Her er historien vår:

I uke 20+6 lekket mor masse vann og ble fraktet med ambulansefly fra Alta til Hammerfest sykehus. Etter en undersøkelse her ble det bekreftet at det var fostervannet som var gått hos tvilling 1.

Hva nå???
Legen forklarte oss at det ikke var håp for de små. Barn som kommer før uke 24 vil de ikke prøve å redde, og nærmeste sykehus som kan ta imot premature barn er UNN i Tromsø. De tar heller ikke imot før uke 24. Dette gjelder vistnok for hele landet.
Mor ble satt på antibiotika for å forhindre en evt. infeksjon og fikk beskjed om å forberede seg på at riene ville starte snart.  Hun fikk antibiotika intravenøst og etter en uke hadde det fortsatt ikke skjedd noe. Hun gikk da over til å få medisinen i tablettform og siden vi var så lei av å ligge der og vente så valgte vi å reise hjem. Hvorfor skulle vi ligge der og vente når de uansett ikke kom til å gjøre noe for de små?  Vi var nå kommet til uke 21+6. 
 Vi var hjemme til uke 23+2 uten at det skjedde noe, og dro så til Hammerfest sykehus for kontroll. Her konstaterte legen forkortet livmorhals og og i sammarbeid med Tromsø (UNN) ble det avgjort at mor skulle sendes dit. 
 Jeg vil påstå at det var en lettelse...
Mor reiste med ambulansefly og far kom etter med bil.
På UNN ble det undersøkt og man fant ut at det fortsatt var vann i fostersekken hos tvilling 1. Tvilling 2 var det ikke noe galt med.
Personlig hadde jeg allerede begynt å se et håp om at dette skulle gå bra for ihvertfall den ene...
Dagene gikk og vi ble mer og mer optimistiske. Jeg tenker ofte på de ordene legen ga oss i Hammerfest. "sjansene er mikroskopiske" Ordene har brent seg fast i minnet.
Fostrene er nå i uke 27 og er nå så store at de har en rimelig sjanse til å klare seg utenfor livmor.
 Om morgenen uke 27+1 så startet riene. Mor ble satt på riehemmende midler uten at det hjalp. Fødselen er i gang enten vi liker det eller ikke.
Litt etter kl 11 kom våre små til verden med keisersnitt. Legene var i starten svært optimistiske. De var i starten usikre på hvem som hadde logge i lite fostervann, men fikk snart bekreftet at det var gutten. Begge to pustet selv og var så friske og fine. Pleierne foralte at de var så fine i fargen og alt så helt fint ut. Men kort tid etter så fikk gutten problemer med pusten og ble satt på respirator. Jenta trengte også etterhvert litt hjelp med pusten og ble satt på Cpap.
Gutten hadde umodne lunger og fikk til tider 100% oksygen. Blodtrykket svingte også og de prøvde flere medisiner for å bedre det.
Etter et døgn fikk han på toppen av det hele lungeblødning og det var noe han ikke trengte oppi det hele. Nå merket jeg at legen var meget bekymret og det sa han også. Jeg skjønte vel hvilken vei det bar med han uten at jeg ville inrømme det for meg selv.
Gutten kjempet i nesten 2 døgn før han ga opp, og alle verdier falt i bunn. Det ble da besluttet å kople han ifra og la han sovne inn. Han fikk morfin og ble lagt på pappas bryst for å sovne inn..

Jenter er sterkere sier de, og jenta vår er sterk og frisk. Vi krysser fingre og tær for at hun en dag skal få komme hjem til Alta.

22.05-2009
 En liten oppdatering.. Vi er hjemme alle tre. Det har vi vært leenge.. 😀