Dagbok
90 dager på sykehus

Mandag 19. januar

ENDELIG!!!!!!!!!!!!!!
Mammas fire måneder på sykehus og Máret Risten og pappas tre måneder på sykehus er historie.
   Máret Risten ble i dag utskrevet fra nyfødt intensiven i Tromsø. En stor dag for oss alle. Endelig er vi hjemme. Hele familien, alle tre. Tenk. Det er nesten uvirkelig at vi nå er hjemme. Det var både godt, befriende, vemodig, trist og litt rart å reise fra UNN i dag... Det var liksom så fjernt og uvirkelig.
   Dagen i dag har vært kjempe fin selvom det har vært veldig hektisk. På formiddagen hadde vi utskrivelsessamtale med kontaktpleieren vår og med overlegen som har fulgt Máret Risten siden hun ble født. De skrøt av hvor fint det har gått med vår lille datter, og mente det ville bli fint for oss å reise hjem. Kontaktpleieren har også lært meg å sette ned sonde på Máret Risten. Det gikk strålende. (Jeg som hadde gruet meg sånn i over en uke). 
   I morrest trodde jeg vi ville få god tid på sykehuset siden vi ikke skulle reise før klokken halv fire. Men den gang ei. De siste timene på sykehuset gikk brennfort, siden vi måtte ordne med noen papirer, handle på apoteket, rydde oss ut av rommet på pasienthotellet og ha sondeopplæring i tillegg til de vanlige gjøremålene (bleieskift, sondemating, amming og pumping). 
   Flyturen hjem gikk veldig fint. Máret Risten sov under hele turen. Det første vi gjorde når vi kom hjem var å få skiftet på Máret Risten og gitt henne melk. Hun var virkelig klar for både mat og ren bleie for å si det sånn.
   I kveld har jeg vært helt utkjørt. Uhh. Det å komme hjem var både godt og litt frustrerende... Kanskje fordi Máret Risten har vært litt urolig, men sikkert mest fordi det er rotete og småkaotisk hjemme hos oss: bager og poser overalt, stellebord, vogn og vugge midt på stuegulvet, en eldgammel brystpumpe mitt på kjøkkenbordet som slett ikke er brukbar, ingen mat i kjøleskapet... Ingen ledige skap for babyklær og sondeutstyr, ingen oppreid soveplass for lille Máret Risten... lista er sikkert lengere. Her finnes rett og slett ikke system. Jeg vet at jeg ikke skal irritere meg over all kaosen, heller glede meg over at vi endelig er hjemme med vårt lille søte mirakel. Det får være litt rotete og kaotisk her (foreløpig). Alle tanker om husarbeid er blokkert. Muligens fordi jeg føler meg sliten, men også fordi vi heller bør konsentrere oss å nyte at vi endelig er HJEMME. Nå er det bare å pumpe seg, så er det (forhåpentligvis) god natt.

Søndag 18. januar

Máret Risten slår stadig flere rekorder når det gjelder matmengde hun klarer å få i seg på pupp. Jeg har vel flere ganger skrevet om at det går opp og ned. Når jeg ser tilbake på ukene har det gått ganske greit, og det går stadig bedre og bedre. I dag er jeg ganske optimistisk.
   Nå går vi bare her å tripper. Kanskje kan vi reise hjem i morgen. Er litt forberedt på at pleieren mener vi bør være her noen dager ekstra siden Máret Risten ikke er i mål med spisingen enda. Jeg har i allefall begynt å glede-grue meg!!! Pappa tar det hele med knusende ro, han er skråsikker på at vi reiser hjem i morgen og at det kommer til å gå bra.

Lørdag 17. januar

Det går så som så med spisetreningen. Noen av pleierne på voksestua mener vi ikke bør reise hjem på mandag. De mener at Máret Risten minimun bør klare å ta halvparten av måltidene på pupp før vi kan reise hjem. De samme pleierne mener også at det ikke er så lurt å reise hjem med sonde, de synes vi bør bli på sykehuset til Máret Risten klarer å ta mesteparten av måltidene på pupp.
   Jeg er jammen meg ikke så sikker på om jeg vil reise hjem med sonde, eller om det er best å bli her noen uker lengere. Pappa tror det vil gå fint om vi reiser hjem på mandag, og at Máret Risten kommer seg fortere hvis vi reiser hjem. Jeg derimot er veldig usikker på om jeg bør ytre ønske om å få reise hjem, eller om vi bør bli her lengere. Nok om det. Jeg gidder ikke å ta sorgen på forskudd, vi får høre hva kontaktpleieren mener når hun kommer på jobb igjen på mandag.
   Pappa har lært å sette ned sonde på Máret Risten i dag. Det gikk strålende.
   Som dere ser på bildet har vi i dag hatt besøk av Tromssa-muottá.
   Máret Risten sender en stor bursdagsklæm til Lemet eanu i Karasjok som har bursdag i dag!

Fredag 16. januar

I dag unnet jeg og veninna mi oss en tur på kantinaen i tredje. På grunn av at jeg ikke har vært så veldig sunn i det siste kjøpte jeg meg en diger salatbolle. Den var kjempe god! Som noen av dere vet er det fin utsikt fra kantinaen, det fikk oss til å tenke på hvor mange ganger vi har vært ute å trekt frisk luft i løpet av oppholdet. Jeg for min del har vært minimalt ute. Jeg har tatt meg tid til to spaserturer rundt sykehuset. Verken jeg eller veninna mi kunne skryte på oss mange lufteturer, og i allefall ingen trimturer... 
   Máret Risten har bare gått opp 25 gram på to dager. Det er lite men ganske vanlig når man driver med spisetrening.
   Vi reiser mest sannsynlig hjem på mandag. I dag kom pappa til Tromsø med fly. Han syntes prinsessa vår var blitt veldig stor bare i løpet av de dagene han har vært hjemme i alta. I helga skal vi lære å sette sonde slik av vi kan reise hjem på mandag hvis alt går bra.
   I kveld har vi koset oss med Yonas-pizza på foreldrerommet sammen med veninna mi og mannen hennes.

Torsdag 15. januar

Allerede før tvillingene ble født bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bli lei sykehusoppholdet uansett hvor lenge jeg enn måtte være på sykehus, hvis det bare kunne gå bra med babyene.
   Som dere vet har jeg lenge vært lei og sliten av å være på sykehus. De siste ukene med spisetrening har vært knalltøffe.
Det har blitt lite søvn og mat den siste tiden. Jeg er visst lei ganske mye for tiden, i allefall matopplegget. Nå har jeg kommet til ett punkt der jeg ikke lenger gidder å stresse ned på pasienthotellet for å nå den dårlige maten. Den siste uken har jeg for det meste levd på kaffe, hveteboller og sjokolade fra Narvesen. Jeg vet ernæringseksperter ville besvimt om de leste dette, jeg vet også at kvinner som ammer skal spise variert og sunt. Jeg makter bare ikke det jaget med maten på pasienthotellet lengere, nå har det sagt stopp. (Ro ned, jeg har ikke sluttet helt å spise. De gangene Máret Risten sover og det klaffer med mattidene går jeg selvfølgelig og får meg en matbit. Ehhh... eller når veninna mi maser om hvor viktig det er å spise, da drar jeg som oftest sammen med henne for å spise).
   Vi får nå låne med oss vekt på pasienthotellet på natten, så nå slipper jeg å tippe på hva Máret Risten klarer å spise fra puppen. Pleieren kommer med vekta i tolv tiden på natta og henter den i syv tiden på morgenen. Jeg er kjempe glad for at vi har fått låne vekt. Luksus.
   Máret Risten har tatt ca 70-80 ml på pupp dette døgnet. Det tilsvarer nesten to hele måltid.

Onsdag 14. januar

Máret Risten er 12 uker i dag:-) Her er det fremdeles spisetrening som står på programmet. Pleierne sier vi er kommet ganske godt i gang med spisingen, men at det vil ta ta noen uker før Máret Risten klarer å ta alle måltidene på pupp. Ohh flere uker... nå har jeg mest lyst til å pakke sakene og reise hjem med Máret Risten. Hun er blitt stor og sterk, og jeg er for å si det pent drittlei av å bo på det knøttlille rommet på pasienthotellet uten stellebord, og uten mulighet til å spise når jeg vil og hva jeg vil. Nå nærmer termindatoen seg, og jeg håper inderlig at Máret Risten også snart er klar for å reise hjem. Jeg sliter med dårlig samvittighet over at jeg innerst inne er utålmodig og frustrert over at Máret Risten ikke har stor nok kapasitet til å klare å våkne til alle måltidene og at hun ikke klarer å få i seg så mye mat. Her dreier det seg om mat mat og atter mat, har verken tid eller kapasitet til å tenke på noe annet. 
   I kveld hadde veninna mi og mannen hennes gutten sin med seg på foreldrerommet for aller første gang. Han så ut til å stortrives i den splitternye vogna han har fått:-) Foreldrene strålte av lykke da de kom trillende med barnevogna, og det skjønner jeg godt! Jeg husker selv den dagen vi kunne ta med oss Máret Risten på "trilletur", den dagen var bare helt fantastisk.

Tirsdag 13. januar

Så er vi kommet til uke 39. Nå er det bare en uke igjen til termindatoen 20. januar. Gjett om vi gleder oss til vi kan reise hjem. Allerede da tvillingene ble født ble vi fortalt at vi måtte regne med å være på sykehus til termindatoen. Det virket så fjernt da... nå er det plutselig ikke sååå lenge igjen:-) 
   Man merker godt at Máret Risten er blitt "stor". Hun har lengere våkeperioder enn tidligere, hun har mye større kapasitet nå enn bare for noen dager siden.
   Vi oppholder oss på avdelingen fra morgen til seint på natt. Máret Risten skal veies før og etter at hun har spist. I og med at hun spiser hver 3. time blir det bare stress for mamma om hun skal springe til og fra pasienthotellet mellom måltidene.
   For de som følger med på antall millilitere på pupp per døgn: det siste døgnet har Máret Risten tatt tilsammen 73 milliliter på pupp (hun får 8 måltid x 50 ml i døgnet).

Mandag 12. januar

Jepps, under legesamtalen i dag fikk vi valget om å bli i Tromsø eller reise tilbake til Hammerfest. Ble litt overrasket over at vi skulle få lov til å bestemme selv. Valget falt selvfølgelig på Tromsø, selvom det ville vært mere praktisk om vi reiste tilbake til Hammerfest. Det var i grunnen ikke vanskelig å velge. Vi har vært svært misfornøyde med oppholdet i Hammerfest, så den geografiske fordelen hadde ikke noe å si i det hele tatt når vi skulle bestemme oss for hvor vi ønsket å være. 
   Etter vår mening hadde ikke de i Hammerfest noe særlig erfaring og kompetanse med ekstrempremature, pleierne var urutinerte, enkelte overholdt ikke taushetsløftet i forhold til andre barn og andre igjen var dårlige på hygiene. I Hammerfest var det mange vikarer å forholde seg til, og som jeg har nevnt tidligere var noen av dem i 70-årene. Det var også veldig forvirrende at pleierne hadde så mange forskjellige meninger om amming og ernæring.
   Her på UNN er de eksperter på premature, de er oppdaterte, flinke, menneskelige og har lang erfaring med prematures kapasitet og modenhet. 
   Det er selvfølgelig litt upraktisk å stressende å bo på pasienthotellet i Tromsø i forhold til Hammerfest. Vi har verken vekt eller stellebord på rommet her. I tillegg blir det mye styr for mamma på grunn av de korte mattidene på hotellet. Skit la gå. Vi er fornøyde så lenge Máret Risten har det fint og vi får den hjelpen vi trenger.
   Glemte forresten å skrive at vi under legesamtalen også har snakket litt om utskrivelsen. I og med at vi ønsker å reise hjem før Máret Risten fullammer skal vi lære å sette sonde. Hun skal sondemates innimellom til hun tar alle måltidene på pupp.
   Máret Risten har hatt ett lite tilbakeskritt når det gjelder amming. Dette døgnet har hun bare tatt halvparten av det hun tok i går, men det går seg nok til. 
   Ánne Márjá muottá hadde fått audiens til å treffe Máret Risten i kveld. Første gangen Máret Risten fikk hilse på muottá var hun bare noen dager gammel, det var den helga lillebror døde. Muottá har vært flittig å besøke mamma og pappa, hun har vært innom oss flere ganger for uken, av og til daglig. Muottá har vært tålmodig, hun har ventet veldig lenge for å få hilse på Máret Risten igjen, nesten tre måneder. Kanskje ikke rart hun ble glad da mamma fortalte at hun skulle få se tantebarnet sitt igjen:-)

Søndag 11. januar

Så var søndagen snart over. Pappa dro til byen på kurs på morgenen, og hjem til Alta etter kurset. Mandag 5. januar begynte han å jobbe igjen, så jeg har vært alene med Máret Risten i noen få dager. Vi har vært heldige å hatt besøk av pappa siden onsdag. Det var flott at vi ble sendt til Tromsø nå som pappa var på samling her i byen. 
   Máret Risten har vært en del våken i natt, så vi har begge sovet litt på dagen. Lille Máret har tatt 20 ml på puppen dette døgnet. Det er dobbelt så mye som i går:-)
   På ettermiddagen var jeg en liten tur på kafe i sjette med to mammaer som også har premature barn. Hun ene ble jeg kjent da vi mistet Per Áilu. Datteren hennes lå på samme rom som Máret Risten og Per Áilu. Hun ble utskrevet fra sykehuset like før jul. Denne lille jenta hadde en tvillingbror som døde 17 dager etter at de ble født. Hun andre dama ble jeg kjent med i november, gutten hennes har også vært på samme rom som Máret Risten. Vi har hengt mye i lag og fått veldig god kontakt (det er vi som har okkupert foreldrerommet på avdelingen). Denne mammaen fødte forresten tvillinger på nyttåraften for litt over ett år siden, de ble så altfor tidlig født så de døde begge to... Som dere ser har jeg mye til felles med damene jeg har vært på kafe med.

Lørdag 10. januar

Máret Risten veier nå 2624 gram. Hun har klart å ta 10 ml på puppen dette døgnet. Mamma er storfornøyd. Her går det sakte men sikkert fremover. Vi er kjempe fornøyde med ammeveiledningen på voksestua her på nyfødt-intensiven. 
   Da vi var i Hammerfest skrev vi at vi var lei sykehuset og pleierne. Pleierne her på voksestua er det umulig å bli lei, alle er så koselig så. De nye pleierne vi nå har møtt etter at vi kom fra Hammerfest er like trivelige og omsorgsfulle som de vi tidligere har blitt kjent med her på UNN:-)

Fredag 9. januar

I dag måtte vi flytte fra rommet på avdelingen og inn på pasienthotellet. Det har kommet inn ett sykt barn som har
flyttet inn der vi bodde. Vi var på forhånd blitt informert om at vi kunne risikere å miste rommet hvis det kom inn noen barn som trengte eget rom, litt kjedelig var det å flytte uansett. Det som er dumt med sykehotellet er at de ikke har stellebord på rommet, heller ikke vekt. Vi må på avdelingen hver gang hun skal veies i forbindelse med  ammetreningen. Det blir mye frem og tilbake... Máret Risten spiser ganske mange måltid i løpet av ett døgn, de gangene hun får mat på sonde trenger vi heldigvis ikke å veie henne før og etter.
    Egentlig skulle vi reist til Hammerfest i dag, men vi får bli her til over helga. Det er helt supert. Det er fint å få noen dager ekstra på ammetreningen. Flere leiere har observert Máret Risten under spising. Alle synes hun er veldig flink å ta puppen. Hun er fremdeles ganske umoden, så hun må få den tiden hun trenger for å komme i gang med spisingen. Det nytter ikke å presse henne.
   Pleierne har laget en fin og deltaljert amme/ernæringsplan til oss som jeg tror vi vil få stor nytte av når vi blir overflyttet til Hammerfest igjen.

Torsdag 8. januar

Máret Risten har overnattet på naborommet i natt. Det var deilig å få mer enn tre timer sammenhengende søvn. Tror jeg trengte å sove litt, jeg har jo en del timer å ta igjen hvis man kan tenke sånn. Det har vært minimalt med søvn siden oktober i fjord. Da jeg sto opp i morrest skjønte jeg hvor fint det var at pleieren tilbød seg å ta Máret Risten på natten. Jeg hadde aldri i verden hatt samvittighet til å trille Máret Risten ut på voksestua for natta hvis pleierne ikke hadde sagt at jeg måtte unne meg selv litt søvn og hvile. Selvom jeg ikke følte meg så sliten i går da jeg la meg, må jeg ha vært det. Hadde faktisk store problemer med å stå opp. Jeg har sovet som en stein, sto ikke opp på natten for å pumpe meg engang. 
   Siden jeg ble innlagt her i Tromsø, og særlig etter at tvillingene ble født har det gått i ett. Mye stress. Jeg har hverken hatt kapasitet eller energi til å holde kontakten med så mange utenom de som er på sykehuset. Enkelte dager har vært både slitsomme og tøffe. Andre dager har vært greie og man har vært bekymringsløs og glad. Det har gått opp og ned. Det er krevende å bo på sykehus i flere måneder. Føler meg kjempe sliten. 
   Jeg ser veldig frem til den dagen vi får reise hjem. De første månedene hjemme skal Máret Risten skjermes for folk på grunn av at hun har svekket immunforsvar, og fordi det er høysesong for forkjølelse og RS-virus. For å være ærlig så tar jeg det ikke så veldig tungt. Føler selv jeg trenger litt tid for å komme meg "på beina igjen", jeg har tross alt bodd på sykehus siden september. 
   Ofte føler jeg at jeg har sviktet både venner og familie... Jeg har nesten ikke ringt noen og har sjelden svart på hverken telefoner, sms eller msn meldinger siden oktober. Må si at jeg savner dere masse, og jeg tenker ofte på hvordan dere har det og hvordan det går med dere. Jeg har ikke glemt vennskapet vårt. Jeg setter også veldig stor pris på familien min og slektningene mine. Dere betyr alt for meg. Jeg håper dere forstår at jeg rett og slett ikke hatt overskudd til å holde kontakten. All min energi har jeg brukt og bruker jeg på Máret Risten. Det er så mye man til enhver tid skal rekke når man er innlagt på sykehus. Vi har fullt program fra morgen til kveld selvom Máret Risten er frisk og stabil. Nå er det ammingen som står på programmet. En langsom og slitsom prosess. Ekstrempremature krever sitt, og kan ikke på noen måter sammenlignes med terminfødte barn.
   Etter at vi kom fra Hammerfest har vi oppholdt oss masse på foreldrerommet. Her er det hjemmekoselig og avslappende, så man skulle ikke tro at man er innlagt på en intensivavdeling når man sitter her. Selvom det er mange barn på avdelingen er det ikke mange som bruker denne stua. Det er så og si bare jeg og veninna mi som oppholder oss her. Det synes jeg er greit:-) Vi har alltid mye å prate om. Det er ikke
rent lite som skal bearbeides etter alt man har opplevd og opplever på en slik avdeling. 
   Når den normale hverdagen kommer og jeg har fått samlet krefter og slappet av vil dere nok garantert høre fra meg igjen.

Onsdag 7. januar

Máret Risten veier 2580 gram. 11 uker har gått siden Máret Risten og Per Áilu ble født. Her på UNN lever vi herrens glade dager. Máret Risten har overnattet på voksestua i natt. Det vil si på rommet ved siden av rommet vårt. Vi bor nå på avdelingen, på isolatet. Jeg håper det ikke kommer inn noen syke barn på intensiven slik at vi får fortsette å bo her.
   Det er i dag blitt bestemt at vi blir i Tromsø til fredag. Dette dels på grunn av at det er meldt dårlig vær, men også fordi vi ønsker at pleierne skal observere Máret Risten pga. gulpingen. Samtidig kan vi få litt ammeveiledning så vi kan føle oss tryggere når vi skal tilbake til Hammerfest.
   Øyenlegen har vært en tur innom og undersøkt Máret Risten. Alt så greit ut, slik det var forrige gang og gangen før der igen. Han var veldig forundret over at vi var blitt sendt til Tromsø i uvær på grunn av undersøkelsen han skulle ta. Ifølge legen her hadde han gitt beskjed til Hammerfest om at han kunne undersøke Máret Risten både denne uka og i neste uke. Ingen her skjønner hvorfor legen i Hammerfest sendte oss hit i hui og hast.
   Máret Risten har i tillegg til øyeundersøkelsen tatt ultralyd av hjertet. Legen kunne ikke se noe galt, og han hørte heller ikke ulyden han hørte 22. desember.
   Jippi! I dag kom pappa til Tromsø, dere kan tro vi har savnet han kjempe maasssssse. Nå er hele familien sammen igjen, herlig:-)
 

Tirsdag 6. januar

Så er vi kommet til uke 38 (med utgangspunkt i termindatoen). Det har vært en lang og slitsom dag. Kanksje ikke rart at øynene går i kryss. Vi sto opp før seks. Máret Risten tok 15 ml melk på puppen! Etter seks-måltidet og helt frem til halv tolv tiden var hun urolig, hun skrek og var utrøstelig. Det var faktisk så ille at jeg måtte trille på avdelingen for å få pumpet meg ferdig til ni-måltidet. Hun som aldri før har skreket... Enten så er hun blitt så stor at hun makter å skrike eller så har hun hatt forferdelig vondt.
   Når Máret Risten endelig hadde roet seg ned i tolv tiden, gikk vi tilbake på pasienthotellet. Vi var knapt kommet på rommet da de ringte fra avdelingen å sa at det blir Tromsøtur på oss i dag. I utgangspunktet skulle vi reise til øyenlegen på rutineundersøkelse rundt 15. januar. Nå var plutselig planen endret, det var visst viktig å få tatt undersøkelsen så fort som mulig. Hmmm. Merkelig! 
   På grunn av det dårlige været både i Finnmark og Tromsø prøvde jeg meg på at jeg ikke ville reise. Det hjalp lite. Flybilletter ble bestilt og jeg måtte forberede meg på at det ble tur til Tromsø. Legen hadde bestemt... I tillegg fikk jeg beskjed om at jeg måtte flytte ut av pasienthotellet og inn på avdelingen. Jeg hev meg rundt og begynte å pakke. Når jeg var ferdig å pakke alt fikk jeg beskjed om at jeg likevel ikke trengte å flytte. 
   Da jeg var ferdig med pakkingen føk jeg ned til første, kjøpte meg en pølse med brød og dro på sykebesøk i tredje. Jeg fikk både vært på besøk, spist middag og slappet av noen minutter før det bar avgårde til Tromsø. Huff... at vi skulle reise nå som tante ble innlagte.
   Turen til Tromsø gikk over all forventning. På grunn av uvær var flyet vi reiste med forsinket. Vi måtte også ta noen ekstra runder i Tromsø før vi kunne lande. I Tromsø var det full snøstorm og vind! Vi måtte gå ca 300 meter fra flyet til flyplassen. Jeg vet sannelig ikke hvordan det ville gått med Máret Risten om jeg ikke hadde hatt komse til henne.
   Det var en lettelse da vi endelig var fremme på UNN. Har aldri vært så glad for å komme til ett sykehus som idag. Kontaktpleieren til Máret Risten tok oss i mot, mange av pleierne vi har blitt godt kjent med kom å snakket med oss. Ja... det føltes nesten som å komme hjem. Skulle aldri trodd at det ville bli direkte koselig å bli innlagt på sykehuset igjen.
   Seint på kvelden bestilte jeg og veninna mi Yonas-pizza. Vi satt på foreldrerommet å skravlet til langt på natt. Det store samtaleemnet var selvfølgelig våre premature barn og hva som har skjedd siden vi reiste fra UNN før jul.
 

Mandag 5. januar

Máret Risten har tatt ny rekord. Hun har klart å suge 15 ml melk fra puppen! Vet ikke sikkert om hun har kommet ordentlig i gang med puppingen, eller om dette er ett enganstilfelle. Når vi var ferdig med denne historiske ammingen fikk hun resten av måltidet på kopp. 
   Máret Risten har vært våken store deler av dagen, trolig på grunn av luftsmerter. Lurer fremdeles på om hun får mye luft i magen av å drikke på kopp. Hun både hikker og gulper mye etter koppmåltidene. Gidder ikke å spørre pleierne om gulpingen, de har sikkert ikke noe svar å gi meg... desverre.
   På grunn av den intense gulpingen skifter jeg på Máret Risten x-antall ganger for dagen. Klærne hun har fått i gave av dere har allerede vært brukt og vasket flere ganger:-)
   Datteren vår er blitt en smule bortskjemt. Hun vil helst bare være på fang, enten hun sover eller er våken. I ammeplanen som en av pleierne har skrevet står det at vi ikke skal ta Máret Risten på fanget før-, etter-, og under sondemåltidene. Hun skal ligge i sengen. Trenger hun trøst skal hun ikke taes opp, men trøstes ved å stryke henne på hodet. Dette er stikk i strid med det vi har lært i Tromsø. Det er ekstremt viktig med hud-til-hud kontakt for premature, fangkos er rene medisinen for disse små. Den tidligere nevnte planen har vi derfor ikke hjerte til å følge. 
   Det er trist at mange av pleierne ikke har forståelse og kunnskap om premature. Hvis pleierne hadde vært litt mere engasjert i hvordan premature skal behandles ville vi nok spart oss for ganske så mange konflikter her.
 

Søndag 4. januar

I morgen er det hverdag igjen. I kveld flyttet det inn noen pasienter på hotellet "vårt". KJEDELIG. Jeg og Máret Risten har bare oppholdt oss på rommet etter at det kom folk hit. Pensjonistfruer og gravide damer har okkupert dagligstua, så der er det både flombelysning og full styrke på TV`n. Máret Risten skjermes både for folk, skarp lys og høy lyd. Kosestunder på stua blir det ikke fremover ser det ut som.
   Pappa har reist hjem i dag. Máret Risten er eneste pasient på kuvøserommet. Mamma føler seg ganske alene. Ikke det, Máret Risten er flink å holde mamma med selskap bare ved å være tilstede.
   Máret Risten sover veldig mye. Hver tredje time er det mat. Det er ett høydepunkt. Spennende å se om hun våkner til måltidet, om hun har fordøyd maten og om hun har noe i bleia. Våkner hun ikke til måltidet får hun mat på sonde. Når sprøyta er tom for melk etter sondingen begynner man å se frem til neste måltid, kanskje hun da er våken nok for å ta pupp og kopp. Det er liksom det livet dreier seg om på dette stadiet. 

Lørdag 3. januar

Her går det fint, selvom det går veeeeeeeeldig tregt med spisetreningen. Vi håper at Máret Risten begynner å bli såpass moden snart at hun klarer å våkne til måltidene. De gangene hun er våken prøver mamma å gi henne pupp. Máret Risten har skjønt poenget med pupp, men har problemer med å gape godt nok for å få riktig tak. Det kommer seg sikkert bare man tar tiden til hjelp. Ellers synes vi hun er kjempe flink å ta kopp. 
   Máret Risten har til tider vært urolig på grunn av smerter i magen. Vi er usikre på om det kan ha sammenheng med at hun svelger mye luft når hun får mat på kopp. Hun har også begynt å rape og gulpe veldig ofte. Til tider plagsomt mye, hun får nemlig ikke sove før hun er ferdig med rapingen eller gulpingen selvom hun kan være aldri så trøtt og sliten.
   Vi er fremdeles alene på pasienthotellet, så vi oppholder oss mest på dagligstua/kjøkkenet. I dag har vi tatt oss noen minutter barnefri mens vi har vært på matvarebutikken. Vi har koset oss med biff, fløtegratinerte poteter og peppersaus. Virkelig luksus for oss som bare har spist kokt/dampet vomfyll i flere måneder. Det er en kjempefordel at vi er alene her på hotellet og kan gjøre akkurat som vi selv vil:-)

Fredag 2. januar

Det går opp og ned med ammingen her. Máret Risten får mat 8 ganger i døgnet. Hun sliter med å klare å stå opp til alle måltidene. Vi har nå begynt å veie henne før og etter at hun har fått pupp. Det viser seg at hun i allefall har klart å få i seg 5 ml via puppen. Hun skal tilsammen ha ca 50 ml pr måltid så dette er bare starten på prosjektet vårt.
   Máret Risten er heldigvis kjempe flink å ta drikke fra kopp. Hun svelger unna måltidet i ett jafs når hun er kvikk og opplagt.
   Pleierne har klaget litt over at Máret Risten nesten aldri er på avdelingen. Vi har vært innom der i dag, håper de er fornøyde med det. Vi er så lei av å bo på sykehus at vi nesten blir dårlige når vi må på avdelingen. Man vegrer seg til å gå på avdelingen for da må man snakke med pleierne. OOOHhhh, vi er bare sååååå lei. Selvom vi er lei alt som har med sykehus å gjøre prøver vi å holde humøret oppe. Vi er lykkelige for at vår lille solstråle holder seg frisk, vokser og virker fornøyd ut.

Torsdag 1. januar

Denne familien har vært våken store deler av natten. Mamma har sovet litt på morgenkvisten. Pappa har tatt seg av morgenstellet og vært våken med Máret Risten, så han har ikke sovet i det hele tatt. 
   Máret Risten har vært urolig og knødd i hele natt. Hun har mest sannsynlig hatt magesmerter (igjen). Knøingen og magesmertene har vi vel ikke skrevet om så mye tidligere, men det er veldig typisk prematurt. Máret Risten plages ofte med magen. Håper det blir bedre når mage- og tarmsystemet blir mere modent.
   I ettermiddag har vi hatt besøk av áhkku og bestefar fra Karasjok. Bestefar har ikke sett Máret Risten siden hun var nyfødt, mens áhkku ikke har sett henne på en måned. 
   Máret Risten bare sov mens hun hadde besøk. Hun våknet en halvtimes tid etter at áhkku og bestefar var kjørt. Da var hun lysvåken. Pappa serverte henne da melk på kopp. Vi har ikke selv gitt henne melk på kopp tidligere. Første gang hun fikk melk på kopp var i jula da vi var i Karasjok.
   I dag har pleieren fjernet metningsmåleren på Máret Risten. (Måleren har hun hatt siden hun ble født, det er den som måler hvordan hun til enhver tid puster). Litt skummelt og veldig uvant at hun ikke skal ha noen form for overvåkning.
   I kveld reiste romkammeraten til Máret Risten hjem. Nå er hun alene på kuvøserommet og vi foreldre alene på pasienthotellet. Det ble litt stusselig da kompisen til Máret Risten reiste. Vi har vært en del sammen med foreldrene hans både i Tromsø og i Hammerfest.

Onsdag 31. desember

Så er vi kommet årets siste dag. Máret Risten er 10 uker i dag. Nyttårsaften har vi feiret her på pasienthotellet sammen med familien til babyen som også er innlagt her på kuvøserommet. 
   Det var overraskende lite raketter i Hammerfest sies det. Vi gikk inn på venterommet her på avdelingen når klokken var litt over tolv. Máret Risten fikk mat via sonde på venterommet, og sov gjennom hele måltidet. Hun fikk hverken hørt eller sett raketter i år. Mamma og pappa valgte å skjerme henne for dette siden hun er var for lyder.
   Vi ønsker familie, slekt og venner og godt nytt år. Máret Risten sender en stooooor nyttårsklæm til Emilian, Jesper og Emma:-)

Tirsdag 30. desember

Vi er kommet til uke 37 (når man tar utgangspunkt i termindatoen). Vekta viste i dag 2545 gram. Máret Risten er nå 46,5 cm lang, hun var 34,5 cm da hun ble født. Hun har med andre ord strekt seg ca 12 cm siden fødselen.
    I dag var det to norske pleiere på jobb da vi kom på morgenen. De var i full sving med vasking og støvtørking allerede tidlig på morgenen. Det trengtes sikkert, har ikke sett noen andre rengjøre noe som helst siden vi kom hit. Damene virker hyggelige. Begge er fast ansatte. 
   Vi har hilst på veldig mange vikarer her, altfor mange. De fleste er godt voksne damer fra Sverige. Blant vikarene er det to som er i 70-årene. På grunn av den høye alderen har de ikke lov å jobbe i helsesektoren i hjemlandet derfor er de her. Så her er det jobb å få for alle áhkkuer/bestemødre/oldemødre over 70 år som har sykepleierutdanningen.
   Vi har vært en svipptur hjemme i Alta på dagen i dag, var vel hjemme i ca to timer. Fordelen med å være her er at det er nært hjem hvis det skulle være noe. 
   Etter Altaturen har vi hatt Máret Risten her på pasienthotellet. Vi bor på samme plan som barneavdelingen. Det er en kjempefordel. 
   Máret Risten har vært kjempeflink å ta pupp i dag, så til helga begynner vi å veie henne før og etter ammingen så vi har en viss kontroll på hvor mye hun klarer å suge.

Mandag 29. desember

Det er uvær i Hammerfest. Her jubler vi over at det er full snøstorm, regn og vind. Noen gang er det fint med dårlig vær:-) Etter planen skulle enten mamma eller pappa reist med Máret Risten til Tromsø i morgen på kontroll. Vi har fått beskjed om at ambulanseflyet er blitt innstilt på grunn av været. 
   Máret Risten skal få ny time i januar en gang. Det passer oss perfekt. Vi har ikke vært særlig giret på å reise til Tromsø nå som hun har funnet seg til rette her, har gode rutiner og vi er i gang med ammetreningen. I og med at det ikke er noe hast med å få gjort undersøkelsene er det like greit å vente til utpå nyåret med å reise. I Tromsø skal øyenlegen ta en rutineundersøkelse. Legene skal også undersøke om de hører bilyden på hjertet som overlegen hørte den dagen vi reiste hit.
   Her er det stadig fremgang. I dag har vi hatt med oss Máret Risten på pasienthotellet. Det var stort!!! Vi har storkoset oss på dagligstua i hele dag sammen med romkammeraten til Máret Risten og mammaen hans. Det er så fint at vi slipper å sitte på den trasige avdelingen når vi vil være sammen med Máret Risten. Deilig med litt privatliv. Vi har pasienthotellet for oss selv, så det har gått veldig greit å ha henne med dit. Med tanke på at hun har svekket immunforsvar og at det er høysesong for influensa er vi veldig påpasselige med at hun skal skjermes for andre mennesker. Slik blir det her på sykehuset, men også en stund etter at vi er kommet hjem.

Søndag 28. desember

I går var jeg verdens største opptimist, men nå har jeg landet på jorda igjen. Máret Risten bare sover, og når hun klarer å stå opp til måltidene virker det som hun ikke klarer å få i seg noe særlig med melk. At pleieren blander seg i ammingen og trekker puppen min hit og dit som hun selv vil gjør ikke saken bedre. Man blir ikke direkte rolig og avslappet av at man har en eller flere pleiere hengende over seg når man skal amme. Synd at det er slik. Jeg prøver fortvilet å unngå å stresse meg opp, men det er vanskelig. Jeg ønsker ikke at Máret Risten blir preget av min frustrasjon.
   Ammeopplegget er rett og slett lettere frustrerende. Det er vondt å se at Máret Risten blir sliten og lei av at hun ikke klarer det hun vil. Sånn er det å være prematur. Tidlig fødte suger svakt. I tillegg sliter de med at de skal suge, svelge og puste samtidig. Sugeevnen er svak og svelgerefleksen er dårlig. Man må være tålmodig, skynde seg langsomt. Det nytter ikke å stresse med ammingen. Av og til klarer hun mye, andre ganger nesten ingenting. Sånn er det bare. Har snakket med andre prematurmødre som har opplevd akkurat det
samme som vi går igjennom nå. 
   Jeg har bestemt meg for å være tålmodig, ta hensyn til at hun er umoden og ikke ha så store forventninger. Jeg vil absolutt ikke at Máret Risten skal få melk på flaske. Hun skal få morsmelk rett fra "fabrikken", så her er det bare å bite tennene sammen og være tålmodig. Máret Risten må bli mere moden, og vi må få mere trening. Vi må bare ta tiden til hjelp og håpe at dette prosjektet ikke tar så altfor lang tid.
 Ja, her konsentrer vi oss for det meste om amming. Det er sikkert ikke så interessant å lese side opp og side ned om temaet så nok om det. 
   Máret Risten veier nå 2520 gram. Hun øker sakte men sikkert opp i vekt. Tiden flyr når man har det godt... så det er vel ikke lenge til før hun kjører med sin egen snøscooter til både Jotka, Karasjok, og Navkajok:-)

Lørdag 27. desember

Jippi, vi er godt i gang med ammingen. Máret Risten har virkelig imponert oss i dag. Hun har vært kjempe flink. Her er det utrolig nok fremgang. Plutselig har hun fått til å spise. Vi er så glad så glad så glad. Håper det fortsetter slik.
 

Fredag 26. desember

Livet her dreier seg om å spise og sove. Vi har hatt legesamtale angående Máret Risten i dag. Det har blitt bestemt at hun skal ha metningsmåleren på til vi har vært i Tromsø på tirsdag. Hun har ikke hatt noen metningsfall, så det vil si at hun puster veldig fint. Vi synes at det er betryggende med en alarm som varsler eventuelle pustestopp, særlig når vi ikke er helt trygge på de som jobber her.

Torsdag 25. desember

Så var juleferien i Karasjok over. Etter planen skulle vi kjøre hit til Hammerfest på morgenen, men vi ble ikke å starte før på ettermiddagen. Det kom sikkert ikke som en bombe:-)
   Det var godt å komme tilbake til Máret Risten, vi har savnet henne veldig. Máret Risten er fremdeles tett i nesen, men ellers har hun det fint. 
   Etter at hun har bikket 2 kilo har hun vært veldig søvnig, hun sover ganske mye. Det er ikke alltid hun våkner til måltidene heller. Dette er helt normalt. Denne perioden har vi vært forberedt på siden hun begynte å nærme seg to kilo. Vi håper denne 2 kilos søvnperioden ikke varer så altfor lenge.
   Som dere skjønner går det så som så med puppetreningen siden Máret Risten ofte er søvnig. Mamma prøver å være parat med matstasjonen de gangene Máret Risten er opplagt og klar for pupp!
   Vi er mildt sagt drittlei av å være her. Vi håper at hun snart er såpass moden og sterk at hun klarer å få i seg mat via puppen. Når sonden kan fjernes er hun hjemreiseklar. Selvom det bare er ammingen som gjenstår, vil det ta tid før vi kan tenke på å reise hjem. Her må man bare ta tiden til hjelp. Innerst inne er vi både utålmodig og lei.
   I kveld har vi snakket med kontaktpleieren vår fra Tromsø. Hun ringte for å høre hvordan det går med oss. Kjempe koselig:-) Pleieren vi snakket med regnet med at Máret Risten i løpet av en eller to uker vil være i gang med puppingen.
   Når vi ikke er inne på avdelingen sitter vi for det meste på dagligstua på pasienthotellet. I kveld har vi spist marsipankake, sett på tv og sittet og skravlet med mammaen til han som også er på kuvøserommet. Koselig.
   Nå veier prinsessa vår 2470 gram!

Torsdag 25. desember

Mamma og pappa er som sagt på juleferie i Karasjok. 
   Vi har i kveld ringt å snakket med en av pleierne som er på vakt hos Máret Risten. De hadde følgende å rapportere: Máret Risten har vært snill og rolig. Hun har fått morsmelk fra kopp* for aller første gang. Hun har fått mesteparten av måltidene via sonde, men litt melk på kopp ved hvert av måltidene. 
Ellers er det intet nytt å melde.

 
* Kopp anvendes når man først og fremst ønsker at barnet skal ammes, men barnet trenger et alternativ før ammingen er kommet skikkelig i gang.


Onsdag 24. desember

Jepps, nå er det julaften. Tenk at vår lille prinsesse allerede er 9 uker i dag:-) Hun veier presis 2400 gram.
   Det ser ut som Máret Risten har funnet seg til rette her. Værre er det med foreldrene. Vi sliter litt med at vi ikke stoler helt på pleierne. De sier en ting, og gjør noe helt annet. Frustrerende!
   Mamma og pappe er flinke å fortelle pleierne om hvordan vi vil ha det. Noen pleierne synes kanskje vi er altfor flinke til det. I Tromsø ble vi foreldre oppfordret til å gjøre mest mulig selv. Her føler vi at enkelte pleiere blir fornærmet om vi for eksempel selv ønsker å gi ungen vår mat. Kommentaren "jeg har uansett ikke noe annet å gjøre" har mamma hørt flere ganger når hun har sagt at hun selv gir Máret Risten mat. Jaja. Man må bare prøve å ikke bry seg.
   En av grunnene til at vi valgte å reise til Hammerfest var at vi ønsket å ta en tur til Karasjok i jula. 
   I og med at vi ikke har vært så fortrolige med pleierne hadde jeg ikke lyst å reise fra Máret Risten i dag i det hele tatt. Jeg ville at vi bare skulle bli på sykehuset hele jula. Pappa hadde derimot veldig lyst på en liten juleferie. Han forsikret mamma om at Máret Risten vil klare seg fint "alene" noen dager, og at vi begge har godt av å komme oss til Karasjok for å slappe av, samle krefter, spise god julemat og feire jul sammen med familien. Han fikk rett, og jeg kan ikke si at jeg angrer på at vi tok oss en tur.
   Selvom det var trist å reise fra Hammerfest var det fint å komme "hjem". Kanskje ikke så rart, dette hadde vi jo sett frem til i flere uker. Julaften var veldig koselig som vanlig, og julematen smakte bedre enn den noensinne har gjort. Máret Risten fikk mange flotte julegaver:-) 
   Seint på kvelden ringte vi til Hammerfest. De kunne fortelle at Máret Risten hadde badet seg på kvelden og at hun hadde vært rolig siden vi dro. Uhhh, så bra!
   Anja-muottá har i dag vært å tent to lys på grava til Per Áilu og bestemor. Noen andre i familien hadde også gjort det samme. Det var lys på grava da muottá kom til kirkegården.
   Vi både tenker og snakker mye om Per Áilu. I dag er det faktisk to måneder siden han døde.
   
Folkens, tusen takk for alle barsel- og julegavene vi har fått:-)


Tirsdag 23. desember

Vi er kommet til uke 36 (når man tar utgangspunkt i termindatoen). 
   Kuvøserommet her er både slitt og gammelt. Pleierne kan heller ikke sammenlignes med de vi har hatt i Tromsø. Har angret litt på at vi reiste til Hammerfest. 
   Den eneste grunnen til at vi valgte å bli overflyttet hit er at det er nærmere hjem. Hadde det ikke vært for at det nå er jul så hadde vi nok spurt om å få bli lengere i Tromsø.
   I Tromsø har vi ikke hatt noen konflikter med pleierne. Her har vi allerede hatt to ubehagelige opplevelser. Den første episoden endte med at en av pleieren ble irritert, gikk og ble borte resten av vakta. Det hele startet med at mamma ba pleieren suge Máret Risten i nesa fordi hun virket tett og snørrete. Pleieren visste ikke hvilket utstyr hun skulle bruke og hvordan man skulle gjøre det. Mamma viste henne slangen og hvordan den fungerte. Første forsøk var mislykket, så mamma ba pleieren om å prøve på nytt. I det pleieren tok i slangen for å prøve på nytt mistet hun hele greia på gulvet. Mamma mente hun skulle bytte slangen fordi den hadde vært i gulvet, mens pleieren mente at selve tuppen på slangen ikke hadde vært i gulvet. Pleieren ga seg ikke, heller ikke mamma. Det endte med at pleieren ble irritert og forlot rommet. Etter en stund kom en annen pleier med nye slanger. Hun gjorde jobben på ett blunk, da var mamma blid og fornøyd igjen. Den andre konflikten oppsto også da denne berømte slangen skulle brukes. Ohh!
   Det er mange vikarer på avdelingen i forbindelse med jula. Noen av disse pleierne er urutinerte. Enkelte av de er også vel pågående og masete. Vi håper at det blir bedre utpå nyåret når flere av de faste er på jobb igjen. Det er ikke meningen å klage over alle, vi har hilst på noen snille og hyggelige pleiere også.
   Máret Risten veier nå 2400 gram.

Mandag 22. desember

Hipp-hipp hurra. Máret Risten er to måneder i dag. Hun veier 2345 gram!

Uuups, jeg burde ha pumpet meg for lenge siden. Det var det første som slo meg da jeg våknet i dag. For de som ikke vet det så er det ikke alltid like artig å konkurrere med Dagros og Co. Det er slitsomt å pumpe seg hver tredje time, og jeg sliter virkelig med å våkne på natten for å pumpe meg. Men må man så må man. Morsmelk er det beste som finnes her i verden har jeg hørt, så pumpingen må jeg bare fortsette med.
   I dag har jeg både slitt med litt reisefeber, reist langt og havnet på en helt annen planet. Máret Risten har vært så heldig at kontaktpleieren hennes har vært på jobb i natt. Pleieren har skrevet overføringsrapport til Hammerfest, gjort ferdig minneboka og badet henne tidlig på morgenen. Begge har hatt en rolig og fin natt.
   Allerede i går kveld begynte jeg å få kraftig reisefeber, så jeg sovnet ikke før i fire tiden. Det var vemodig å si "hade" til kontaktpleieren vår. Prøvde å takke henne for den fantastiske jobben hun har gjort, men klarte egentlig ikke å si det jeg ønsket. Jeg hadde nok med å svelge den store klumpen i halsen for ikke å miste helt kontrollen over følelsene.
   Ambulanseflyet var bestilt til klokken ti. Klokken ett var det klart for avgang. Flyturen gikk overraskende fint. Máret Risten var stille og rolig, men trengte en ørliten dært med oksygen da vi var på det høyeste. Hun fikk mat på sonde under flyturen. 
   På barneavdelingen i Hammerfest ble vi tatt imot av en forvirret pleier. Uheldigvis kom vi mitt i ett vaktskifte. Máret Risten var utålmodig. Jeg fikk kledd av henne og skiftet bleie. Den svenske pleieren som tok oss i mot var mere opphengt i at jeg burde spise middag enn hvordan pasienten deres hadde det. Hallo! 
   Ohhh, for ett stress det var å komme hit... en virkelig nedtur, både når det gjelder pleiere og lokaler. Ikke det at det kom som ett sjokk at det var slik her, for det har vi jo hørt flere si.
   Utpå ettermiddagen kom pappa, og først da klarte jeg å roe meg ordentlig ned. 
   Vi har sittet på pasienthotellets dagligrom sammen med ett foreldrepar som bor på pasienthotellet. Det er bare to babyer på barneavdelingen, så vi fire har pasienthotellet for oss selv. Babyen som er romkammerat med Máret Risten kjenner vi fra før, de har bodd på samme rom også i Tromsø.
 

Søndag 21. desember

I dag har vi nærmest flyttet ut av pasienthotellet. Volvoen var nesten full da vi var ferdig med å pakke alt i bilen. Kan ikke si at jeg er lei meg for at vi skal flytte ut av dette knøttlille rommet. Hvordan vi har hatt plass til alle sakene på rommet fatter jeg ikke helt. I to måneder har vi bodd i på ett bittelite overfylt rom. Skal ikke klage... for det har gått bra:-) Utrolig bra! Vi har ikke hatt fokus på hverken boforhold eller andre ting, fokuset har vært Máret Risten og ingenting annet. Sikkert derfor det har gått så bra, hehe.
   Pappa startet hjem til Alta med bil i dag. Han kjører til Hammerfest i morgen. Mamma og Máret Risten skal etter planen reise med ambulansefly til Hammerfest i morgen klokken 10.00. 
   I kveld var det konsert på kafeen i sjette etasje. Mamma har vært på konsert med ei mor som har en prematurgutt født 9. november. Det er kjempe koselig at vi har fått så god kontakt med andre foreldre som har premature barn. Vi har faktisk fått så god kontakt med hverandre at vi allerede har snakket om å arrangere treff til sommeren!
   Til slutt må jeg bare fortelle at Máret Risten har fått ett KJEMPEFLOTT vognteppe av en av pleierne. Det var bare sååå fint det lappeteppet hun fikk. Gjett om mamma ble rørt. Pleieren har sydd ca 10 tepper i 2008 som hun har gitt til barn med fødselsvekt under ett kilo. Tenk hvor snilt. Vi setter iallefall ufattelig stor pris på denne gaven. Vet at det er kjempe mye arbeid å sy ett slikt teppe. Tenk at hun gjør dette på fritiden. Det er virkelig beundringsverdig. 
   Máret Risten er fremdeles litt tett i nesen, men hun er ellers i veldig fin form. Det hjelper veldig at hun får saltvann og morsmelk i nesen.

Lørdag 20. desember

I dag har vi vært en tur å kjøpt gaver, husker jeg riktig ble det vel ca 20 gaver. Alle disse gavene skal Máret Risten gi til pleierne og legene som har stått på for oss. Mamma og pappa synes de fortjener en liten oppmerksomhet og en megastor takk for alt de har gjort! Det finnes vel knapt ord som kan brukes for å forklare vår takknemlighet. Pleierne her er noen fantastiske dyktige mennesker! Mange har vi blitt veldig godt kjent med på disse to månedene.
   Mesteparten av dagen har vi brukt sammen med Máret Risten. Hun er ikke så tett i nesen som i går. Hun har også begynt å puste jevnere, det ser ut som hun snart er "helt frisk". I dag er vi bekymringsløse og glade.
   Nå er det langt på natt. Pappa er akkurat ferdig med å pakke gavene til pleierne, mens mamma har skrevet kort til de som skal få en liten overraskelse fra Máret Risten.

Fredag 19. desember

Nå er det ikke mange dagene til vi skal reise til Hammerfest. Kjente i dag at jeg begynte å grue meg mer til avreisen enn det jeg tidligere har gjort. Dere vet nu... :-)
   Da vi kom inn til Máret Risten på morgenen fortalte pleieren at hun hadde spurt om å få jobbe med Máret, siden hun ikke skulle jobbe flere vakter før vi reiser. Åhh! Tenk!!! Det var så... jaaa. Jeg ble så rørt da hun sa dette at jeg faktisk ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. 
    Pleieren jeg skriver om har vært en del hos Máret Risten.
Jeg husker spesielt godt at hun var sammen med oss den dagen familien reiste fra UNN med kista til Per Áilu. At pleieren har vært tilstede for oss i en slik situasjon gjorde det ekstra vanskelig for meg å si "hade" til henne da hun var ferdig på jobb i dag. 
   Det er mange som har gjort en iherdig innsats for Máret Risten og Per Áilu, så jeg vet det blir tøft å si "hade" den dagen vi skal reise. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å fylle bøtter og spann med tårer før vi kommer oss av gårde på mandagen...
   Máret Risten er klar for å reise til Hammerfest. Vi har vært å kjøpt lammeskinn hun kan ha i bagen når vi reiser. I tillegg har hun fått ett høvelig reiseantrekk.
   Máret Risten veier nå 2250 gram.

Torsdag 18. desember

Vi har hatt fullt program fra morgen til seint på kveld. Pappa har vært hos Máret Risten allerede klokken halv fem på morgenen. Egentlig var det mamma som skulle stå opp da alarmen på telefonen ringte i fire tiden på natten. Derimot ble pappa lysvåken. Mamma klarte omsider å våkne. Hun pumpet seg i halvsøvne før hun la seg for å sove igjen. 
   Máret Risten rakk å fylle bleia hele tre ganger i løpet av den tiden pappa var inne hos henne på morgenen. Utpå dagen var pappa sliten og i litt dårlig form, så han sov i flere timer. I mellomtiden var mamma på avdelingen sammen med Máret Risten.
   Máret Risten er fremdeles tett i nesen. Hun har plagdes med ujevn pusting (i løpet av dette døgnet har hun falt i metning ca 5-6 ganger).
   I dag har frøkna vår blitt trillet i seng opp til sjette etasje hvor de tok ultralyd av hodet hennes. Mamma var med. Hun kan fortelle at Máret oppførte seg eksemplarisk under undersøkelsen. Bildene som ble tatt av hodet var fine fikk vi tilbakemelding om. I tillegg til ultralydundersøkelsen har øyenlegen vært å sjekket øynene hennes, også dette så greit ut. Ikke nok med det, pleieren har også tatt en hørselstest på henne. Denne var visstnok også grei.
   Det har vært mye stress i hele dag. På kvelden har det vært rolig. Mamma og Máret Risten har koset seg i godstolen på avdelingen til nærmere midnatt. Før mamma og pappa ruslet ned på pasienthotellet slappet de av med en kopp kaffe på foreldrerommet. Fint å roe seg litt ned før man skal legge seg.

Onsdag 17. desember

I dag er Máret Risten 8 uker gammel😀
   Stakkars lille Máret Risten er fremdeles tett i nesen. Pleierne har byttet sonde og sugd nesen hennes flere ganger for dagen. Hun har i tillegg fått nesespray. Det er trolig den lille tette nesa som har skyld i pustestoppene og den ujevne pustingen de siste dagene. 
   Får dårlig samvittighet når jeg bekymrer meg over at datteren vår er tett i nesen, og at jeg skriver om det som om det er ett kjempe problem. Dette er da egentlig bare en bagatell. På denne avdelingen har foreldre større bekymringer enn at ungen er tett i nesen eller puster litt ujevnt. Hvordan kan jeg i det hele tatt klage... Máret Risten har vært frisk og stabil hele veien. Vi har vært kjempe heldige. Den mest kritiske tiden er forbi. Hun er allerede 8 uker gammel.
   Jeg kjenner at tiden etter at Per Áilu døde har tatt på kreftene. Det er krevende å bo på sykehus i flere måneder. Livet på intensiv avdelingen er til tider stressende med alarmer som piper og nye barn som kommer inn. Kanskje er det normalt at man engster seg for bagateller når man kanskje er litt sliten... Jeg vet at noen timer med søvn gjør underverker, så god natt alle sammen:-)
 
   Selvom jeg er sliten nå så gleder jeg meg allerede til i morgen. Máret Risten venter forhåpentligvis på mamma og pappa allerede tidlig på morgenen. 

Tirsdag 16. desember

Vi er i dag kommet til uke 35 (med utgangspunkt i termindatoen). I dag har Máret Risten skremt mammaen sin litt... hun tok nemlig ett lite pustestopp der hun stille og rolig lå i sengen sin og så seg omkring. Plutselig sluttet hun å puste, ansiktsfargen endret seg og tallet på skjermen dalte ned til noen og seksti. Huff... men heldigvis varte dette bare i ett øyeblikk. Pleieren var snar å komme bort til sengen da dette skjedde. Máret Risten begynte å puste igjen når vi strøk henne forsiktig og snakket til henne. 
   Det er ganske vanlig at premature får slike pustestopp (apneer) på grunn av umodenhet. Vi har vært bortskjemte med at datteren vår ikke har hatt slike apneer siden hun var nyfødt. Det er vel også derfor jeg ble så bekymret... 
   Prøver å fortelle meg selv at legene ikke fjerner metningsmåleren så lenge de ser at Máret Risten trenger den. Har bestemt meg for at jeg ikke skal senke skuldrene for mye... Hver gang jeg har gjort det, har det skjedd ett eller annet... Slik har det vært siden juni!
   Er ikke meningen å skremme hele slekta med å skrive om dette. Det er som tidligere nevnt helt vanlig med små pustestopp på så små barn.
   Bortsett fra den lille pustepausen har vi hatt en strålende dag. Både mamma og pappa har vært med på å veie lille Máret. Denne gangen stoppet vekta på 2124 gram:-)

Mandag 15. desember

Máret Risten puster jevnere nå enn det hun gjorde i går, men er fremdeles litt tett i nesen. Ellers har hun plagdes litt med magen i det siste, så nå har pleierne begynt å gi litt malt i maten igjen. Pleieren har lovet at jenta vår skal få babymassasje i natt slik at hun slipper å bruke så mye energi på "bæsjinga".
   
   

Søndag 14. desember

Máret Risten har vært litt tett i nesen i dag, i tillegg har hun pustet ujevnt i forhold til det hun vanligvis gjør. For å lettere kunne følge med på pusten har de igjen klistret på elektrodene hun tidligere har brukt. Det har også blitt tatt blodprøve av henne. CRP`en var fin, det betyr at hun ikke har fått infeksjon. Prøvene viste imidlertid at blodprosenten var litt lav, så hun har fått blodoverføring i kveld. For sikkerhets skyld har også legene tatt røntgen av lungene hennes, de så heldigvis veldig fine ut. 
   På dagen har pleieren tatt både fot- og fingeravtrykk av Máret Risten. Sist de tok slike avtrykk var da hun var nyfødt. Skal bli artig å sammenligne disse avtrykkene:-)  
   

Lørdag 13. desember

Her er Lucia-jenta vår. Hun har i anledningen Luciadagen pyntet seg med glorien hun av og til bruker. Glorien bruker hun for at hodet ikke skal bli avlangt, men formes riktig. Vi har både badet og veid Máret Risten i dag. Hun veier nå 2025 gram.
   Máret Risten sender en stor klæm til Emilian og takker for det fine Lucia-bildet vi fikk av han.

Fredag 12. desember

Ja her skjer det mye for tiden. Det er ikke bare bare å henge med på alle fremskrittene og forandringene. Nå har pleierne begynt å forberede oss på at Máret Risten snart skal kvitte seg med metningsmåleren. Skummelt.
   Under den siste legesamtalen sa legen at vi nå kan senke skuldrene atter ett hakk. Særlig etter denne samtalen har jeg begynt å tenke litt på hva Máret Risten trenger når vi "flytter" hjem. De fleste jeg kjenner som har fått barn har hatt alt klart lenge før barnet ble født, mens jeg nesten ikke har ordnet med noe! Her en dag fikk jeg faktisk litt småpanikk nettopp på grunn av dette. Tror jeg surfet på alle baby-shop sidene jeg fant på nett... takk og pris for at panikken ga seg før visaen ble funnet. 
   Selvom jeg har hatt litt vegring med å ordne saker og klær til babyen, har jeg faktisk gått igjennom klærne ungene i familien har brukt. I posene var det for det meste gutteklær. Kanskje ikke så rart, den yngste jenta i familien før Máret Risten er jo allerede 15 år! 
   Anja-muottá har sagt hun skal pynte Máret Risten med de kule 70-talls babyklærne vi fant da vi gikk igjennom posene med klær:-) 
   Máret Risten har fått mange flotte plagg i gave. Disse skal jeg få vasket de nærmeste dagene. Nå er frøkna vår blitt så stor at hun snart kanskje kan begynne å bruke noen av de klærne hun har fått:-)
   

Torsdag 11. desember

Som dere ser har Máret Risten nå fått seg seng. Tenk at hun har blitt så stor at hun ikke trenger å ligge i kuvøse lengere. Hun ser ut til å trives i den lille nye senga si. Nå er det slutt på bleieskift i senga. Nå får hun kose seg under varmen på stellebordet når hun skal skiftes på. Babyen vår føler seg veldig komfortabel med det. Det er mye som tyder på at Máret Risten er blitt "stor". Vi ser veldig tydelig at hun ikke er så høyt prioritert av pleierne lengere. Pleierne som har henne har ofte andre barn å passe på i tillegg til vår datter. Slik var det ikke før. Nå er det enda viktigere enn før at vi er tilstede til rett tid. Her har vi hverken tid eller energi til å tenke på advent eller julegaver... Julefeiringen får vi ta til påske når vi er kommet vel hjem:-)

Onsdag 10. desember

Ja nå har det sannelig gått 7 uker siden Máret Risten og Per Áilu ble født. Tiden har jammen ikke stått stille. Minneboka til Per Áilu som pleierne har laget har vi fremdeles på avdelingen. I dag har jeg faktisk bladd i den, det føles både trist og godt å ta den opp av og til. Vi tenker fremdeles mye på Per Áilu, og savner han selvsagt veldig. Tror det blir litt rart den dagen vi skal reise her ifra. Det er her vi har alle minnene fra den tiden vi fikk sammen med han. Her vet de fleste hvordan det var da han var syk og hvordan tiden etter hans død har vært. Her på UNN levde han hele sitt korte liv... mens vi tre skal videre her i livet.
   Det er lenge til Máret Risten er klar for hjemreise, og vi stresser på ingen måte med å komme oss hjem. Legene har sagt at at vi kan regne med å komme hjem rundt termindatoen. Dette er noe vi har vært innstilt på siden september.
   I dag har øyenlegen vært innom avdelingen. Alt så foreløpig greit ut, heldigvis.
   Vår lille solstråle veier nå 1890 gram.

Tirsdag 9. desember

Så er vi nå kommet til uke 34 (når man tar utgangspunkt i termindatoen). Da pappa kom på avdelingen etter legevisitten lå Máret Risten å koset seg uten CPAP`en. Ifølge legene er hun nå så sterk at hun ikke lenger trenger noe pustestøtte. Mamma ble veldig overrasket da pappa fortalte henne dette. Hun ble sånn passe glad og kanskje litt engstelig... Det er ikke så lett å slippe jubelen løs selvom man kanskje har all grunn til å gjøre det. Hvorfor skal man liksom alltid ha en bekymring på lur som setter en stopper for gleden? Litt urettferdig, spør du mamma.
   Ja, vi krysser både fingre og tær for at perioden med CPAP nå er historie. Selve CPAP maskina vil bli trillet bort i morgen hvis hun ikke trenger den. I tilfelle hun måtte trenge den er det fort gjort å hente den frem igjen. Det kan hende at hun blir sliten av å plutselig måtte klare seg uten pustestøtten. Det får tiden vise. Vi tar fremdeles ingenting for gitt.

Mandag 8. desember

I dag har Máret Risten hatt en samisktalende pleier for aller første gang. Alt det historiske som skjer rundt oss blir notert ned her, så dette er intet unntak.
   I motsetning til i går har det vært veldig rolig på avdelingen i dag. Det har til og med vært musestille i perioder, deilig.

Søndag 7. desember

I åtte tiden sto jeg i heisen på tur til avdelingen. Da jeg kom inn på intensiven fikk jeg vite at Máret Risten hadde vært lysvåken siden sekstiden. Hun var nettopp ferdig med CPAP-pausen. Huff... synd at jeg gikk glipp av det våkne øyeblikket hennes.
   Tro det eller ei. Máret Risten våknet faktisk til 9-stellet også. Med tanke på at hun hadde vært våken under den første CPAP-pausen regnet vi med at hun skulle være ganske søvnig, men neida. Mamma fikk benyttet seg av det "gyldne øyeblikket".
   Vi har blitt oppfordret til å kommunisere med babyen vår ved enhver anledning hun er våken. Disse øyeblikkene er spesielt viktig for barnet. Dette kommer også frem i UNN`s prematurprosjekt. Det er synd vi ikke kan bo på samme avdeling som Máret Risten, da hadde det vært mye lettere å være mere tilstede når hun er våken.
   Snuppeluppen vår veier nå presis 1800 gram😀

Lørdag 6. desember

Prinsessa vår har det strålende. Hun spiser, sover og har det bra. Nå som hun er over 6 uker har hun begynt å få jerntilskudd. 
   Máret Risten lager masse knirke- og sutrelyder når hun sover, også kalt premature-lyder. Vet ikke helt når hun har begynt med dette, men synes at jeg hører lydene oftere nå enn før. Kanskje er det jeg som ikke har oppdaget det før... må nesten spørre han pappa om det.
   I dag har det vært "visning" på foreldrerommet klokken 10.30. Tidspunktet ble avtalt av tre mødre allerede i går, og ble i dag gjennomført som planlagt. Mammaen som i løpet av de nærmeste dagene reiser videre til ett lokalsykehus sto for "visningen". På den såkalte "visningen" fikk vi hilse på babyen hennes, tok oss en kaffekopp og var sosiale. Litt artig var det at vi fant på dette med "visning". Det ble liksom ett lite avbrekk fra det vanlige.
 
   PS! Máret Risten har i dag vært uten pustestøtte i 7-8 timer tilsammen.

Fredag 5. desember

Frem til middagstider har det vært tungt. For det første har jeg vært alene med Máret Risten, og for det andre har vi hatt den samme pleieren som i går. Jeg har vært på avdelingen i hele dag, bortsett fra da jeg var å spiste middag. Har rett og slett ikke hatt hjerte til å forlate Máret Risten alene sammen med pleieren. På grunn av pleieren har jeg heller ikke hatt henne på fanget på dagen. Den dårlige erfaringen fra i går er årsaken til avgjørelsen om å la være. Utenom stellene jeg har tatt, har jeg bare sittet ved kuvøsen. Har tenkt veldig mye på hvor mye det betyr at man er trygg på pleieren, og hvor stor betydning det har for hvordan dagen blir...
   På kvelden har vi hatt det kjempe fint. Mor og datter har koset seg i godstolen. Hun som har vært på kveldsvakt er både flink og koselig. De aller aller aller fleste pleierne er det, heldigvis!
   Innimellom har jeg prøvd å være litt sosial, jeg har blant annet spist alle måltidene sammen med to andre mammaer som også er på intensiven. Vi har hatt det virkelig trivelig sammen. Det store samtaleemnet har selvfølgelig vært våre små babyer og hverdagen vår her på sykehuset. 
   Jeg og Ánne Márjá muottá har i kveld vært en snartur på ett kjøpesenter i nærheten. Det var fint å få luftet seg litt. Har ikke vært utenfor døra siden vi var hjemme i Alta, så det var jammen meg på tide.

Torsdag 4. desember

Klokken 8.45 sto en ganske så søvnig mamma opp og småløp til avdelingen. Máret Risten hadde allerede vært lysvåken i en halvtime da jeg kom. Uff, tenk at jeg ikke hadde klart å stå opp tidligere. Fikk skikkelig dårlig samvittighet. Der har den stakkars babyen vært lysvåken i evigheter mens mora bare har ligget å sovet på pasienthotellet. Selv om jeg var veldig seint ute fikk jeg stelt henne og gitt henne litt pupp før avdelingen ble stengt og jeg måtte ut (avdelingen er alltid stengt under den daglige legevisitten). I morgen må jeg stå tidligere opp! 
   På dagen har vi hatt en pleier som nettopp har begynt på intensiven. Det så ut som hun ikke hadde noe særlig kunnskap om premature. Vi kan heller ikke skryte av hennes praktiske ferdigheter. Pappa og Máret Risten måtte blant annet avbryte fangkosen på dagen fordi pleieren ikke klarte å kle på henne CPAP-lua mens hun lå på fang. Barnet måtte dermed legges tilbake i senga får at hun skulle få på seg lua etter CPAP-pausen. Det er en stor belastning for premature å bli flyttet frem og tilbake (fra fang til seng og tilbake igjen). Pappa besluttet derfor at det var best å ikke ta henne på fang igjen. Fangkosen ble på grunn av den klønete pleieren avsluttet lenge før planlagt. Irriterende og unødvendig.
   Kveldsrapport: Gullet vårt er nybadet og virker fornøyd. Hun veier 1697 gram:-)

Onsdag 3. desember

Máret Risten er 6 uker i dag. Pleieren har tatt av alle de tre elektrodene (ledningene med sensor) som har vært festet til kroppen hennes. Nå er det kun ett tall som vises på skjermen og det er oksygenmetningen.
   Frøkna vår har vært veldig opplagt og våken ved morgenstellet i 8-9 tiden. Slik har det vært de siste dagene. Vi må nok endre på døgnrytmen slik at vi selv kan ta oss av stellet før legevisitten på morgenen.

Tirsdag 2. desember

Vi er i dag kommet til uke 33 (når man tar utgangspunkt i termindatoen). 
    Máret Risten har fått smake på pupp for aller første gang. Det har gått over all forventning. Hun smattet og åpnet munnen nesten momentant etter at hun ble lagt inntil mamma. Hun var rund i øynene og det så ut som hun tenkte "eeendeeelig" da hun prøvde å få i seg noen dråper melk. Mamma og pappa synes selvfølgelig dette var kjempe stas. Det at hun allerede i dag ble lagt inntil mammas matstasjon kom kanskje litt brått på. Hun er jo fremdeles veldig liten. Målet for de nærmeste ukene er at hun skal bli kjent med puppen og at hun får brukt sugerefleksen. Vi forventer ikke at hun skal klare å ta til seg mat på denne måten enda.

Máret Risten cealká odda fuolkái olu dearvvuodaid ja buorrestagaid. Man suohtas go lea stoahkan skibir nuppe beal luotta. Beassaba nubbi nuppi galledit go oktanagas deaivaba leat Jorbajeakkázis:-)


Mandag 1. desember

Máret Risten veier nå 1585 gram. Vi synes at hun er blitt så stor at vi nesten glemmer at det fremdeles er to måneder til termindato.
   Den vesle prinsessa vår får mat omtrent hver tredje time.
Som oftest våkner hun til måltidene av seg selv. Vi prøver å være hos henne før hun skal ha mat. Pleierne sier det er fint for henne at hun kan våkne til mammas og pappas stemme. Vi vil selvfølgelig være så mye til stede som mulig. På morgenen ser ikke Máret Risten til foreldrene sine, for da ligger vi å sover. Derimot er vi ofte hos henne ved midnatt... mange ganger enda senere. Vi er to natteranglere. Døgnrytmen blir det så som så med når man sover noen timer enten på dagen eller kvelden. Hver gang man setter seg ned i godstolen på avdelingen sammen med Máret Risten så sovner man av. Man registrerer bare så vidt at pleierne styrer med kuvøsevask og andre ting like ved siden av. Av og til har det til og med vært vaktskifte uten at man har fått det helt med seg.

Søndag 30. november

Ja nå er det atter igjen blitt natt. Jeg kommer akkurat fra avdelingen. Etter planen skulle jeg bare hente flasker og samtidig si god natt til Máret Risten, men hun var urolig så jeg kunne liksom ikke dra fra henne før alt var i orden. Har sittet på avdelingen en god stund å prøvd å trøste henne. Máret Risten har i dag hatt veldig dårlig fordøyelse. Pleieren mener hun kanskje har vært så sliten av den lange CPAP pausen under fangkosen at hun derfor ikke har hatt nok energi til å fordøye maten. Nattevakten og jeg er blitt enige om at hun ikke skal ha noen pauser i løpet av natten, slik at hun får slappet av ordentlig. CPAP pausen på dagen ble nok i lengste laget. Den siste halvtimen jeg hadde henne på fang (uten CPAP) merket jeg at hun var sliten. Siden pleieren hadde tatt lunsj, og hun andre på avdelingen var opptatt, måtte vi vente lengere enn nødvendig med å få CPAP`en på igjen. Nattevakten syntes det var dumt av pleieren ikke var tilgjengelig under CPAP pausen, og har skrevet rapport om dette. Slikt skal ikke gjenta seg. Må bare si at det ikke er en av våre faste pleiere det er snakk om her. Pleieren jeg forteller om har jobbet som vikar i noen dager, og har nå reist tilbake til Sverige igjen. Hun var forresten ei veldig flink og hyggelig dame, bortsett fra at hun tok lunsjpause på ett uhøvelig tidspunkt.
   Bortsett fra den altfor lange CPAP pausen er det ikke noe spesielt som har skjedd i dag.

Lørdag 29. november

Det har blitt tid til både to fangkos og bading i dag. 
   Tiden går fort. Jeg synes faktisk ikke det er så lenge siden Máret Risten var så liten at det eneste vi gjorde var å se på henne. Av og til holdt vi hendene våre forsiktig over henne for at hun skulle få ro og trygghet. Det var slik det var da. Nå er det anderledes, nå kan vi både kose med henne og stelle henne:-)
   Máret Risten virker sterk og er frisk. Redselen for at hun skal bli syk eller at noe skal skje henne kommer allikavel snikende av og til. Infeksjon er den største trusselen for premature siden de har dårlig immunforsvar. Alle på intensiven er nøye med hygienen, vi er flinke med å sprite hendene før vi tar på henne, og det er strenge regler for hvem som får komme inn på avdelingen. Vi håper så inderlig at hun skal holde seg frisk, og at vi bare kan nyte dagene her på sykehuset.

Fredag 28. november

Vi er to lykkelige foreldre til ei lita jente som har passert 1500 gram. For å være presis veier hun nå 1503 gram.
   Máret Risten har hatt korte CPAP pauser når hun har vært på fang hos mamma og pappa. Dette er første gang! Foreldre med premature barn vet at dette er en milepæl for oss. Det er bare helt fantastisk å kunne nyte en liten stund av fangkosen uten slanger som suser og er i veien.

Torsdag 27. november

Under fangkosen i dag har mamma og Máret Risten hatt besøk av fysioterapauten. Vi lå å sov da hun kom, så jeg vet jammen ikke om vi har fått med oss alt hun har fortalt. Noe har vi vel fått med oss: Alle barn som er under 1500 gram når de blir født for jevnlig oppfølging av lege og fysioterapaut. Fysioterapauten skal en av de nærmeste dagene observere frøkna vår. De skal filme henne og analysere bevegelsesmønsteret hennes. 
   Máret Risten har begynt å få visse soverutiner. Hun våkner ofte en halvtimes tid før mat. Vi prøver å være på avdelingen før hun skal få mat, slik av vi får stelt henne selv. Nå synes vi at vi begynner å få dreisen på å stelle henne. Både hun og vi er avslappet og rolige under hele stellet. Máret Risten er ofte mest våken og opplagt under stell, noen ganger også like etter stell. Disse små stundene er som gull for oss:-)

Onsdag 26. november

Máret Risten er nå 5 uker gammel. I ettermiddag har hun koset seg på fanget til pleieren som er på kveldsvakt. Siden mamma og pappa har vært hjemme i Alta fra mandag til i dag, har pleierne tatt seg av fangkosen. Máret Risten har oppført seg eksemplarisk mens vi har vært borte. Den samme rapporten har vi også fått de gangene vi har ringt avdelingen.
   Selvom vi har hatt det fint hjemme, var det veldig godt å komme tilbake til Tromsø igjen. Det har tatt mange uker å bearbeide tanken på å reise hjem. Mange takk til pleiere og foreldre på avdelingen som har fortalt oss om hvor viktig og nødvendig det er å dra hjem i løpet av oppholdet for å samle krefter:-)
   Som sagt reiste vi til Alta på mandag. Egentlig skulle vi reist på søndag men da ble selvfølgelig flyet kansellert. Det gjorde det forresten også den dagen vi skulle reise hjem i begravelsen til Per Áilu. 
   Det var en veldig stor påkjenning å reise fra Máret Risten, og jeg følte meg både tom og utslitt når vi endelig kom frem. Samtidig var det utrolig herlig da vi plutselig sto på trappa hjemme! 
   Selvom vi har koblet av mens vi har vært hjemme har det vært mye stress for oss begge. Vi har hatt fullt program fra morgen til seint på kveld. I og med at jeg ikke har vært hjemme på to måneder og i tillegg vært mye sengeliggende siden slutten av juni, har det vært ekstremt mye å ordne. Har vasket og styrt, ryddet unna hagemøbler og hageutstyr, vært på stellebordjakt, og i tillegg fått gjort unna alt av ærender. Far i huset har stresset med oppgavene som skal leveres i forbindelse med neste samling, så han har også hatt mer enn nok å gjøre. Som dere skjønner har vi hatt så mye tid og overskudd til familie og venner. 
   I kveld før vi reiste var vi på kirkegården å tente lys på grava til Per Áilu og bestemor. Anja-muottá, mamma og pappa hadde en fin og stille stund på kirkegården....
   Nå er klokken snart halv ett på natten, Máret Risten har vært på fanget til mamma i flere timer. Hun er visst også litt av en natterangler. Nå må vi vel legge oss. Sender en nattaklæm til Anja-muottá som "bor" sammen med oss i Alta, savner deg allerede.

Tirsdag 25. november

Nå er vi kommet til uke 32 (når man tar utgangspunkt i termindatoen).
Vikarpleieren som har vært hos Máret Risten i kveld kan fortelle følgende: Vekta stoppet på nøyaktig 1400 gram i dag, (hun veies nå hver tredje dag). Hun har hatt to CPAP pauser, første pausen var på ca 50 minutter, mens pausen på kvelden var på ca 1 time. 
   Máret Risten har vært på fanget til vikarpleieren i kveld.

Mandag 24. november

I dag har Máret Risten klart seg uten CPAP (pustestøtte) i nesten en time!!!
   Det ser ut som lungene hennes er sterke. Vi gleder oss til hun kan slutte med CPAP`en. Det kommer ikke til å skje over natten, men med gradvis tilvending uten. Det er ofte kondens i CPAP slangene, og vi synes det er grusomt hver gang den lille nesa til Máret Risten får en dusj. Lua som holder slangene fast strammer, i tillegg suser CPAP`en veldig. Vi ser frem til den dagen hun kan klare seg uten pustestøtte. Det er vanskelig å anslå hvor lenge hun må ha CPAP, kanskje i 2-3 uker til.
   Máret Risten har fått tilsammen 1 ml morsmelk via sprøyte i munnen ved ett av måltidene.

Søndag 23. november

Máret Risten har hatt besøk av áhkku i helga, hun har vært innom avdelingen hver dag. Áhkku har ikke bare vært innom på besøk, men hun har også skiftet bleie på Máret Risten to ganger. 
   Det har bare blitt ett fangkos på jenta vår i dag. Vi har hatt bading på programmet i kveld, det har derfor ikke blitt tid til noe annet. Det er andre gang Máret Risten får bade seg. Denne gangen er det pappa som har holdt henne under badingen. Mamma har tatt seg av selve vaskingen. Pleieren har sørget for oksygentilførsel (hun har ikke hatt CPAP under badingen, bare litt ekstra okygen). Det gikk veldig greit å bade vår lille tøffing, må innrømme at vi begge var en smule nervøse. Etter badet fikk Máret Risten mat både via sonde og med sprøyte i munnen. Det så ut som hun var fornøyd med badingen og sist men ikke minst når det var tid for mat igjen.

Lørdag 22. november

På bildet ser dere familiens lille kosekrok. Her bruker vi daglig å slappe av. Dette bildet er tatt i kveld da pappa og Máret Risten hadde kvalitetstid sammen. 
   I anledning Máret Ristens 1 månedsdag har pleierne heist opp flagget i ett av stativene. 
   Dette er en gledens dag, tenk at vår datter allerede er 1 måned gammel. Samtidig går våre tanker til Per Áilu, og med ett blir man kjempe trist. Máret Risten skulle så absolutt fått feiret denne dagen sammen med lillebroren sin, men slik ble det altså ikke... Mange ganger kommer tankene om hvordan det ville vært om han var sammen med oss. Uansett hvor mye vi savner vår lille gutt, så vet vi at han har det best der han er nå. Det er bare litt vanskelig å innse det av og til. Plutselig kommer sorgen og savnet som et slag i ansiktet, og millioner av tårer begynner å trille... Sånn er det bare.
   Selvom jeg har skrevet en del om savn og sorg vil det ikke si at det har vært en trist dag. Vi har hatt en utrolig koselig dag sammen med familien som er på besøk i Tromsø. 
   Máret Risten sprer mye glede og optimisme. I dag gleder vi oss over at hun veier 1343 gram.

Fredag 21. november

I dag har vi hilst på to nye pleiere, hun ene har jobbet i kveld og hun andre skal passe på Máret Risten i natt. Vi har snakket litt med begge to. Vi er trygge på at frøkna vår er i gode hender, selvom de ikke kjenner henne fra før. Pleierne har lest historien om Máret Risten og har via detaljerte rapporter blitt litt kjent med henne. Vi er trygge på disse pleierne selv om de er nye for oss, de er erfarne og virker dyktige.
   Áhkku har vært hos Máret Risten på avdelingen i kveld. Det nærmer seg en måned siden hun sist så henne, så det var veldig stas for oss alle at hun kom på besøk. Det er bare besteforeldre og máttaráhkku som får komme inn på avdelingen. Alle andre må nøye seg med å besøke mamma og pappa. 
   Forrige søndag var Brita máttaráhkku her. Da hun var innom på besøk var avdelingen stengt på grunn av den daglige legevisitten. Máttaráhkku fikk desverre ikke sett hvor stor Máret Risten er blitt siden sist. Det kan hende at både máttaráhkku og besteforeldre rekker å besøke oss flere gang før vi kan reise hjem.

Torsdag 20. november

Sakte men sikkert går prinsessa vår opp i vekt, nå veier hun 1296 gram.
   Tidlig i morrest har pleieren flyttet kuvøsen til Máret Risten. De venter atter en ny pasient på avdelingen, derfor har de flyttet henne noen meter. Nå har hun fått plassen Per Áilu hadde. Selv om frøkna vår er den minste på avdelingen er hun veteran. De ungene som var på rommet da tvillingene våre kom, har flyttet videre innover i avdelingen (nærmere utgangen). Vi regner med at det tar en stund før Máret Risten blir flyttet.
   En av pleierne har tatt bildet dere ser. Det er bare så søtt. Mon tro om hun tenker på lillebror mens hun folder sine hender små. Kanskje ber hun en liten bønn...

Onsdag 19. november

Tiden flyr. I dag er jenta vår fire uker allerede. Ikke nok med det, men hun har også fått prøve å ligge uten CPAP (pustehjelp) i dag. Det klarte hun helt fint. Fra nå av skal hun gradvis vende seg til å klare seg uten CPAP. Mamma synes det er litt skummelt når de tar av lua og slangene blir fjernet fra nesa, men det vender man seg vel fort til. Jeg trøster meg selv med at hun blir overvåket selv om CPAPen ikke er på. Det er betryggende å vite at pleierne vet hvor mye hun tåler. CPAP pausene er ett godt tegn på at lungene er sterke og at hun har god kapasitet.
   Vi har feiret dagen med ett fangkos utenom det vanlige, Máret Risten har nemlig fått ligge i armkroken til mamma. Hun så ut til å trives for hun var våken i en lang periode. Da hun ble lei all praten til mamma sovnet hun av, og hun ble lagt på mammas fang slik hun vanligvis pleier å ligge.
   I kveld har vi vært ute på restaurant. Elle áhkku og Ragnar áddjá hadde invitert mamma, pappa og Ánne Márjá muottá ut for å spise biff. Det var utrolig koselig. Tror vi begge trengte å koble litt av fra det daglige livet på sykehuset. Vi har nesten ikke vært utfor døra på UNN siden vi kom hit. To gang har vi vært hos Ánne Márjá muottá å spist middag, bortsett fra det har vi bare vært noen små raske turer på butikken for å kjøpe det mest nødvendige.

Tirsdag 18. november

Ja i dag er vi kommet til uke 31 når tar utgangspunkt i termindatoen. Det er vanlig å regne "svangerskapsuker" frem til termindato, deretter begynner man å telle dagene fra null. 
   Det har vært en del nye barn innom på avdelingen i kortere perioder. De fleste er fullbårne og ganske høylytte. Unden fangkosen i kveld fikk Máret Risten ørepropper i ørene. Hun likte dårlig at naboen var sint og skrek.
   Nå veier Máret Risten 1257 gram. Hun veide litt over 800 gram da hun ble født. Fire dager etter fødselen var hun nede i 730 gram. Ikke rart vi synes hun er blitt både stor og tung nå.  
   Alle vi tre her i Tromsø sender en stor klem til áhkku og Máret Risten áhkku som har vært å tent lys på grava hvor Per Áilu ligger.

Mandag 17. november

Blodprøvene som ble tatt av Máret Risten i morrest viste at blodprosenten hennes var lav, derfor har hun fått blodoverføring i dag igjen. Det er fjerde gang hun får det siden hun ble født.
   I ettermiddag har hun fått sitt aller første bad. Hun ble badet av en pleier som vi alle tre kjenner veldig godt. Studenten som skal være sammen med pleieren til nærmere jul var også til stede. Hun hjalp til med å holde C-PAPen på nesa, slik at Máret Risten også under badingen fikk pustestøtte. Mamma hjalp pleieren å vaske lille Máret, mens pappa filmet seremonien. Det så ut som hun likte å bade seg, for hun var rolig og avslappet under den nøye planlagte begivenheten. Når hun var ren og tørr hjalp pappa til med å få på henne bleie og body.
   I tillegg til pleieren og studenten var det også en forsker til stede under seansen. De neste tre-fire årene skal hun forske på hvordan erfarne pleiere bruker hendene sine i forbindelse med stell av små barn. Vi har sagt ja til at hun skal få observere pleierne når de tar seg av Máret Risten. Det er viktig at det blir forsket på slike ting synes vi. 
   I dag har det ikke blitt noe fangkos på vårt lille sjarmtroll. Hun har hatt så mye på timeplanen i dag så vi får ta det i morgen.

Søndag 16. november

Vi begynner med å fortelle at dagens vekt stoppet på 1214 gram.
   Når jeg kom på avdelingen på formiddagen var pleieren i gang med å ordne ny kuvøse til Máret Risten. Etter at hun hadde vært på fang var alt klart, og hun kunne for første gang legge seg i en seng. Kuvøsen hun nå har fått kalles også for varmeseng. 
   Det var ganske overraskende for oss foreldre at hun på ett så tidlig tidspunkt kunne flytte ut av kuvøsen med vegger, tak, og styrt temperatur- og luftfuktighet. 
   Må si at vi begge to synes det er kjempe stas at hun nå har fått åpen kuvøse. Følelsen av å komme nærmere sin egen datter er plutselig blitt helt anderledes nå. Det er så deilig å slippe å kommunisere med henne igjennom en glassvegg.
   På kvelden fikk vi atter en gledelig overraskelse. Da vi kom inn til prinsessa vår hadde hun fått på seg klær for aller første gang. En "bitteliten" hvit body, som var mange mange nummer for stor, hehe:-) Tenk at man kan bli så glad for så lite. Hele livet er blitt satt i perspektiv... og man tar ikke den minste ting som en selvfølge.

Lørdag 15. november

Máret Risten har vært litt varm i natt, så pleieren har latt henne ligge uten teppe på morgenkvisten. Hun synes ikke noe om dette, og har svart med å være urolig.
   Temperaturen hennes har variert en del i hele dag, hun var også ganske varm like før fangkosen. Etter flere timer ute av kuvøsen hvor hun har fått ligge hud mot hud ble temperaturen heldigvis normalisert igjen. 
   Pleierne mener at Máret Risten begynner å bli stor for kuvøsen hun ligger i, og at den er for varm for henne. Det er for tiden ingen ledige åpne kuvøser på avdelingen. Pleierne løser "problemet" med å åpne dørene på kuvøsen hennes når de ser at hun blir varm.
   I dag har vi lagt ut noen nye bilder av datteren vår på nettsiden. 
   

Fredag 14. november

Historisk bleieskiftarbeid: I kveld har vi skiftet på Máret Risten i lag for aller første gang. Tidligere har vi delt på å skifte på henne sammen med en pleier. Vi følte oss vel ikke helt trygge på at vi skulle skifte på henne uten hjelp fra pleieren, men vi tok utfordringen. Kan fortelle dere at det gikk ganske bra. Vi brukte vel to bleier før vi var i mål, pluss at diverse pledd måtte hives til vask etter bleieskiftarbeidet. Fordøyelsen var det ingenting å si på i dag, uten at vi går videre inn på detaljer😀    
   Vekta stoppet i dag på 1197 gram. Matmengden blir ikke lenger økt hver dag, derfor blir hun ikke veid så ofte som før.

Máret Risten, mamma og pappa vil gjerne takke for alle de fine blomstene, hilsningene, gavene, diktene, oppmuntringene, hjelpen og støtten vi har fått både i den tøffe svangerskapsperioden og etter fødselen. 
   Familie og venner som har vært flittig å besøke mamma da hun var sengeliggende hjemme i Alta og her i Tromsø før fødselen fortjener en ekstra stor klem:-)

Torsdag 13. november

Máret Risten har litt av ett temperament, i dag har jeg sett henne illsint for første gang! Mamma ble forskrekket da den lille snille jenta slo seg vrang under skiftingen av C-PAP*. Hun skrek, vridde seg og klep mamma i fingeren så hardt hun klarte. Rart at ett så lite menneske på bare litt over ett kilo kan være så utrolig sterk! Vi har nok fått ei datter med bein i nesa. Allerede nå viser hun at hun er litt sta, og vil ha viljen sin. Pleierne sier at hun er "ei bestemt lita dame", for hun er av og til langt ifra enig med beslutningene de tar i forhold til henne.
   Under fangkosen på dagen har pleieren byttet ut kuvøsen hennes, dette gjøres en gang i uken.
   Dagen i dag har vært ganske lik de andre dagene. Máret Risten har også i dag hatt litt mageknip, så i morgen skal hun begynne å få litt malt i melken igjen. I perioder har hun vært veldig våken og opplagt. Man ser tydelig at kapasiteten hennes øker etter hvert som dagene går. Vi er kjempe stolte av vår nydelige datter, og nyter hvert sekund sammen med henne😀

* CPAP brukes som pustestøtte for barn som klarer å puste selv. C-PAP`en blåser varmet og fuktet luft ned i lungene slik at lungene holdes utspilt og det blir lettere å puste. (Dere har sikkert sett at Máret Risten har en maske over nesen, den er koblet til C-PAP maskinen via en slange).

Onsdag 12. november

I dag er det tre uker siden storesøster Máret Risten og lillebror Per Áilu ble født. Rart å tenke på hvor mye som har skjedd på de få ukene, og hva vi har opplevd av glede og sorg. Mamma husker godt da pappa like etter fødselen kom på oppvåkningen å fortalte hvor friske og fine de små babyene var. Angsten for at det kom til å gå galt var nesten borte, og vi gledet oss veldig over at vi var blitt en familie på fire. Lite visste vi da om hva som skulle skje de neste to dagene, og hvor syk lillebror ville bli... 
   Tiden vi fikk sammen med Per Áilu kommer ofte i minnet, om og om igjen "opplever" vi de intense sekundene, minuttene og timene vi fikk sammen med han. Han var så tapper, en tøffing, og kjempet til siste slutt...

Máret Risten er også en tøffing. Hun er fremdeles veldig liten, men ser ut til å klare seg bra både i kuvøsen og når hun får komme ut. Hun har også i dag vært veldig snill. Vidunderet veier nå 1100 gram.

Tirsdag 11. november

Vi lever i vår egen lille verden, vi med barn på nyfødt intensiven. Av og til har jeg på følelsen av at man ikke gjør annet enn å gå mellom pasienthotellet og avdelingen. Takk og pris for at det det såkalte "hotellet" er på selve sykehuset. I korridoren og i heisen treffer vi ofte på foreldre som også går mye til-og-fra. Jeg sliter ofte med litt dårlig samvittighet siden jeg føler at jeg ikke tilbringer nok tid hos Máret Risten. Har snakket med flere mammaer som også sier det samme. Jeg prøver å tenke at jeg bør slappe litt av når lillepia er rolig eller sover, men det er ofte enklere sagt enn gjort.
   Máret Risten har vært både snill og rolig i dag. Hun har i tillegg sovet veldig godt, under fangkosen var hun våken ganske lenge😀 Det er mye som skal klaffe i forhold til fangkosen: pumping, bleieskift, og måltider på pasienthotellet. I dag passet det slik for prinsessa vår at hun var på fanget midt i middagstiden. Noen dager må man ofre både middagen og kveldsmaten. Siden middagen bare blir servert fra klokken 14-15, blir det ofte til at vi bare tar en burger på Narvesen. Det har blitt bra mange burgere siden vi kom hit... Matstellet på pasienthotellet er elendig, både tidspunkter og selve maten. Det blir til at man ofte må kjøpe usunn mat på Narvesen fordi man ikke rekker måltidene, eller fordi man rett og slett ikke klarer maten som serveres.
  

Mandag 10. november

Nå veier Máret Risten 1070 gram. Det er lett å se at hun har lagt på seg, søte bollekinn har hun fått, armer og bein har også blitt mere kraftig. Synes hun har forandret seg utrolig mye bare de siste dagene.
   Både i går og i dag har hun vært veldig våken både under og etter stell. Hun får mamma og pappa til å sprudle av glede når hun ligger fornøyd i "hybelen sin" og følger med på hva som skjer rundt henne.
   Máret Risten får morsmelk igjennom en sonde (det er et tynt, mykt plastrør som legges ned gjennom nesen/munnen til magen). På begynnelsen av måltiden får hun også noen dråper melk i munnen. Det er viktig at hun vender seg til smaken, når hun blir litt større skal hun begynne å få pupp. Mamma gleder seg veldig til vi kan starte med det prosjektet.
   
Her en dag kom det en ny unge på avdelingen. Babyen er på størrelse med Máret Risten når hun ble født. Må innrømme at det er sterkt når det kommer nye barn inn... når man ser alle instrumentene, slangene, ledningene og medisinene tilkoblet. Det er som å gjennoppleve de første dagene til Máret Risten og Per Áilu. Det er bare så sterkt... håper så inderlig at det går bra med det barnet.

Søndag 9. november

Hipp hurra! Vår lille datter veier nå litt over ett kilo (1046 gram). Pleierne har veid henne to ganger for å være sikker på at vekten stemmer. Hun som veide henne i går var usikker på om vekta stemte, men i dag gjør den iallefall det. Máret Risten har i anledning vektøkningen fått flagg på kuvøsen sin. Her på avdelingen flagges det ved kilos-dager og ved andre begivenheter/fremskritt.
    Etter at Máret Risten måtte begynte med antibiotika har hun plagdes litt med fordøyelsen, så hun har ikke vært heelt fornøyd. Hun har hatt litt problemer med å finne roen, også når hun har vært på fanget.
 
   Vi har sagt det før, men sier det igjen. Vi er så utrolig takknemlige for den jobben pleierne på nyfødt intensiven her gjør. Den pleien, omsorgen og kjærligheten de gir vårt barn her på UNN gjør at dagene våre ikke er så tunge selvom vi er på sykehus.

Lørdag 8. november

Lillepia vår er i god form i dag. Infeksjonsprøvene som er tatt er negative og det ser ut som det var en falsk alarm😀
Hun har lagt på seg og vekta stoppet på 964 gram i dag.

På pumperommet treffer kona på mange av de som er på avdelingen, og i dag traff hun på en som visstnok hadde et stærkt behov for å klage til andre og serverte sin "sørgelige" historie. Hun hadde det visst skikkelig trasig. Hun har født 3 uker for tidlig og må belage seg på å være her 1hel uke med babyen.😮 Et friskt barn... Jeg spør meg selv!  Er ikke det en gledens tid? Å endelig få holde barnet man har ventet på? Tilsynelatende ikke for alle. Enkelte skjønner bare ikke hvor heldige de er.
   Er det folks dummhet eller uvitenhet som er skyld i det? 
Oppholde seg på en avd. med premature barn og søke sympati der? Sympati for hva? At du har et friskt barn og må være på sykehuset i 1 uke?
   Hverdagen til flere foreldre her dreier seg om barnet deres vil leve og en dag få oppleve å komme hjem. Flere av oss har også mistet de små.
 
Noen vil nok sikkert bli provosert av dette, og for de som gjør det så ber jeg de lese teksten flere ganger helt til de forstår hva som står der.
 

Fredag 7. november

Dagen i dag har vært preget av at Máret Risten har vært i dårlig form. Hun har vært veldig slapp og varm. Blodprøvene har ikke vært helt optimale, og viste blant annet at blodprosenten var litt lav. Pleierne og legen trodde at dette kunne være årsaken til at hun ikke var i form, og ga henne derfor blodtilførsel. Da hun ikke ble i bedre form etter dette, ble de mistenksomme på at hun kanskje har fått infeksjon. Får å være på den sikre siden vil hun få antibiotika i noen dager. 
   Under stell på ettermiddagen bæsjet hun ganske mye, og etter dette ble hun faktisk i mye bedre form. Det kan hende at hun har plagdes med magen og derfor vært slapp... men det er umulig å si...
   Må innrømme at mamma har vært litt småstresset og engstelig siden prinsessa ikke har vært helt i slaget. Det gjør så ufattelig vondt å se at barnet man elsker over alt på denne jord ikke har det helt bra. Det er mange tanker som svirrer i hodet når man sitter på intensiven og stirrer på skjermen som viser for lave eller for høye verdier. Verden stopper liksom opp, man "glemmer" nesten å puste.
   Dere aner ikke hvor lettet vi ble i ettermiddag når vi så at hun kviknet til, og verdiene på skjermen ble fine igjen. Hun har vært i god form i hele kveld, og da vi var innom henne ved midnatt virket hun fornøyd😀

PS! Gullklumpen vår veide i dag 937 gram.

Torsdag 6. november

Enda en dag er over.
Máret Risten har begynt å legge på seg igjen. Vekta stoppet på 914 gram i dag og hun ser ut til å trives.
   Vi begynner å få rutiner på det vi gjør her, så dagene er ganske like😉 De består for det meste av å besøke vår prinsesse, surfe på nett, tur på kafeen, og for mor sin del pumpe melk🤭

Onsdag 5. november

Denne dagen har gått fort synes jeg. Vi har vært på bytur i dag. Ánne Márjá har vært guiden vår så vi har shoppa litt. Máret Risten har fått "fangekos" av mamma i kveld og har som vanlig hatt en rolig dag. Vekta hennes har gått litt ned i dag også. Hun veier nå 882 gram. Men som nevnt tidligere så er det helt normalt for premature barn å svinge i starten med vekta.

I dag er det 2 uker siden våre små ble født.

Tirsdag 4. november

Máret Risten er i dag 29 uker beregnet utifra termindato som er 20. januar. I den anledning har pleierne blant annet målt hodeomkretsen på henne. Mamma har fått se henne uten lue for første gang. I og med at mamma ikke var tilstede hos Máret Risten og Per Áilu like etter fødselen har hun ikke fått med seg slike ting, men det har derimot pappa gjort. Máret Risten må alltid ha på seg lue så lenge hun er koblet til maskiner, dette for å holde slanger og ledninger på plass.
   Máret Risten har fått litt ekstra oksygentiførsel i dag, men det er ikke snakk om så store doser, så vi tar det hele med ro. 
   I dag veide vår lille prinsesse 905 gram, hun er gått litt ned i vekt siden i går. Det er helt vanlig at premature barn går litt opp og ned i vekt, men vi håper jo selvfølgelig at hun hele tiden bare skal legge på seg.

Ánne Márjá-muottá har også i dag vært på besøk hos mamma og pappa. Hun har stort sett vært innom hver dag siden mamma ble innlagt på UNN 25. september. Det tar ikke mange minuttene for henne å springe fra Universitetet og hit, og det synes vi er supert.

Mandag 3. november

Vi har nettopp vært hos Máret Risten. Hun har plagdes litt med luftsmerter i dag, i tillegg har hun vært litt varm. Pappa har dullet med henne så hun skal finne roen for natta. 
   Máret Risten har fått blodoverføring i dag, så lenge det taes mange blodprøver av henne er dette nødvendig.
   Nå har vi vært her i såpass mange dager at vi begynner å få visse rutiner her. Vi er med på å stelle/skifte på Máret Risten, og har henne på fanget når det passer. I tillegg er vi innom avdelingen mange ganger i løpet av en dag bare for å se til henne, og for å høre hva pleierne har å fortelle. Dagene går rimelig fort her, det blir bestandig veldig seint før vi kommer oss i seng. Det ser ut som pleierne er blitt vante til av vi kommer på avdelingen ved midnatt. Vi må liksom ha vår lille familiestund sammen før vi kan ta kveld😀

PS: Vekta hennes viser 920 gram i dag

Søndag 2. november 2008

Mamma og pappa sin lille prinsesse veier nå 862 gram, og fortsetter å vokse etter "kurven sin". 
   I dag har vi snakket med en av legene på avdelingen om at vi ikke er fornøyde med pleieren som har hatt Máret Risten på natt i helga. Han har lovet å videreformidle saken til avdelingssykepleier. I tillegg skal pleieren bli orientert om dette når hun kommer på nattevakt i kveld. Må bare si at det er første gang vi tar opp en slik sak, og at vi ellers er superfornøyde med pleierne Máret Risten har.
   Máret Risten er frisk og fin, og vi gleder oss over hver dag som går. Det er vanlig at de fleste barn for noen tøffe dager i løpet av oppholdet på nyfødt intensiven, så man tørr ikke å slappe helt av selvom alt ser veldig bra ut. Håper Gud hører på mammas bønn om Máret Risten skal holde seg frisk, og at det skal gå bra med henne.

Jeg har vært mye på nett og lest om hvordan det er å være tvillingmamma, når man har mistet den ene... Har funnet mange trøstens ord på nett, og lest mye om hvordan det kan føles når man både gleder seg og sørger på samme tid, kjenner meg så godt igjen... 
   I dag er det allehelgenssøndag. Det er den
søndagen i kirkeåret hvor man minnes de av våre kjære som døde i perioden fra sist allehelgensdag. Føler ett så ufattelig stort savn over vår kjære lille gutt, det er bare helt umulig å beskrive det med ord... får det liksom ikke til... Det er rart å tenke på at navnet til vår lille engel har blitt lest opp under Gudstjenesten i Elvebakken kirke i dag. 
   Lille Per Áilu, vi tenker på deg hver eneste dag... du vil alltid være med oss hvor vi enn går.

Lørdag 1. november

I dag har vi hatt en ganske fin dag, alle tre. Pleierne som har vært hos Máret Risten på dagen og på kvelden er pleiere både Máret Risten og vi kjenner godt. Ikke alle de kjente pleierne har helgefri, som vi i går fryktet😀 Vi har i dag fått en veldig god innføring i hvordan man skal stelle premature barn slik at de har det godt både under og etter stellet. For å nevne noe av det som er blitt fortalt, er det viktig med rolige bevegelser under stell for å unngå at barnet blir stresset. Om barnet blir stresset så gir det utslag på overvåkningsinstrumentet nesten momentant. Pleieren som nå kom på nattevakt er den samme som var på vakt natt til i dag. Vi har observert pleieren under stell av Máret Risten, og det ble ikke gjort slik vi har blitt fortalt at det skal gjøres.
   Máret Risten ble svært stresset av stellet, pleieren hadde bråe bevegelser, og oksygenmetningen til Máret Risten falt til 72. Dette har aldri før skjedd. Vi er ikke så veldig fornøyde nå, så vi skal ta en prat med kontaktpersonen til Máret Risten i morgen. Hun som er på nattevakt nå, er heldigvis ikke på lista over Máret Risten sine pleiere. 
   Máret Risten har også i dag vært ute av kuvøsen, hun og pappa har koset seg i godstolen på avdelingen, mens mamma har tatt en blund på sykehotellet.
   Det er snart natt, og mamma er veldig bekymret for at hun ikke skal få sove i natt... Pappa trøster henne med at Máret Risten sikkert kommer til å sove mesteparten av natta, og at det vil gå fint.

Fredag 31. oktober

I dag viser vekta hennes 830 gram, så hun legger på seg helt etter "boka"
   Dagen i dag har vært lik de tidligere dager. Stille og rolig. Vi har stelt ho og Anette har hatt ho på fanget i kveld.
   Litt skeptiske har vi vært til de pleierne som har hatt ho i dag siden vi ikke har møtt de tidligere og ikke kjenner de. Máret Risten sine "favorittpleiere" har visst helgefri denne helga.
Máret Risten liker de samme pleierne som også lillebror likte.

Torsdag 30. oktober

"Hun er utrolig sterk", "hun er flink til å si ifra", og "hun oppfører seg eksemplarisk" er noe av det vi hører om Máret Risten fra pleierne hennes. Vår lille gullklump har vært 100% stabil de siste døgnene, hun har ikke hatt noen av de fallene som er vanlige for premature barn.
   Máret Risten har passert fødselsvekta og er nå 807 gram. Vi har nå fått høre at fødselsvekten er korrigert til 805 gram. Det er uvanlig i følge pleierne å passere fødselsvekta så fort, så hun ligger litt foran skjema😀
   I kveld har Máret Risten vært ute fra kuvøsen for andre gang. Hun har koset seg på brystet til pappa i over to timer, de har blundet litt innimellom begge to. Oksygennivået til Máret Risten har hele tiden vært på topp mens hun har vært hos pappa, det tyder på at hun liker "fangekos" sier pleierne.

Onsdag 29. oktober

Máret Risten har stort sett sovet i hele dag. Hun ble veid tidlig i morrest, og veide fremdeles 790 gram (det samme som i går). Hun får fremdeles samme dose morsmelk, og det er ingenting å si på fordøyelsen. Mamma var med på å skifte Máret Risten i dag, og hun fikk nesten ett lite sjokk da hun så hvor full bleia var.
   Vi har vært bra mange turer innom Máret Risten i løpet av dagen. Det er veldig betryggende at hun ser ut til å ha det godt, så vi prøver å la være å engste oss for mye. De ansatte på avdelingen er utrolig flinke med Máret Risten, og med alle de andre barna som trenger både stell og nærhet. I tillegg er de utrolig flinke til å informere oss om det som angår Máret Risten. Vi har allerede lært en hel masse om premature barn.

Máret Risten på nyfødt intensiven sender en stor bursdagsklæm til Per Johan addja, Anne Lise muottá, og Alette áhkku i Ravdojok som har bursdag i dag.

Tirsdag 28. oktober

I dag har vi vært i Alta å begravd Per Áilu på Elvebakken kirke.
   Etter begravelsen hadde vi en sammenkomst hos tante Lisa, og der hadde de stelt i stand bidos, kaffe og kaker. Tross alt så var det en kjempefin dag selv om det samtidig var en vældig trist dag.
   Tusen takk skal dere ha for alt dere har gjort. Det setter vi kjæmpestor pris på.

Nå er vi tilbake i Tromsø og har vært hos Máret Risten en tur. Hun er om man kan si det i bedre form enn tidligere. Hun har gått opp i vekt og veier nå 790 gram. Hun får heller ikke noe mere medisiner intravenøst.

Søndag 26. oktober

Dagen i dag har vært hektisk og rolig på samme tid. Vi har lagt Per Áilu i kista og hatt en liten seremoni i Sykehuskapellet.
I morgen skal Anettes foreldre og søsken ta han med seg i bil til Alta.

Máret Risten er så frisk og fin.
I våre svakeste øyeblikk så er det hun som løfter oss opp og får oss til å smile igjen. Alle de søte lydene hun lager  I dag har Lemet Arne eanu fått hilse på henne for første gang.
   Hun har gått ned i vekt. Hun veier nå 632 gram, men det er normalt ifølge pleierne. Nå har hun begynt å ta til seg næring og de regner med at hun går opp i vekt.

En liten oppdatering:
Vekta må ha vist feil ved forrige veiing for da de veide henne i kveld så viste vekta 730gram.

Lørdag 25. oktober 2008

Ja nå er det igjen snart natt...  Det har vært en dag som har gitt oss mye glede og sorg. 
   Vi har hatt utrolige fine stunder sammen med vår lille prinsesse. Mamma og Máret áhkku har vært hos Máret Risten allerede tidlig i morrest. Pappa har dullet med lillepia. Bestefar Arne og Ánne Márjá-muottá har fått hilse på henne for aller første gang.
   Prinsessa vår har vært veldig urolig i dag, så pleierne har tatt henne ut av kuvøsen og lagt henne på mammas bryst. De ville se om det ville roe henne ned, og det hjalp. Vi har koset oss i 3 og en halv time. Det var veldig deilig å få Máret Risten på brystet, å kjenne varmen fra henne. Rørende å høre henne lage småe "koselyder".

"Det er så utrolig vanskelig å beskrive følelser når glede og sorg er så tett inntil hverandre".

Fredag 24. oktober 2008, kveld

Ja nå er det snart natt. Det har vært en tung dag for oss alle.
I dag har vi stelt Per Áilu og brukt dagen på å ta farvel med vår lille engel. Vi har fått ordnet med kiste til han, og ordnet med alt det praktiske. Máttaráhkku Brita, Máret áhkku og Anja muottá har vært sammen med oss i dag.

Innimellom har vi vært inne hos Máret Risten. Máttaráhkku Brita og Anja muottá har fått hilse på henne. Hun er i veldig god form. Det er første gang mamma får høre henne klage. Pappa har fått høre henne gi lyd allerede da hun ble født. Máret Risten har fått sine første dråper morsmelk fra mamma. Anja-muottá har vært innom på besøk to ganger i dag, og har fått sitte "barnevakt" allerede. I dag har hun også fått sutta for første gang, hun viser tydelig tegn på at hun er fornøyd når hun har den i munnen.
 

Fredag 24. oktober 2008

Det er med stor sorg i våre hjerter at Per Áilu døde i fars armer i formiddag.

Du ble koblet av alle maskiner og medisiner og lagt på mitt bryst for å få sovne stille inn. Du fikk mye morfin for å slippe å lide de siste minutter av ditt liv. Du lå lenge på mitt bryst før jeg kjente at du ble kald. Da kjente jeg det så uendelig trist og viste at du er hos bestemor i himmelen. Jeg har bedt til henne om at hun skal komme deg i møte og ta vare på deg.

Hvil i fred vårt ælskede barn. Vi fikk ikke mer enn 2 dager til å gi deg vår kjærlighet. Vi har jo så uendelig mye mere vi ville gi deg, men det skulle vi ikke få.

Fredag 24. oktober 2008, morgen

Ja nå er klokken snart 9. Jeg har allerede vært på avdelingen å besøkt våre to små. Første gang mamma er på besøk hos gullklumpene uten at pappa er med. Per Áilu er fremdeles syk, men stabil for øyeblikket. Blodgjennomstrømningen er dårlig. 
   Máret Risten får lysbehandling (noe som er både vanlig og nødvendig). Hun er litt urolig siden hun må ligge så lenge "å sole seg", hun trives bedre når hun er godt pakket under teppet, og får ligge på ryggen. Hun har ørepropper i ørene for å slippe å høre på alt styret rundt henne. Det er mye styr rundt lillebror, og hun synes sikkert det er litt greit å bli skjermet litt, slik det var i mammas mage.
   I og med at Máret Risten glemmer å puste av og til skal legene nå vurdere om de skal gi pustestimulerende medisiner til henne.

Pappa og áhkku har vært oppe nesten hele natta på avdelingen og passet på våre små. De ligger nå å sover på pasienthotellet.

Vi får bare håpe at lillebror Per Áilu og storesøster Máret Risten hører på mammaen sin... og blir store og sterke. Det er så mye de skal få oppleve når de får komme hjem til Alta/Karasjok og så mange snille som vil bli kjent med dem.

Klæm fra en litt sliten, bekymret men utrolig lykkelig mamma🙂