Noe fint å nyte
Rolf Jacobsen 98..

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.


For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.


Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.


Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

Biografi. Fra en dikter og hans skygge,,, Rolf jacobsen

TAKK
http://mariepedersen.com

En takk til Marie som sendte en henvendelse til meg etter og hvert inne på siden min..Det fikk meg til og komme i gang litt med hjemmesiden min igjen..
Noen av dikta som ligger her fra andre er hentet fra hjemmesiden til Marie.
Jeg anbefaler absolutt alle og besøke hennes hjemmeside(se addresse over). Der er det forskjellige sider og se som kan ta pusten av hver og en..
Mette
(
Kjærlighet

Et lite ord
Et forsiktig smil
Et klapp på kinn
En liten klem

Et blått blikk
En arm så trygg
Smil om munn
gjør godt i grunn

Varme stråler
fra hele deg
Jeg kjenner lykken
er hos meg

Ørsmå kjærtegn
Krypterte ord
hjerter synger
Vi er to - vi er ett

Vi er kjærlighet

(mkl-08)


Din overskrift
Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet:

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Din overskrift
Skrevet av Thea, 16. jan, 2008
Prikken,Prikken gutten min,
du er bare min og ingen annen sin.
Stor kosegutt du er,
men noen ganger ganske sær.
Nå må jeg si takk for meg,men husk!
Jeg kommer til å tenke på deg.

Ronja,Ronja så søt og grei,men
ofte ganske sei og lei.
Tripper bortover gangen,
kommer ikke på den lange sangen.
Jeg må gå for denne gang,men husk!
Du kommer nok på den lange sangen
Din overskrift
Finn Carling

Som i drømme:

Var det virkelig hånden min,
tørr og ru med hovne ledd
mellom knoklene og spente sener,
som i sin tid rørte ved og fikk
mennesker til å stråle!

Kan det ha vært ansiktet mitt,
som jeg nå ser her i speilet,
herjet og med gråblek hud,
hun i sin tid kjærtegnet og sa
hun alltid ville elske?

Kan det ha vært kroppen min,
krumbøyd, stiv og preget av
engstelse for hvert skritt,
som i sin tid sprang og lekte
mellom bølger på en strand?

Det må ha vært det, for ennå kan jeg
svakt erindre som i drømme
at jeg fikk mennesker til å stråle,
mottok kjærtegn og sprang lekende
mellom bølgene på stranden

Din overskrift
 
Jon Østeng Hov

Kjærlighet:

La livet være dansen som går i måneskinn.
La livet være mystikken som hvisker
"du er min".
Så hold meg mjukt inntil deg når kvelden
faller på,
og stryk meg over håret om hårene er grå.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

La stemmen i ditt indre få nynne deg
en sang.
La dine øyne tindre som såmmår
over vang.
La sinnet ditt få gløde som dugg
i soloppgang;
da har du livets grøde når dagene
blir lang.
og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Et takk det sier lite om tanker som
man har,
så væla burde vite hva hjerteblodet bar.
Men gleden som man eier og trøsten
som man har,
de går på stille veier og setter ikke far.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Når dagene blir mørke og stien tong og gå.
Da søker jeg inntil deg for trøst og
styrke få.
Så rekk meg mjuke handa som jeg kan
holde i,
for den er livets rekkverk når motgangen er stri.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Din overskrift
Randi Nielsen

Fjell og daler...

Fjell og daler skiller oss
i avstand og i sted,
men vennskapet er sterkt og godt
og tåler saktens det.

For tankene kan vandre fritt,
de er sin egen "Boss"
og følelsen av nærhet,
den kan ingen ta fra oss.

Men av og til så møtes vi
og gleden den er stor.
Da kan vi atter vandre i
de glade minners spor.

For ingen er så flink som du
med ros og gode ord -
og det å strø ut vennlighet
og trøst i dine spor.

Så kjære deg, det vil jeg si,
at det at du er til
har gitt meg tro på vennskap
som en blomst i livets spill.

Din overskrift
Knut F. Dahl

Vennskap

Noen var alltid glad i din innsats
de var glad du greide deg godt,
hos andre møtte du Jantes lov
hvor ingen en blomst har fått.

Noen var nære venner i medgang
da hellet fulgte deg lett,
andre ga bistand i utforbakke
da du ble svak og trett.

Noen rakte deg vennskapshånden
da livet var lett som en fest,
andre bare forlot din stue
da du kunne trenge dem mest.

Noen ble dine gode venner
i et vennskap som aldri brast,
da var det du fattet all sannhet i ordet:
"et edelt vennskap står fast".

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

23.11 | 15:41

Nydelig sang!

...
31.08 | 13:02

Mange fine stemningsbilder her ja :)

...
06.02 | 02:05

He he..Kaldt i både Finland og Norge nå om dagen ..Lykke til med valg av ny President...

...
05.02 | 07:33

-29 grader kallt denna morgon i Nurmijärvi Finland. Skall sitta som valfunktionär hela dagen i andra omgången av val för president för Finland

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE