og utide og besøke min for alltid lille prinsesse Bambi.