Slik får du bedre hukommelse.

Nattesøvn og gjentagelser er viktig,
om du vil bli flinkere til å huske.


Ca. 7 timers søvn pr. natt er det optimale.

Minner lagres i hukommelsen ved at de formes til ord eller bilder
som gjentas i underbevisstheten mange ganger.

 

Det er en prosess du kan forsterke hvis du bevisst gjentar eksempelvis navnet på en person du nettopp møtte, enten inne i hodet eller ved å si det høyt for deg selv: ”Hyggelig å treffe deg, Kristine. Håper vi snart møtes igjen, Kristine.” Samtidig kan du prøve å tenke deg for ditt indre blikk hvordan Kristine ser ut straks du har snudd ryggen til henne. Prøv i hvert fall å unngå å tenke på noe annet mens du pugger navnet hennes. Et annet godt triks som kan bedre hukommelsen, er å sørge for å sove godt om natten. Mens man sover, repeterer langtids­hukommelsen alt det nye den har lært for at minnene skal feste seg. Den deklarative hukommelsen repeteres i den dype søvnen, mens drømmesøvnen tar seg av den prosedurale hukommelsen.

Form din egen hjerne.


Forskere fant målbare endringer i hjerneområder som er sentrale for stress, empati, selvfølelse og hukommelse, hos forsøkspersoner som hadde praktisert såkalt mindfulness-meditasjon

De tok MR-bilder av hjernene til gjengen som skulle innføres i meditasjonens verden, to uker før forsøket startet, og to uker etter at det var ferdig.

- Det er fascinerende å se hjernens formbarhet og at vi, ved å meditere, kan spille en aktiv rolle i å endre hjernen, og øke vårt velvære og livskvalitet.

Det sier forsker Britta Hölzel, i en pressemelding fra Massachusetts general hospital .


Tett masse med mindfulness

De 16 forsøkspersonene mediterte i gjennomsnitt 27 minutter hver dag i de 8 ukene.

Mindfulness kan oversettes til oppmerksomt nærvær på norsk. Meditasjon som tar dette i bruk, søker å senke stressnivået ved å komme i kontakt med øyeblikket, gjennom for eksempel å fokuserer på pusten eller stemningen.

(
Les hva forskning.no har skrevet om mindfulness-meditasjon tidligere. )

MR-bildene som ble tatt av meditatørenes hjerner, peilet seg inn på områder der man i tidligere studier har ant forandringer etter meditasjon.

Etter forsøkets slutt, så forskerne at tettheten i hjernemassen hadde økt blant annet i hippocampus - et område som betyr mye for læring og hukommelse. I tillegg spiller hippocampus også en rolle i medfølelse, selvbevissthet og stress.


Meditasjon i psykiatrien

Forsøkspersoners egne rapporteringer av å ha fått redusert stress sammenfalt med en redusert hjernemassetetthet i området amygdala etter de åtte ukene, mener forskerne.

Amygdala er en del av hjernen som blant annet er knyttet til stress og angst.

- Andre studier har vist at meditasjon kan gi forbedringer av mange symptomer, og det vi gjør nå er å undersøke de underliggende mekanismene i hjernen som er ansvarlig for endringene, sier Hölzel.

Studien, som blant annet hun står bak, er publisert i tidsskriftet;
Psychiatry Research: Neuroimaging .

Fra.:   http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276930


Meditasjon forandrer hjernen.

 

Ulike former for meditasjon har vært praktisert i tusener av år. At det kan hjelpe der og da er så sin sak, men kan meditasjon også forandre selve hjernen?

Professor i psykologi og psykiatri ved universitet i Madison, Wisconsin, Richard Davidson, mener å ha kommet fram til nettopp dette.

I sine undersøkelser har han funnet ut at det er en målbar endring i hjerneaktiviteten hos de som mediterte.

- De viste en økt aktivering av fremre, venstre del av hjernen, mens kontrollgruppen viste svært liten endring.


Styrker immunforsvaret

Videre var en influensavaksine mer effektiv hos dem som mediterte, og de personene som hadde størst endring av aktiviteten i venstre del av hjernen, hadde også størst økning i styrken av immunforsvaret.

- Dette tyder på at selv om det var variasjon mellom deltagerne i hvor effektivt meditasjon påvirket hjerneaktiviteten, så var det de samme som endret sin hjerneaktivitet mest ved meditasjon som også fikk styrket sitt immunforsvar mest ved meditasjon, sier Davidson.


Varig effekt

Forandringene viste seg også fire måneder etter at studien var blitt gjennomført. Davidson tror meditasjon kan gi en varig effekt.

- Dette betyr at de vil bli mer i stand til å takle negative følelser mer effektivt, og at de vil se mer håpefullt og lysere på verden og fremtiden. Davidson håper at vitenskapelige studier av denne typen vil hjelpe til å vise nytten av meditasjon for sinnet så vel som for kroppen.


Moderne stress

For å finne forsøksobjekter gikk han til ansatte i en høyteknologibedrift i Madison, hvor han regnet med å finne det typiske moderne stresset med å kombinere en aktiv karriere med familieliv.

Davidson delte inn sine frivillige i to tilfeldige grupper. Den ene gruppen fikk opplæring i meditasjon og praktiserte meditasjon i åtte uker. Den andre gruppen fungerte kun som kontrollgruppe og mediterte ikke.

Etter åtte uker målte Davidson deltagernes hjerneaktivitet. Dette gjentok han fire måneder etter at meditasjonen var avsluttet. Resultatene publiserte han 22. juli i Psychosomatic Medicine.


Regulerer følelser

Davidson og hans kolleger konsentrerte seg om en spesiell del av hjernen - den fremre delen av storehjernen.

- Dette er en veldig viktig del av hjernen som er med på å integrere og regulere tanker og følelser, så dette var et naturlig sted å lete, sier Davidson.

Gruppen fokuserte spesielt på den venstre delen av hjernen, for tidligere forskning har indikert at denne delen er nærmere forbundet med positive følelser, og mindre med negative
 

Hvordan meditere?

Det finnes mange måter å meditere på.
Det virker som om alle leder til den samme plassen, så finn en som passer deg.


Mantraer:
En mantra er en lyd, et ord eller en setning som du gjentar for deg selv. Den kan sies høyt, som en enkel melodi, eller den kan tenkes, slik tilfellet er under meditasjon. Mange mennesker mener at de beste mantraene er lyder som ikke har noen klart definert betydning, ord som benyttes for å undertrykke dine dagligdagse tanker for så å konsentrere din oppmerksomhet innover. Det finnes mange mantraer - ord og setninger er tatt fra såvel Hinduistiske sanskriter som kristne tekster (som f.eks. den katolske rosenkransbønnen, der et Ave Maria eller et Fadervår leses for hvert "rosenblad"). Dersom du ikke allerede vet om en god mantra, vil jeg foreslå ordet"hamsa". Dette er en naturlig mantra, og representerer lyden vi genererer når vi puster - "ham" (h-ah-m) for innhalering, og "sa" (s-ah) for ekshalering


Instruksjoner
for hamsa meditasjon:

  • Sitt komfortabelt. Et stille sted er å foretrekke, men ikke absolutt nødvendig.
  • Lukk øynene. Pust naturlig. Sitt slik i ca. ett minutt før du begynner å samle tankene om mantraen, slik at hjertet og pusten kan få tid til å roe seg ned.
  • Begynn så forsiktig å rette din oppmerksomhet mot din pust, og begynn å tenke mantraen, pent og forsiktig. Bare la den komme naturlig til deg, ikke tving den frem. Tenk "ham" når du puster inn og "sa" når du puster ut.
  • Ikke prøv å kontrollere dine tanker på noen som helst måte, la de komme og gå som de selv vil. Bare legg merke til de, og når du oppdager at du ikke lenger repeterer mantraen, returnerer du forsiktig til denne. Ikke tving deg selv til å stenge alle andre tanker ute på bekostning av mantraen. Det kan nå hende at du opplever en dyptgående, avslappet tilstand, men dersom du ikke gjør det, er dette OK.
  • Meditèr slik i 20 minutter (kortere tid for barn).
  • Når du er ferdig, vier du ett minutt til sakte å returnere til normal tilstand. Vær snill mot deg selv i det du åpner øynene eller reiser deg etter en meditasjon - det er ikke godt for hjertet å reise seg raskt etter den slags dype hvile som ofte oppstår under meditasjon. Merk: Det er OK å titte på klokken for å ta tiden på meditasjonen. **IKKE bruk alarmklokke!**

Følgende teknikker bør kunne forsterke opplevelsen. Etter hvert vil du også finne dine egne. Teknikkene er sekundære, og du kan derfor utelate de helt og holdent, eller du kan legge de til etter hvert.

  • Sitt med rett rygg, og la hodet hvile godt på nakke og skuldre.
  • Mange mennesker liker å be eller visualisere straks etter meditasjonen, mens de fortsatt er i en meditativ tilstand. Noen lærere i meditasjon er motstandere av en slik praksis, mens andre igjen anbefaler det. Jeg vil foreslå at du gjør dette dersom du føler at det er riktig for deg.
  • Som en "pre-meditasjons"forberedelse bør du konsentrere deg om den rent fyiske delen av pustingen din. Pust naturlig, og la samtidig din oppmerksomhet sentreres rundt stadig nye deler av kroppen. Legg merke til forandringer som en reaksjon på pustingen - brystets hevelse og senking, mageregionens bevegelse, luften som trekkes inn og pustes ut gjennom neseborene. Kan du føle bevegelser ved eller rundt nyrene? Hva med hoftebladene - føler du noe der? Hva gjør du mellom ut,- og innpustingene? Er det en pause?
    Dersom du ikke føler disse tingene, er dette helt greit. Fokuser allikevel på de, en etter en, og gå så videre.
    (Dette kan også fungere som en kort "sentrerende" meditasjon som kan utføres dersom man f.eks. sitter i bilen og venter på grønt lys, eller som en kort pause fra jobben eller studiene).

Din oppgave under meditasjonen er å samle tankene om mantraen og din egen kropp og sjel, ikke noe annet. Målet er å få kontakt med din indre Kilde og å gi slipp på ting som ellers opptar oss: arbeid, ekteskap, bekymringer og ansvarsoppgaver. Din meditasjon kan være fredfull og harmonisk, eller den kan være fylt av urolige tanker. Uansett; daglig meditasjon vil utvilsomt ha en positiv innvirkning på ditt liv.

 

Fordeler ved å meditere: Fordelene ved meditasjon er unike for hver enkelt person, men god psykisk såvel som fysisk balanse er et vanlig resultat. Noen av fordelene oppdages nesten umiddelbart, mens andre kommer etter flere måneder, så ikke gi opp.

 

Når bør man meditere? Jeg foreslår at en person mediterer to ganger om dagen. Før frokost og etter middag er ideelle tidspunkter. (Fordøyningssystemet faller ofte til ro under meditasjon, og en full mage vil derfor kunne føre til fordøyelsesbesvær.) Det er viktig å huske på at enhver reaksjon er OK. Det er OK dersom du faller i søvn, likeså er det OK dersom du ikke føler noen form for hvile i det hele tatt. Det er OK å gråte eller le, OK dersom mantraen ikke følger pustingen jeg har foreslått, eller dersom den faller helt bort. Det som imidlertid er viktig, er at du har en intensjon om å tenke mantraen gjennom hele meditasjonen. Kort fortalt; ikke prøv å få kontroll over den! I 20 minutter, to ganger om dagen; BARE VÆR!

 

Spørsmål og kommentarer: Det vanligste spørsmålet jeg blir stilt ovenfor under mine leksjoner, er "Hva mener du med å "tenke mantraen stille og rolig"?" Mitt beste svar er en analogi. Når du leser, konsentrerer du deg om sidene og om hva som står skrevet på de. Din intensjon er å forstå betydningen av ordene og setningsoppbygningene. Betydningen kommer vanligvis naturlig og uten store anstrengelser, men det er allikevel et snev av anstrengelse med. Måten en tenker mantraen bør kunne sammenliknes med dette i den forstand at du direkterer samme mengde konsentrasjon (som er meget liten) mot det å tenke mantraen. Du skal ikke *tvinge* deg selv til å tenke den på bekostning av alt annet. Bare la den komme, og dersom ikke det er nok, så fokusèr en liten mengde konsentrasjon mot den.

Dersom du er trøtt mens du mediterer, kan det hende at du faller i søvn. Dette betyr imidlertid ikke at du skal bruke meditasjon som hjelp til å sovne. Dersom du lider av søvnproblemer, kan du meditere om dagen, og du vil ganske sikkert oppleve at du sover bedre om natten.

"Å sitte komfortabelt" under meditasjonen betyr ikke nødvendigvis å sitte med bena i kors. Dersom du finner stillingen komfortabel, sitter du slik. Det er imidlertid likeså behagelig å sitte på gulvet med bena flatt, eller rett opp og ned i en god stol. Ikke ligg på ryggen.

Det er en fordel om du leser gjennom det du hittil har lest med jevne mellomrom, da det inneholder mye informasjon.


Meditasjon er sunt.  

Meditasjon har en biologisk effekt på kroppen,
og ser ut til å kunne stimmulere immunsystemet og deler av hjernen.
Menneskene har drevet med meditasjon i flere tusen år, og nå prøver forskerne ved Universitetet i Wisconsin-Madison å finne ut om det virkelig har noen effekt på oss.

Åtte uker med meditasjon

41 mennesker ble delt opp i to tilfeldige grupper, hvor den ene måtte gå til ukentlige meditasjonstimer og gjøre daglige øvelser hjemme. Resten levde som vanlig, og fungerte dermed som en kontrollgruppe.

Etter åtte uker med meditasjon målte forskerne den elektriske aktiviteten i fremre del av hjernen. Da viste det seg den mediterende gruppa hadde økt aktivitet på venstresida, noe man ofte ser når mennesker føler seg positive og optimistiske. Slik aktivitet er også assosiert med redusert angst og en generell positiv følelsestilstand.

Styrket immunsystem

For å teste meditasjonens effekt på immunsystemet fikk alle 41 influensavaksine etter eksperimentet. Det gjør nemlig at immunforsvaret reagerer, og lager antistoffer, og dermed kunne forskerne se om meditasjonen gjorde noen forskjell.

Det jorde den. Både fire og åtte uker etter vaksinen hadde gruppa som mediterte et mye høyere nivå av antistoffer i blodet.

- Sev om dette bare var et forstudium, og man må forske mye mer på feltet for å si noe sikkert, er resultatet svært oppløftende, sier Dr Richard Davidson som leder prosjektet. University of Wisconsin-Madison har et av de få fagmiljøene i verden som forsker på meditasjon.

Samarbeider med Dalai Lama

Forskerne har blant annet samarbeidet med Dalai Lama, og har dermed fått en av verdens fremste utøvere av meditasjon med på laget. Lamaen på sin side var svært interessert i universitetets hjernescanningsutstyr.

Målet med undersøkelsene er å finne ut om meditasjon virkelig kan bli et nyttig virkemiddel innen medisin, psykologi og utdanning, sier teamet. For øyeblikket gjør de undersøkelser på ei gruppe mennesker som har meditert jevnlig i over 30 år.

Men veien til viten er enda lang. Denne første undersøkelsen var bare en liten test som ikke kan gi en mer bastant konklusjon enn at det hele ser lovende ut, og definitivt er verdt videre forskning.



1.: Fire myter om hukommelse



Kan man ha fotografisk hukommelse?
Les svaret her...:


Myte: Det er flott å huske så mye som mulig.
Fakta: Ikke all kunnskap er nyttig, og glemmer man alt det uvesentlige, blir det lettere for hjernen å huske å finne raskere frem til de viktige erindringene.


Myte:
Visse ting kan man huske i all evighet.
Fakta: Hukommelsen trenger gjenoppfriskning, så jo hyppigere man tar frem gamle minner eller faktisk kunnskap, desto bedre vil man klare å huske det.


Myte:
Noen har fotografisk hukommelse og kan huske alle detaljer i et maleri.
Fakta: Selv om noen (blant annet enkelte autister) har en ekstremt god hukommelse, er fotografisk hukommelse aldri blitt påvist.


Myte:
En god hukommelse kan bli enda bedre med legemidler.
Fakta: Noen legemidler kan styrke deler av hukommelsen, men alt tyder på at det skjer på bekostning av andre typer hukommelse eller mentale evner.


2.: Slik kan du få bedre hukommelse


Nattesøvn og gjentagelser er bra hvis du vil bli flinkere til å huske


Ca. 7 timers søvn pr. natt er optimalt.


Minner lagres i hukommelsen ved at de formes til ord eller bilder som gjentas i underbevisstheten mange ganger.

Det er en prosess du kan forsterke hvis du bevisst gjentar eksempelvis navnet på en person du nettopp møtte, enten inne i hodet eller ved å si det høyt for deg selv: ”Hyggelig å treffe deg, Kristine. Håper vi snart møtes igjen, Kristine.” Samtidig kan du prøve å tenke deg for ditt indre blikk hvordan Kristine ser ut straks du har snudd ryggen til henne. Prøv i hvert fall å unngå å tenke på noe annet mens du pugger navnet hennes.

Et annet godt triks som kan bedre hukommelsen, er å sørge for å sove godt om natten. Mens man sover, repeterer langtids­hukommelsen alt det nye den har lært for at minnene skal feste seg. Den deklarative hukommelsen repeteres i den dype søvnen, mens drømmesøvnen tar seg av den prosedurale hukommelsen.

Sov gjerne lenge, og forsøk å sove godt!!!!!


3.: Test hukommelsen


Har du god korttidshukommelse? Bli med på Illustrert Vitenskaps hukommelsestest.



Er hukommelsen knivskarp, eller har du et visst "teflonpreg"?

På en tvers igjennom uvitenskapelig måte kan du teste korttidshukommelsen i et artig lite spill på hjemmesiden til Illustrert Vitenskap. Du får se en sekvens med lysende knapper med hver sine toner, og du må prøve å gjenta det. Sjekk poengsummen og konkurrer mot deg selv.

Klikk på lenken 'IQ-test - test hjernen' i boksen til høyre på siden. Bli med på leken og utfordre hukommelsen.
Test hukommelsen her…:
http://illvit.no/mennesket/hjernen/test-hukommelsen


4.: Hvordan fungerer hukommelsen?


Hvordan gjør hjernen det når den skal lagre et minne? Forskere har i årevis forsøkt å få klarhet i hvordan vi er i stand til å huske det viktige og glemme alt det andre. De siste årene har utallige undersøkelser av både friske mennesker og personer med alvorlig hukommelsestap bistått forskerne med å sirkle inn svaret.



Hukommelsen er en av hjernens aller viktigste og mest grunnleggende funksjoner. Uten den ville vi ikke ha klart å lære oss noe som helst, vi kunne ikke ha tenkt tilbake på ferien i fjor sommer, og straks vi hadde satt oss i bilen, ville vi ha vært fullstendig blanke med hensyn til hvor vi skulle.

Men det er bare toppen av isfjellet, for hukommelsen er også ansvarlig for at vi i det hele tatt kan fungere fra dag til dag. Når hørselen registrerer en lyd, følesansen aner en flyktig berøring eller synet blir var en bevegelse i øyekroken, eksisterer disse sanseopplevelsene bare i brøkdelen av et sekund før nervesignalene etter dem dør ut.

Hjernen trenger imidlertid mer tid til å forholde seg til inntrykkene, tolke sammenhengen med andre sanseinntrykk, knytte dem til tidligere opplevelser og avgjøre om de krever handling eller bare kan overses. Hvis ikke hukommelsen sørget for å holde fast på disse inntrykkene, hadde ikke hjernen rukket å bearbeide dem før de døde ut og var gått tapt for alltid.

Forskernes definisjonsuenighet

Denne såkalte arbeidshukommelsen blir ofte definert som det vi i et bestemt øye­blikk har oppmerksomheten rettet mot, og derfor rommer den svært lite informasjon, som også byttes ut flere ganger per sekund. Arbeidshukommelsen er altså nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne forholde oss til omverdenen, mens korttidshukommelsen og langtidshukommelsen sørger for at vi kan bruke opplysningene og ikke glemmer de første ordene i en setning før vi har nådd punktumet, og at vi husker teksten neste dag eller til og med flere år senere.

Selv om hovedtyngden av forskere enes om at hukommelsen hviler på disse tre grunnsteinene, er det mer tvilsomt hvor grensen går mellom dem og hvordan de arbeider sammen. Derfor har mange forskere sluttet å skille mellom arbeids- og korttidshukommelse fordi begge varianter utmerker seg ved å være ekstremt flyktige. I motsetning til langtidshukommelsen, som i prinsippet kan lagre enorme informasjonsmengder i ubegrenset tid, tror man at korttidshukommelsen er langt mer begrenset både i kapasitet og holdbarhet.


5.: Dyr husker hvor maten ble gjemt

 

Mange dyr legger opp lagre av mat som de gjemmer bort til det blir vanskelig å finne føde. Det krever god hukommelse å finne igjen det skjulte spiskammeret ute i naturen, og dyrene har også behov for å orientere seg i landskapet.


Gråekorn
Forskere har vist at gråekorn enkelt fant igjen nøtter de hadde gjemt bort for 43 dager og til og med to måneder siden. Artens fremragende hukommelse er en livsnødvendighet, for gråekorn overlever ikke uten matdepoter. Det vanlige ekornet, som ikke er så avhengig av å legge mat til side til dårligere tider, brukte imidlertid dobbelt så lang tid for å finne den. Ytterligere forsøk tydet på at dyrene ikke benytter seg av luktesansen, men derimot synssansen når de skal kjenne igjen skjulestedet.

Ravn
Forskerne gjemte i en test små biter ost under to av i alt ti steiner som lå spredt utover et område. Dette fikk noen av ravnene se på. Etterpå klarte ravnene stort sett å fly rett bort til de riktige steinene og hente belønningen. Ravnene er ikke bare dyktige til å huske hvor de har gjemt egen mat, de holder også øye med hvor andre dyr legger matdepotene, slik at de senere kan plyndre forrådet. Den nær beslektede alken lette derimot i blinde og fant bare helt tilfeldig frem til godbitene.

Kengururotte
Kengururotte I et forsøk hadde forskerne gjemt solsikkefrø i fire av i alt 128 små skåler som deretter ble fylt med sand. Kengururottene fikk lov til å lære seg hvor maten var, og dagen etter skulle de finne den igjen. Dyrene undersøkte i gjennomsnitt 15 skåler før maten ble funnet, men trengte bare å sjekke 11 skåler hvis det var plassert ulike gjenstander omkring på området. Det var hunndyrene som hadde mest nytte av de utplasserte gjenstandene, mens hannene klarte seg nesten like bra uten.


6.: Vi husker bokstaver og
figurer helt forskjellig

Når forsøkspersonene husket romlige figurer, benyttet de den bakerste delen av hjernen der aktiviteten var høy. Når de samme personene måtte huske bokstaver, benyttet de derimot flere områder i den venstre halvdelen av hjernen.

Korttidshukommelsen legger beslag på svært ulike områder av hjernen, alt etter hva vi husker. Det viser en undersøkelse som Patrick Khader ved Philipps Universität Marburg, Tyskland, har foretatt. I forsøket, som er fra 2007, ble forsøkspersonene vist enten en romlig figur eller en kort bokstavrekke på en dataskjerm i ett sekund, og etter en pause på fem sekunder ble de vist enten det samme bildet eller en variant av det.

Oppgaven besto i at forsøksdeltagerne i løpet av to sekunder måtte avgjøre om bildene var identiske eller ikke. Mens oppgaven gikk sin gang, ble deltagerne underlagt en såkalt EEG-skanning som raskt registrerer elektrisk nerveaktivitet og derfor er egnet til å følge med i prosessene når de finner sted. EEG-målinger foregår ved hjelp av elektroder som er montert i en form for badehette som forsøksdeltagerne har på seg når de sitter foran skjermen.

Når forsøkspersonene skulle prøve å huske de romlige figurene, brukte de særlig bakhodelappen bakerst i hjernen. Helt annerledes var det imidlertid når de husket bokstaver. Da var det nemlig pannelappen og tinninglappen på venstre side av hjernen som var aktive.


7.: Mange områder i hjernen er
involvert i hukommelsen

 

Undersøkelser viser at de forskjellige hukommelsestypene vi har,
holder til på steder både dypt inne i hjernen og i den foldede hjernebarken.
Det var Jason Chein ved Temple University i Philadelphia, USA, som i 2010 konkluderte med at fire områder i hjernen er avgjørende for vår korttidshukommelse.


Korttidshukommelsen

– hører hjemme i hjernebarken

Dorsolateral prefrontal korteks er en kommandosentral som overvåker informasjonsstrømmen fra sansene og styrer i hvilken retning vi skal rette oppmerksomheten.

Isselappen rommer oppmerksomheten.

Ventrolateral prefrontal korteks sorterer all informasjon i nyttig og unyttig kunnskap.

Supplerende motorisk korteks sørger for å repetere et nytt minne igjen og igjen.


Langtidshukommelsen

– ligger dypt inne i hjernen

Hippocampus og andre nærliggende områder i den mediale tinninglappen er helt avgjørende for langtidshukommelsen. Derfra kontrolleres den deklarative hukommelsen, det vi si alt vi faktisk vet og minnene vi har om tidligere hendelser.

Lillehjernen og de basale gangliene rommer den prosedurale hukommelsen. Det vil si vår kunnskap om hvordan vi gjør forskjellige ting som å spille piano eller legge på svøm.

8.: Test IQ-en din


Gi hjernen en utfordring og test IQ-en i Illustrert Vitenskaps store IQ-test.


Er du dyktig til å gjennomskue visuelle mønstre? Eller er du sterkere språklig sett?

Illustrert Vitenskaps store IQ-test gir deg en samlet vurdering av IQ-en din. Testen omfatter forskjellige oppgaver som tester det visuelle, det språklige, hukommelsen, den logiske sansen og regnferdighetene.

Motta en totalsum sammenlignet med gjennomsnittet i befolkningen og få vurdert dine evner innen hvert enkelt område.

Klikk på lenken og test IQ-en her.:

http://illvit.no/sites/illvid.dk/themes/ill_v1/iqtest/no/index.htm?popup=true



 

9.: Hva er intelligens?


De siste årene har hjerneforskerne fått langt større kunnskap om hvordan hjernen arbeider når den løser bestemte oppgaver, men de vet ennå ikke nøyaktig hva intelligens egentlig er. Imidlertid gir ny forskning mer viten om hva genene betyr for våre mentale evner, og hvor i hjernen intelligensen hører hjemme.



Et utall av forskjellige IQ-tester prøver å måle hvor intelligent en person er. Høy verdi i én test gir ofte høye verdier også i andre tester.

 

Selv om noen mennesker tydeligvis er mer intelligente enn andre, er begrepet intelligens vanskelig å definere og enda vanskeligere å forstå. Den menneskelige hjernen har en enestående evne til å skaffe seg ny viten ved å trekke konklusjoner, bruke innsikten til å løse problemer, tenke abstrakt og uttrykke tanker i ord.

Hvordan hjernen tar seg av disse kompliserte oppgavene, har lenge vært en gåte for forskerne, som først nå så smått har begynt å forstå hva intelligens i det hele tatt er, og hvor i hjernen den faktisk hører hjemme.

Med avanserte skannere har forskerne de siste årene kunnet avsløre hvilke hjernesentre som aktiveres når forsøkspersoner må løse bestemte problemer. Denne metoden har gitt stor innsikt i hvordan hjernen arbeider og hvilken funksjon de forskjellige hjernesentrene har, men den har ikke klart å belyse i særlig grad selve begrepet intelligens.

Det man vet, er at det er stor forskjell på å være intelligent og klok. Med klokskap mener vi som regel kunnskapen og evnene man har, mens intelligens snarere peker på en persons evne til å hente inn og bruke kunnskap. Høy intelligens er altså et godt utgangspunkt for klokskap, men for å bli klok må man lære noe gjennom studier og erfaringer. Vanligvis blir man derfor klokere – men ikke mer intelligent – av å lese en bok.

Vrient å studere mentale evner

For intelligens handler ikke bare om å ha ferdigheter innen eksempelvis språklig forståelse, hukommelse og problemløsing, men om å kunne utnytte alle evnene i hjernen på en integrert måte. Det kan illustreres ved at uansett hvor godt hjernen ellers mestrer de andre ferdighetene, består man aldri eksamen hvis man enten ikke skjønner oppgaven, ikke husker de ulike regnereglene eller ikke evner å velge den riktige matematiske formelen som kan løse oppgaven.

Nettopp fordi intelligens handler om å bruke hele hjernen og alle dens evner, blir den vanskelig å studere. Den første store utfordringen ligger i å kunne måle intelligensen, slik at man kan sammenligne hjernene hos intelligente og mindre intelligente mennesker.

Test måler bestemte ferdigheter

Gjennom tidene har psykologer utvik­let en rekke tester som skulle forsøke å måle personers såkalte intelligenskvotient eller IQ. Felles for testene er at resultatet angis i form av et tall som er tilpasset slik at resultatene fra en stor gruppe personer vil få et gjennomsnitt på 100.

De mange testene er basert på forskjellige oppgavesett, og derfor har hele begrepet intelligenskvotient ofte møtt kritikk for å legge for stor vekt på bestemte ferdigheter som ikke nødvendigvis er bed­re eller mer nyttige enn andre.

 

Dermed risikerer man ikke bare at en persons IQ gir et misvisende bilde av vedkommendes virkelige intelligens, men også at ett kjønn eller en bestemt befolkningsgruppe kan komme til å fremstå som særlig intelligente bare fordi testens oppgaver er knyttet til spesielle ferdig-heter som de har bedre forutsetninger for å takle. Setter man det virkelig på spissen, kan man si at en intelligenstest som er utformet på norsk, vil gi inntrykk av at de norske er verdens mest intelligente folk, og kunstnere vil fremstå som mer intelligente enn mattelærere dersom testen har flest kreative oppgaver.

Mange har kritisert IQ-testene

Av den grunn blir begrepet IQ ofte sett på med stor skepsis og mistillit, men faktisk oppdaget den britiske psykologen Charles Spearman alt i 1923 at den slett ikke var så misvisende likevel. Han fant i realiteten ut at hvis en person skåret høyt i én type intelligenstest, var det stor sannsynlighet for at vedkommende også ville få en høy poengsum i andre intelligenstester, til tross for at de tok utgangspunkt i helt andre ferdigheter.

Spearman formulerte derfor begrepet ”generell intelligens”, g, som er en overordnet evne til å utnytte alle de andre evnene man har. Når en person gjennom­fører en intelligenstest, vil en del av resultatet altså skyldes vedkommendes spesielle forutsetninger for å løse testens problemstillinger, mens resten vil skyldes personens generelle intelligens.

På samme måte som nesten alle and­re menneskelige egenskaper blir intelligensen hos en person formet i et samspill mellom personens gener og miljø. I en undersøkelse fra 2009 målte psykologen Robert Plomin og kollegene ved King’s College London, Storbritannia, intelligensen til 8791 tvillingpar gjennom hele barndommen.

I tidlig alder var de eneggede tvillingene nesten like intelligente, og selv om de med årene ble gradvis mer ulike, ble det heller ikke målt stor forskjell i intelligensen i 10-årsalderen. De toeggede tvillingene var derimot fra starten av ganske forskjellige, og med årene ble forskjellen større. Det tyder ikke bare på at genene spiller en rolle for intelligensen, men også at genenes betydning øker i løpet av oppveksten.

 

Flere undersøkelser tyder på at genenes andel av den generelle intelligensen er nokså høy og dekker omtrent 50–75 prosent, men sammenhengen er komplisert. Hvis et barn som er genetisk utstyrt til å bli intelligent, vokser opp i et miljø der barnet verken får stimulans eller gis mulighet til å utvikle evnene, vil det sannsynligvis skåre lavt på en intelligenstest. Det vil andre barn i det samme miljøet også gjøre uansett genetiske
forutsetninger, og derfor vil ikke genene ha noen stor effekt på intelligensen.

I et mer stimulerende miljø der barna har gode muligheter til å spille ut sine mentale evner, kan de derimot utnytte alt de har av genetiske ressurser, og genene vil følgelig være forklaringen på en større del av barnas intelligens.

Tvillingstudiene nevnt foran, tyder likevel på at de genetisk velutstyrte, men understimulerte barna med tiden vil bli i stand til å prege sitt eget miljø så mye at genene deres kan klare å utfolde seg. Og i takt med at genene folder seg ut og blomstrer, blir barna altså stadig mer intelligente med alderen.

Når man sammenligner resultatene fra slike undersøkelser foretatt på mange svært intelligente mennesker, kan fors­kerne finne de genetiske likhetene ved forsøkspersonene, og ved å sammenligne resultatene fra personer med høy og lav intelligens kan man peke ut de vesentligs­te genetiske forskjellene mellom de to gruppene. På den måten er

Forsker vil peke ut intelligensgener

Sammen med en internasjonal fors­kergruppe prøver Robert Plomin for tiden å identifisere genene som bidrar til å forme vår intelligens. Ved hjelp av
såkalte DNA-microarrays – en slags databrikke der det er plassert flere hundre tusen små biter DNA fra alle deler av menneskets 46 kromosomer – kan man ut fra en forsøkspersons DNA forholdsvis enkelt konstruere en genetisk profil som viser samtlige individuelle variasjoner i alle genene forsøkspersonen har.

Når man sammenligner resultatene fra slike undersøkelser foretatt på mange svært intelligente mennesker, kan fors­kerne finne de genetiske likhetene ved forsøkspersonene, og ved å sammenligne resultatene fra personer med høy og lav intelligens kan man peke ut de vesentligs­te genetiske forskjellene mellom de to gruppene. På den måten er det mulig å sirkle inn de genene som er med på å avgjøre hvor intelligente vi er.

Resultatene av undersøkelsen foreligger ennå ikke, men Oliver Davis, en av forskerne som deltok, kan alt nå konkludere med at det ikke eksisterer ”et gen for intelligens”. Forskerne har hittil funnet hundre- eller tusenvis av gener som alle sammen har en form for innflytelse på intelligensen, men enkeltvis kan de bare forklare mindre enn én prosent av en persons intelligens. De mange forskjellige genene får altså stor betydning først når effekten av dem adderes.

Denne oppdagelsen støtter opp om teorien om ”generelle gener” som Robert Plomin og Yulia Kovas satte ord på i 2005. Teorien forfekter at hver eneste mentale ferdighet vi har – som hukommelsen og ab­­st­rak-sjonsevnen – kontrolleres av mange ulike gener, og hvert av disse genene kontrollerer selv mange mentale evner.

Hovedregelen er altså at det ikke finnes gener som gir særlige intellektuelle evner, men derimot gener som generelt sett gir høyere intelligens. Robert Plomin tror at de enkelte genene bidrar til intelligensen ved å trimme hjernens grunnleggende funksjoner. Et gen kan eksempelvis gjøre nervecellenes lag av det elektroisolerende proteinet myelin tykkere slik at de kan formidle nervesignalene raskere, eller genet kan øke nervecellenes evne til å lage forbindelser til andre nerveceller og dermed bygge opp mer komplekse nevrale nettverk.

Enkle løsninger er intelligente

Teorien om generelle gener er helt i tråd med begrepet generell intelligens, g, som jo nettopp hevder at folk med høy poengsum i en bestemt type intelligenstest som regel også gjør det bra i svært mange and­re intelligenstester. Det later altså til at man kan være grunnleggende mer eller mindre intelligent, men at man ut fra grunnlaget kan utnytte intelligensen på bestemte områder som for eksempel musikk, matematikk eller språk.

Robert Plomins teori hevder også at de enkelte intellektuelle evnene ikke er knyttet til konkrete steder eller sentra i hjernen, men at mange forskjellige hjerneregioner jobber sammen om å løse bestemte oppgaver.

Helt fra begynnelsen av 1990-årene har man visst at hjernen kan løse en og samme oppgave på mange forskjellige måter. En test viste at hjernen hos intelligente mennesker utnytter ressursene bedre og løser problemer på en enkel måte, mens mindre intelligente hjerner tar mange unødvendige omveier før de finner den riktige løsningen.

Teorien kunne den amerikanske nevrologen Richard Haier ved University of California, Irvine, USA, senere applaudere da han påviste at hjernen bruker mindre energi på å løse en oppgave når den har hatt mulighet til å øve seg grundig på den. I dette forsøket besto opp-gaven i å spille dataspillet Tetris, der man må snu og vende på figurer for å få dem til å passe sammen. Etter 50 dagers øvelser sank energiforbruket i de hjerneområdene som sannsynligvis ikke var helt påkrevd for å mestre spillet.

Disse forsøkene viste altså at ulike personer bruker hjernen på vidt forskjellig måte selv om de skal løse den samme oppgaven, og at hjernens arbeidsmetode er avhengig av den generelle intelligensen. Men forskjellene er ikke bare individuelle, for i 1995 kunne Richard Haier påvise at menn og kvinner også bruker hjernen på hver sin måte.


Forsøket viste at selv om forsøksdeltagerne stort sett brukte de samme hjernedelene like mye da de måtte løse en matematikkoppgave, så var det ett enkelt unntak i hjernebarkens tinninglapper. Der var nervecellenes energiforbruk – og aktiviteten blant dem – høyere jo bedre oppgaven ble løst, noe som altså tyder på at denne hjerneregionen inkluderes i matematiske prob­lemstillinger.

Det kom imidlertid overraskende at denne sammenhengen bare var å se hos menn, og at det derimot ikke var noen forskjell i energiforbruket i tinninglappene hos de av kvinnene som klarte testen henholdsvis spesielt bra og forholdsvis middelmådig.

Ulikt kjønn, ulike hjerner

På denne måten kunne altså Richard Haier vise at de to kjønnene ikke brukte hjernen på samme måte når de skulle løse matematiske problemer. Senere har mange forskere påvist hvordan kjønnsforskjeller i en rekke intellektuelle evner har nær sammenheng med en kjønns­atskilt måte å bruke hjernen på.

Menn og kvinners ulike måter å bruke hjernen på har vist seg å ha sammenheng med selve hjernens oppbygning. Den kan studeres med skannemetoden MRI som i motsetning til PET og fMRI ikke registrerer nervecellenes aktivitet, men strukturen på cellene. Derfor kan man i detalj kartlegge oppbygningen av hjernens grå og hvite substans. Grå substans finnes i særlig grad i den foldede hjernebarken og består av nervecellenes såkalte cellekropper, mens den hvite substansen ligger på undersiden av hjernebarken og består av nervecellenes lange utløpere, aksonene, som holder forbindelsen mellom alle hjernens fjerntliggende deler.

Skal man sammenligne hjernen med en datamaskin, utgjør den grå substansen selve prosessoren som foretar alt av beregninger, mens den hvite substansen spiller rollen til harddisken og kretsene som flytter data frem og tilbake mellom prosessoren og datamaskinens øvrige enheter. I likhet med at en datamaskin ikke klarer å utnytte en kraftig prosessor hvis harddisken er langsom, er en godt fungerende hjerne avhengig av at den grå og den hvite substansen er velutvik­let og tilpasset hverandres ytelser.


Forskere blir etterforskere

Av Gorm Palmgren

For å få nærmere innsikt i hvor i hjernen intelligensen har sitt utspring, vurderte Richard Haier og kollegaen Rex Jung ved University of New Mexico i Albuquerque 37 undersøkelser som andre forskere sto bak i årene 1988–2007. Alle disse forskerne hadde lett etter områdene i hjernen som hadde sammenheng med intelligensen. I 2007 offentliggjorde Haier og Jung sine resultater. De hadde ikke funnet noe separat område i hjernen med avgjørende innvirkning på intelligensen, men i stedet viste det seg at 14 områder av grå substans som var spredt utover hele hjernen, hadde en markant innflytelse på testpersonens intelligens

Brodman-områder er knyttet til funksjoner i hjernen

Alle disse områdene var på forhånd kjent av hjerneforskerne som såkalte Brodmann-områder. De er oppkalt etter den tyske nevrologen Korbinian Brodmann som for 100 år siden definerte 52 områder i hjernebarken der nervecellene var organisert på en annen måte enn i den omliggende grå substansen. Brodmann var bare opptatt av områdenes oppbygning, men senere har man funnet ut at mange av områdene er knyttet til bes­temte funksjoner i hjernen.

De 14 Brodmann-områdene som Haier og Jung fant frem til, har en kjent funksjon innen henholdsvis oppmerksomhet, hukommelse og språk, samt tolkning av sanseinntrykk. Ut fra dette formulerte forskerne den såkalte P-FIT-teorien om intelligens, som fullt ut følger Robert
Plomins teori om generelle gener. P-FIT-teorien har navn etter samarbeidet
mellom hjernens isse- og pannelapp (parieto-frontal integration theory), og den går ut fra at intelligensen springer ut av en informasjonsstrøm som begynner bakerst i hjernen og slutter mellom de to hjernehalvdelene fremst i hjernen.

Hjernenettverk gjør oss skarpe

Ifølge P-FIT-teorien kobles de 14 Brodmann-områdene med hvit substans sammen i et nettverk med en helt sent­ral rolle for intelligensen. Ingen av områdene verken i den grå eller den hvite substansen er særlig betydningsfulle, men alle er nødvendige brikker i nettverket.

Er noen av områdene spesielt godt utviklet, kan prosessene som er tilkoblet dem forløpe raskere og mer effektivt, men det vil føre til køproblemer andre steder i nettverket der prosessene ikke blir raskt nok gjennomført. Optimalt sett må samtlige områder altså være svært godt utvik­let for å resultere i en høy generell intelligens, men selv minimale forbedringer på noen av områdene vil styrke en persons evner innen bestemte ferdigheter, for eksempel språkbeherskelse.


I 2010 gjorde den tyske forskeren
Jan Gläscher ved California Institute of Technology i Pasadena, USA, et forsøk som testet P-FIT-teorien på en litt annerledes måte. Alle testpersonene hadde hjerneskader som påvirket de mentale evnene, og fordi Gläscher visste hvilke hjerneområder som var skadet hos hver enkelt pasient, kunne han se feilfunksjonen på disse områdene i sammenheng med pasientenes generelle intelligens. Til støtte for P-FIT-teorien viste det seg at skader i et område med hvit substans, som kobler isselappen til pannelappen i venstre halvdel av hjernen, påvirket den generelle intelligensen i negativ retning.

I forsøket benyttet Jan Gläscher seg av en rekke intelligenstester som kunne måle både forsøkspersonenes generelle intelligens, g, og bestemte mentale evner som språklig forståelse og romfølelse. Ved hjelp av statistiske metoder kunne han fastslå hvilke av disse evnene som var direkte knyttet til g, og hvilke som bare ga hver enkelt testperson større ferdigheter innenfor spesielle områder.


Man ville umiddelbart ha trodd at arealene med direkte relevans for g skulle ha dekket en viss del av de mer spesifikke områdene, men undersøkelsene førte til et overraskende resultat. Det viste seg nemlig at Brodmann-område 10 (BA 10) i den venstre pannelappen hadde en
avgjørende betydning for den generelle intelligensen, g, men at det ikke var knyttet til noen konkrete mentale evner.

Områder i lillehjernen betyr alt

Brodmann-område 10 er sentralt plassert på ”motorveien” av hvit substans som viste seg å ha stor betydning for intelligensen. Fra tidligere forsøk vet man dessuten at området er involvert i den abstrakte tankegangen, noe som satte Jan Gläscher på sporet av en spesiell rolle som lillehjernen ivaretar.

Han mener den opptrer som en kommandosent­ral som overvåker hvilken informasjon som skal hentes ut av eller settes tilbake i vår
aktive arbeidshukommelse slik at den er disponibel når hjernen skal bearbeide informasjonen. Gläscher forklarer:

”Arbeidshukommelsen har begrenset kapasitet, så den må oppdateres kontinuerlig. Det krever en kontrollenhet som kan velge ut innholdet i arbeidshukommelsen og delegere oppdateringsopp-gavene til hjernens ressurser. Vi tror at BA 10 spiller en enestående rolle ved å kontrollere alle disse prosessene som er så betydningsfulle for vår hverdag.”

Foreløpig har forskernes mest effektive verktøy i studiet av hva intelligens egentlig er, og hvor i hjernen den har tilhold, vært å analysere sammenhengen mellom hjerneskanninger og intelligenstester. Men det møysommelige arbeidet med å finne de genetiske årsakene til intelligens går også fremover, og forskerne håper at de snart kan peke på de viktigs­te genene og forklare på hvilken måte de bidrar til å kontrollere våre mentale evner. Kanskje vil dette arbeidet i fremtiden føre til at man ut fra en hjerneskanning og en DNA-profil på få sekunder kan avgjøre hvor intelligent en person er.


10.: Kjønnenes intelligens er forskjellig


Et eksperiment har vist at hjernen er bygd forskjellig
hos intelligente menn og kvinner


Menn og kvinner er like intelligente, men på hver sin måte. Det viser blant annet et eksperiment utført av den amerikanske nevrologen Richard Haier og kollegene ved University of California, Irvine. Ved hjelp av skannemetoden MRI undersøkte forskerne hjernens oppbygning hos 48 menn og kvinner med kjent intelligensnivå.

Forskerne søkte etter en sammenheng mellom tykkelsen på bestemte områder i hjernens grå og hvite substans og den generelle intelligensen – og fant den.

Menn : De svært intelligente mennene som deltok i forsøket, hadde spesielt velutviklet grå substans bakerst i hjernens isselapp. Det er her sanseinntrykkene bearbeides.

Kvinner: De svært intelligente kvinnene i forsøket hadde velutviklet grå og hvit substans i pannelappen fremst i hjernen. Derfra kontrolleres de språklige evnene.

 

Kjønnene har hver sine fortrinn

Atskillige vitenskapelige forsøk har dokumentert at kvinner og menn bruker hjernen på forskjellig måte, og at det gir dem spesielle kjønnsavhengige ferdigheter.

Menn

Matematikk: Menn er stort sett litt flinkere enn kvinner til å løse matematiske problemer, og de er raskere til å løse oppgaver innenfor de fire regneartene.

Romlig sans: Menn har i gjennomsnitt en vesentlig bedre evne enn kvinner til å ”snu en gjenstand inne i hodet”, for eksempel for å se om en kloss passer inn i et hull. De er også flinkere til å følge bevegelsene til en gjenstand gjennom luften.

Synssans: Menn kan oppfatte flere detaljer og bevegelser med synssansen enn kvinner er i stand til.

Kvinner

Språk: Kvinner er i gjennomsnitt vesentlig flinkere enn menn til å uttrykke seg skriftlig og muntlig, samt til å forstå ordenes betydning og sammenheng. Kvinner bruker også kortere tid enn menn på å gjenvinne taleevnen etter blodpropp i hjernen.

Hukommelse: Kvinner har stort sett bedre hukommelse enn menn, og har lettere for å huske det de selv har gjort og opplevd, samt å huske en tekst de nettopp har lest.

Hørsel og luktesans : Kvinner er tilsynelatende flinkere til å utnytte både hørselen og luktesansen enn menn er.

11.: Hva er en IQ-test?

En IQ-test måler en persons numeriske, romlige, grafiske og logiske evner

Fra Vitenskapens Univers: Internasjonalt forkortes intelligenskvotient IQ. Konkret er det et tall som viser plasseringen på en skala som går fra psykisk utviklingshemmet til supergeni.

Man finner tallet ved å teste en persons numeriske, romlige, grafiske og logiske evner. Formålet er å finne forholdet mellom den alderen intelligensen svarer til og den faktiske alderen. Hvis f.eks. en ti-åring løser testen på nivå med gjennomsnittet blant 12-åringer, har barnet en IQ på 120.

Testing av store grupper viser at to av tre nesten alltid har en IQ mellom 85 og 115, mens noen ganske få skiller seg ut som smartere eller svakere.

Det blir arbeidet fortløpende med flere varianter av samme test, som gjør det mulig å teste barn helt ned i barne­hagealderen. Felles for moderne tester er at de er mentalt fleksible. Det vil si at de kan måle menneskers IQ uavhengig av utdannelse og andre sosiale forhold. Høy IQ betyr altså ikke nødvendigvis at personen har lang utdannelse.


12.: Hvorfor sover vi?

 

Mye kan tyde på at det foregår livsviktige prosesser i hjernen og i kroppen under søvn. Hvorfor kan ikke disse prosessene like godt foregå når vi er våkne? Kanskje nærmer forskerne seg et svar på det.



Det virker opplagt at vi trenger en god natts søvn etter en lang dag med arbeid, lek, sport, sosialt samvær og vanlig tankevirksomhet, men for forskerne er det faktisk en gåte hvorfor vi i det hele tatt sover. Det er slett ingen tvil om at søvn er absolutt nødvendig, for hvis man i perioder sover for lite, orker man til slutt ikke å holde seg våken, og hjernen begynner å fungere dårligere slik at det blir vanskeligere å konsentrere seg og løse selv nokså enkle problemer.

Men selv om mye tyder på at søvn er viktig for en rekke prosesser i hjernen og kroppen, skjønner ikke forskerne at ikke disse prosessene like gjerne kunne ha pågått i våken tilstand. Det er også en gåte for dem at pattedyrenes døgnbehov for søvn kan variere så mye som fra bare tre timer hos elefantene til hele 20 timer hos flaggermusene, mens hvaler og delfiner faktisk slett ikke sover på samme måte som de fleste andre dyr.

Elektrodene tolker søvnen

Forskerne deler inn søvnen i fire faser, N1, N2, N3 pluss REM. De tre førstnevnte kalles under ett for non-REM eller bare NREM. Menneskets søvn består av flere sykluser med cirka 90 minutters varighet, som vanligvis starter i fase N1 og deretter er innom N2 og N3 før den – ofte via N2 – avsluttes med REM-fasen. Men syklusene kan variere innbyrdes med basis i dette mønsteret, og periodene med REM-søvn blir lengre i løpet av natten, mens den dype N3-søvnen ofte bare opptrer i de første søvnsyklusene.


13.: Fire myter om søvn


Stemmer det at for lite søvn i løpet av uken kan tas igjen i løpet av helgen?
Se svaret her.

Myte 1: Det er fryktelig å våkne midt på natten og bli liggende våken en times tid.

Fakta: Mye tyder på at menneskets naturlige døgnrytme består av søvn
          i to omganger, avbrutt av en time eller to i våken tilstand.

Myte 2: En voksen person trenger åtte timers søvn i døgnet.

Fakta: Søvnbehovet er svært individuelt, og så lenge man ikke føler
           seg trett i løpet av dagen, har man sovet lenge nok om natten.

Myte 3: Det er bare ren latskap når tenåringer sover til
            langt ut på formiddagen.

Fakta: Noe tyder på at ungdommens døgnrytme er forskjøvet 
          med to eller flere timer, og at det er best for dem å
          legge seg sent og stå opp sent.

Myte 4: Stor mangel på søvn i løpet av uken kan alltids
            kompenseres i helgen.

Fakta: Dårlig søvn en natt iblant kan repareres på et døgn eller to,
           men det tar lengre tid å komme seg etter betydelige
           søvnunderskudd.


14.: Vi har fire forskjellige typer søvn.


Med elektroder som måler hjerne- og muskelaktiviteten hos sovende testpersoner, har forskerne vist at nattesøvnen er delt inn i fire forskjellige søvnfaser
som alle har ulike særtrekk.

Våken tilstand
Reaksjoner:
Øynene og musklene utfører kontinuerlig større, bevisste bevegelser eller ubevisst sitring.

Hjernebølger: Hjernen sender oftest ut alfabølger med en frekvens på 8–12 Hz.


Søvnfase N1
Lett søvn/døs

Reaksjoner: Musklene slapper av, øynene dreier langsomt rundt.
                    Man mister gradvis bevisstheten.
                    Test­personer i denne fasen tror ofte at de er våkne.

Varighet: Oftest noen få minutter per gang.
                Utgjør totalt sett fem prosent av hele søvnen.

Hjernebølger: Hjernen sender ut thetabølger med en frekvens på 4–7 Hz.

Søvnfase N2
Reaksjoner: Man mister helt bevisstheten, og øynene blir rolige.
                    Musklene er nesten totalt avslappet.

Varighet: Hver enkelt N2-fase varer 10–25 minutter,
                og til sammen utgjør denne fasen halvdelen av søvnen.

Hjernebølger: Hjernen sender ut betabølger med en frekvens
                       på 12–16 Hz.

 

Søvnfase N3
Dyp søvn eller SWS

Reaksjoner : Man reagerer ikke på ting rundt seg og er vrien å vekke. Øynene og musklene er i ro, men man kan komme til å gå i søvne, og barn kan tisse i sengen.


Varighet
: En firedel av søvnen foregår i denne fasen.


Hjernebølger
: Svært langsomme og kraftige deltabølger på 1–3 Hz
                        kan registreres.


REM-søvn
Drømmesøvn


Reaksjoner
: Hjernen er like aktiv som i våken tilstand, og øynene flytter seg i raske bevegelser – rapid eye movements. Kroppens evne til å røre på seg er sterkt begrenset.


Varighet
: En femdel av søvnen foregår i denne fasen.


Hjernebølger
: Minner om dem man har i våken tilstand og under
                        den lette N1-søvnen.


15.: Fire myter om intelligens


Kan vi bli mer intelligente enn vi allerede er? Les svaret her.:

Myte 1: IQ er et dårlig mål for intelligens fordi kvotienten avhenger
              av kjønn, alder og interesser.

Fakta: Alt tyder på at en IQ-test faktisk reflekterer en persons
             intelligens, og at hver og en får samme resultat i
             forskjellige tester.

Myte 2: Vi kan godt bli klokere, men vi kanikke bli mer
               intelligente enn det vi alt er.

Fakta: Ved å styrke hukommelsen på forskjellige måter kan vi
             forbedre intelligensen, og dermed få en høyere kvotient
             i en IQ-test.

Myte 3: Man blir intelligent hvis man fordyper seg grundig i et tema.

Fakta: Faglig innsikt er viktig, men det er nødvendig å kjenne andre
            fagområder og forstå sammenhengene, slik at man trekke
            selvstendige konklusjoner og lære enda mer.

Myte 4: Vi bruker bare ti prosent av hjernen.

Fakta: Vi bruker bare en liten del av hjernen til oppgaveløsing,
             men forskjellige oppgaver legger beslag på ulike
             hjerneregioner, slik at hele hjernen blir satt i arbeid.


Alle fakta kommer fra…:
 
http://illvit.no/mennesket/hjernen/slik-kan-du-fa-bedre-hukommelse


Mvh.: Torgeir Sjaastad.

😀




Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

27.09 | 16:34

Ja, men alle celler i kroppen er avhengige av oksygen for å overleve. Lunger, hjerte, blodårer mm. ordner opp i det. Den litt forenklede setning er nå utvided.

...
13.09 | 23:45

Når du puster inn gjennom nesen går oksygenet ned i lungene - ikke opp i hjernen! Det er fysiologisk og anatomisk umulig.

...
30.03 | 22:13

Jeg ble tipset om denne gode siden og jeg skal tipse videre, takk!

...
16.03 | 19:24

enkelt og riktig, kort og godt.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE