ARTIKLER

2015

GLIMT FRA NORSK LUNDEHUND KLUBBS HISTORIE


Grensetreff og spesialene mellom Sverige og Norge

Det var første gang Beyla, Arna og matmor var på Morokulien på spesialene for Sverige og Norge i 2014, og jeg har heller ikke lengre erfaring med rasen enn tilbake til 2002. Jeg har gått med den tro at det har vært mange "brødreutstillinger" på Morokulien tidligere, men slik var det ikke!


Det har kun vært felles spesialutstillinger i årene 2007 og 2014.


Synes det var litt artig å sjå litt på historikken, og Turid Helfjord har delt denne oppgaven med meg, og hun har lang erfaring som lundehundeier helt fra begynnelsen av 1970-tallet. Mulig det nå etter hvert kommer noen drypp i Lundehund-nytt fra det arbeidet som er gjort tidligere, og sammen med andre tema.

NLK ble stiftet i 1962, og i 2012 ble det feira 50-års jubileum på Værøy.

Det er ikke så mange som har så lang fartstid med klubben, strengt tatt så er det vel bare to igjen som var med fra starten, nemlig Anne-Lise og Roar Torsteinsen. Det er også svært mange av våre medlemmer som ikke har så god kjennskap til hva klubben har drevet med opp  igjennom årene. For de som ikke er kjent med det så er Roar fra Værøy, og har med seg fra sin oppvekst erfaring med rasen og bruken av den slik det var før med lundefuglfangst etc.

Anne-Lise og Roar sitter inne med mye informasjon og historikk om klubben, og Roar hadde mye å fortelle på telefon med undertegnede trønderdame. Bla.a at klubben hadde sitt første klubbtreff (medlemstreff) i 1963. Klubbtreffene hadde tema, foredrag og diskusjoner, og første klubbtreff der hunder var med var i 1969, men det var ikke utstilling da. Om man har hatt dommerseminar i 2011 og det planlegges i forbindelse med Europa - utstillingen i høst, så var det arrangert dommerseminar i klubben allerede i 1974.

Den første lundehund ble sendt til nabolandet Sverige i 1969, Svenska Lundehundsâllskapet ble stiftet i 1977, og i 1980 ble det enighet mellom NLK og Svenska Lundehundsâllskapet om å ha Grensetreff annet hvert år og veksle mellom Sverige og Norge.

Det var jevnlige treff fra 1981 til og med 2000, og det siste var avholdt på Båstad, Tretten med 33 personer og 31 hunder. Primus motor for 4 av grensetreffene i Oppland og Hedmark var Inger Johanne Strand, kennel Strandbo.

Dette var ikke utstillinger eller bedømming, men treff som foregikk på forsommeren og ofte i pinsa. Folk og hunder kom fra Norge, Sverige, Danmark etter hvert også fra flere land. Antar at vårt langstrakte land og avstander gjorde at det var flest deltakere fra sør og øst i vårt land på denne tiden. På disse treffene var det mellom 30-40 personer og 20-30 hunder.

Det var som oftest minst en av de norske lundehunddommere med, fordi det å se så mange lundehunder samlet ble ansett som svært verdifullt for dem. Når Christen Lang var der, kunne han fortelle om stamtavlene til hundene slik at alle fikk høre hvem som var foreldre og i slekt. Det var hundeveddeløp, demonstrasjon og forsøk på agility, match-show, parkonkurranse, felles middag og ikke minst var det viktig bare å møtes og utveksle erfaringer.

Roar forteller videre at det ble samarbeidet med Sofie og SveinSchønheyder om å få til Værøy-treff, og det første Værøy-treffet ble arrangert i 1993, med utrolig stor deltakelse på 80 stk., og kom langveis fra USA også. De to første gangene det ble arrangert var det ikke utstilling. Fokuset var det sosiale og turer, og på denne tida var det langt flere lundefugler å oppleve og få sjå.

Første Værøy-treffet var som nevnt i 1993, så hvert 4 år frem til og med 2009. Da ble det 3 år til neste som var på grunn av klubbens jubileum. Værøy-treffene var nok et element til at behovet for grensetreffene opphørte, og de ble erstattet av spesialutstillinger og treff for begge land kom i gang, og ble arrangert i 2007 og 2014 på Morokulien.

Det som også er like viktig som selve utstillingene som nå har stor deltakelse, er det samarbeidet Sverige og Norge har til beste for rasen. På slike treff (nå Spesialer) er det like viktig med forskjellige tema, årsmøte og treff mellom lundehundeierne i begge land til beste for felles rase. De siste år har det også vært utstilling med barn og hund, og det er et moment som er viktig for rekruttering fremover. 

              

Ført i penna/datan av Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa   


     


2014

ARNA Å EGGSANKING PÅ LUNDEHUNDTREFF

 

15 juni var det trivelig lundehundtreff for avd. Trøndelag hos Oddbjørg Bakk og Frode Sørli i Hemne, og denne gang var vi med, matmor og lundisan Arna og Beyla. Til sammen var vi 9 tobeinte og 12 firbeinte, og hundene sprang løse på en fin 2 timers tur/retur med bratt oppoverbakke til en fin gapahuk. På slutten av treffet fikk vi servert god gryterett med tilbehør. Men så tilbake til «eggsankinga»…

  Tilbake til huset etter turen så hadde Stefan ordnet med egg, og hadde to uvaska hønseegg som han plasserte ut på åkeren. Vi skulle prøve om det var slik at alle lundiser «tok» dette, slik som de flinke rasebrødrene- og søstrene i nord på flyplassen. Noen lundisa prøvde, men ikke det helt store utslaget. Opplæring må til fra nord antagelig…

Ja, ja man må jo prøve når man har en godkjent ettersøkshund, tenkte jeg, så Arna ble satt på saken… Ikke hadde vi langline, og ikke lukta det hverken blodspor etter rådyr eller hjort!! Og matmor sa SØK, som ho bruker å si når det dreier seg om å gå spor.

Med det samme tror jeg ikke Arna skjønte at det var poenget å finne egg, og måtte få jenta til å gå nærmere der et av disse var, men da ho fikk egget i munnen var spor- og jaktjenta på plass i hodet. Da visste ho akkurat hva ho skulle gjøre!

Eller nei da, for ho hadde så visst ikke tenkt å gi fra seg egget til matmor for en skarve godbit, når sjølve egget var belønningen. Så ho snudde raskt på hælen og jeg slapp båndet, og ho begynte å finne riktig sted for å grave det ned. Sånn som ho gjør når ho finner rådyr- eller hjortefot. Tre steder ble sjekket, før riktig sted ble funnet bra nok for å grave det ned ved jordbæråkeren, og egget var fortsatt helt. Og mye arbeid med snuten for å dekke over egget. Tror ho syntes det var gjort en god jobb.

Enda et egg stod for tur, og Arna gjorde det samme. Matmor måtte slippe båndet igjen, og nå drog lundisjenta over ei stor grøft og drog bortetter åkeren. Jeg på fart etter et stykke bak ho, for var spennende å sjå om ho gjorde det samme som første gang, og om egget ennå var helt. Målbevisst var ho på veg og leting flere steder for å finne riktig plass for egget, og fant det ca 400 meter fra huset og litt inne i skogen. Og jeg såg at dette egget også var helt i munnen da ho gravde opp plass for å legge det ned…. Masse ros og ei fornøyd lundisjente var det.

Så Oddbjørg, går du tom og er opprådd for egg i huset, så har du iallfall to egg som du kan lete etter, et ved jordbæråkeren og et egg litt lengre unna ved skogholtet. J

 

Hilsen matmor Dagrunn Mæhlen

med Frontpage Arna Atladottir og Beyla Arnadottir Av Vollakloa
Arna snart på full fart å finne sted og legge egget....

2013

AKTIVITETSRESULTATER MED LUNDEHUND FØR ÅR 2013

 

 

I forbindelse med at arbeidsgruppa ”Årets Aktivitetshund” har utarbeidet kriterier for en årlig kåring, fikk undertegnede ideen om å lage en oversikt over tidligere resultater blant lundehunder. Resultater over deltagelse i ulike aktiviteter før 2013 er innhentet. Disse kan bearbeides og suppleres, da det fortsatt kan være resultater som ikke er kommet med eller det kan være feile opplysninger i oversikten! Undertegnende har også fått tilbakemelding om artige episoder mellom hund og eier, og stor trivsel for begge parter. Turid Helfjord har bl.a. fortalt om Snadd; en ikke-registrert lundehund fra Værøy f. i 1965, som deltok i 1969 i dressurkurs i regi av Norges Hunders Landsforbund i Vadsø. Spesielt var at han var født døv, og Turid utøvde hunde-døvespråket i samarbeid med ham. Videre tilbakemelding er også at i noen tilfeller så er det vi eiere/førere av hunden som ikke er god nok/for sein/eller for rask! Dette var tilfelle for meg, da jeg ødela for Arna (Frontpage Arna Atladottir) i sporkonkurranse, og gikk for fort i terrenget og dermed ”overprøvde” spornasen hennes. Vi har også eier og hund som har deltatt i mange forskjellige aktiviteter, og vil her nevne May Elisabeth Lernæs Selbekk med si Mille (Leinstadhågen`s Mille Lernæs), som har vist til stor deltakelse gjennom mange år.

 

Dette er ment som et bidrag og inspirasjon overfor dere lundehundeiere. Lundehunden kan på ulike nivå brukes i forskjellige aktiviteter, og man ser at deltagelsen er stigene. Viser til år 2012 med ganske mange lundiser og forskjellige aktiviteter.

 

 

1980-tallet

Frikk Av Vinterskogen, eier Ingvild Svorkmo Espelien; LYDIGHET

Deltok i flere konkurranser

 

2003

Vaabråtens Eisa, eier Ellen Blakstad Christensen; AGILITY

Første og eneste som har oppnådd å bli Norsk agilitychampion, og kvalifiserte seg og deltok i NM i 2003.

 

2007

Maahornets Storm, eier Ingerid Klavenes; deltatt flere konkurranser i AGILITY og LYDIGHET kl 1

 

2008

Ålvisheim`s Mode Garm,eier Anders Aronsen; første godkjente ETTERSØKSHUND

Senja Av Vinterskogen, eier Maja Espelien; bronsemerket i AGILITY

Ylva Av Vinterskogen, eier Maren Espelien; bronsemerket i AGILITY

Veslefrikk (Frikk) Av Vinterskogen, eier Maren Espelien; bronsemerket i

AGILITY

Leinstadhågen`s Mille Lernæs, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk; bronsemerket i AGILITY og bronsemerket i LYDIGHET.

Startet to offisielle klasser i AGILITY og AGILITY Hopp kl 1, disk Ranautstillinga aug-08. 2. premie i AGILITY og 1. premie og klubbmester i AGILITY Hopp. Videre deltatt i LYDIGHET på Rana- og Vestnesutstillinga.

 

2008-2009

Maahornets Storm, eier Ingerid Klavenes; deltatt mange konkurranser i AGILITY kl 2 og LYDIGHET kl 1

 

2009

Frontpage Arna Atladottir, eier Dagrunn Mæhlen; bronsemerket i LYDIGHET

Leinstadhågen`s Mille Lernæs, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk; AGILITY kl 1 og AGILITY Hopp, disk v/ Sunnmøre hundeklubb.

 

2010

Frontpage Arna Atladottir, eier Dagrunn Mæhlen; godkjent ETTERSØKSHUND

Ålvisheim`s Nauma Livesdotter, eier Ida Skarkerud; bronsemerket i AGILITY og konkurranse i kl 1, liten.

 

2011

Dykebo`s Rosen Elfi, eier Elin D. W. Johannessen og Lars Aude Arnesen; Startet to offisielle klasser i AGILITY og AGILITY Hopp med disk. Startet et uoffisielt prøvestevne med 3. premie, i AGILITY Hopp kl 1 v/ Alta Hundeklubb.

Tina Av Vinterskogen, eier Irene Stølan AGILITY og AGILITY Hopp x 9 med to 1. premier, tre 2. premier, en 3. premie og tre 4. premier v/ Gauldal, Oppdal, Sunnmøre- og Vestnes hundeklubb, samt Norsk Retrieverklubb Ålesund

Leinstadhågen`s Mille Lernæs, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk; AGILITY Hopp x 3 deltatt kl 1, 2 disk og en 2. premie, v/ Sunnmøre hundeklubb, Røros hundeklubb og Vestnes hundeklubb, samt deltakelse i AGILITY kl 1 x 2, disk v/ Røros og Vestnes hundeklubb.

Bronsemerket i RALLY-LYDIGHET, deltatt 10. og 11. september, 3 starter, 3. premie og opprykk kl. 2 10. september

Lundefoxen`s Ariel, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk; deltatt i RALLY- LYDIGHET september, som sin mor Mille.

 

2012

Lundekloens Vinga, eier Gunn Tove Ormset; bronsemerket i AGILITY

Vingheias Saga, eier Gunn Tove Ormset; bronsemerket i AGILITY

Lundefoxen`s Ariel, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk; bronsemerket i AGILITY

Beyla Arnadottir Av Vollakloa, eier Dagrunn Mæhlen; bronsemerket i LYDIGHET

Frontpage Arna Atladottir, eier Dagrunn Mæhlen; deltatt i SPORKONKURRANSE

Ålvisheim`s Nauma Livesdotter, eier Ida Skarkerud; deltatt i RALLYLYDIGHET kl 1

Tina Av Vinterskogen, eier Irene Stølan; AGILITY hopp, 4. premie

Lea Av Stjernepoten, eier Irene Stølan; AGILITY hopp x 2, 3. og 6. premie v/ Norsk Retrieverklubb Ålesund

Frost Av Vinterskogen, eier Rachel Hamre; deltatt i tre offisielle konkurranser i LYDIGHET kl 1

Dykebo`s Rosen Elfi, eier Elin D. W. Johannessen og Lars Aude Arnesen; Startet totalt 12 offisielle klasser i AGILITY og AGILITY Hopp (fikk sølvmerket i august -12), med 1. premie i AGILITY kl 1 (med opprykkspoeng) og 1. premie i AGILITY Hopp kl 1 v/ Alta Hundeklubb og Norsk Retrieverklubb Vest-Finnmark, 3. premie i AGILITY kl 1 v/ Norsk Kennel Klub Troms/Finnmark, 3. premie i AGILITY kl 1 og 3. premie i AGILITY Hopp kl 1 v/ Hammerfest og Omegn Hundeklubb. Oppnådd poeng tilsvarende 1. premie i RALLY-LYDIGHET kl 1 i forbindelse med avslutning av kurs.

 

Andre aktiviteter:

Leinstadhågen`s Mille Lernæs, eier May Elisabeth Lernæs Selbekk, deltatt i SPESIALSØK (tea)

Maahornets Storm, eier Ingerid Klavenes, deltatt i SPESIALSØK (lungekreft)

Ålvisheim`s Nauma Livesdotter, eier Ida Skarkerud, bestått MH-MENTALTEST

Lyrypa`s Emma, eier Ellen M. Enger; deltatt i HUNDESPRINT nr. 2

Løvheim`s Odd (Oskar), eier Johanna Athammer; deltatt i HUNDESPRINT på Værøy nr.1

Ålvisheim`s Mode Garm, eier Anders Aronsen; deltar aktivt på jakt og ettersøk

Frontpage Arna Atladottir, eier Dagrunn Mæhlen; deltar aktivt på jakt og ettersøk

 

Flere legger blodspor med rådyr- og hjortefot, og mange flere driver med mye treninger og kurs, men deltar ikke i konkurranser.

 

 

For rasen Norsk Lundehund

v/ Dagrunn Mæhlen

 

 

 

 

Ved Vasslivatnet- før vi tok matpause- og før matmor såg rett i siden av en ulv!

DA ARNA OG DAGRUNN MØTTE ULVEN

 

 

2013

I turområdet mitt, der flere kommuner møtes, så har vi hatt Østmarkaulven på "besøk" i nesten et år, og den har herjet mye med saueflokkene og mellom 30-40 sauer har endt sitt liv. I tillegg har ulven hatt gode dager med hjort og elg i naturreservatet Grytdalen og omliggende områder. Dette har vært en enslig ulv, som naturlig ikke hører til i dette området. En fotograf tok også et eventyrlig bilde der ulven er i ferd med å springe inn en hjort. Dette bildet har vært i media, og også i lokalavisene her i Trøndelag og i bladet Villmarksliv.

Har jo hytte i dette turområdet, slik at jeg har vært mer på vakt overfor ulven i forhold til de to lundisene. Like over nyttår såg jeg tydelige spor bare en liten kilometer fra hytta... Jeg skal ikke kommentere for eller i mot rovdyr, men ulven ble tatt ut først i april.

 

Så kom forsommeren, og en ny ulv forvilla seg til og med i bygda her, faktisk var den bare noen få hundre meter fra der jeg bor i Lensvika. Den ble tatt ut i juni.

 

Men historia mi nedenfor er fra 2008, da jeg på tur med unge Arna såg en ulv i levende live!

Noen år er gått da jeg hadde min flotteste naturopplevelse til nå, sammen med Arna, og vårt møte med Ulven! Dette har jeg jo båret på, med unntak overfor de aller nærmeste, som har kjent til mine opplevelser.

 

2008

Vi har hytte oppi Fjellkjøsen i Orkdal kommune og Sør-Trøndelag. Jeg bruker enhver anledning til å bruke den flotte naturen rundt meg oppi der, hele året, og sammen med hundene, som er mine turkamerater. Det er ofte når man er alene på tur, og er rolig i marka at en treffer på eller ser dyr, og ofte utenom oppgåtte stier.

 

Dette var en godværsdag pinsehelga mai-2008, og var da på hytta. Jeg skulle gå et strekke på ca 2 mil via en skogsti fra Husdalen, med formål 60 årsdag til et sted som heter Bjørnbeth.

Med da 8 mnd gamle Arna som glad turkamerat og flott vær skulle dette bli en fin tur, og akkurat her hadde jeg heller ikke gått tidligere. Men har vært flere ganger oppe på selve Rabborn overfor skogstien, hvor det er bratt med flott utsikt og 518 moh. Der kan man se til mange kommuner og mot Trollheimen.

 

På skogstien nedenfor passerte vi flere vatn, Vasslivatnene, det var ingen å treffe og det så heller ikke ut til at noen var på sine hytter. Dette er ikke noe hytteområde, så det var bare et par hytter å passere langt inne i marka, mens vi for øvrig holdt oss til skogstien. Den var ikke like tydelig overalt, men var viss på at vi gikk riktig vei jfr. kartet som var med i sekken. Arna var glad lekende og hoppende rundt meg, og tok opp noen kongler og pinner ved stien. Okay så var det båndtvang, men må jo innrømme at valpen var løs på turen! Så ingen risiko med det, da lundehunden som rase er kjent for å holde seg nær eier.

 

Ved det innerste Vasslivatnet, var det flere eldre hytter, som jeg tror er mest brukt i forbindelse med jakt av gårdbrukere. Vi hadde nå gått ca halve turen, og det var på tide med en rast for oss ved vatnet med sola i mot oss. Det var flott natur, speilblankt vatn, stille og varmt. For øvrig satt jeg med ansiktet mot sola, og med brødskiva i hånda og tea i turkoppen. Arna dormet i sola etter en bra tur for ho som var såpass ung!

 

Så plutselig, i en lysning og åpning i skogen, og som jeg nettopp hadde passert- så jeg rett i siden på en ulv i fint trav. De lange føttene, fargen, halen som hang skrått ned- så det var ingen tvil! Ca 5 sekunders syn, og på ca 150 meters avstand, og borte var den! Aldri har jeg vært så rask oppe på føttene igjen, og hekta Arna raskt i bånd! Hadde ulven gått etter lukta vår fra skogstien? Hjertet banka noe så utrolig fort, og ved refleks ble en stein i hånda ”våpenet” mitt!

Der og da var frykten for Arna, ikke for meg sjøl, da jeg tenkte på at det har vært tilfeller med angrep fra ulv på hund. Arna skjønte sikkert ikke hvorfor matmora måtte ha henne i bånd, helt plutselig, og er viss på at ho ikke så dyret.

 

Hadde dette vært i dag, nå da Arna er blitt ettersøkshund og veldig opptatt av spor og lukter i marka, så hadde det blitt annerledes. Tør ikke tenke helt tanken på hva som hadde skjedd hvis ho hadde sprunget etter og i retning av ulven. Men ulven søkte nok bort fra oss, og gikk målbevisst i terrenget og var over «alle hauger» sikkert!

 

Den aller første tanken var om jeg skulle søke ly og bryte meg inn i en av hyttene, men slo det ved neste sekund fra meg. Ikke var det mobildekning heller, og ikke en sjel å se langt inne i skogen! Neste tanke var at ulven sikkert var kommet langt unna meg som menneske, men aldri har jeg hørt eller sett bedre. Ser jo dårlig på nært hold, nå da jeg har passert «middagshøyden», men sansene var helt på topp altså!

 

Noe skjelven fortsatte jeg videre, med en fortsatt glad valp i bånd, rask gange og prøvde å nå min samboer på den tiden via mobilen. Steinen var fortsatt i hånda, og med voktende blikk på begge sider av det som gikk over fra å være en skogsti til en skogsvei. Det ble lettere å gå, og dekning ble det etter hvert. Ivrig og usammenhengende prøvde jeg å fortelle om mitt møte med ulven. Da vi var kommet nærmere mot Bjørnbeth som var målet for turen, fikk jeg endelig forklart eksen mer om hva jeg utrolig nok hadde sett.

 

På bursdagslaget ville jeg holde dette for meg sjøl. Det var masse bløtkake og trivelig folk, og Arna fikk masse oppmerksomhet. Men hjertet og tankene på hva jeg nettopp hadde opplevd var absolutt i kroppen og i fullt mon!

 

I ettertid ser jeg jo hvor heldig jeg har vært som har fått se en ulv i levende live i naturen. Da og senere på sommeren så var det mye fokus, også artikler i lokalavisa, om at det streifet ulv mellom nabokommunene Agdenes, Snillfjord og Orkdal kommuner i Sør- Trøndelag. 

Men på det tidspunkt ville jeg holde naturopplevelsen for meg sjøl, kanskje også fordi jeg ikke ville at folk skulle tvile på det jeg hadde sett. Men i dag også, når jeg lukker øynene, ser jeg fortsatt og fornemmer det langbeinte enslige dyret i lysningen i skogen.

 

Dette har ikke gjort at jeg er engstelig for å bruke marka og fjellet, og er mye i naturen sammen med mine to lundisa. Jeg har også vært heldig og sett den muskuløse flotte gaupa, og har også mange andre flotte naturopplevelser i minnet og på foto.

 

Men bilde av ulven ble det ikke rukket og tatt ved Vasslivatnet da!

 

 

Hilsen Arna, Beyla og Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa

2012

PRESENTASJON AV OPPDRETTER- KENNEL VOLLAKLOA


...1. Hvor lenge har du drevet med oppdrett av lundehund?

Svar: Jeg har bare et lite oppdrett, da jeg kun har hatt tre kull med tre års mellomrom. Mitt første kull, A-kullet på fire ble født i 2006, og mitt andre, B-kullet med en valp ble født i 2009, og i 2012 kom de tre i Værøy-D-kullet til verden.

 

2. Hvem var din første lundehund? Hvilken/hvilke hund/hunder har du nå?

Svar: Min første lundehund var Frøy Av Vinterskogen, som var født i 2002. Har nå to tisper; Frontpage Arna Atladottir på 5 år og datter Beyla Arnadottir Av Vollakloa 3,5 år.

 

3. Hvordan/hvorfor begynte du med oppdrett av lundehund? Fikk du hjelp i begynnelsen, f.eks. av oppdretter eller noen andre?

Svar: Før jeg fikk tispa Frøy, har jeg bare hatt hann-hunder av andre raser fra jeg var ung og alle het Ajax! Tiden var inne for å tenke oppdrett og valper, og vi var heldige og fikk kjøpe Frøy av Ingvild fra kennel Vinterskogen. Som ny eier og oppdretter av rasen var jeg takknemlig for råd og hjelp av erfarne oppdrettere, og spesielt etter fødselen av første kull, da to av de fire i A-kullet bare var 95 gram! Men det gikk bra, og alle fire i kullet er friske og har det bra. I dag er jeg mer kjent i lundehundmiljøet, og man kan utveksle erfaringer med andre oppdrettere. Det er bestandig noe å lære.

 

4. Hvordan kom du fram til ditt kennelnavn?

Svar: Bor i et boligfelt som heter Vollahaugen, så kom da på etter hvert at jeg kunne bruke første del av ordet samt kloa, som beskriver tærne og varemerket til lundehunden, og med a-ending slik vi trøndere gjør; ja så ble det Vollakloa.

 

5. Er det en eller flere av dine oppdrettede hunder du husker spesielt?

Svar: Har jo til nå bare åtte oppdrettede hunder, og alle er friske, i live og spesielle for meg. Men alltid moro å møte Afe Njord Skaldsson, som bor i Trondheim, og som jeg har truffet mange ganger opp gjennom åran. Det ser ut til at han kjenner igjen oppdrettermor hver gang, og det rører ved hjertet ja. Og så har jeg jo beholdt tispa Beyla i B-kullet her heime i Lensvika, så for meg er jo ho også ekstra spesiell.

 

6. Hva er det vanskeligste med oppdrett av lundehund?

Svar: Har jo hatt klaff med paring med hann-hund de tre gangene jeg har paret og fått valper, og alt har gått oppskiftsmessig.

For meg personlig i dag synes jeg det er vanskelig med planlegging av kull og tidsbruken. Det å få det til når man er alene med de to tispene, jobber 100 % i en nabokommune og har ennå noen år til at man er pensjonist! Det er nok det som for meg oppleves som utfordring, sjøl om man skulle hatt mer fokus på valpeplanlegging og fått flere kull.

Og tidsbruken, med ønske om bruk av tid til andre aktiviteter utenom oppdrett sammen med hundene. Det være seg tura i skogen og på fjellet, på hytta, lydighet, utstilling, jakt, familien, barnebarn m.m. Men du verden så spennende, utfordrende og koseligv det er å ha valpekull :)

 

7. Er du fornøyd med lundehundens helse?

Svar. Mine to lundiser er friske, og har ikke hatt noe ”mageproblem” av noe slag eller andre sykdommer. Men har jo opplevd å miste vår første lundehund Frøy, og tror også at det er greit å ikke være for opptatt av om de ”kan” bli syke, men at man får til en god balanse for aktiviteter de trives med. For øvrig har jo lundehunden veldig lite av de helseproblemene andre raser kan ha!

 

8. Hva syns du er bra med norsk lundehund?

Svar: Det at den er en del av familien, som er lettvint å ha i heimen, i bil og andre steder, og som også er en god og sprek turkamerat. Størrelsen gjør også at man kan ha mer enn en hund, og det opplever jeg som positivt. Videre at det er en ur-hund verdt å avle, ta vare på og være stolt over at man har i sin eie. Viktig også å få vist fram i forskjellige fora, og også med deltagelse i forskjellige aktiviteter.

9. Har du hatt samarbeid med utenlandske oppdrettere? Har du ekspotert/importert noen lundehund?
 

Svar: Ja, har eksportert to tisper til nabolandet Sverige. Atla Skaldsdottir til Johanna Olsson, kennel Frontpage i 2006, som har videreført rasen med 12 flotte valper i fire kull og nye generasjoner som har gått videre i avlen. ---Så Værøy-Daga, som er resultat av paring på Spesialen 2012 på Værøy med en sjarmerende tsjekkisk lundisgutt fra kennel Lonewolf. Ho reiste til Lillbritt Ljunggren i november 2012. ---Importen er vår Arna da, som vi hentet heim fra Johanna, og var det første kullet til ”vår” Atla.

 

10. Hvordan syns du at dommerne bedømmer lundehunden som rase?

Svar: Personlig foretrekker jeg helst nordiske dommere, som kjenner rasen og kan gi kritikker deretter. Jfr. rasekompendiet. Dessverre blir vår rase for sjeldent tatt ut til de første gruppeplasseringer. Men en forutsetning er også at eieren forsøker å få fram det beste ved hunden sin i ringen, i samspillet eier og hund.

 

11. Hva er din visjon for ditt framtidige oppdrett av lundehund?

Svar: Det er å avle fram friske og sunne valper, som følger rasestandarden med lav innavls % som mulig, og som kommer til eiere som tar vel imot den flotte rasen. --- Og kan også være å få et nytt kull valper ”før” tre nye år er gått! Tida vil vise om det blir slik…

 

BETRAKTNINGER MED LUNDISAN I SLUTTEN AV 2012

 

 

I slutten av et år gjør man sine refleksjoner om man har oppfylt de mål og planer man hadde gjennom året, og i denne sammenheng sammen med sine lundisa. Og jeg har hvert år skrevet på hjemmesida mi, slik at det står svart på hvitt!

Jo da, Beyla har deltatt på kurs og utstillinger, tatt bronsemerket i Lydighet og var den som skulle ”komme i gang” med et valpekull, hvis det ble paring i år! Slik ble det ikke, men fikk da prøvd seg som stand in noen ganger på høstjakta i Arna,s drektighet- og valpeperiode.

 

Det største målet i år var å oppleve Værøy og Måstad for aller første gang sammen med mine to firbeinte, og Værøy for meg svarte absolutt til forventningene, på tross av storm med kjempebølga til Værøy og tøft å kjøre alene. Var sterkt det å runde ”svingen” på stien til Måstad og se lille Måstadgrenda. Det går an å bli andektig av mindre!

 

Og løpetid hadde begge mine, men det var Arna som tiltrakk oppmerksomheten fra noen hann-hunder på veg fra Måstad til Nordlandet! Det ble full klaff med paring på skoleplassen og ved fergeleiet mellom Arna og C’Cheveyo Lonewolf (Punta). Og et fint Værøy-kull på tre ble født i slutten av september.

 

Men tilbake til andre mål for året, for matmora med Arna ville gjerne få prøvd oss i en blodsporkonkurranse for første gang. Arna er jo godkjent ettersøkshund fra 2010, er med på jakt og er ettersøkshund på tre jaktvald. Men blodsporkonkurranse hadde vi ikke prøvd oss på.

Muligheten ble i mai i år i en nærkommune. Der var det så mange som 60 deltakere og 11-12 dommere. Det er dommerne som legger alle disse sporene kvelden i forveien, da utlagt blodspor skal være minst 12 timer gammelt. Norges-rekord på ant deltakere var det sagt! Vanligvis er det bare en tredjedel av antallet, færre dommere, og det er slik at ikke alle som melder på kommer med i konkurransen. Hvilken dommer og hvilket spor trekkes på stedet før sporstart.

Det ble ingen sløyfe (ikke plassert) på oss, men alle fikk forpremie. Det var likevel lærerikt og en god dag i marka og trivelige hunder, dommere og eiere. Her var det greit å komme med gamle grønne turbuksa, sette seg ved bålet og ha det trivelig i marka.

 

Arna var klar for jobben sin ho, da ho fikk på seg sporsele og sporlina, og med to dommere bak oss som noterte. Ho hadde en god sporstart, gjorde feil ved noen vinkler, opphold og tapsarbeid, men fant sårleiet og rådyrfoten. Det var matmor som gikk for fort i terrenget, og det ødela for Arna! Ser jo at det kreves mye for å bli NVCH (Norsk viltsporchampion), med 3 1.pl., og da skal jo hunden gå prikkfritt i sporet. Da ligger det mye trening bak for eier og hund, og har ikke det som mål på noe vis!

 

Her jeg bor er det heller ikke miljø for slikt, som f.eks som det er i Selbu i Trøndelag, og i de fleste tilfeller er det damer som driver med slike konkurranser. Det er ofte majoritet av rasene dachs og engelsk springer spaniel, og absolutt ikke elghund. Elghunden går på overværet, dvs har nasen i lufta, og blodsporet ligger jo på bakken. I konkurransen vi var på var det kun en elghund, og altså en deltagende lundehund! Det var iallfall nyttig å få prøve dette, og det vistes at Arna trivdes. Kanskje vil vi prøve igjen. Men vil jo fortsette med å legge ut blodspor sjøl til begge lundisan.

 

Når dette skrives, i slutten av oktober, har en jo mest fokus med de som er i valpekassen og Værøy-kullet til Arna og C’Cheveyo (Punta).

Og for neste år har jeg bestemt at det blir noen færre mål! Men den målsetningen som alltid skal være med, er å ha aktiviteter som lundisan trives med, slik at det bidrar til at de holder seg friske og sunne. J

 

 

 

Hilsen Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa

MÅSTAD PÅ VÆRØY

Den svarte varianten av lundehund har vi ikke nå....

MÅSTAD (MOSTAD)

ALT FOR NORGE –historien om et utvær v Pål Espolin Johnson

 

Lengst ute, der Lofotveggens takkete tinderad stuper bratt i havet, ligger Mosken og Værøy og Røst. Og Mostad på Værøy, i det nå avfolkede utværet, er et av de mest særpregede fiskevær vi har hatt langs norskekysten…

 

Jeg har ikke vært på Værøy eller Måstad (Mostad) før, men når dette leses er det ikke lenge til at jeg drar med mine to lundehunder fra Trøndelag til Lofoten, og 50-årsjubiletet for rasen vår. Da for å treffe alle dere andre eiere ei uke, alle lundehundene våre, møte den tøffe og flotte naturen, og for de fleste av oss vil det være spesielt å komme til Måstad.

 

Hadde jo hørt om boka, og visste at mange andre lundehundeiere hadde den. Men det var ikke før Hanna Gautun påminte meg å kjøpe den i vår, nå når jeg skulle nordover dit for første gang, at jeg bestemte meg for å anskaffe den. Nettopp for å lettere forstå hvordan livet på Mostad var, og også hvordan det var naturgitt at lundehunden hadde sitt opprinnelige virke der og stammer derfra. Jeg tok direkte kontakt med forfatteren på e-post, fikk hyggelig svar tilbake ved den medsendte boka, og han ønsket meg god tur til Måstad.

 

Pål Espolin Johnson skildrer folket som bodde på vei- og havnløse Mostad med en slik innlevelse og respekt for folket som levde der, at jeg leste ut boka i løpet av et døgn etter at boka kom med posten. Han skriver slik at du er med i tankene med Mostingene mens du leser om havet, om livet på land og om stedene som er nevnt i boka.

 

Ho Magda som kom til Mostad i 1909 for å gifte seg med Johan. Forfatteren som fikk historia om Mostad av henne, om Katrine og Monrad, videre den sterke men hardt prøvede Martines Torstensa og de andre som levde der. Om hverdag og fest, og den daglige kamp for livberging og om godt lofotfiske. Men også om havet som tok så altfor mange liv. Ulykkesgård kalte Magda det. 24 Mostinger mistet livet på havet eller i fjellet de snaue 40 årene hun bodde der.

 

Så snart lofotfisket var over, vendte de havet ryggen og ble fjellfolk.

I noen travle vår- og sommermåneder var det mennesker å se både sent og tidlig på stien oppe i fjellsiden. På de første turene om våren hadde de alltid hund med seg. Mange hadde både to og tre. Etter en lang vinter med mange fiskemiddager var det nok av dem som stakk en tur til fjells for å få litt ferskt fuglekjøtt å sette tennene i. Eide man dyktig lundehund, kunne Mostingen ha et snes fugl når han gikk nedover mot gården igjen. En krans i svart og hvitt og rødgult hele beltet rundt…

 

Først på 1900-tallet bodde det om lag 120 mennesker på Mostad, på den trange sletta mellom stupbratte fjell og storhavet, og i 1974 sluknet lyset i det siste vinduet i Mostad. Katrine døde og Monrad fulgte kisten over til Sørland og levde sine siste år der.

 

Boka utkom første gang på Cappelen i 1975, utgitt ved Orkana forlag i 2002 og 3.opplag i 2007. Forfatter kan også kontaktes ved kjøp av boka, da han har noen bøker heime. palespolin@gmail.com

 

 

Hilsen Dagrunn Mæhlen - 2012

 

 

Beyla ble bitt..

GLEDE OG UHELL HÅND I HÅND

 

 

12 desember 2010 ble en begivenhetsrik vintersøndag på godt og vondt!

Luciadagen 13 desember skulle jeg bli bestemor for femte gang, da datter Marthe skulle føde nettopp denne dato med planlagt keisersnitt. Men så meldte riene seg dagen før, og turen gikk raskt innover til St. Olavs Hospital i Trondheim for hastekeisersnitt for de vordende foreldre.

Sander og Oliver som snart skulle bli storebrødre ble hos undertegnede bestemor da, og matfar tok med seg Arna og Beyla på skitur innover marka, mens vi alle var spente på fødselen og hvordan den forløp.

 

Noen timer gikk, og så fikk jeg en bekymret telefon fra matfar og ikke fra fødselen i Trondheim! Matfar fortalte engstelig at Beyla var blitt bitt av naboens alaskan, og at han var på vei framover til bygda med begge lundisan og med Beyla bærende og blødende av to bittsår på begge sider av kroppen.

Det var egentlig nok å være spent på fødselen denne dagen, og det stakk i hjertet til matmor over at Beyla ble bitt… Heldigvis hadde eier av alaskan, angrepet sin egen hund med bitt på den o.m. og stoppa videre angrep på Beyla.

 

Mens jeg venta på matfar og Beyla, kom en gledelig SMS at Mathias var kommet til verden og at alt hadde forløpt normalt med keisersnittet. Nå var femte guttebarnebarnet kommet til verden, og var glad for det, samtidig som jeg var redd for Beyla.

 

Matfar kom og hadde det heller ikke godt, der han kom med Beyla slapt på armen, og begge bar tydelig preg av det som hadde skjedd. De drog videre til Ranheim smådyrsklinikk i Trondheim, som hadde vakt denne helga, mens matmor ble sammen med de to som nettopp hadde blitt storebrødre. Jeg var redd for indre skader, og i verste fall at Beyla ikke kom tilbake! Snille, glade, trygge og tøffe Beyla!

 

Jo da- lundisan var løse på skituren, men det var også de to alaskan som naboen har! Velger å tro at Beyla bjeffende på lundehundsvis tenkte å hilse på de to og sprang mot de mens matfar ropte. Beyla snudde og var på vei mot matfar igjen, men da var jaktinstiktet utløst – og i løpet av et tiendels sekund var den store hunden over ryggen på Beyla. Heldigvis rakk ikke alaskan å ”riste byttet sitt”, for da tror jeg ikke den lille lundehundkroppen hadde tålt det! Har jo hørt mange skrekkhistorier der katter og lille hunden ”David” taper mot store hunden ”Goliat”, og er blitt ristet i filler av kraftige kjever. Denne gang var det knappe 6 mot 45 kg!

 

Det ble undersøkelser, ultralyd, røntgen og suturering med videre behandling av antibiotika og muligheter til å bruke smertestillende. Ikke ble det funnet noe galt innvendig, og positivt ble det da ho tisset og bærsjet på normalt vis. Beyla var pjusk noen dager, men kom seg raskt! Noen ekstra turer til dyrlege ble det da det dannet seg hematom som måtte tappes over sårene. Sårene grodde, og etter 4,5 mnd var også pelsen på de to avbarberte stedene på sidene kommet tilbake. Så lite viktig egentlig med pelsen, når lundisjenta i verste fall kunne ha mistet livet!

 

Dette ble trist for alle parter, også for naboen med alaskan, og tildragelsen var heller ikke beregnet i mediet facebook, da vi bor på et lite sted med 1700 innbyggere!

 

Det som ble verst, var at trygge lundisjenta ble usikker på de fleste situasjoner etter dette, slik at pelsen på ryggen stod beint opp og ho ble snar på å vise tannrekka når ho følte det var usikkert! Vintermørket ble skummelt, andre folk og hunder (spesielt store hunder), søppelkasser, når det kom besøk, naboen ble skummel (for der bodde de farlige hundene!) og overalt ellers- så usikkerhet med ståpels og bjeffing ble det mye av.

 

Gjennom vinteren har jeg vært bevisst på å trene Beyla sosialt, men heller ikke med for mange provokasjoner, og håpet at ho skulle bli tryggere etter hvert. På skiturene ble nå begge lundisjentene i bånd, hvis det ikke var på et trygt sted der de kunne springe fritt avsted. Vi skulle vel vært mer på kurs for å aktivisere sammen med andre hunder, men om vinteren og i mørketida orker ikke matmora å kjøre enda en gang innover til Orkdal,n etter å ha kommet heim fra jobb! Da ble det i stedet lokale treff med noen andre hunder og deres eiere en gang i blant. Godbiter var med i alle jakkelommer, og prøvde å gi ros og gobiter over ønsket adferd, som når ho etter hvert ikke bjeffet ved treff av andre o.m.

Kanskje ble det også litt ”stakkars” Beyla og at jeg overbeskyttet henne noe! For da vi var på helgakurs i april mnd hos flinke kursholder Marit Jenssen, var Marit klar på at Beyla hadde overtatt lederskapet over meg!

 

Heime, på tur og sammen med mamma Arna og noen andre hundevenner på fire bein er det blitt trygt og full fart igjen. Ser jo at det er blitt en bedring, og det er godt for to- og firbeinte at vi er kommet til den lyse årstida.

På to områder er ho trygg som ho alltid har vært, faktisk hos dyrlegen og i ”ringen”! I utstillingsringen viser ho seg fram på en utmerket måte og går med halen pent opp på ryggen. Kanskje veit ho at det da vanker ekstra godbiter?

 

--- Så da fortsetter vi den sosiale treninga på andre områder, og antar at matmora også etter hvert har tatt tilbake lederskapet over minste lundisjenta i huset J

 

 

 

 

Matmor Dagrunn Mæhlen og Beyla Arnadottir Av Vollakloa

Arna på hjortejakt

ARNA BLE ETTERSØKSHUND I 2010


FRONTPAGE ARNA ATLADOTTIR ER NÅ ETTERSØKSHUND

 

 

Det startet med at vi ble med på et innføringkurs i sporsøk som instruktør Vibeke Oddvik holdt i september 2008 i regi av Orkdal hundeklubb, og så kjente vi at eier May Elisabeth og Foxy på kennel Lundefoxen klarte dette meget godt. På kurset fikk vi se hvor raskt hundene tok dette, med den trivselen og arbeidet de hadde med sporsøk, og likeså eierne.

 

Her vi bor i Lensvika ligger det naturlig til med marka og spormuligheter i nærheten av der vi bor, samt matfar som driver med jakt, og hytta oppi Fjellkjøsen med skogen og fjellet. Matfar og matmor er glad i friluftsliv, så alt låg til rette for at dette kunne utvikles til noe mer.

 

Nytt kurs ble vi med på i september 2009, i regi av Trøndelag avd. Norsk lundehundklubb med Anders Aronsen som instruktør, og Anders er aktiv jeger på Hitra og bosatt i Trondheim. Han har også den første lundehunden som er godkjent som ettersøkshund, Ålvisheim,s Mode Garm, og bruker hunden i sjølve jakta og til ettersøk.

Arna fikk sjansen denne høsten på jakt og ved ettersøk med positivt resultat.

 

Gjennom vinteren hadde vi daglige små sportreninger, i snøen der dyr hadde gått, i hagen for å leite opp godbiter og også oppleiting av godbiter inne når matmor drog på jobb.  

Forutsetningen er at vi tobeinte må ha lyst til å være i skogen, prioritere tid på aktiviteten, tåle all slags vær, legge blodspor og arbeide med hunden slik at den lykkes og får belønning for arbeidet den har gjort. Lundehunden elsker jo turer, og liker all slags vær hvis den blir tatt med fra den er liten.

For noen kan godbiter eller favorittleken være belønningen ved funnstedet, men for Arna har det vært hjortefoten- eller dyret.

 

Så kom endelig våren, og en kunne trene med Arna ved å legge blodspor og bruke hjortefot (som begge hadde ligget nedfryst i fryseren gjennom vinteren.) Med matfar som jeger, hadde vi tilgang til både blod og hjorteføtter.

Det viste seg at Arna var like motivert for å gå sporsøk nå, for det var ingenting som var glemt!

Før ”eksamen” ble det lagt noen prøver av oss, og godkjent dommer Torfinn Solheim i Orkla Jeger og fiskerforening ble kontaktet. Dato for blodspor ble satt 28.05.10.

 

Vi var spent den dagen, for det regna kraftig, og blodsporet var lagt i nabokommunen ca. 4 mil fra vårt bosted. Da vi ankom viste Arna tydelig hva som var forventet av henne, og hadde full fokus på arbeidsoppgaven. Matfar gikk med henne, med matmor på avstand.

Fersksporprøven tok ho 03.06.10. Den ble tatt her i Lensvika, i et område der det var fersk hjortespor å gå etter. Arna fikk gode kritikker og skryt av dommer Solheim for begge prøvene, og tror at han syntes det var fint å dømme en rase som ikke var vanlig i ettersøk!

 

Ho klarte begge kravene for å bli ettersøkshund, og er nå den andre lundehunden i Norge som er blitt ettersøkshund med godkjenninga fra NKK 13.07.10. Denne arbeidsoppgaven trives både eiere og Arna med, og det vises trivsel lang vei på Arna når ho får arbeide med nasen. Det ble helt naturlig at ho ble med matfar på både hjort- og elgjakta i høst også.

Jeg som var bekymra for at ihuga jaktkara som var vant kun med elghund på jakt ikke ville etterspørre Arna i ettersøk, men ho står nå som ettersøkshund for to jaktvald, og har bevist at ho kan utføre oppgaven.

 

Videre har vi hennes datter Beyla i huset, og lysten til å gå et nytt blodsporkurs sammen med henne meldte seg. I august fikk vi nye kunnskaper med instruktør Stig Meier Berg fra Selbu i regi av Orkdal hundeklubb.

Vi tobeinte lærte faktisk enda mer som vi ikke kunne fra før. Med lukt- og vindforhold og terrengformasjoner i forhold til hvordan man legger et blodspor, og hvilken innvirkning det får for ettersøket. Beyla viste de samme taktene som sin mor, og det har tidlig i høst vært fulgt opp med trening ved legging av blodspor, samt skuddtrening. Begge lundisan har vært med, og vi har da oppholdt oss et stykke unna der det oppskytes før jakta.

 

Nå er det blitt for mørkt, og snøen vanskeliggjør legging av spor.

Det er mulig at vi også forsøker med Beyla å ta prøvene, men blir uansett ikke gjort før vi møter våren igjen i 2011.

 

Denne aktivitet sammen med lundehunden anbefaler vi, og er helt sikker på at vi vil få flere lundehunder i framtida som blir godkjente, og som vil bli brukt i jakta og ved ettersøk.

Slik omtrent kan et prøve-blodspor se ut:

Ca 600 meter langt lagt med 0,3 dl-0,5 dl blod. Sporstart og sporslutt er markert m/oppspark og ekstra blod. Sporstart er merket samt 25 meter av fluktretningen. 2 blodopphold a 10 meter, minst ett av disse ligger i vinkel. 4 vinkler (brutt fluktretning). 1 sårleie er sparket opp og markert med ekstra blod. Sporet er minst 12 timer gammelt. Sporet legges ikke på snø.

 

Ved ferskspor skal hunden spore et sikkert spor etter hjortedyr i minimum 30 minutter, men kan vurderes ut fra hundens opptreden og sikkerhet i sporingen.

 

  Jfr. Norsk Kennel Klub. Regler for blodspor- og fersksporprøver .

 

 

 

Hilsen fra Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa med Arna og Beyla

 

 

 

Arna og elgjakta

Beyla på blodsporkurs høsten-10

VINTEREN 2009/2010

DRESSURKURS I REGI AV JEGER OG FISKERFORENING

 

 

Beyla var fem mnd gammel, og en propell av en lundehund, så behovet for kurs og trening hadde meldt seg. Skulle bli greit å gjøre noe uten at mamma,n Arna også var med. Da det på dette tidspunkt ikke var valpekurs i regi av Orkdal hundeklubb, falt valget på unghunddressur og kurs i regi av Orkla Jeger og fiskerforening. Dette også fordi en av instruktørene, som matmor kjente, var fra heimplassen Lensvika.

 

Hva ville et slikt kurs gi oss, og for Beyla som var absolutt yngst av de som hadde meldt seg på! Ville det bare være jakt, fiske, apportering med rype i fjellet, og alt som for øvrig angikk fuglehunder? Obs. Sjøl om lundehunden faktisk også er apporterende fuglehund, må vite!

 

To damer med to små hunder møtte opp, samt åtte menn med sine ”store” fuglehunder. Beyla og de andre ble fort kjent, og det virket som ho syntes det var greit med læring av diverse øvelser på kurskveldene.

Det foregår det motsatte av lydighetsøvelser i stua mens matmora har vært på jobb da! Skal ikke frita mamma Arna for all skyld, men før Beyla ble født var det ikke noe rot og søl! Ja ja, det ble bedre da ho ble eldre, sjø!

 

Over til kurset.. Nå startet vi dressurkurset i slutten av november-09, med opphold for jula, kennelhoste og veldig kalde kvelder på langt over 20 minus! Så ferdig med kurset,s 11 kvelder ble vi ikke før medio mars mnd i år!

 

En del artige episoder ble det, og kan nevne bla.a der menn (jaktkarer!) skulle bruke sin lyse stemme for å få kontakt med hunden sin. I utgangspunktet bruker ikke menn noe mye stemmebruk eller noe kvinnelig stemme! Men det kom seg!

 

Jo da, har fått lært nye ting om jakt, jaktprøver, apportering, om rypa og fjellet som matmor ikke har festet seg ved tidligere. Videre fikk en på ny poengtert at alle hunder, uansett rase og størrelse, trenger den samme grunndressuren. Personlig synes jeg at de to minste rasene tok dette raskere enn noen av de ”store” fuglehundrasene. J

Vil skryte at det ble en fin gjeng på kurs, og med gode innlæringsmetoder for grunndressuren.

 

Siste kurskveld var det prøve på flere av øvelsene som var innlært, hvor en og en hund med eier fikk vist seg fram, mens de andre eierne gav kritikk tilbake på det de observerte.

Artig å høre fra ”jaktkaran” at de ønsket oss med de to ”små” hundene velkommen videre med trening i jakt- og fiskerforeningens regi…

 

Lysten til å gå videre med aktiviteter i kurs-verden er tilstede, og er nyttig både for eier og hund/hunder. Matmora her synes i all fall det er lettere å trene videre med et kurs som bunnen for et mål, eller som selve målet! Kanskje lydighet eller sporkurs er det neste for Beyla?

Vår Arna har jo i ettertid blitt godkjent ettersøkshund fra NKK, 13.07.10, og jeg kan jo skrive litt om veien dit ved neste Lundehund-nytt.

 

 

 

Hilsen Beyla Arnadottir Av Vollakloa, nå 1 år gammel og matmor Dagrunn (skrevet aug.-10)

SOMMEREN 2009 - BEYLA TREFFER MUSTI

1. Arna; no e det på tide at du bli kjent med katta i huset

2. Beyla; så det e du som snart e 16 år å bestæmme i huset?

3. Musti; ja det må du nok bærre respekter!

4. Beyla; likevæl kain vi da vel leik sammen? Fin hale.....

FORSOMMER 2009 MED ARNA OG OLIVER

1. Ska vi finn på noka sammen, Oliver?

2. Vi kain leike oss med ball,n!

3. Kast dein der ball,n så hente æ dein!

4. Men hysj! E det ein traktor vi høre?

5. Kain du itj kast ball,n snart da?

6. Fra Oliver; å borte vart både ball,n og hoind...

Veien mot bronsemerket i lydighet - 2009

Arna viser fram bronsemerket sitt :)

VEIEN MOT BRONSEMERKET I LYDIGHET - 2009

    

 

- Så meldte vi oss på kurs høsten-08, med mål å lære mer om lydighetsøvelser og mulig prøve oss på bronsemerket, Arna på 1 år og matmor. Første kvelden viste Arna mistrivsel for å være med på dette, sammen med seks andre hunder, og ønsket seg sikkert tilbake heim til Lensvika! Arna var den som ikke hadde prøvd dette før, og var sammen med bla.a flinke Mille, som sammen med eier May Elisabeth hadde tatt bronsemerket. Ville Arna noen gang kikke opp på sin matmor og holde blikk-kontakten, slik som Mille gjorde?

 

Hver torsdag i en periode på 1,5 mnd i oktober/november drog vi fra Lensvika til Orkdal på kurs. Arna ble da flinkere etter hvert, og viste også glede over å komme på treningsbanen. Hver gang det var trening la jeg inn i forkant tid på ca 20 min til fri utfoldelse i skogen ved hundeklubben. Det tror jeg var lurt, slik at dette ble lystbetont lydighetstrening etterpå.

 

Hvordan det gikk? Vi fortsatte treninga annenhver torsdag hos Orkdal hundeklubb, og Arna ble flinkere utover vinteren.

Samtidig bestemte lundisjenta en del øvelser, nemlig! Det var vel ikke nødvendig å ligge helt i ro i 2 hele minutter ? ( øvelse 7) Med matmora på 15 meters avstand, samtidig som det var kvitt kaldt underlag! (snø) Kanskje var det noe annet spennende på andre siden av treningsbanen eller en lyd som måtte undersøkes? ” Så da kikker jeg meg rundt, med ørene rett opp, tenkte lundisjenta- og så går jeg – ja så gjorde hun det sjø…”

 

En annen øvelse som var vanskelig for oss, er der instruktøren el. dommer kommer for å hilse på matmor og tannvisning for Arna, hvor hun ofte reiste seg opp, glad som hun er i folk! Rumpa hennes hadde vanskelig for å holde seg nede på bakken!

 

Så ble det bestemt at sjølve kravet til bronsemerket skulle vi vente til våren med, så vi (les: matmor) ble kanskje ikke like ivrige på trening av øvelsene. Samtidig såg jeg at flere av øvelsene ”satt”, sjøl om det var lenge siden vi hadde trent. Blir mulig slik som hos oss tobeinte med sykling og svømming; når du først har lært det, så kan du det!

 

Våren og mai kom, og dato ble bestemt for å prøve kravet til bronsemerket. Matmor hadde ikke de største forhåpningene! Mest fordi det tok så lang tid fra kurset ble gjennomført og til prøven. Samtidig var det viktig å gjennomføre det en hadde satt seg sammen med lundisjenta.  Arna var også paret, og det ble også spennende å følge med om ho var drektig!

 

Men hva med Arna og matmor, og ville samspillet og kontakten mellom oss fungere?

Målet var satt, vi var klar for å gå opp til ”eksamen” sammen!

Generalprøven kvelden før ut klarte hun alle øvelsene med glans, og med matfar som ”dommer.”

Fint var det at to eiere med hver sin golden retriever skulle prøve kravet. Disse to har gått den samme veien med kurs og trening sammen med Arna. I tillegg var det en eier med leonberger.

Da vi ankom, fikk vi hilst på dommer Marit, og vi var først ute…

 

Øvelse 1 med tannvisning startet med dommeren 5 meter unna, som gikk fram og hilste på fører (les: matmor), og sjekker også tenner på Arna, som satt klistret til bakken!

Flinke jenta og maks poeng 10.

De øvelsene som hadde størst vanskeliggrad og der en hadde mulighet for å oppnå flest poeng, var fri ved foten (øvelse 3), stå under marsj (øvelse 6), og enkelt dekk i 2 minutter (øvelse 7). Dommer Marit var rolig og forklarte før hver enkelt øvelse, og også resultat fra bedømminga etterpå. Det var matmora som var mer spent enn Arna, og Arna merka nok det! Tross det, så klarte ho å gjennomføre øvelsene bra!

Siste øvelse gjenstod; med enkelt dekk på 2 minutter. Arna la seg ned, og jeg gikk 15 meter fra ho. På fornyet ordre fra dommer gikk jeg tilbake og gikk 1 meter bak ho, inntil, og på hennes beskjed kommandere på plass. Det var lange minutter, men ingen fare, denne gangen også låg lundisjenta klistra til bakken!

Øvelse 8, som er helhetsinntrykk gav 8,5 poeng, og JA – vi klarte alle øvelsene med god margin.

 

De andre tre klarte det også, så det var en glad liten gjeng som ble oppstilt til fotografering. Dette var virkelig artig, og akkurat nå er dette resultatet av større betydning for matmora enn eksteriørresultat, for med lydighet har vi lagt bak oss mange treningstimer sammen vi to.

Har også benyttet øvelsene på tur etc, og det har gitt oss bedre kontakt og samarbeide med Arna i hverdagen.

 

Noen regler for interesserte:

Øvelse 1 må en klare for videre deltagelse. Så må en ha minst 90 av 180 poeng, og få minimum 5 poeng på hver enkel øvelse. Godbiter er det ikke lov å bruke, og en får trekk ved bruk av dobbelkommando. Videre har vi vært heldig som har hatt en svært hundeinteressert instruktør i Hanne, som Arna bestandig er glad for å hilse på, og som har fulgt oss gjennom valpekurs og nå til bronsemerket.

 

Nå er vi kvalifisert til å stille i LP-stevne (lydighet klasse 1), og da gjelder samme øvelser pluss at det da er fellesdekk og et hinder.

Vi klarte målet vårt, Arna og matmor, og nok et bevis på at rasen er allsidig og kan brukes til ulike aktiviteter.

 

 

Dagrunn og Arna, kennel Vollakloa

 

Et bitte lite kjøkkenoppdrett - 2008

Her er familien med pappa Haakon Den Gode bak, og foran sammen med fire A-valper mamma Alva Skaldsdottir

ET BITTE LITE KJØKKENOPPDRETT - 2008

 

 

På oppdrettersamling høsten-07, arrangert av lokalavdelinga i Trøndelag, hørte jeg Karen Elise Dahlmo fra kennel Lundesmia fortelle om sitt kjøkkenoppdrett. En er sjøl absolutt i den kategorien, og kanskje er benevninga et bitte lite kjøkkenoppdrett mest riktig?

 

Før vi fikk Frøy Av Vinterskogen har jeg hatt hann-hunder, og andre raser, fra jeg var jente til i velvoksen alder. Da vi fikk vårt A-kull i februar-06, Alva, Atla, Ask Agne og Afe Njord, ble det å være ny oppdretter en rik og spennende opplevelse. Så har hatt gleden av å knytte mange nye kontakter i lundehundmiljøet, og ha nær kontakt med eierne av A-gjengen!

 

Høsten-07 henta vi heim Arna fra ”vår” Atla Skaldsdottir i Sør-Sverige.

Nå i oktober-08 fikk jeg muligheten til å følge på nært hold videreføringa av vårt kjøkkenoppdrett, fra paring, drektighet og fødsel på to kull. Nært hold sier du? Når Alva bor i Karlstad ved Tromsø, og Atla i Sølvesborg i Sør-Sverige! Jo da, med alle de tekniske nyvinninger vi har i vår tid, ble ikke dette vanskelig. SMS, MMS, e-post og telefonisk kontakt gjorde at jeg fikk tilgang til hvordan drektigheten artet seg, og også fødslene minutt for minutt, eller riktig å si, valp for valp! Heldigvis gikk fødslene greit og tok kort tid, som det vanligvis gjør når rasen vår føder og allting går bra.

 

Fra Karlstad fikk jeg telefoner underveis om kvelden, og det tikket inn tik, hane, hane på SMS fra Johanna mens jeg satt på jobben. Dette ble videreført til Solvor Melum og andre interesserte. Solvor er eier av en bestefar på morsida, Ålvisheim,s Illuge Skald, og  fikk således konstatert at nye lille Ille-unger er født. Så i løpet av 7 dager, ble to nye kull og 7 valper satt til verden av søstrene Alva og Atla Skaldsdottir.

 

Skjønner at oppdrettere med mange kull ikke har mulighet eller kapasitet til å knytte veldig nære relasjoner til alle eierne, og så er det jo heller ikke alle eiere som ønsker det.

Nye generasjoner går fort, så har forstått at jeg til disse kullene bør titulere meg som ”oldemor”. En kan bli fort både tipp, tipp -- i denne bransjen :)

 

Takk til Ann Elin, Steinar og Johanna for at oppdretteren med sitt bitte lille kjøkkenoppdrett i Trøndelag fikk ta del i dette, og skal bli artig og følge med videre de sju. De har fått navnene Aiko, Ailo, Aila og Aika i nord, og Freya, Frey og Figaro i sør. Takk til eierne av NUCH Haakon Den Gode og SUCH Skreppeng,s Peer Gynt, som stilte sine flotte hann-hunder til rådighet, og slik at avlen gikk videre til en ny generasjoner lundiser!

Ønsker også lykke til overfor andre oppdrettere og eiere med sine nye valpekull- de som er kommet til verden og de som planlegges…

 

 

Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa

Sommerferie på høtta - 2008

Arna koser seg på høtta og i det fri oppi Fjellkjøsen

Sommerferie på høtta- 2008

 

 

Matfar har hatt sin ferie på motorsykkel i USA, så det ble dametur til høtta,; dvs. matmor og Arna alene i tre uka. Der har vi ikke data eller TV, og det er dårlig mobildekning. En del besøk har vi jo hatt, og radioen står på hele tida. Det er annerledesheten og nærheten til naturen som er viktig. Her er fuglesangen, og om kvelden talglys og ei lundisjente i avslappa positur. Det er lov for den firbeinte jenta å ligge i sofa og seng på høtta.

Når det ikke var turer i skog og fjell, så var det alltids en del vedlikeholdsarbeide ute som skulle gjøres, og da var Arna i full sving med å undersøke gamle stubber for musebol!

 

Med feriering på fjellet i juli måned må en avfinne seg med at en har selskap av flygende insekter, og trønderværet gav oss hele spektret fra + 12 med skodde og regn til + 30,5 varmt og sol. Matmor er en ihuga jeger etter den gyldne molta, og jaktsesongen starta i tredje ferieuke. Arna plukka blåbær, molte og kart rett i maven da! Ho tjuvtok bær direkte fra bøtta også, for lettvints skyld!

 

Fuglehunden vår.

Hver dag ble det turer i naturen, og lundisjenta på 10 mnd trivdes og var sprek ho. Datter Marthe mente også at hennes mams ble slankere av alle turene, men det blir en jo ikke når en har søt likør og sjokolade om kvelden, da sjø!

Arna og jeg har sett ørn, fjellvåk, hare, skogsfugl og mange småfugler som Arna likte å sette fart i. På en av våre turer, med overgang skog og fjell, flaug en orrfugl opp 1 meter fra oss. Matmor skvatt, og lundisjenta ”stod stand” i brøkdelen av et sekund, og så bars det av sted på myra etter det store flygende dyret. Ingen fare, fuglehunden vår når aldri de flygende, sjøl om det er stor vilje til å nå fuglene.

Mange fugler oppførte seg slik at det såg ut som de bevisst ville terge Arna! Ho på full fart etter fuglen, som så snudde for å sette seg på motsatt side av bekken. Arna etter, og fuglen fløy igjen! Ja, ja- det ble da mye ekstra trim av det.

 

På tross av varmen i slutten av juli, mente Arna at bading var forbeholdt oss tobeinte! Ho syntes det var greit å sjå på, og hadde ikke tenkt å bli blaut på fotan! Vi var også på tur med båten, men den fødte sjømann var ho ikke på disse turene!

 

Når vi er på turer, bruker matmor å gå utenom stier og tråkk, for det er ofte da en får sjå dyr og andre fenomener i naturen, og kanskje ei ny moltemyr!

En fjellvåk hadde en sort fugleunge i de kvasse klørne, og ungen hang slapt i klørne på rovfuglen mot den blå himmelen. Mamma ravn flaug etter, og skrek høylydt og hjerteskjærende over ungen sin, som det allerede var for seint for. Arna satte seg ende ned, og lurte sikkert på hva som foregikk der oppe i lufta?

 

Må vel fortelle at det ble spennende til gangs også i mai måned. Arna og jeg var langt unna folk, mens vi kvilte og satt i ro ved et skogsvatn. Da opplevde jeg å sjå en enslig ulv noen sekunder, og som trasket rolig over et snødekt parti 200 meter fra oss. Tror hjertet stoppa bittelitt, og i refleks fikk jeg hekta Arna i bånd. Ho såg ikke rovdyret, som sikkert var et streifdyr, men ho lurte sikkert på hvorfor matmor plutselig oppførte seg annerledes!

I ettertid er jeg klar over at jeg har fått med meg en stor naturopplevelse, og som ikke har skremt meg fra å bruke naturen vår. Har ikke tenkt å følge opp villmarkslivet til Lars Monsen sjø! Men det er utrolig fint å oppleve naturen med ei lundisjente som alltid er en hengiven og glad turkamerat, og som har hatt mye fri utfoldelse uten bånd!

Neste år i feriemåneden juli er vi forhåpentligvis på Værøy, og vi gler oss til treffet med alle lundisene, eierne, og det å oppleve en annerledes og storflott natur i Lofoten J

 

 

Dagrunn og Arna, kennel Vollakloa

 

Arna og Tyr lurer på hva som foregår på valpeshow?

VALPESHOW VÅREN 2008

 

Valpeshow

Med valpeshow blir det mye viktig sosialisering for en valp, med masse inntrykk og trening, og også for eier! Anbefales for alle som har valp, da den skal lære det meste som skjer ut i ”den store verden”! Det å delta på valpeshow er ikke så alvorlig, og vil lette overgangen for valpen, hvis det er aktuelt å stille hunden på ”ordentlig” utstilling. Videre får en også markedsført den flotte rasen og gjøre nye betjentskaper, med de på to og fire bein!

 

Valpekurs

Benytter også anledningen for å reklamere for valpekurs sammen med andre hvis man har mulighet for det. Det er også en viktig sosialiseringsdel for valpen, og greit å bygge på for eier og hunden framover!

 

Frontpage Arna Atladottir, s valpeshow

Ler, 02.02.08- Line Haugen- BIR, 4BIG

Ler, 16.02.08- Irene Donne- BIR

Skaun, 06.04.08- Steinar Hoff- BIR

Levanger, 19.04.08- Kristin Hoff- BIR

Spesialen Øysand 07.06.08- Harald Aune- nr 2. tispekl.6-9 mnd

 

Flotte valpelundiser

Andre like fine valpelundiser som også har konkurrert i denne vårperioden i Trøndelag er ; Lyrypa,s Prinsesse Jette Tiril, Tyr Tyrasønn, Foss Av Vinterskogen, Paluna,s Flora Saradatter, Alfiva Sjursdatter, Trodli-Skogen,s Thale Tunadatter og Løvheims Lodyn. Foss ble BIR på Spesialen 07.06.08, og var nydelig handlet av Maja S. Espelien.

 

 

Hilsen Dagrunn og Arna, kennel Vollakloa

 

 

- og her har beinbruddet grodd forlengst :)

BEINBRUDD HOS VALPEN

    

Har noen av dere andre lesere av Lundehund-Nytt erfart at valpen din har falt ned fra dine ellers andres ”trygge” hender, og har slått seg eller brekt en fot?

Hører valpens såre og vonde skrik at noe ble fryktelig galt, og eiere som har verdens verste dårlige samvittighet på grunn av uhellet! Og hva kommer oppdretter til å mene om oss, vi som liksom skulle være gode lundiseiere for den nye valpen! Det verste senariet med negative ting raser gjennom hodet på vei til dyrlegen -- L

 

Uhellet skjedde også hos oss, da vi hadde hatt vår lille Arna bare en ukes tid, mandag etter at matmor hadde vært på lærerikt oppdretterseminar. Arna som vrei seg ut av matfars armer i lenestolen, og ble klemt og datt forkjært ned på golvet. Røntgen hos dyrlegen konstaterte stabilt brudd høyre bakre leggbein! Dyrlegen mente dette skulle gå bra, da slike ting gror fint på små valper.

 

Likevel var det leit, og mangt ble snudd opp ned, og ble ikke helt som planlagt. Det ble hjernetrim inne, og redusert fysisk aktivitet ute. Det ble gipslaske og bandasjer, med kontroll og skiftinger, hos dyrlege. Vi la ned matter og tepper i ”hele huset” slik at ho ikke skulle gli! Og vi måtte særskilt passe på ved trapper, glatt is og leik med andre hunder.

 

Det ble jo leik med de to kattene i huset da, nesten så vi trodde ei tid at hun skulle lære å mjaue istedenfor å bjeffe! J

 

Nå kom det også tilbake i minnet, det som jeg opplevde med en annen valp for 18 år siden!

Vår lille valp på det tidspunkt, japanske spisshund Ajax, ble løftet opp i armene av naboen- og ho mista ham i golvet! Det gikk heldigvis bra da, men valpens såre skrik og redsel glemmer man ikke!

 

Ulykka med Arna skjedde i midten av november -07. Etter fire uker kunne hun ta av bandasjen, og hun er nå for lengst frisk og absolutt i full fart. Bjeffer som en lundehund, og ligger ikke tilbake verken i forhold til kontakt eller aktivitet. J

 

Det var bra at vi hadde tegnet forsikring, ellers hadde dette blitt en kostnad lik det vi betalte for henne! Og at uhellet fort kan skje når vi har med en vilter valp å gjøre, er i alle fall sikkert!

 

Vår lærdom og påminning:

  • Sørg for forsikring på valpen din fra første dag.
  • Ikke løft på ”alle” valper! Sett deg/dere heller ned på golvet sammen med valpen/valpene.


Dagrunn Mæhlen,
kennel Vollakloa

Brudd i leggbeinet, å leik med lille nabokatta...

VELKOMMEN TIL ARNA OG OLIVER

J

 


Frøy,s død

Vi har skrevet i flere artikler om vår kjære Frøy,s bortgang i Lundehund-Nytt nr.3!

Mange av dere lesere har jo mistet deres hund/hunder av forskjellige årsaker, sykdom, alderdom o.a., så dere veit også hva det vil si å ha en stor kjærlighet til den firbeinte, men også sorgen, savnet og tomheten i heimen når de dør. Vi som kun hadde en hund, ble det altfor tomt! L Den som har hund, eller har hatt hund, skjønner betydningen av disse ord!

 

Ny valp

Men nå må vi skynde oss å fortelle at vår Arna er kommet til oss i Lensvika, og hennes fulle navn er Frontpage Arna Atladottir. Mor er Atla Skaldsdottir fra vårt oppdrett, kennel Vollakloa, og far er Aspheims Trollunge (Trollis). Arna er jentenavn og utledet av nørrøne Arn, som betyr ørn. Et sterkt og tydelig navn synes vi, og ikke brukt til lundehund?! i Norge jfr NKK,s Dog-Web. Arna er vår avdøde Frøy,s første barnebarn, så vi har fått litt av Frøy tilbake. Det er blitt full fart i stua vår igjen ja J

 

Arna

Mange av dere lundehundeiere har påpekt at det måtte være en mening med dette, og særlig da Atla kun hadde en valp i sin mage, og at det var tispe! For det var jo det vi ønsket oss mest.

Så har det også vært klart hos Johanna Olsson i Sør-Sverige, kennel Frontpage, at vi hadde førstevalget i et kull, og da Arna var enebarn- ble hun vår! Så en stor takk til Johanna J

Hun visste hvor tøft det var for oss å miste vår Frøy, og gledestårene rant nedover kinnene mine da hun ringte med samme fødselen var over 10.09 kl 19.32, og jeg hørte de spede klynkene fra nyfødte Arna på 218 gr.

 

To store forventninger

Så gikk noen uker med spenning og forventning, og vi forberedte oss i høst bla.a. ved å bygge et gjerde rundt halve eiendommen, samt ta ut den ferien vi hadde igjen. Dvs. vi hadde mange uker ferie til gode til sammen, da vi nesten ikke hadde tatt ut ferie i sommer. (Det ble liksom ingen vits i å ta ut full ferie da Frøy døde i sommer!)

Dere lesere lurer kanskje på hvor Oliver kommer inn i denne ”lundisverden”, og hvem han er?

Jo,da- vi hadde enda en stor forventning. Så jeg skryter også gjerne her at jeg i okt. ble Bæssmor, som vi sier i Trøndelag, og til tredje guttebarnebarnet, han Oliver! Storflott!

 

Formål å hente Arna

Første helga i november drog vi av gårde da, og jeg som ikke var glad i å kjøre bil!

Jeg hadde egentlig nok med å kjøre hver dag til og fra Lensvika – Orkdal på jobb (3,3 mil en vei). Nå hadde vi et mål for øye! Det var å kjøre dit Arna var, treffe Johanna, ”vår” Atla Skaldsdottir, Ålvisheim,s Lin Lykke Hedesdotter, og prøve oss på å ri tølt på islandshestene til Johanna!

Vi hadde to fine dager på gården til Johanna. Her traff vi også far til Arna, Aspheims Trollunge (Trollis) med eier Cecilia Obitz, og som er leder i Svenska lundehundselskapet.

Så det ble et skikkelig familielundistreff; mor, far og barn!

 

Det var ca 225 mil tur/retur Lensvika – Sølvesborg!

Men hvem brydde seg om noen hundre mil - når vi skulle hente Arnaveitja heim til røttene sine---!! J

 

Hilsen fra Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa, nov-07.

Leik med mamma

TANKER OG PROSESS RUNDT SØKNAD OM EGET KENNELNAVN

 

 

Kennelnavn:

Da vi søkte om kennelnavn 8.03.07 trodde vi at jenta vår Frøy hadde mange leveår framom seg, og jeg hadde planene klare i hodet om et mulig fremtidig B-kull, slik at vi kunne starte å bruke vårt kennelnavn. Men slik ble det dessverre ikke!

 

Likevel synes jeg at mye av mine tanker og prosess rundt vårt kennelnavn kan komme med i Lundehund-Nytt som informasjon til andre eiere. Disse to første avsnitt er da endret slik at det passer den situasjonen vi er i nå!

 

Norsk navn:

Synes jo at de mange etablerte oppdrettere av Norsk lundehund har gode kennelnavn, men hvilke valg skal ligge i bunnen for en sjøl?

 

Et norsk eller norrønt navn føltes riktig for oss, å ha tilhørighet til sted, eller var det aktuelt å knytte det opp til vår stamhund? Men hva da med æ, ø og å i et kennelnavn i vårt internasjonale samfunn? Så navn knyttet til Frøy og hytta Bjønnmæhl,n hadde mye æ og ø i seg! Et kennelnavn med lundeosv. er allerede mye brukt, her i landet og i Sverige! Og videre hva med s, apostrof og s etter kennelnavn eller av og kennelnavnet?

 

Tidlig i prosessen ble det konstatert at mange gode navn allerede var opptatt, eller veldig like på det som en kunne tenke seg. Det viste seg at andre lokale steder i landet hadde de samme lokale navn som vi har her i området! Nordheian, Valheia og Fjellkjøsen ble da utelukket, og mange andre også! Alle navn på fjelltopper nær hytta vår var også i bruk andre steder, og også som kennelnavn! T.o.m. sammensetning av bokstaver fra A-kullet, Valaska, var i bruk!

 

SMS:

Før en kikka på internett og FCI sine sider over godkjente kennelnavn, ble det sendt en forespørsel på forslag til noe slekt, lundehundeiere og venner på SMS, og via e-post hva de syntes var gode navn? ”Svigerdatter” hadde jo Bestemorskogen som forslag, og koselig tenkt av henne det, men!- -

 

FCI:

På en måte gjorde det prosessen lettere ved å gå inn på FCI, Federation Cynologique Internationale sine godkjente kennelsider, og du verden hvor mange kennelnavn det var!

Inne på FCI sine sider, så klikker en på første bokstaven i alfabetet på evt navnet en søker, og deretter andre bokstav. Nå kunne en legge bak seg mange flotte navn fordi de allerede var i bruk, og det ble jo også et snevrere navnevalg.

Så var det jo at en skulle ha tre forslag også da! Og en burde jo like alle tre forslag.

 

Valg, innsending og ikke godkjent:

I utgangen av februar måned gjorde vi et valg på tre alternativer, og dette ble sendt, og kom også raskt i retur fra NKK! Dette pga av lik stedsnavn og lik annet kennelnavn. Vollahaugen her vi bor ble kanskje for likt kennelnavnet Vollhaug?  Og Lensvika ble for likt vårt poststed Lensvik. Ups! Så i tenkeboksen igjen---og noen uker gikk---

 

Nytt forslag:

Plutselig i bilen på vei fra jobb ”ramlet” vårt kennelnavnforslag inn i hodet, og som skulle bli vår 1. prioritet på kennelnavn. På selveste kvinnedagen i -07 ble det sendt inn tre nye forslag til NKK.

 

Prosedyre ved søknad om kennelnavn til NKK og FCI:

Søker evt medinnehaver søker på eget skjema; Søknadsskjema for kennelnavn, NKK

Tre alternativer settes opp med kennelnavnet før eller etter valpenavnet

Kvittering for betalt registreringsavgift på kr 1715,-legges ved søknaden

Søknaden blir først behandlet av NKK

Videre sendt til FCI i Belgia; da dette er internasjonalt

Brev fra NKK om godkjenning fra FCI

Publisering i Hundesport, og protesttid på 8 uker

Endelig godkjent kennelnavn får en skriftlig fra NKK etter at protesttida er utløpt, og først da kan en ta kennelnavnet i bruk

Behandlingstida kan ta fra 4 til 6 måneder

 

Kennelnavnet vårt:

Vårt kennelnavn ble Vollakloa; med Volla fra Vollahaugen her vi bor, og Kloa fra lundehundens særtrekk, og med ”trøndersk” a-ending, da sjø!

 

En stor takk til Gerd Haugen fra kennel Løvheim for konstruktive innspill og positive råd i hele prosessen.

 

Kennelnavnet ble datert godkjent av NKK samme dag som Frøy døde, 11.07.07.

Men som vår sør-svenske valpekjøper Johanna sa: ”Det var et tydelig tegn på at vi skal fortsette med lundehund, at kennelnavnet kom den dagen det gjorde- Frøy kunne ikke sagt det tydeligere!”

 

Glad-nyheten tilslutt er at vår Arna ble født 10.09 av Atla Skaldsdottir med far Aspheims Trollunge (Trollis). Da får vi litt av Frøy tilbake, for Arna er barnebarnet til Frøy og Ålvisheim,s Illuge Skald. Tidlig i november mnd. går turen til Johanna Olsson for å hente heim vår Arna- og gjett om vi gler oss!J

 

 

Oppdretter Dagrunn Mæhlen, kennel Vollakloa, Lensvika i Sør-Trøndelag

 

TIL MINNE OM FRØY AV VINTERSKOGEN  30.03.02 – 11.07.07

 

Kæm fekk fem innholdsrike år, og har mytty gode minna sammen med dæ-

Jo, det er vi, som knapt kjent te rasen da vi henta dæ hos Ingvild siste maidag i 2002.

 

Men kæm va det som hylt å skreik da vi drog fra Tangen i bil,n, mesta så vi va redd politiet skoill stopp oss for dyremishandling!

Kæm villa itj gå i bånd, å satt sæ med rumpa ned, da du skoill lær det, å kæm kom i foill fart når vi skoill i marka- da såg vi bare øretippan å halen på dæ-

Kæm hørt bare det du sjøl villa hør, å heller itj villa bli med i bil,n etter tur-

Kæm likt sæ etterkvart godt hos oss i Lensvika, å vi med dæ-

Kæm va flenk på valpetrening, dressurskurs, å nesten tok apellmerket- å vart flenk te å hør!

Kæm va med fra første spadetak da vi bøgd oss høtt, å kæm va dronninga på haugen der- å antagelig heime å!

Kæm vart mesta innsnekra mens du låg i isolasjonen, å kæm slapp ”ned” en og en spiker-

Kæm ha vårre i naturvernområde kvar høst, kor vi hørt aill hjorten brøle ut sine sterke brunstbrøl i oktober- å samtidig va du helt still! Å heilt still va du å da du va med matfar på elgjakt- merkelig nok!

Kæm skjønt å oppført sæ som føggelhoind, først når du hadd fått fart på rypa og storføggel,n-

Kæm va med matmor te Snota å fjellan i nærområdet, å på aill molt-turan å molt-plassan- som bare vi to kjent te! Å blåbæra plukka du jo sjøl-

Kæm skoill vårrå med Marthe på lang fjelltur, men som itj tøkt det sjøl, å kom tebake te oss-

Kæm mått passes for ørna i fjellan, å som vart terga av nøtteskrika-

Kæm va med på feske, sommer og vinter, å gravd ned fesken levandes. Å som grov ned aill musa ved høtta levandes å- da du meint att absolutt aill bytte skoill ned i jorda!

Kæm klart å ”overtale” matmor og matfar te å legg i senga på høtta, der det i utgangspunktet itj va lov- å kæm va koseveitja i armkroken på stua i høtta å!

Kæm likt sæ bæst i marka å fjellet, men som koin vis sæ fram på utstilling- når det å krevdes-

Kæm vart ei go mor for de fire i A-kullet, som du fekk sammen med Illuge Skald-

Kæm va venna med kattan i huset, å straks jaga fremmedkattan-

Kæm følt sekkert at barnebarna va under rangstigen din- for dæm kom i huset ætte dæ-

Kæm va vår alles gode venn, familie og venna, like gla om vi bort et minutt eller hele da,n på jobb- å som kraup i glede langsetter veggen når vi å andre kom heim-

Kæm fekk å dessverre sykdommen IL, å som døde fra oss i juli måned- bare litt over fem år gammel!

Jo, det var jenta vår, Frøy-

 

Men kæm ha sørga for at vi ha fått kjennskap te ur-rasen, å e gla i dein, å gjennom dæ e kjent med mang lundehunda og eiera. Å ailt det har ført te at vi ønske å fortsett med rasen!

 

Takk, kjære Frøy- for den varme, glede å ekte hengivenhet du gav oss,

å takk for aill fine tura vi ha hatt med dæ i marka, fjellet å på høtta,

å takk for at du gav liv te A-kullet.

 

 

I takknemlighet; matfar Arve Idar Bjørnstad og matmor Dagrunn Mæhlen, Lensvika

NYE BEHANDLINGSMETODER AV SYKDOMMEN IL

 

Fra vage symptomer til lavt albumin:

Da vår Frøy fikk vage symptomer igjen av IL i slutten av april-07, gikk vi i gang med å behandle henne. Dette ble virkelig en kamp for å få henne frisk igjen, og en kamp vi dessverre tapte 11 juli-07.

 

Tror vi i disse tre månedene forsøkte de råd som kunne prøves, og innimellom såg det ut til å gå bra, hun var tilsynelatende frisk og lundehundglad, så til det verre igjen. Det virket som sykdommen var to skritt foran oss hele tida! Og symptomene var typiske for IL, og på det verste løs avføring, ufordøyd oppkast og væske i buken. Vi visste jo at albumin er det viktigste protein i blodet, og som hadde en avgjørende betydning som bidrar til at væske holdes i blodårene, og at det ved albuminmangel ble væskeopphopning i kroppen. Situasjonen bare forverret seg, og hun ble tappet for mye væske i buken 18 juni, og da hadde hun et albuminresultat på 11, som  var ekstremt lavt, og hun var blitt veldig tynn. Vi var klar over at hun var veldig syk, og at vi hadde en lang vei å gå for å gjøre henne frisk.

 

Fortvilelse og håp:

Så kom på nytt ei kort tid med fortvilelse og håp, men vi ville ikke gi opp, og vi prøvde å være positive! Vi var i kontakt med Ellen Skancke, veterinærhøgskolen, som gjennom vår faste dyrlege Ingolf Hanssen diskuterte alternativ behandling. Hun kom med forslag om ekstra proteintilskudd (som kroppsbyggere bruker), med mye energi, protein og lite fett, bactrimkur og predninson som hun stod på, videre mulig aminosyretilførsel intravenøst (protein).

 

Ekstra proteintilskudd og aminosyrer:

Vi håpet dette nå skulle snu seg i riktig retning, for det var så fryktelig trist å sjå vår sterke, kvikke og spreke Frøy bli avmagret, og bli tappet slik for krefter!

Og faktisk spiste Frøy nå godt, likte det ekstra proteintilskuddet, avføringen normaliserte seg, halen og ørene kom opp, og det ble lek i stua igjen, og de korte kveldsturene trivdes hun med.

 

Men behandlinga ”tok” ikke væsken i buken, som raskt økte i omfang igjen. Ny tapping var helt nødvendig selv om det var gått bare tre uker siden sist, og vi avtalte med dyrlegen at hun også skulle få aminosyrer intravenøst tre dager denne uka. En slik behandling måtte gjøres over veldig mange timer. Vi måtte prøve dette! For å sjå om dette kunne snu sykdommen!

Dessverre greide hun seg ikke, for det ble nok for tøft for den syke kroppen. Hun døde bare fem år gammel, mens hun fikk behandling og tilførsel av aminosyrer intravenøst hos dyrlegen.

 

Ingen gjør henne vondt nå, og ho har fått kvile på fineste stedet i hagen --- med utsikt til fjellet her i Lensvika.

 

Kanskje kan disse behandlingsformene være tips til andre eiere, men i bruk på et mye tidligere tidspunkt enn det ble for vår Frøy.

 

For dere som leser dette høres dette fortvilt og trist ut, og er jo det, men vi har valgt å sjå fremover. Så ny valp og lundis skal vi hente heim i november vi! J

 

 

Hilsen Arve Idar Bjørnstad og Dagrunn Mæhlen

VÅR ERFARING MED IL ;  sykdommen Intestinal lymfangiektasi

De første symptomer:

I 4,5 år hadde ikke Frøy hatt noen ting som kunne minne oss om noe slags mave- og tarmtrøbbel, og IL hadde vi ikke bekymret oss for.  

I ettertid veit vi at det første symptomet var at hun hadde mørk illeluktende oppkast som det nærmest lukta avføring av!(30.10.06)

Deretter en uke etterpå, hadde hun oppkast av ufordøyd mat og to små oppkast samme uke. Ingen diare, og Frøy viste ellers ingen tegn til andre ubehag på dette tidspunktet.

 

Utstilling 11 november og forberedelser:

Frøy ble badet noen dager før, for det var en del av forberedelsene til hennes siste utstilling i år i nærområdet, i Orklahallen. Der hadde vi et lite håp om at hun kunne få sitt siste lillecert og bli norsk champion, jenta vår! Så dagen etter badinga, oppdaga vi at maven til Frøy var litt større! Vi lurte jo på om hun hadde spist noe ekstra ute som hun hadde funnet, bederva mat som hun tidligere hadde gravd ned, eller kanskje også mus?

 

Det hadde ”ringt” litt i ørene allerede da om hva det her var, samtidig var hun jo nå egentlig i god utstillingskondisjon med noen streker over 6 kg, så der og da føltes det ergerlig i forhold til utstillingen at hun var større over maven! Torsdag og fredag var maven likedan, og lørdag stilte Frøy opp på utstilling, og ble da norsk champion.

Men jenta vår var ikke i slag, og dagen etterpå, var det grunn til å reagere. Maven var mye større, spent og hard, og det virket som hun hadde ubehag. Var dette mavedreing (tarmslyng) eller IL? 

 

Huff så engstelig en blir når de firbente en er så glad i er sjuk. For der og da var det noen ubehagelige tanker i hodet om at vi kunne miste Frøy. Hadde lest en del ”skrekkhistorier” om lundehund og IL, men heldigvis også mange historier om at det hadde gått bra.

 

Behandling og veterinærbesøk 12 november:

Heime var vi også barnepasser for barnebarnet Sander, så samboer drog alene med Frøy til Stjørdalen smådyrsklinikk, som hadde vakt denne helga, og som var nesten 2 timers kjøring fra oss.

Det første dyrlege Hilde Landfald spurte om; var om hun var drektig, for det såg sikkert slik ut! Hun veide da 6,7 kg, og hadde altså mye væske i mage- og tarm..

Blodprøver og røntgen fortalte at hun hadde symptomer på IL, med blant annet et albuminresultat på 14. Vi fikk også med en cd over røntgenbildene, og vi kunne med sjølsyn se at mavesekk og tarmen hadde tydelige symptomer. Der og da ble det startet opp med cortison (Prednison) – og antibioticabehandling. I tillegg diettfor, og Predison skulle nedtrappes etter hvert, og det ble anbefalt kostholdstilskuddet Algesan. Men hva var Algesan da?

 

Algesan kjente ikke Orkdal,s to apoteker til , sjøl om de surfet på nettet! Og dette produktet hadde jeg heller aldri hørt om, men fikk tips av lundehundeier Reidun Bonde fra Selbu om at dette kunne skaffes via Kristiansand dyreklinikk. Etterpå hørte jeg at mange lundehundeiere var kjent med bruken av Algesan. Iallfall så er dette et kostholdsprodukt fra havet, et antioksydant, og laget av nord-norske havplanter, så dette hørtes riktig ut å bruke for lundehunden. Tenkte på Værøy og Røst og lundehundforfedrene med en gang!

Sjølsagt var dyrlegeregningen stor, men vi hadde dyrlegeforsikring på Frøy, og mest glad var vi for å komme i gang med behandling på henne nå.

 

Allerede etter tre dagers behandling var maveomfanget gått ned, hun likte diettforet, og hun virket i bedre form. Avføringen har under hele sykdomsperioden vært normal, men hun tisset ofte, og hun var også uheldig inne flere ganger. I tillegg hadde hun behov for mer søvn og kvile.

 

Videre behandling og bedring:

Vi startet altså med at hun fikk diettfor som var godt oppbløtt  x 4 pr døgn, prednison ble trappet ned slik dyrlegen bestemte, og hun fikk sine daglige turer som hun var så glad i. Vi holdt oss unna lange anstrengende turer, og var obs på at hun skulle slippe stressrelaterte situasjoner hvis vi kunne unngå det.

Vi merket også at hun i sykdomsperioden hadde økt sult, og var nærmest desperat for å ”stjele” noe å spise, ute og inne, om det så var brød eller tagl til fuglene! Så av den grunn gikk hun ikke løs i nabolaget, da prednisonbehandlinga førte til økt sult, og det var viktig å holde seg til dietten.

 

Dette såg ut til å gå bra, men så fikk hun et tilbakefall, og maven var litt hardere igjen, med påfølgende ufordøyd oppkast i slutten av november.

Nå var det mange som hadde tipset oss at dyrlege Ingolf Hansen ved Strinda dyreklinikk i Trondheim hadde god kjennskap til lundehunden, og også til de mave- og tarmproblemer den kunne få, så vi hadde for ei uke tidligere vært i telefonisk kontakt med ham. Da vi på ny tok kontakt med ham, etter at Frøy som nevnt fikk et tilbakefall, anbefalte han å seponere Flagyl (antiobiotica). Flagyl kunne gi bivirkninger, og det ble anbefalt noe økt bruk av Prednison og nedtrapping over lengre tidsrom. Til sammen så fikk hun behandling av Prednison i 1,5 mnd. Hun har også fått litt MCT-olje (oleum neutrale) i 1 mnd, som måtte spesialbestilles fra apotek, og som består av spesielle fettsyrer som taes opp i blodet. I tillegg til diettforet laget vi litt for i foodprossessor, fersk fisk og kylling med ris, og har fått litt cottage cheece og liknende produkter. Hun ble tynn, men var ellers i fin form syntes vi.

Så var vi på kontroll hos Ingolf Hansen 22 desember, og det føltes betryggende at vi fikk konstatert at dette gikk bra. Urin og avføring var normalt, vekt 5,7 kg, og proteinresultatene var steget med bla.a albumin på 19. En interessant diskusjon også synes jeg er om lundehunden normalt har lavere albuminverdier enn andre hunder?

 

Den beste anbefalinga fra dyrlege Hansen var at vi hadde gjort ting riktig, og at vi skulle fortsatte som vi ”stevnet”, og samtidig være obs på om symptomene tok seg opp da vi skulle seponere Prednison to dager etter, på selveste juleaften.

 

Nå når dette skrives er vi kommet til februar mnd, dagene er blitt lengre og lysere, og vi har gått inn i 2007-året med en helt annen erfaring vedr mave- og tarmtrøbbel. Vi er klar over at det er sammensatte ting som kan gi utslag av IL, men ser at stress kan være utslagsgivende faktor. Kanskje ble Tromsøturen med fly til NKK utstilling i oktober for mye, sjøl om vi tobeinte syntes at flyturen gikk bra, og at hun var veldig flink på turen. Like ved hotellet var det også fulle ungdommer som moret seg med noe slags fyrverkeri, og sjølsagt akkurat da vi var ute med Frøy for at hun kunne tisse kveldsskvetten! Fyrverkeri er det verste Frøy veit, og det merket vi også nyttårsaften, da rakettene nådde oss sjøl om vi var på hytta!

Men vi må fortelle at det var kjempekoselig at vi på Tromsøturen traff Alva Skaldsdottir med eiere, en av Frøy,s og Illuge Skald,s døtre, og at Frøy der fikk storcert av dommer Anne Indergaard.

 

Vi har fortsatt med diettforet Prescription diet R/D x 2 , og dette har hun likt godt hele tida.

Holder henne så unna fett- og melke produkter, får litt cottage cheece og naturell yoghurt da, og får nå smake noen biter brødskive med litt leverpostei, så det er ikke så streng foringsregime nå.

 

På skitur i går, fant hun da også brødrester etter skolebarn som hadde vært på skoletur, og jeg såg at hun spekulerte på å grave det ned, på vanlig lundehunds vis, men- et blikk på meg, og fort åt hun det opp, bare for å sikre seg denne godbiten! Hun er i fin form, er med på lange fjell- og skiturer, og er lundehundglad - og fornøyd med livet og fremtida.

 

Det er vi tobeinte som har lært en viktig lekse! Spesielt at vi med en gang vi ser symptomer på noen form for mave – og tarmtrøbbel, tar dette alvorlig og går i gang med behandling av dette, for kanskje holder det med behandling med diett og tilskudd!

Vi ser jo også at vi har vært veldig heldig, da vi har lest og hørt om mer ekstreme utbrudd av IL, og dessverre med uheldig utfall.

Så vi er veldig glade for at dette gikk bra for vår Frøy, og kanskje kan vår historie være lærerik for noen av dere andre lundehundeiere?

 

 

Frøy Av Vinterskogen og eier Dagrunn Mæhlen

TUR I TROLLHEIMEN SAMMEN MED FRØY AV VINTERSKOGEN    

 

  Denne sommeren hadde mor bestemt seg for noen dagers vandring i Trollheimen sammen med turkamerat Frøy i ferien. Vi var vant til å ferdes mye i marka og på fjellet sammen, men det var første gang Frøy skulle ligge over på turisthytte.

Vi tok utgangspunkt i Trollheimshytta, og som ligger i hjertet av Trollheimen. Den ble reist av Kristiansund og Nordmøre turistforening og Trondhjems Turistforening (TT) i 1890, og ble noen år seinere overtatt av TT.

Fra Lensvika i Sør-Trøndelag til Rindal i Nordmøre brukte vi 2 timer med bil, og fulgte grusveien til Gråsjøn, som er et av tre store reguleringsmagasiner. Inngrepene i naturen i 60-70 årene gjorde at det vokste fram ønske om å verne den uberørte delen av Trollheimen, og cirka tjue år seinere ble Trollheimen landskapsvernområde opprettet. Formålet var å ta vare på et særegent og vakkert fjellområde.

 

Fra Gråsjøn startet turen til fots, 8 august i 13 +grader, på oppmerket sti for fjellvandring, med storsekk på ryggen, stor optimisme og med retning Trollheimshytta. Frøy viste med hele seg at hun var glad for at det nå ble tur, og sprang og spratt og snuste mellom furu- og fjellbjørk retning oppover stien. Vi såg molt og kart, og hørte og såg sauer på avstand, og vi hadde utsyn til venstre for oss mot det store Gråsjøn i noen timer. Naturen er mektig den!

Vi rastet da vi kom overfor Svartvatnet med utsikt mot det massive fjellpartiet Snota fremfor oss, og på slike turer har Frøy sin egen matpakke med!

 

Snota, 1668 moh, reknes som Trollheimens mest opplevelsesrike fjell, sjøl om andre topper er høyere. Sjølsagt hadde jeg tanker for om vi skulle gå opp til Snota, men orket vi det da? Eller orket jeg, for det var vel det som var sannheten! Skodde på toppen gjorde det klart at vi hadde nok med å gå til Trollheimshytta! Ingen mennesker var å sjå på denne turen, men vi hadde selskap i hverandre, Frøy og jeg. Det som er sikkert når en møter folk som ferdes i fjellet, er at de er usedvanlig trivelige.

 

Etter 6,5 timers gange ankom vi Trollheimshytta, med Snota til høyre for oss på turstien, og vi ankom i god tid før felles middag for fjellvandrere. Etter en dusj kjentes da kroppen som ny igjen, og Frøy hilste på mange av fjellvandrerne som kom mot kvelden på glad lundehunds vis.

 

Trollheimshytta er en del av Trekanten, som går mellom denne, Jøldalshytta og Gjevilvasshytta. Det som mor visste på forhånd var at hyttene hadde sine hunderom, og at hunder med eiere var velkomne. På Trollheimshytta er to rom med flere senger og bur tilrettelagt for hunder og eiere, Varghiet og Bjønnhiet. I løpet av kvelden viste det seg at Frøy og fire andre hunder skulle overnatte. Frøy var minst i størrelse, men jeg tror absolutt at hun var en av de sprekeste.  Vi to delte rom med et ungt par som var på tur med sin flatcoated retriever hannhund. Tror nok at Frøy syntes at han var vel stor, og syntes det var greit å være i bur på rommet mens mor spiste felles middag inne på hytta. Natta gikk da greit, med Frøy som la seg langt under senga, der den store svarte flatcoaten ikke nådde henne! Hun prøvde nok et par ganger om natta å hoppe opp i senga, men fikk beskjed at på ei turisthytte ligger hundene på golvet! Det var kun på hytta oppi Fjellkjøsen det var lov å ligge oppi senga.

  

Neste morgen var det klarere vær, så mor fant fram shortsen! Utsikten fra Trollheimshytta mot Snota var kjempemessig. Så lita en føler seg mot de mektige fjellene. Her er vi bare ei kort stund på jorda, og fjellene har stått slik i tusenvis av år. Vi som er utpreget A-menneske og A-hund oppdaga at noen hadde starta neste dags vandring før oss, og da vi starta på stien samme retning som vi kom dagen før, oppdaga vi at flere fjellvandrere framom oss hadde Snota som dagens mål. Skulle vi gå opp på Snota, måtte det bli i dag med været som var bra og ingen skodde på toppen!

 

Oppe på Snota hadde mor vært en håndfull ganger på ski om våren, uten Frøy, og da var det  en annen løypetrase, med unntak av siste partiet opp til toppen. Tøft på ski også ja! Vi fortsatte et par timers gange bort fra Trollheimshytta, forbi Bossvasshøgda og til stien deler seg mot merket Snota, og da var det bestemt i hodet at på Snota skulle vi sjø, sjøl om det ble seinkveld før vi kom frem til bilen eller til hytta heime!

 

Før vi starta oppstigningen, satte mor fra seg storsekken, og konstaterte at man hadde ting i sekken som en strengt tatt ikke behøvde å bære ekstra på, iallfall når turen i Trollheimen varte kun 2 daga! Vi fikk greie oss med provianten jeg hadde i lommene til toppen da!

Først gikk vi oppover på tydelig sti og videre oppover brattere fjellparti med kliving for mor, da en på nytt fikk sjå hvor eminent lundehunden tar seg oppover fjellsidene, over store stein, over vatn og isbreer, og trivdes!  Det ble litt vanskeligere da ingen sti var anlagt rett på fjellet, men vi sikta oss inn på de røde TT-merkene og var på rett vei. Det virket langt oppe når en kikka opp mot toppen, men på toppen skulle vi. Der mor var, var også Frøy med!

En plass ganske høyt oppe i fjellsida var det en liten bre som overgang fra is til berg, og mor trådde gjennom til langt oppover låret og skrubbet opp foten. Da kom noen skrekkhistorier fort fram i hodet, for hva om Frøy ramla nede i en sprekk i isen? Fra da av og til toppen tok mor ingen sjanser, og hadde henne i bånd helt til toppen og ned igjen forbi dette stedet. Motiverende var det at vi to, ei tobeint og ei firbeint, passerte et ungt fjellvandrerpar, så kanskje var formen til mor bra likevel?  Turvenninna på fire føtter og fire og halvt år gammel, var iallfall i form!

Siste del av turen opp til toppen kjente mor seg igjen fra skiturer. Det var opp en stor bre, hvor vi gikk trygt midt på der andre hadde gått før oss, en runding mot høyre, og så en bratt kurve opp til varden etter tilslutt 3,5 timers oppstigning.

 

Målet var nådd, og det kjentes bare godt inni en, her med vid utsikt til alle himmelretninger.  Skal tru hva Frøy tenkte? Iallfall var hun glad for godbitene hun delte med meg! Her oppe var andre trivelige fjellfolk, som også var tilfredse med å nå toppen, og som lurte på hvilken rase Frøy var, og om hun ikke var vel lita til en slik fjelltur? Det var lett å fortelle hvilken eminent turhund lundehunden var, med sine anatomiske fordeler i fjellet og sprekere enn de fleste hunder. Ned fra fjellet brukte vi kun 1,5 time, mye pga av at vi ”skled” på isbreene, og Frøy fulgte med.

Den siste del av turen ble likevel tøffest, med storsekk, sliten etter turen opp til Snota, og 3,5 timers gange igjen til vi var framme ved bilen! Så til sammen brukte vi da 10,5 time på turen fra Trollheimshytta med ilagt tur opp til fantastiske Snota. Da vi la oss på hytta ved midtnatt, kjente mor det ”mauret” i føttene, men sovna med et tilfreds smil om munnen, og med Frøy på sengeplassen til samboer Arve Idar.

Neste dag skulle vi to på molt-tur med utgangspunkt fra vår hytte, men det er en annen historie ---

 

Trøndersk sommerhistorie 2006 fra Frøy av Vinterskogen og eier Dagrunn Mæhlen

ERFARINGER FRA NY OPPDRETTER !

Da vi henta Frøy hos Ingvild Espelien en fin vårdag i 2002, var lundehund en ny rase for oss. Med tispe kunne det også bli fremtidig valpekull!

Tidligere hadde jeg hatt fire hann-hunder, en i gangen, tre raser – og alle het Ajax!
Siste Ajax var japansk spisshund, en flott turkamerat og familiemedlem. Sorg sjølsagt da han gikk bort, men før han gikk bort 12 år gammel, hadde tanken om en ny hund og rase begynt å svirre ganske mye i hodet. Hvilken rase skulle vi velge da?

Utslaget for rasevalg var at vi på skitur traff lundehunden Bibbi fra Snillfjord. Vi såg hvor fin turhund rasen var, dessuten snill, kvikk og passe stor. For øvrig visste vi ikke så mye om lundehunden som rase og dens historie. Dette har vi tilegnet oss etter hvert.
Frøy ble absolutt den familie- og turhunden vi ønsket, og er med overalt. Hun og vi trives nok best på hytta, i marka og fjellet, så vi har ikke vært noe flink og deltatt på utstillinger. Men du verden så mange moltplasser hun og jeg veit om!
Men hva med valpekull på Frøy?

Det skulle gå nesten fire år før det stemte med vår tid, Frøy,s løpetid m.m.
På forhånd hadde vi avtalt kjæreste til henne, og vi tok turen til Bratsberg hos Solvor og Andreas og kjæresten Ålvisheim,s Illuge Skald i romjula-05.
Det ble tre paringer tre dager på rad før nytt år ringte inn! Ei venninne mente at det måtte være en flott måte å avslutte gammelåret på!

Spenningen var stor nå, og om det ble valper i slutten av februar?
Så ble vi sikre på det, med hennes tydelige svangerskapssymptomer og etter hvert større mageomfang. Var det en valp, to eller flere, mon tro?
Frøy forandret sin personlighet, ble lidende, og mente at alle måtte da se at hun var drektig, og ta hensyn til det! Det er synd på meg nå, sa blikket hennes.
På dette tidspunkt las vi boka Valping av Anne L. Buvik og Tove Solberg, drektighet, fødsel og valpestell fra perm til perm, opptil flere ganger!

Så var den store dagen kommet, med moderat temperaturfall og litt urolig, gikk vannet fem på åtte 26 februar 2006, og etter ti minutter kom første valpen, og deretter tre til i løpet av en time. Frøy var flink, og fødselen foregikk ukomplisert.
Da ble Frøy først ute med lundekull i vårt land! Hele ”verden” fikk SMS og telefon om den store begivenheten her i Lensvika.
Men hvilken vekt skulle de små ha? Av de fire var to små og bare 95 gram, dvs. som en mobiltelefon, men alle fant puppen og fikk i seg den første råmelka.
Så såg vi snart at vi hadde gjort en stor bommert ved å ha valpekassen på varmt badegolv. Det ble for varmt for Frøy, hun peste og hyperventilerte, og ville ikke opp til valpene (hjelp!)
Løsningen ble å flytte valpekassen til Frøy,s vante plass, og heller med en ekstra ovn i gangen, mye omsorg, havresuppe og godbiter.

Andre dag etter fødselen, og ny utfordring!
En av de minste var slapp, og ville ikke ta puppen. Hva gjør man da? (hjelp!) Ringer veterinær, men en tar da ikke en nyfødt valp eller mor og kullet på belastningen en biltur er?
Løsningen ble gode og hjelpsomme samtaler og råd fra erfarne lundehundoppdrettere. Med ekstra tilførsel av spesialblandet mat, litt druesukker og fordel til puppen, kviknet valpen til. Matmor satt mye i golvet ved valpekassen de første dagene ja!

Så kom ei tid som ble uproblematisk, da Frøy ordnet opp med valpene sjøl de første ukene. Det viste seg nå at hun etter fødselen ble lik seg sjøl, tok ansvar og ble ei riktig god mor for de fire små. Hun mistet ”all” pels, og fikk mjølksprengte patter, men trivdes i rollen som nybakt mor!

Vi flytta valpekassen på stua, da den var av typen Dogwise og i papp, åpnet denne på ei side og bygde større valpekasse rundt denne. Stimuli og sosialisering skulle det bli!
Så etter hvert havnet alle tepper og matter ut, og likeså fikk en til to planter lide!
Mye folk var innom, andre hunder og husets to katter godtok de nye familiemedlemmene. Men da valpene beit Musti og Shiba,s hale (mjau!), måtte de varsku fra, slengte ut en fot som advarsel og hoppa opp i trygghet!

Eiere til de to hannvalpene ble avklart tidlig, og de skulle fortsatt være trøndere, da sjø! Valpeformidler Liv ble grei å ha for meg som ny oppdretter og lite kontaktnett i lundehundmiljøet.
Det gjorde også godt å få skryt fra erfarne oppdretter om et fint kull.

Nå ble det brukt mye tid på pc,n, dvs. hver kveld, og med digitalt kamera og e-post, hadde en kontakt opp mot mange potensielle kjøpere på en rask og grei måte. Det var ikke nødvendig å gå så mange runder før en hadde avklart nye eiere til de to tispene, og som virkelig ønsket rasen. Så ble det Troms og Sør-Sverige, og Johanna kjørte 250 mil tur/retur ho for å hente sin Atla, og det ble flytur i fanget til nye eiere for Alva.

Pregningsfasen var den mest spennende og givende tida, men også mest tidkrevende. I familien gikk vi turnus, men det var nok undertegnede som var mest sammen med mor og barn.
For oss ble verandaen fra stua en grei plass for Frøy og valpene, som var lukket og der valpene ikke kom i klem. Vi bor i et boligfelt, men likevel landlig, slik at et jorde 50 meter fra huset ble en fin tumleplass for dem. En liten nettinggård som vi hadde laget ville de ikke oppi da!
Artig å sjå at de utvikla seg til tillistfulle, kvikke fire individer og med forskjellig personlighet. Lokalavisa hadde også en artikkel om valpene og rasen.

Skal innrømme her og nå at jeg slapp noen tårer etter at nye eiere henta sin valp, ja!
Nå har de mjølkspengte pattene til Frøy svunnet inn, og Afe Njord Skaldsson, Ask Agne Skaldsson, Atla Skaldsdottir og Alva Skaldsdottir for lengst kommet til sine nye eiere. Nye kontakter er knyttet, og Frøy, barnebarna Sander og Peder, og jobben har full oppmerksomhet av en igjen. Matter og tepper er også på plass i stua igjen!

En stor takk til Solvor, Andreas, Unni, Eiliv, Gerd og Ingvild for støtte, gode råd og vennskap gjennom oppdrettsprosessen og videre.

Neste kull er allerede planlagt i hodet og hjertet om to år, og da er en ikke helt ny, sjøl om jeg skjønner at en hele tida har noe å lære.
Da blir det greit å ta frem de loggførte detaljer om hver enkelt valp og A-kullet vårt. Skal en da beholde en valp sjøl? Skal en søke om kennelnavn? Skal en satse videre som oppdretter? Skal en arbeide mindre? Det blir noen valg å ta!

Lærerikt, spennende, utfordrende, tidkrevende og masse gleder å ha et valpekull!
Sjøl om jeg har bilder og stoff for ei hel bok, får dette bli ens betraktninger som ny oppdretter av den flotte norske rasen.

Fra Frøy av Vinterskogen og Dagrunn Mæhlen