Litt øl - historie.

Man vet ikke nøyaktig når det første ølet ble brygget, men at øl må ansees som en av de elste alkoholdige drikke fin - nes det flere bevis på. Arkeologiske funn, i form av hiero - glyfer og andre type nedtegnelser, viser at tilvirkning av øl kan dateres minst tilbake til oldtiden. Og båte egypterne og sumerene var blant oldtidens beste ølbryggere. 
Den aller første kjente nedtegnede øloppskriften finnes på en sumerisk leirtavle, som dateres til ca. år 4000 f.kr. Den sumeriske ølgudinnen Ninkasi, også hjent som"kvinnen som fyller munnen" hadde en fremtredenede plass blant datidens guder. Sumer-riket ( Mesopotamia) lå der Irak ligger i dag, nærmere bestemt mellom elvene Tigris og Eufrat. Sumererne var et driftig folk som blant annet oppfant hjulet, ploven, kunstig vanning og den første skatteleggning av øl - ble også  inført i oldtidens  Sumer-rike.
Øl fikk etterhvert også en åndelig rolle i mange av oldtidens samfunn, øl ble satt inn i de egyptiske gravkammerende og vikingene fikk det også med i sin grav for å bli hjulpet over til det neste liv. Prester og prestinner var ofte bryggere i middelalderens Europa, og da kristendommen kom til Europa begunte klosterne, så vel de kvinnelige som mannlige, å brygge øl til eget forbruk og for salg.
Den tyske benedikternonnen Hildegard av Binden skrev i det 12 - århundret for første gang om humle i øl, men mye tyder på at det kan ha blitt brukt før. Det var stor mot - stand mot denne nye ingrediensen, men humlen erstattet etter hvert de forskjel - lige kryddervariantene som honning, urter, ulike bær o.s.v. ettersom humle var et bedre konserveringsmiddel, og ølet kunne stå lenger på lager.
Den dag i dag brygges det forsatt øl i klostre rundt omkring, bl. a. i Sør-Tyskland. Men det er Trappist - klostrene som er aller mest kjent for sitt øl. Av de totalt 171 Trappist - klostrene, brygger kun 7 kloster øl, av disse ligger der 6 i Belgia og et i Nederland, disse brygger forsatt etter spesielle regler som gjeller for at kunne kalle det "trappiskøl".
Men tilbake til ølbryggingens historie. På slutten av 1200-tallet gjorden den belgiske Hertugen Jean Primus 1 av Brabrant (1254 - 1294 ), også kalt Granbrinus, en stor innsats for ølet og er i flere europeeiske land for ( ølkongen ). Granbrinus har fått æren av å være ølbryggingens første konglige beskytter, han var stifter av det første ølbryggerlaug "ridderne av meskegreipen" og han er også ølbryggernes skytshelgen.
Norsk ølbrygging ble underlagt " Renhedsloven" av 12 oktober  1857, som hadde sin opprinnelse i det tyske " Reinheitsbot " fra 1516. I begge disse lovene sies det at man ikke må bruke andre råstoffer til fremstilling av øl enn bygmalt, humle og vann. Gjær har først kommet med på et senere tidspunkt, da det ikke var oppfunnet i år 1516. Først i 1987 besluttet Den europeiske union domstol at " Reinheitsgebot  1516" skulle oppheves og ikke skulle gjelde for internajonal handel av øl. I Norge ble den først opphevet i 1994, men fremdeles finnes det bryggerier som brygger sin pilsner med de fire klassiske ingrediensene, og som gjerne refererer til dette på sine etiketter eller ølbokse.
Der finnes beviser på at man gjore de første forsøk, på at lager øl på håndlaget flasker så tidligt som på 1600 tallet.
Men det var først da man startet masseproduksjon av flasker, da industrien fikk hjelp fra dampmaskiner, flaskene blev i starten forseglet med natur kork, der er stadig en del mikrobryggerier som bruker denne metode. På 1890 tallet ble crown-korken oppfunnet, den var lett og billig å produsere. Nederlandske Grolske Bier-brouwerij lanserte på samme tid en flaske med vippekork, de har beholdt denne kork med små forandringer som sitt særmerke.
Teknologien hadde gjort det mulig å lager øl på boks  i begynnelsen av det 1900 år hundre, men på grunn av overtrykk og kullsyreinnhold, var det først på 1930 tallet, da der blev lansert et nytt belegg innvendigt som forsterket boksens konstruksjon, og ølet ikke tokk smak av metalle. 
Kreuger Brewing Company, Newark New Jersey, lanserte i 1935 det første øl på boks det var Kreuger Cream Ale.
Coors Brewing Company, Colorado var de første som brukte aluminims bokse,dette startet de med på begynnelsen av 1950.
Pittsburgh Brewing Co. Pennsylvania innførte i 1962 pull-toppen
.   
 

MALT.

Bygg-kornet blir til malt ved at det blir vasket og skylt så småstein, støv, jord og lignende ikke blir med i den viktige prosessen frem mot at kornet skal begynne å spire. Byggkornet må ha en viss fuktighet før det kan begynne å spire, så det legges i bløtt i store kar over 3-4 dage. Her suger det til sig ca. 40% vann, og kornkjernen blir melet og mør fordi celleveggene mellom stivelseskornene blir brutt ned.
Under denne prosessen dannes det et enzym (diastase ) som har den merklige evnen at det under selve bryggingen omdanner maltens uoppløselige stivelse til sukker. Etter 7 - 9 dage er spiringen kommet så langt at spirer stikker halvvannen gang kornets lengte ut av kornet , og bladspiren inne i kornet er ca. 2/3 gange dets lengte. Spiringen avbrytes, og den mengte malt man skal bruke til brygget knuses og blandes med vann .
Ved en bestemt temperatur blir dette en tykk velling , som kalles mesk. Mesken blir så gradvis oppvarmet for at de forskellige enzymene skal yte sitt beste. Ved ca. 50 grader C. oppløses maltens eggehvitestoffer. Ved 65 - 70 grader C. skjer forsukkringen, det vil si at stivelsen omdannes til sukker og dekstriner som igen har betydning for det ferdige ølet.
Mesken blir så kvernet og overført til meskekar, her blandes vann og malt til mesk som varmes opp til 70 grader C. Dette gjøres for å omdanne stofferne i mesken til nærings-stoffer. Når meske har oppnådd riktig tempertur blir den overført til silekar hvor man siler ut de faste stoffene, som i mange tilfelde går til dyrefoder, mens den væske som er tilbake kaldes vørter. Vørteren overføres til vørterpanne. Tradisjonele vørterpannene ble laget i kobber,  men i dag brukes det mest rustfritt stål. Her kokes vørteren i minst 1 time eller lenger avhengig av hvilken øl man vil brygge.
Det er under denne prosessen man tilsetter humle, etter koking siles humlen igen fra.
 

HUMLE.

Humle ( Humulus Lupulus ) tilhører Hampfamilien (Canabis) og har en utbredelse i Europa, nordlige Asia og Nord-Amerika. Humle er en av aller første plantene som blev omtalt skriftlig i Norge. Allerede i år 940 ble den omtalt i Frostatings lover, her står det at man fikk bot hvis man stjal planten fra en annen manns eiendom. 
Den kan brukes som slyngplante, men må ha en vegg eller stolpe å vokse opp etter, ettersom den med riktig stell og pleie kan vokse 18-20 cm i døgnet og kan bli 5-7 meter høy. Planten må ha ca. 120 dage med frostfritt klima for å blomster, det er en flereårige plante. 
Humle ble tidligere brukt som medisin mot hoste, forkjølelse, stress m.m. humle er også et beroligende middel som man puttet i hovdeputtene mot søvnløshet, noe som bl. a. ble brukt under 1 verdenskrig til soldater som var på lasarett / sykehus ved mangel på andre sovemedisiner. 
Men tilbake til bruken i ølbrygging, hvor humle er en helt avgjørende komponent, ettersom den gir en bitterhet som skaper en balanse i søtheten fra malten. I tillegg skaper den en blomsteraktig aroma og er samtidige et naturlig konserverinsmiddel, ettersom kombinasjonen av alkohol og humle skaper et sterkt antibakterielt miljø.
Hapiksen og olein i humleblomsten er med til å bestemme ølets aroma. Den fine aromatiske smaken i humle forsvinner under kokning, det er derfor den først blir tilsatt på slutten av kokningen for å gi den riktige aroma. Skal humle derimot gi bitterhed tilsettes den fra starten, men det finnes også en praksis hvor humlen tilsettes etter kokning, og er med under hele lagringsprossesen.
Der er mange varianter av humle og enda flere måter å brygge øl på, nettopp derfor finnes det utrolige mange øltyper på market. Og du finner garantert en som vil passer for deg.
 

VANN.

Den kjemiske formel er H 2 O.  Når man drikker øl, tenker man ikke på vann, de aller fleste tenker smak og vudere kvalitet på det ølet man drikker, men siden over 90 prosent av ølet er vann så har dette en stor betydning. Rent vann har i utgangspunket ingen smak eller lukt, men siden vann er et meget godt løsemiddel er det svært ofte salte og andre "forurensinger" som er til stede, så nå man referere til sank på vann er det tilstedeværlsen av disse saltene som gir smak. Bryggeriene tilsetter smak ved å tilfører humle og andre krydderier, for at få det øl de ønsker.
Mange bryggerier ble i gamle dager bygget der man fant godt vann, den bøhmiske byen Pilzen er kent for sitt bløte vann som gir en fin pilsner-type, mens vannet som renner gjennom Burten on Trent i England er mineralrikt og har gjort Burton Ale og Bass Ale kent.
I dag er det vann alle steder, og man kan påvirke dette ved at filtrere bort de  mineraler man ikke ønsker og tilsette de man vil ha. Kalsium, klorid, magnesium og sulfat er mineraler som har stor betydning for ølet, og bryggeriene kan dermed brygge de øltypene de ønsker.

GJÆR /GJÆRING.

En kominasjon av malt, vann og humle vil ikke vøre mer en bare det , man må ha en gjæring hvis man vil ha øl ut av blandingen. Gjær er en encellet soppart som formere seg ved knoppskytning, formeringen gå raskt i riktig temperatur og næringsvæske.
Tilbage i tiden, før humle kom inn i bildet, ble blandingen av malt og vann overlatt til sig selv i åpne kar og så ventet man på den magiske virkningen av villgjør eller spontanggjæring kom i gang. Denne virkningen ble nemlig sett på som magisk eller mystisk prosess.
Først på 1830-tallet forsto man at det måtte være gjæren som var en sopp, noe man ikke kan se med det blotte øye, og man begynte at forstå seg på denne organismes livsprosess. Den kjente franske kjemiker Louis Pasteur var var den første som kartla den store rollen som mikroorganismere, gjær,muggsopp og bakterier spilte en rolle i det daglige og påviste at det var disse bakteriene som var årsak til gjæring.
I1883 klarete vitenskapsmannen Emil Chr. Hansen, som arbeidet ved Carlsberg-laboratoriet i København, som den første i verden å rendyrke en egen gjær-stamme. Professor Hansen utarbeidet en metode som kunne skille kulturgjæren fra villgjær, ved å isolere enkle gjærceller, la disse utvikle sig og kun bruke de beste til viderutvikling. Gjær-arten fikk navnet Saccharomyces Carlsbergiensis (senere endret til Saccharomyces Uvarum) Dette ble samdige grunnlaget for moderne gjæringsindustri,
som bla. a. omfatter fabrikasjon av ost, bakning og syrning av melk og fløte.

Dr. Olof Johan Olsen haddet studert mikroskopiske sopparter som muggsopp og gjærsopp i Tyskland, og var på besøk 2 gange på Carlsberg Bryggeri (1886 og 1887). Her lærte hansig kunsten å rendyrke ølgjær, denne viten tok han med seg hjem til Norge. Han fikk arbeide som bestyrer for det Fysiologiske laboratorium ved Ringnes Bryggeri, og ble så involvert i sitt arbeide med gjæesopp at han faktisk skiftet navn til Olav Johan Sopp.

ØL KAN DELES INN I 2 HOVDEGRUPPER: undergjæret øl og
overgjæret øl.

Ved undergjæret øl finner gjæringen sted ved ca.7-12 grader C. og gjæren synker til bunns etter endt gjæring. Første gjøringstid vare mellom 8-12 dager. Etterden førdte gjæring kommer en lagringstid for ettergjæring på 1 måned for alkoltsvakt øl og lenger for det mer alkoholdige. Ettergjæringen skjer ved ca. 0 grader C. når man har kommet frem til det ølet man ønsker, blir all gjærsopp filtret vekk og all utvikling stanser i ølet, det blir klart og fint, og kan nu selges, som lagerøl, hvor den mest typiske er pils og bayer, samt mange andre.

Ved overgjæret øl finner gjæring sted ved ca. 20-25 grader C. og gjæren stiger opp til overflaten under gjæringen. Flesteparten av de overgjæret øltypene modner raskt ca. 2-3 uker og bør ikke lages for lenge, men det er variasjoner. Det finnes øltyper som tjener på at bli lageret. De mest kjente øltypene inne denne gruppen er hveteøl, Stuot og Ale.
  
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE